Ho Chi Minh City

Vel, så er vi godt i gang i Saigon, eller Ho Chi Minh-byen, som er det offisielle navnet etter Amerika/Vietnamkrigen i 1967. Mange Vietnamesere kaller byen for Saigon allikevel, de liker vist ikke navneskiftet. Byen er Vietnams største, i tillegg til å være landets økonomiske hjerte, det sies også at byen er verdens raskest voksende storby.

"Skyskrapere - signalbygg for storbyer"

Vi blir lenger,

Dagene på Somerset-leiligheten er deilige, vi er virkelig kommet til "hjemmet borte", alle stortrives her og det er ikke alltid like lett å få med barna ut på ekskursjoner, det er mange andre barn her også, dermed lekes det i basseng og på lekeplass - lekekameratene er gjerne Australske eller Amerikanere, så det er flott for engelsktreningen til guttene.

"bokmarked i sentrum av Saigon"

Avreisen til neste destinasjon er utsatt - det er høytid i Vietnam, her feires det vietnamesisk nyttår. Etter månekalenderen faller det nye året - "kaninens år", 3. februar - og vi snakker skikkelig høytid, slå sammen påsken og julefeiringen vår hjemme for å sammenligne.

Alle offentlige kontorer, de fleste butikker, serviceforretninger som reisebyråer og restauranter - er stengt, de ansatte feirer sin Tết skikkelig, tradisjonelt ved å vaske huset, åpne nye forretninger, gi penger til trengende barn eller eldre (så kommer jeg til kjernen på vårt dilemma) - og i hvertfall ha familiegjenforening, dermed er det ikke mulig hverken å oppdrive transport til, eller hotellrom i andre byer, vi sitter faktisk fast - og det er, som vi har beskrevet tidligere - bare deilig!!

"Endelig fikk vi tak i togbiletter til Nha Trang søndag 6. februar" 

Nyttårsfyrverkeriet:

Vi har jo hørt så mye om asiatenes fyrverkeri når noe skal markeres - dermed gikk turen til byen, først til Hard Rock for å spise nyttårsmiddag, deretter til parken vi så ble rigget dagen i forveien, for å få med showet der - da gikk nok klokken litt fortere for de små...

"Mmmm, på Hard Rock Cafe er det alltid god mat"

"Gitaren til Kiss medlem Paul Stanley vekker gamle minner hos oss voksne"

Derfra praiet vi en drosje  og bad om å bli kjørt til elven, der ville nok utsikten til fyrverkeriet bli bra, men drosjesjåføren kjørte 400 meter og kastet oss av - det var ikke mulig å komme til elven! Dermed ble vi stående utenfor operaen og hotell Sheraton sammen med mange tusener andre mennesker som hadde nyttårsfeiringen utendørs - og vi tenkte at vi hadde havnet på rett plass likevel.

Skuffelsen var stor kl 24.00 - da vi hørte rakettene smelle, men ikke kunne se noen - det kunne derimot de som var ved elven.... Jonas var skikkelig skuffet når vi bestilte drosje for å kjøre hjemover til hotellet før det store rushet startet...  

"Vel, Vi fikk fanget dette bildet fra drosjevinduet på vår vei hjem"

"..og Jonas viste sin tydelige skuffelse ved å tegne dette før han la seg..."

Trafikken:

Saigon er en travel by, vi har beskrevet trafikken tidligere og er særlig opptatte av mopedene, de er uerstattelige, hvis de skulle blitt byttet ut med biler ville alt rett og slett stoppet opp, det kunne umulig være plass med så mange biler på disse veiene.

"Disse gatebarna er forøvrig de eneste vi har sett i Saigon"

En annen ting er trafikkbildet - etter mange år som yrkessjåfør skulle det vel bare mangle at jeg har mine meninger der, fikk jo forresten mye trening i mine ungdomsår også, med min "aktive kjørestil", som har gitt meg god trening i å manøvrere biler i de fleste situasjoner - vi snakker om oppvekst på bygda dere, på åttitallet, før ABS, ASR, ESR, og all elektronikk som stopper en "skrens" eller en liten "burnout"  he, he. Det meste ble prøvd - Men å kjøre bil i Saigon - ALDRI I VERDEN!!

At vi ikke har sett flere trafikkuhell enn det ene vi så for to dager siden er uforståelig - her finnes det ikke et lesbart trafikkbilde, det kjøres forbi på innsiden, utsiden, på tvers - det rygges ut på tett trafikkerte veier, det tutes og bærtes hele tiden - det er rett og slett ikke til å forstå, allikevel virker det som om biler har rang foran mopeder, som igjen har rang foran gående - alle tar på en merkelig måte hensyn til hverandre, bruk av lydhorn/tuter er for å få oppmerksomhet, (ikke som hjemme, der det er mer et "flytt deg"-signal). Det er få, om ingen brå bevegelser og det brukes øyekontakt mellom førerne, dermed fletter trafikken seg uten sammenstøt og det går på et utrolig vis bra.

Vi har blitt advart om at det finnes drosjer i byen som bruker "modifiserte" takstametere - vi har selvfølgelig sittet på med et par av dem... Men som det også sto i advarselen - hotellene bestiller drosjer som har seriøse transportører - dermed har vi laget oss et grovt bilde av dette:

Godkjente drosjefirmaer: Vinasun og MaiLinh (disse er også de største selskapene)

Unngå disse selskapene: Saigon Tourist og Saigon Air Taxi.

"Unngå dette firmaet!"

Et stalltips er å forhåndsbetale drosjeturen fra flyplassen til byen hvis du kommer den veien. Turene selges fra boder inne i ankomsthallen.

Det er forholdsvis lett å gjennomskue et meter som går mer enn dobbelt så fort som de vanlige, da prisen gjerne er ca 3 kroner (10.000 vnd) for 800 meter.

Emil gjorde store øyne når jeg ba en sjåfør kjøre inn til siden og stoppe - (sjåføren insisterte på at meteret hans var riktig - vi hadde rundet hjørnet - ca 800-1000 meter og det stod på 40.000 vnd...) vi gikk av, betalte han og stoppet en annen drosje - og vi fortsatte turen til riktig pris:-)

Elektronikken:

Vi har i de senere dagene hatt vår "porsjon med uflaks" når det gjelder elektronikken;

Jeg skulle gjøre opprydning i bildene som etterhvert har blitt til massive mapper uten orden - det bruktes noen timer på oppryddingen og resultatet var bra, helt til to bilder skulle slettes gjennom et redigeringsprogram - og vips - der forsvant 9700 bilder. De er hverken i søpplebøtta på datamaskinen eller noen annen plass.

Jeg har installert et "klone-program" for å ta kopi av hele harddisken, kjøpt en ekstern harddisk til formålet - den blir sendt hjem til svoger i håp om gjennoppretting:-) - Jeg kjørte siste backup for fjorten dager siden - dermed er ikke skaden helt uerstattelig - men allikevel - håpet om å få alle bildene tilbake gjør sinnet lysere.

Monica sin lille nye Acer datamaskin har helt uten videre stoppet å virke, der er det selvfølgelig dokumenter som ikke er kopiert til andre steder, dermed er både dagbok, budsjett (Det vi skulle legge ut på neste blogg...) og annet arbeid litt i grøfta - vi håper på å få tatt  ut dataene fra harddisken, men vet ikke helt om det lar seg løse snarlig.

Og til slutt er det kameraet - det vanntette Pentax Optio W90 - testvinneren - som tydeligvis ikke er så vanntett allikevel... Jonas og Emil skulle lage dykkevideo i bassenget, det kan se ut som om det er slutten for det kameraet, vi får sende det til selgeren for å få svar.

"Pc virker ikke, kameraet ligger til tørk, 500 GB harddisk klar til gjenoppretting - hmmm"

 Nå tenker jeg det sitter noen å gjør seg klar til å kommentere datasikkerhetsplanen min... vel, den er revidert, fra og med i dag tas det sikkerhetskopi av alle dokumenter og mediafiler hver uke:-)

Tips som hjelper tas imot som kommentarer - med takk:-)