Thailand

Vi landet i Bangkok ca 1630, men det skulle ta noen timer før vi var innstalerte på hotellrommet. Vi var slitne etter en ni og en halv times flytur, men spente på vårt første møte med Asia. Flyturen gikk fint, vi har lest at Thaiair er kåret til verdens beste flyselskap å fly med, og var derfor ekstra forventningsfulle før flyturen. Det var bra og fly med de, men New Zealand air var klart bedre. Bedre skjermer på seteryggen med større utvalg og behagligere seter med større beinplass. Og servicen var også hakket bedre med utrolig vennlig personalet. Men bevares, god servise på Thaiair også, ikke noe å klage på der.

"På tide med en flytur - igjen"

 Vi hadde avtale med hotellet om å bli hentet, men fant ingen med navnet Lillevik på. Vi ble fanget opp av en hyggelig dame som skulle hjelpe oss å finne ut av dette. Mens hun ringte, ble vi presentert for flere ulike aktivitetstilbud – som vi var såååå heldige å få superpris på akkurat denne dagen. Vi valgte å kjøpe den ene turen, som var en tempeltur med personlig guide (statlig ansatt) i bil med aiorcondition ($ 50). Etter bestilling tok damen med oss lenger bort i ankomsthallen, og jaggu meg, der stod sjåføren med «FRANK LILLEVIK» plakaten. Vi ble fraktet til hotellet i en behagelig bil, og det var godt, for trafikken stod dønn stille. Knapt så vi beveget oss fremover. Nå var klokken blitt nærmere 2030 og med tidsforskjellen var klokken 0030 for vår biologiske klokke.

Når vi endelig var fremme ved hotellet, så beklaget personalet at det var skjedd en feil og at hotellet var fullbooket. De hadde imidlertid leiligheter med store, behaglige rom et annet sted i byen. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg inn i to taxier. Hotellet ordnet dette, men det var med en litt ubehagelig følelse jeg satt i en taxi sammen med Anders, uten å vite navnet på hotellet og uten penger. Men alt gikk fint og vi ble plassert i leilighet i «State Tower», hvor den andre halvdelen av bygget er et femstjerners hotell. Rom i 34 og 35 etg – for en utsikt! Slitt og enkelt, men veldig romslige leiligheter. Vi var stuptrøtte etter en lang dag og sovnet straks.

"Bangkok sett fra 34. etg - Lebua State Tower"

"Slik så frokostene ut" 

Kaosbyen:

Bangkok er uoversiktelig, kaotisk, støyende, spennende, frekk, forurenset, sjarmerende og vennlig. Etter to dager her, følte vi oss på ingen måte «mette» og valgte å forlenge oppholdet med tre dager som ble til fire på grunn av lysfestival på den planlagte avreisedagen (21.11.10). Emil kom med følgende utsagn her om dagen: « Bangkok er som Asias New York» - og det er vi voksne helt enig i :).

"Is og slush er deilig i varmen - det er rundt 30 grader hele tiden"

Det er utrolig mye å se og gjøre her, det er travelt, trafikken er helt vill, det kjennes som vi går i en biltunnel inne i mellom (eksos i luften), det er mye å handle her og det er billig. Fortauene er fylt opp med matbord hvor retter tilberedes, kokes, stekes, friteres og selges. Andre selger frukt og grønnsaker. Vi sirkler oss mellom bodene, frityrgryter og alle menneskene med et godt øye på barna.

"Fiskehandleren i Bangkok" (ikke bokhandleren i Kabul...)

Alt er annerledes enn hjemme i Norge og vi blir ekstra glade for å bo i et så flott, trygt og ivaretagende land som Norge er. I folkemengdene her støter vi på tiggere, flere er forkløplet, noen sitter uten armer og bein, en hadde deformerte hender og føtter, en satt nærmest uten ansikt – det så ut til at syre hadde ødelagt det, blinde står med koppen foran seg og ber om en slant. Det er en brutal virkelighet. Jonas er den som gir bort det han har av småpenger når han passerer noen som trenger dem bedre enn han.

 Vi måtte bytte hotell og nå bor vi på Swan hotell (2 stjerner) som er helt topp. Rent og pent, basseng, sentralt, familievennlig og med god frokost. Vi betalte 3000 bath pr natt (ca Nk 600,-) for et trippel rom og et to manns rom, som ligger ved siden av hverandre. Deilig med basseng og det blir litt bading på formiddagen før vi forsvinner ut i storbyen.

Tempeltur med guiden, Sainei:

"Wat Traimit"

Vi ble hentet som avtalt av en smilende Sainei kl 09 om morgenen. Han tok oss til det første tempelet, Wat Traimit. Her så vi en buddah som er laget av fem og en halvt tonn med rent gull.

"Guiden Sainei med Jonas og Emil"

"Buddhaen har en fantastisk historie - klikk her for å lese mer"

Det neste tempelet, What Poh, viste oss en liggende buddah 46 m lang og 15 m. høy. Under fotbladene var det 108 symboler for lykke. Ved å gi en liten donasjon fikk vi en skål med småmynt til å legge i 108 krukker som skal gjenspeile lykkesymbolene. Når mynten legges i, skal man be for de tingene man ønsker seg i livet. Anders kunne fortelle at han hadde bedt om at han ikke skal glemme at han skal åpne sin egen dyrehage når han blir voksen – og at han ikke skal få lyst til å drikke seg full når han blir ungdom.

"Hva ønsker du deg da??"

Sainei kunne fortelle at det finnes 400 templer i Bangkok og 32 000 i Thailand. Så langt var vi veldig fornøyde med turen, vi lærte mye og var glade for å ha kjøpt et opplegg uten noe lureri. Ellers så opplever vi at noen forsøker å snyte oss for noen kroner hele tiden, det skal jeg skrive mer om senere i innlegget. Når vi kom til den siste delen av turen, fortalte guiden Sainei at vi skulle på en båttur langs elven. Litt overrasket over det, siden vi ikke oppfattet det når vi kjøpte turen. Ved båtstedet bad Sainei Frank om å komme å betale, alt skjedde i en fart. Han hjalp nærmest Frank å ta pengene ut av lommeboken. 1800 bath takk. Vi måtte til og med betale for Sainei. Bortsett fra at vi følte oss lurt, noe vi fortalte guiden og som han beklaget, var båtturen veldig bra.

Vi ble tatt med nedover elven og så et roligere Bangkok. Hus på påler hvor fattige lever, husene var slumaktige, det var såvidt noen av husene hang sammen. En fisker satt i en liten båt og dro inn fiskegarn med dagens fangst i. Høydepunktet for guttene var når vi stanset ved en gammel kone som solge brød til å mate fiskene med. To loff ble revet opp til fiskemat. Og for et syn! Store fisker slåss om smulene, det kokte rundt oss. Det var så vi kunne mate fiskene fra hånden. Vi kunne også ha løftet fiskene rett opp i båten, om vi ville hatt med en fisk hjem (noe Anders gjerne ville). Fiskene hadde ikke tenner, så derfor var det ekstra morsomt å mate fra hånden.

"Mer ryddig og strukturert her enn på mange andre plasser langs elven"

"Har vi det moro dere?"

 Nå begynte vi å bli slitne og ikke minst sultne. Klokken var 14 og vi hadde ikke spist siden frokost (turen skulle vare til 1200). Sainei tok oss med til en lokal cafe før han skulle gi oss en sightseeing i byen. Vi undret oss over at han ikke avsluttet turen. Men Sainei, som snakket hele tiden, sa han elsket oss, og at vi skulle ha en fin dag sammen. Etter mat gikk ferden rett til en silkebutikk, vi takket nei – siden vi ikke skulle ha noe slikt. Sainei insisterte så hardt at vi valgte å gå inn. Butikken var selvfølgelig en skredderbutikk som ville ha oss til å titte – burde ikke kjøpe noe – bare se. Heldigvis lot vi oss ikke overtale, selvom det var mye fristende der. Etter dette bad vi om å bli kjørt tilbake til hotellet.

"På kafeen Sainei anbefalte"

"Men Sainei skulle ikke ha mat - hmmm, dårlig varsel?"

Shopping og mat:

Vi har vært flere ganger i det megastore kjøpesenteret MBK. Det er så stort at vi ikke har oversikt over hvor stort det egentlig er. Nye steder vi ikke har vært på hver gang. Det finnes både billige og dyre butikker her. Enormt mange spisesteder, flere etasjer med ulike matsteder. Et bra sted å shoppe.

 På MBK, i 7 etg, spiste vi på en restaurant med et artig konsept. Vi betalte ca 300 bath pr pers ( 60,-), da kunne vi spise så mye vi ville i 1 time og 20 min. Vi satt rundt benker hvor det går et rullebånd med mat. Ta det du vil ha. Alle fikk en suppekjele foran seg, som ble satt i et hull som du koblet til varme på. Maten fra rullebåndet kokte vi i kjelen vår. Det var også buffet der med lekker shushi, kyllingklubber, ris, iskrem, brus mm. Alle likte noe og guttene koste seg med maten. Anbefales! 

Guttas drøm er Pantip plaza, seks etg med bare elektronikk. Her kunne alt av duppeditter kjøpes. Nå tror jeg at jeg vet hvordan Frank har det når jeg ser på klær med Frank på slep (er ikke ofte jeg får lurt han med da). Men det selges mye kopi varer, som selvfølgelig er mye billigere, men vær obs så man ikke tror en handler ekte saker.

"Pappas kjøpesenter..."

"..og guttas da:-)"

Slangefarmen:

Det finnes en slangefarm midt i byen som er åpen for besøkende. Her lages det motgift til slangebitt, og til det trengs det slangegift. Det er ulike slanger å se på, både giftige og ikke giftige. I tillegg er det slangeshow hvor ansatte viser frem store, farlige slanger. De tas ut av boksen og slangene tirres til å angripe vokteren. Så skummelt ut, men de var skikkelig drevne. Vi lærte om hvordan slangebitt skal behandles hvis uhellet først skulle være ute. Vi betalte 500 bath for alle fem, og det var det verdt. Stedet anbefales.

"Slangetemmeren"

"Pass opp..."

"...gikk bra i dag også!?!"

"Neida, vi er ikke så veldig redde..."

"Det her er jo bare moro - hva er de over så bekymret for??"

Weekend marked:

På lørdag tok vi skytrain (BTS) til Mo Chit, og kom rett til markedet. Vi reiste sammen med Inger Johanne, en trivelig dame fra Trondheim som bor på samme hotell som oss, og som også kunne tenke seg å besøke markedet. Dette markedet anses for å være verdens største og alt mulig rart selges her. Vi fikk tak i kart over området, som deles ut gratis. Utrolig mye å se og selv om vi tilbrakte flere timer der, rakk vi bare å se en krok av markedet og alt som selges. (Les mer om markedet her)

"Trenger mer enn en dag for å pløye gjennom 15 000 boder og butikker"

"Matpause på en av kafeene"

Loi Kratong festival (flytende lys):

I kveld har vi vært med på Loi Kratong festivalen og det har vært helt vilt. Aldri har vi vel gått i mer trengsel og opplevd større kaos. Jeg tror alle de åtte millionene som bor her, pluss turistene, har vært ute ved elven. Langs eleven er områder pyntet med tusenvis av lys, det selges vakre dekorasjoner med blomster og lys. Disse sendes ut på elven med påtente små stearinlys og røkelse. Med disse sendes nag, sinne og negativitet. Det regnes som den mest romantiske festivalen i Thailand.

"Det glade vannvidd"

Det er markeder og matboder over alt og fyrstikkselgerene har vel årets beste salg i dag. Ved kaia solgte de små skilpadder, ål, fisker og fugler. Etter press fra guttene, gav vi etter, og lot de kjøpe en liten skilpadde hver for å sette dem ut i elven. Det ble også solgt og sendt opp lyslykter, slik at også himmelen var fylt med brennende lykter. I tillegg har det vært fyrverkerier på ulike steder i byen i hele kveld. Det var også satt opp scener hvor det var dans, sang og underholdning. Byen har vært fylt med svette mennesker, ulike lukter, støy og mengder av synsinntrykk, det er nesten så det blir for mye å ta inn. Nå slapper vi av på rommet og gjør klart til avreise til Pattaya i morgen. Der skal vi være i fem dager, da reiser vi til Hua Hinn og venter på Moje og Beste. I Pattaya håper vi å treffe en annen familie (mor med to barn) som også er på jorden rundt reise (se: pustepause.com). Det håper vi at vi får til!

"En liten pustepause i Lumpini Park, vi leier to tråkkebåter og koser oss en time"

Kulturkræsj:

Det er en ting vi ikke har vært skikkelig forberedt på, og det er alt lureriet vi blir forsøkt utsatt for hele tiden. Skal vi ta taxi, er det flere som nekter å sette på takstometeret og heller vil avtale en høyere fast pris med oss. Noe vi ikke går med på, noe som har ført til at vi har gått ut av noen taxier i protest. Noen starter med takstometer for så å slå det av. Stort sett alle foreslår å ta oss til seafodmarked hvis vi ønsker å spise, alle vil selge oss tur til et elefant show, flere forslår å ta oss til andre steder enn vi ønsker og forteller at stedet vi skal til er nedlagt, har dårlig mat osv, slik at vi reiser dit de vil. Vi blir stoppet av «vennlige» mennesker som etter litt kommer frem med agendaen sin, som gjerne er å bruke deres taxi for å dra til et sted de foreslår. De forteller som oftest at stedet vi skal til ikke er bra/har brent ned  osv. Tuk-tukene holder vi oss unna, vi sitter veldig ubeskyttet i trafikkkaoset og grisekjøringen som foregår her. Men vi lot oss overtale til en tur siden sjåføren sa vi ikke kom til å kjøre i de værste traffikgatene, noe som selvfølgelig bare var tull. Ble da tatt med til informasjons senter på veien. Det viste seg at alle som tar med turister hit får et stempel som kan brukes til gratis drivstoff. Og turisitinformasjonen er et av mange reisebyråer. Det er uvant å forholde seg til dette. Men ellers opplever vi at menneskene her er vennlige og smilende. Vi er da i smilets land og Englenes by!!

"Sjåføren tok oss med til turistinformasjonen..."

"Artig å snike seg mellom trafikken med disse kjøretøyene"