Du er her

Bloggen til Frank

Hjemreisen har startet

Vi har startet på hjemreisen! Vi ankommer Rygge med Ryanair FR1394, torsdag 31. mars kl 21.35.

Planen er å ta nattoget fra Thung Song til Bangkok, slappe av på et hotell der en natt, før vi starter "maratonreisen"

BANGKOK - KØBENHAVN - LONDON - RYGGE på en dag, flyet starter i Bangkok 00.35 og tidsforskjellen gjør at det er mulig å lande innenefor samme dato i Norge, etter ca 27 timer på reisefot.

I skrivende stund sitter vi fast i Thung Song, på grunn av flom ble toget instilt og vi har måtte ta inn på et hotell her for natten, til barnas skuffelse, de gledet seg til en overnatting på toget - det bor nok en liten eventyrer i dem:-)

 

"Toget er forsinket, Jonas sjekker om det er nye oppdateringer på tavla - han gledet seg til en natt på toget"

 

Vi måtte ta i bruk reiseforsikringen, for nå begynner det å bli viktig å komme seg til Bangkok, så ikke vi mister flyavgangen... Planen er nå å ta fly til Bangkok, men flyplassen her er stengt på grunn av flom også, nærmeste flyplass er Trang eller Krabi, men vi vet ikke om veiene er åpne, det må vi ta en rask sjekk på før vi kan bestille billett på nettet.

 

"Vi måtte få en erklæring fra jernbanen når toget ble innstilt - det var ikke lett..."

 

Når alt er som det er nå, med mange åpne spørsmål, får svarene på hvordan dette går komme i neste blogg:-)

Kambodsja

 Så ankommer vi Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja - bussturen fra Saigon gikk fint, det tok riktignok en time mer enn varslet, men hva er vel en pølse i slaktetida...

 

"Vi venter på en forsinket buss i Vietnam og trodde en stund vi hadde kjøpt falske biletter"

 

Vi treffer på verdens mest sympatiske tuk-tuk sjåfør, mister Thay, som lover rimelige priser og ingen bekymringer - vi gjør avtale med han - og han leverer som lovet:-) Vi fikk telefonnummeret hans, dermed fikk vi hotellet til å ringe han hver gang vi trengte transport, lettvint og greit.

 

"Mr. Thay venter på at vi skal handle mat til turen.."

 

Tuk-tuk'ene i Kambodsja er ikke som de vi så i Thailand eller Laos, her benyttes en enakslet kjerre som er koblet til en moped - og passasjerkomforten var upåklagelig, vi tok mye tuk-tuk!!

 

"Vi likte denne formen for transport, god oversikt til passasjerene og mye frisk luft"

 

Kambodsja er varmt i februar - gradestokken ligger på 34 - og det er mer fuktig luft her enn i Vietnam, dermed er det tilbake til svette t-skjorter etter en liten gåtur - det gjelder å tenke på alternativene til å ha det varmt i februar, hjemme ser vi gradestokken er rundt -10 celsius - vi trives med litt svette:-)

Fordi vi ikke hadde booket hotell på forhånd, letet vi etter et hotell med svømmebasseng - det viste seg å bli vanskelig, vi havnet etterhvert på New York Hotel, de skrøt at Wi-Fi og frokost med i prisen på 80 USD pr. natt - vi sjekket ut etter første natten og fant Asia Palace hotell rett over gaten, der fikk vi plass på ett rom, sparte 10 USD pr. natt - og internett virket i det minste, dermed klarte vi å få unna litt skolearbeid med interaktive sider.

I Phnom Penh ligger Museene S21 og Killing Fields - førstnevnte en ombygd ungdomsskole i bykjernen som ble brukt som torturkammer, Killing Fields - som navnet tilsier - er avretningsplassen Røde Khmer brukte for å drepe fangene. Vi forberedte guttene på at vi ville besøke begge steder - og startet med S21.

 

 STERKE BILDER VISES UNDER!

Tuol Sleng (S21)

Ved ankomst til museet fikk vi tilbud om engelsktalende guide, vi takket ja - ville jo få ut så mye som mulig av besøket. Han presenterte seg og startet omvisningen med å fortelle bakgrunnen for bygningene og hvordan de fungerte

 

"Ved inngangen til S21 - "sikkerhetsanstalt nr. 21)"

 

"Guiden var god i engelsk og engasjerende å høre på - vi fikk mye ut av å bruke han"

 

Bygning A huset de viktige fangene, politiske ledere, prester, munker, lærere, doktorer etc. Alle fikk den samme behandlingen - to til fem måneder med tortur for å avdekke familiemedlemmer, relasjoner og hvor disse gjemte seg - torturredskaper var primitive, tenger, kniver, spyd, stokker eller strøm eller vann ble mest brukt.

 

"Ved frigjøringen drepte fangevokterne resterende fanger -

disse ble avbildet og bildene henger på veggene i cellene den dag i dag"

 

"Fangene lå festet til jernsengen med fotjern når de ble funnet"

 

Deretter ble fangene kjørt til avlivning på dødsmarken 14 kilometer unna. I grunnetasjen var det eneceller, i toppetasjen var det fellesrom der fangene ble låst til fotjern i lange rekker. I bygning B ble kvinner og barn innelåst, de fikk også samme tid i fensgselet før de ble drept.

 

"Regler fangene måtte forholde seg til i fengselet"

 

"Fotjern fra toppetasjen, som ble brukt for å feste rekker med fanger"

 

Ledelsen på fengselet brukte noen av fangene som hadde spesielle ferdigheter (rørleggere, bildekunstner, etc.) til å utføre det de kunne i stedet for å sende de til dødsmarken, derfor var det syv overlevende mennesker igjen når Vietnameserne frigjorde landet 7. januar 1979 - av disse lever det fremdeles tre, som vitner i rettsaker som foregår i disse dager. 

"Hva skal til for å få noen til å utføre dette?"

"Bildet er malt av kunstneren som overlevde S21, han lever fremdeles"

 

Emil, Jonas og Anders fikk virkelig et bilde av den harde medfarten landet har opplevd og det var massevis av spørsmål - jeg og Monica svarte etter beste evne og oversatte i tillegg det guiden fortalte oss underveis.

 

Choeung Ek (Killing Fields)

Mr. Thay kjørte like rolig og sakte som alltid, dermed tok turen til Killing Fields ca. 25-30 minutter. Fordi stedet ligger et stykke utenfor sentrum, fikk vi se litt av livet langs veiene der også, så tiden gikk uten at det ble noe problem.

 

"På veien til <Killing Fields>"

 

Vi ankom museet og slo til på å bruke guide her også - dermed fikk vi god innføring i hvordan området ble brukt i årene fra 1975. Stedet hvor lastebiler med fanger parkerte, hvor fangene ble innelåst i "ventebås" fordi soldatene ikke rakk å drepe alle samme natt (Fangene ble transportert til Chuong Ek om natten, musikk støyet ut av høytalerne for at ikke rop og skrik skulle høres) var det første vi møtte, deretter gikk vi til massegravene, den største først. Vi lærte om drapsmetodene dagen før (de foregikk også med primitive våpen, slegger, stokker, økser eller høygafler ble brukt - kuler kostet penger og lagde mer støy), når vi besøkte S21 - men når vi ser treet der spedbarna blir drept ved å bli slengt etter bena så skallene sprekker - vel, det er en skikkelig vemmelig følelse  gå rundt massegravene til 20.000 døde mennesker.

 

"Monumentet er reist og fylt med 9000 hodeskaller, som symbol for hendelsene på Killing Fields"

 

"Guiden fortalte at det finnes over 20.000 massegraver i Kambodsja - dette er den største her"

 

"Vi fikk se treet som vi dagen i forveien så på maleriet der det ble drept et spedbarn"

 

"Vi er inne i monumentet"

 

Regntiden i Phnom Penh våter grunnen så benrester siger opp med årene, guiden forteller at stanken fra gravene fremdeles kjennes når det er våt mark. Det hele kjennes utrivelig virkelighetsnært når vi ser tenner, benpiper og klær som ennå ikke har råtnet - det er jo bare 32 år siden Røde Khmer herjet i Kambodsja.

 

"Ben, tenner og klær kommer opp i dagen etter regntiden"

 

"Disse fant vi på stien mellom massegravene"

 

Vi fikk god innføring fra begge guidene om tre år, åtte måneder og tjue dager - tiden fra 17. april 1975 til 7. januar 1979 som Pol Pot og hans Røde Khmer regjerte:

Umiddelbart etter overtakelsen i 1975 startet igangsettingen av "År null" - alle som stod i veien for ideen om å starte en ny sivilisasjon, der mennesker skulle jobbe på markene og ikke utdannes, skulle drepes, alle med utdannelse, deres familie og venner, skulle drepes, alle fuksjonshemmede, mennesker med briller (ble ansett som smarte...), skulle drepes, alle Kinesere, Vietnamesere, vestlige ble drept, flyplasser ble stengt, radio og massemedia totalkontrollert - landet ble rett og slett lukket for omverdenen - dermed fikk despotene fritt spillerom i denne tiden - det antas at rundt to millioner mennesker ble drept av en befolkning på ca åtte millioner.

Røde Khmer hentet inn barn, gav de våpenopplæring i tillegg til å forme disse til stupide monstere som drepte sine foreldre og søsken hvis de ble bedt om det!!

Pol Pot døde i 1998 - som en syk, gammel og ustraffet mann, med han forsvant også gerriljafraksjonene av Røde Khmer.

 

Kambodsja i dag

Som skoleelev for mange år siden var det mye om Kambodsja og Pol Pot, alikevel var vi ungdommer på den tiden og det var fjernt og langt hjemmefra - dermed ble ikke engasjementet så stort som det kanskje burde vært.

Så skal en vel også spørre seg hvordan Khmerfolket har det i dag, her lever mennesker som jobbet på begge sider under "Demokratisk Kambodsja"-perioden, en kan jo bare sammenligne med Norge og de allierte etter 2. verdenskrig - vi har syndebukker å rette agressjon og sinne mot - i Kambodsja er det kanskje naboen som svek, drepte og plantet landminer.. Og landminene lemlester og tar liv den dag i dag, selv om det blir færre av dem etter som opprydningen skjer hver dag.

Etter å ha stått mellom massegravene, sett 9000 hodeskaller og ekte tenner flyte opp av marken, har det blusset opp en empati med Khmerfolket, her er det behov for all slags støtte, mange er lut fattige og uten evne til å livnære seg, selv om utdanning er mulig - blir barn holdt hjemme fra gratis skolegang for å hjelpe til med å arbeide eller selge det en har mulighet til å selge. Alikevel ser jeg at landet, som har jordbruk, trevirke, gummi og turisme som hovedinntekskilder, er på vei opp av grøfta - men ulikhetene er store, og et hvert bidrag fra privat eller organisasjon vil hjelpe.

 

"Friends utdannet gatebarn til restaurant og hotellfaget, de lagde så god mat at vi sitter i kø for å få plass"

 

"Organisasjonen utdannet også i massasje og spa-fag, vi "støttet" litt til den avdelingen selvfølgelig:-)"

Ho Chi Minh City

Vel, så er vi godt i gang i Saigon, eller Ho Chi Minh-byen, som er det offisielle navnet etter Amerika/Vietnamkrigen i 1967. Mange Vietnamesere kaller byen for Saigon allikevel, de liker vist ikke navneskiftet. Byen er Vietnams største, i tillegg til å være landets økonomiske hjerte, det sies også at byen er verdens raskest voksende storby.

 

"Skyskrapere - signalbygg for storbyer"

 

Vi blir lenger,

Dagene på Somerset-leiligheten er deilige, vi er virkelig kommet til "hjemmet borte", alle stortrives her og det er ikke alltid like lett å få med barna ut på ekskursjoner, det er mange andre barn her også, dermed lekes det i basseng og på lekeplass - lekekameratene er gjerne Australske eller Amerikanere, så det er flott for engelsktreningen til guttene.

 

"bokmarked i sentrum av Saigon"

 

Avreisen til neste destinasjon er utsatt - det er høytid i Vietnam, her feires det vietnamesisk nyttår. Etter månekalenderen faller det nye året - "kaninens år", 3. februar - og vi snakker skikkelig høytid, slå sammen påsken og julefeiringen vår hjemme for å sammenligne.

Alle offentlige kontorer, de fleste butikker, serviceforretninger som reisebyråer og restauranter - er stengt, de ansatte feirer sin Tết skikkelig, tradisjonelt ved å vaske huset, åpne nye forretninger, gi penger til trengende barn eller eldre (så kommer jeg til kjernen på vårt dilemma) - og i hvertfall ha familiegjenforening, dermed er det ikke mulig hverken å oppdrive transport til, eller hotellrom i andre byer, vi sitter faktisk fast - og det er, som vi har beskrevet tidligere - bare deilig!!

 

"Endelig fikk vi tak i togbiletter til Nha Trang søndag 6. februar" 

 

Nyttårsfyrverkeriet:

Vi har jo hørt så mye om asiatenes fyrverkeri når noe skal markeres - dermed gikk turen til byen, først til Hard Rock for å spise nyttårsmiddag, deretter til parken vi så ble rigget dagen i forveien, for å få med showet der - da gikk nok klokken litt fortere for de små...

"Mmmm, på Hard Rock Cafe er det alltid god mat"

 

"Gitaren til Kiss medlem Paul Stanley vekker gamle minner hos oss voksne"

 

Derfra praiet vi en drosje  og bad om å bli kjørt til elven, der ville nok utsikten til fyrverkeriet bli bra, men drosjesjåføren kjørte 400 meter og kastet oss av - det var ikke mulig å komme til elven! Dermed ble vi stående utenfor operaen og hotell Sheraton sammen med mange tusener andre mennesker som hadde nyttårsfeiringen utendørs - og vi tenkte at vi hadde havnet på rett plass likevel.

Skuffelsen var stor kl 24.00 - da vi hørte rakettene smelle, men ikke kunne se noen - det kunne derimot de som var ved elven.... Jonas var skikkelig skuffet når vi bestilte drosje for å kjøre hjemover til hotellet før det store rushet startet...  

 

"Vel, Vi fikk fanget dette bildet fra drosjevinduet på vår vei hjem"

 

"..og Jonas viste sin tydelige skuffelse ved å tegne dette før han la seg..."

 

Trafikken:

Saigon er en travel by, vi har beskrevet trafikken tidligere og er særlig opptatte av mopedene, de er uerstattelige, hvis de skulle blitt byttet ut med biler ville alt rett og slett stoppet opp, det kunne umulig være plass med så mange biler på disse veiene.

"Disse gatebarna er forøvrig de eneste vi har sett i Saigon"

 

En annen ting er trafikkbildet - etter mange år som yrkessjåfør skulle det vel bare mangle at jeg har mine meninger der, fikk jo forresten mye trening i mine ungdomsår også, med min "aktive kjørestil", som har gitt meg god trening i å manøvrere biler i de fleste situasjoner - vi snakker om oppvekst på bygda dere, på åttitallet, før ABS, ASR, ESR, og all elektronikk som stopper en "skrens" eller en liten "burnout"  he, he. Det meste ble prøvd - Men å kjøre bil i Saigon - ALDRI I VERDEN!!

At vi ikke har sett flere trafikkuhell enn det ene vi så for to dager siden er uforståelig - her finnes det ikke et lesbart trafikkbilde, det kjøres forbi på innsiden, utsiden, på tvers - det rygges ut på tett trafikkerte veier, det tutes og bærtes hele tiden - det er rett og slett ikke til å forstå, allikevel virker det som om biler har rang foran mopeder, som igjen har rang foran gående - alle tar på en merkelig måte hensyn til hverandre, bruk av lydhorn/tuter er for å få oppmerksomhet, (ikke som hjemme, der det er mer et "flytt deg"-signal). Det er få, om ingen brå bevegelser og det brukes øyekontakt mellom førerne, dermed fletter trafikken seg uten sammenstøt og det går på et utrolig vis bra.

 

Drosjene:

Vi har blitt advart om at det finnes drosjer i byen som bruker "modifiserte" takstametere - vi har selvfølgelig sittet på med et par av dem... Men som det også sto i advarselen - hotellene bestiller drosjer som har seriøse transportører - dermed har vi laget oss et grovt bilde av dette:

Godkjente drosjefirmaer: Vinasun og MaiLinh (disse er også de største selskapene)

Unngå disse selskapene: Saigon Tourist og Saigon Air Taxi.

 

"Unngå dette firmaet!"

 

Et stalltips er å forhåndsbetale drosjeturen fra flyplassen til byen hvis du kommer den veien. Turene selges fra boder inne i ankomsthallen.

Det er forholdsvis lett å gjennomskue et meter som går mer enn dobbelt så fort som de vanlige, da prisen gjerne er ca 3 kroner (10.000 vnd) for 800 meter.

Emil gjorde store øyne når jeg ba en sjåfør kjøre inn til siden og stoppe - (sjåføren insisterte på at meteret hans var riktig - vi hadde rundet hjørnet - ca 800-1000 meter og det stod på 40.000 vnd...) vi gikk av, betalte han og stoppet en annen drosje - og vi fortsatte turen til riktig pris:-)

 

Elektronikken:

Vi har i de senere dagene hatt vår "porsjon med uflaks" når det gjelder elektronikken;

Jeg skulle gjøre opprydning i bildene som etterhvert har blitt til massive mapper uten orden - det bruktes noen timer på oppryddingen og resultatet var bra, helt til to bilder skulle slettes gjennom et redigeringsprogram - og vips - der forsvant 9700 bilder. De er hverken i søpplebøtta på datamaskinen eller noen annen plass.

Jeg har installert et "klone-program" for å ta kopi av hele harddisken, kjøpt en ekstern harddisk til formålet - den blir sendt hjem til svoger i håp om gjennoppretting:-) - Jeg kjørte siste backup for fjorten dager siden - dermed er ikke skaden helt uerstattelig - men allikevel - håpet om å få alle bildene tilbake gjør sinnet lysere.

Monica sin lille nye Acer datamaskin har helt uten videre stoppet å virke, der er det selvfølgelig dokumenter som ikke er kopiert til andre steder, dermed er både dagbok, budsjett (Det vi skulle legge ut på neste blogg...) og annet arbeid litt i grøfta - vi håper på å få tatt  ut dataene fra harddisken, men vet ikke helt om det lar seg løse snarlig.

Og til slutt er det kameraet - det vanntette Pentax Optio W90 - testvinneren - som tydeligvis ikke er så vanntett allikevel... Jonas og Emil skulle lage dykkevideo i bassenget, det kan se ut som om det er slutten for det kameraet, vi får sende det til selgeren for å få svar.

 

"Pc virker ikke, kameraet ligger til tørk, 500 GB harddisk klar til gjenoppretting - hmmm"

 

 Nå tenker jeg det sitter noen å gjør seg klar til å kommentere datasikkerhetsplanen min... vel, den er revidert, fra og med i dag tas det sikkerhetskopi av alle dokumenter og mediafiler hver uke:-)

Tips som hjelper tas imot som kommentarer - med takk:-)

Så mange store forskjeller!

Denne gangen har jeg mer tenkt å ta for meg omgivelsene vi er i og fortelle litt mindre om våre reiseopplevelser.

 

"Kommunistflagget henger de fleste steder"

 

Så er vi på vei til Vientiane - hovedstaden i Laos, vi tok bussen fra Luang Prabang – byen med alle de 36 vel bevarte templene – og med over 200 munker!

Et deilig sted der tiden gikk sakte – selv om uken gikk fort.

 

"Vi sto opp kl 06.00 for å se munkene gikk i almissetog,

her får de all maten de skal spise i løpet av et døgn"

 

Bussbillettene ble kjøpt inn fire dager før avreise, dermed fikk vi plass 1 til 5 – altså helt først i bussen – og det var deilig, for i Laos er ikke veiene som i Thailand (selv om de er blitt asfalterte i det seneste tiåret), her er terrenget kupert, tunneler finnes ikke, dermed må det kjøres over eller rundt fjellene, som betyr maaaange svinger (for å være eksakt: 4258 krappe kurver – stod det på en t-skjorte de solgte på nattmarkedet) i tillegg til bakkene opp fjellene og ned i dalene. Reisesyke-tabletter ble spist av alle – så ingen problemer der.

"Utsikt over fjellstrøkene mellom Luang Prabang og Vientiane"

 

..Bussen derimot, der ble vi ikke veldig trygge, sjåføren bråstoppet på en bakketopp og to menn tok med seg verktøy og forsvant inn i motorrommet, vi fikk ti – femten minutters tissepause før vi gjenopptok turen og bare etter ti minutter stanset han igjen – hjertestans.., men denne gangen bare for å låse verktøykassen, puhh, godt vi slapp havari midt i fjellandskapet, jeg vet ikke når vi hadde fått ny buss dersom denne hadde havarert.

"Han viste nok hva han gjorde, etter 15 minutter kjørte vi avgårde igjen"

 

Når vi reiser som vi gjør, kommer vi nærmere innpå hverdagen til befolkningen, dermed er det naturlig å gjøre seg noen refleksjoner på de store forskjellene fra våre liv til deres. Spesielt for oss som aldri før har vært i Asia.

Å komme til Thailand, som de fleste ser på som ferieparadiset på jord – gjorde sitt inntrykk, jeg snakket med en drosjesjåfør i Bangkok (han hadde lært engelsk ved å lytte til Beatles!!), han kunne fortelle at Thailendere så på seg selv og landet som fattig, men allikevel heldige, Thailand er storprodusent på ris og jordbruksvarer, så det er nok mat, og den er billig - dermed vil de fattige ikke sulte. Ikke som befolkningen i Burma eller Laos fortalte han, der er det ikke mulig å utvinne så mye mat av jorden, fjellandskapet og klimaet gjør dette vanskelig – og befolkningen er fattige og sultne.

"I Thailand er det nok mat til alle, dermed er den også billig."

 

Når vi besøkte opiumsmuseet i Det Gyldne Triangel så vi jo hva bøndene må for å få mest mulig ut av avlingen, sultne mennesker gjør det de kan for å overleve – dermed produseres det opium i stedet for mat, og den onde spiralen som fører heroinen til misbrukerne får fortsette..

"Opiumsdyrking skjer gjerne i utigjengelige fjellskråninger, langt fra folk"

(bildet er lånt)

 

Ok, litt enkelt forklart, men virkeligheten er slik for mange mennesker i Laos og Burma.

 

Her i Laos er forskjellene enda større - de fleste landsbyer i Laos er lagt som en rekke av strå- eller plankehus langs hovedveiene eller elvene, og rismarker eller åkrene befinner seg i fjellskråningene i nærheten. Den ene ris-avlingen de høster i løpet av sesongen står i sterk kontrast til Thailenderne og Vietnamesernes tre. På jordene jobber familiene sammen, menn sørger for ploging og vekstforhold samt treskingen av kornet, kvinnene sår og bærer risen til rensing – det meste av arbeidet gjøres for hånd, maskiner finnes sjeldent. Når landsbyfolket er ferdige med sine arbeidsoppgaver, samles de gjerne til felles bespisning, der maten er enklere enn hos Thailenderne – og det finnes helt sikkert «Sticky rice» og kanskje litt riswiskey på menyen.

 

"Skrinne kår for jordbruk - alikevel hakkes og dyrkes det langs veiene til Vientiane"

 

"Hverdagen på landsbygda i Laos"

 

Skolegangen handler om å få «basisferdigheter», det er ikke sikkert det finnes bøker – og i alle fall ikke skolebygninger. (Biblioteket i Luang Prabang hadde bok-aksjon, der de besøkende kunne kjøpe bøker som ville bli fraktet ut med "bibliotek-båten" til trengende landsbyer, og det føltes litt «riktig» å kjøpe tre bøker – en pr. barn, så har vi og bidratt litt..)

"Biblioteket i Luang Prabang"

 

Etter middagen vil landsbyfolket gjerne møtes ved felles-tv'n for å se en thai-såpeopera eller litt fotball – hvis de har elektrisitet, som mange ikke har!

 

En samtale med en laot i Luang Prabang fikk meg til å undre enda mer... Jentebarna på landsbygda risikerer giftemål fra 13-årsalderen, det er vanlig med 15- års-bruder og de fleste er iallefall gift når de er 17 – i byene begynner denne trenden å avta – der ser vi mer vestlige tendenser, med ugifte kvinner helt opp i 25-årsalderen...

"Hennes lillebror eller baby?"

 

Laotene er konservative, homser og lesber bør være diskrete med sine seksuelle preferanser – heldigvis for disse er det ansett som ren og skjær sunn fornuft at to menn eller damer deler rom – av økonomiske årsaker:-)

 

Rundt 1860 tok franskmennene kontroll over Laos, på godt og vondt, de ble kastet ut av det kommunistiske folkets frigjøringshær i 1975 – etter et tiår med Vietnamkrig, vel og merke etter at Frankrike lovet uavhengighet til alle indokinesiske land som ønsket det i 1953 – som et utfall av den første indokinesiske krigen.

"..og selvfølgelig bygges det en triumfbue for å markere at Fransk protektorat var slutt"

 

Dermed ble også kongen kastet og tilbake er det et kommunistisk ettpartisystemet som mottar økonomisk støtte fra i-landene – men med en «fransk vri» - her er det bagetter og importert vin på alle kjøkkener – dermed får vi også smake litt annen mat her enn i Thailand.

 

"Og slottet ble gjort om til "kongemuseum", her er vi på omvisning på tempelet ved museet"

 

Gjennliggende etter Vietnamkrigen er alle minene og clusterbombene i området mellom Vietnam's grense og slettene før fjellene i Laos – det ble sluppet mer bomber over Laos under Vietnamkrigen (2.de indokinesiske krig) enn det ble brukt totalt i hele 2.de verdenskrig, det snakkes om millioner av clusterbomber og landminer som må ryddes for å klarere områdene.

 

"Clusterbombe"

 (Bildet er lånt)

 

USA har klassifisert Laos til å være det minst utviklede landet i verden, jeg undres over dette med tanke på Afrikas u-land - men ser jo helt klart at her det er et langt lerret å bleke.

I Vientiane Times kunne vi lese om Norge v/statssekretær Espen B. Eides besøk her i november 2010, med støtte til minerydding i tillegg til bilateral bistand – så er vi da med å bidrar med mer enn de tre bøkene... Og hvis Laotene får tips om energiutvinning fra elver og hjelp til å lage tunneler skulle mye være gjort i løpet av 15-20 år vil jeg tro:-).

Vel, så har jeg fått lettet hjertet litt, det er jo så forskjellig hva hver og en opplever – men her i Laos kan en nesten ikke unngå å se de mange skyggesidene, om man er backpacker, solturist, på kjærestetur eller som oss – ute for å oppleve verden – og det griper meg!

 

God Jul!

 Kjære alle venner og lesere av bloggen vår!

Vi ønsker dere alle en riktig god jul!

"Julehilsen fra Thailand"

 

For oss er juletiden annerledes i år, når vi beveger oss rundt i badeshorts på julaften,

Allikevel har vi (litt annerledes) julegaver - og pinnekjøtt medbrakt fra Norge i Moje og Bestes koffert,

- samt et lite "bling-bling" juletre... Dermed gleder vi oss veldig til den store dagen..

 

(Vi mottar gjerne en julehilsen fra dere i kommentarfeltet)

Julebordet hjemme

Og her er bilder fra årets "syklubb-julebord":

 Klokken 06.30 ringer telefonen, gjengen fra Monica's syklubb har årets fest - de savner oss og vil Skype - virkelig en flott gjeng

Vi savner dere også!

 

 

 

 

 

 

 

 

Pattaya - bedre enn sitt rykte?

Vi reiste fra Bangkok mandag morgen, minibussen jeg hadde bestilt og avtalt pris for var plutselig blitt til en stasjonsvogn, så Monica og barna satt fire i baksetet, det gikk akkurat, trangt men mulig, ikke så overraskende lenger at avtalene ikke blir slik en hadde tenkt:-)

 

Reiseveien bød på nye artigheter, mennesker som er stablet på lasteplan på biler som ligger i 120 km/t, veikroer som egentlig bare var skur som ble holdt oppe av bambusstokker og reip - med massevis av trailere parkert langs ved hovedveien, fire trailere fra samme firma står langs ved veien, alle sjåførene og hjelpemennene jobber med dekkskifte på den ene bilen - det er tydelig at kostnader til reparasjoner blir holdt nede ved at sjåfører er mekanikere - servicebiler har jeg ennå ikke sett langs veiene her - i stor kontrast til forholdene hjemme...

"Denne farkosten holdt samme fart som de andre på motorveien"

 

"Når det ikke er plass til flere inne i bilen..."

 

"På vei forbi Bangkok så  vi denne SVÆRE elefanten..."

 

Hotellet var virkelig et høydepunkt, litt bortgjemt fra stranden, lite og stusselig basseng, men rommet - virkelig en perle med 84 kvm. nyoppusset, to soverom, to bad, egen tv-krok, tv på alle rom, minikjøkken og deilige senger - her var det ingen problemer å ta seg en hvil når en måtte ønske det - dessuten viste frokosten seg å være god, men det er jo ikke hotellet vi skal være på - vi er da på oppdagelsestur.

"Jonas er inne på hovedsoveværelset"

 

"Ser det ikke deilig ut?"

 

Vi sov godt på hotellet, deilig med adskilte soverom og gode senger,har jo blitt vant med at vi må leie to rom, og de har vanligvis ikke dør i mellom. Etter frokost fant vi ut at hotellet hadde skyss til hovedgaten ovenfor stranden, dermed slapp vi å gå den biten.

Taxi i Pattaya er ikke som Bangkok, der finnes få "vanlige" biler, ingen tuk-tukker og ingen busser, derimot er det masser av "Bath-busser", små pick-up'er som er bygget om, med benkerader og stigtrinn bak, elegant og lettvint - og prisen - 10 bath pr. pers - uansett lengde, så sant du satt på den veien bilen kjørte og du ikke bestilte den til et spesielt sted.

"På bath-bussen"

 

"Gaterestaurantene er like innbydende..."

 

Monica har holdt kontakt med "Piura", en mor med to barn, som også er på jorden-rundt reise (les bloggen deres her), hun startet for ca. to uker siden og har Kina og Thailand som første stopper - dermed passet det med et møte i Jomtien, hvor de har sin base. Vi ordnet en bath-bus og etter litt leting fant vi frem til de. Det ble et hyggelig møte og barna fant tonen med en gang.

Onsdag tok vi for oss Pattaya, med stranden først og byen på ettermiddag/kvelden. Vel, hva kan en si - jeg har hørt at Pattaya sliter med et dårlig rykte, først og fremst på grunn av sexhandelen, alle horene og transvestittene. Skulle noen spurt meg, ville jeg nok tatt med en sliten strand med urent vann i tillegg til overnevnte!

Jeg fant det vanskelig å ikke gjøre meg opp en mening om de mange mennene som vandret rundt med store ølmager og små vakre thai-damer, uten noen gang å ha pratet med de eller å vite noe om bakgrunnen deres. På de mange apotekene reklamertes det for hiv/aids tester. Reiseanbelinger fra meg går nok til andre steder i Thailand - men til nå har jeg jo bare vært i Bangkok - i en altfor kort uke...

"Først stranden..."

 

"..så walking street, Pattaya"

 

Torsdag tok vi fergen til Koh Larn (koh = øy) med våre nyvunne venner - vi ble lurt, nok en gang - meningen var å ta den offentlige fergen til fergeleiet på øya, men havnet på en dyrere liten smal ferge til en skikkelig turistfelle, der vi ble skipet inn til stranden med shuttlebåter, men vi koste oss på stranden, som var flott, og barna hadde det helt topp sammen, Emil, Jonas og Anders lekte med Storebror og Veslesøster hele dagen, dessuten hadde vi felles middag på kvelden, vanskelig å ta farvel når de rekker å bli så glade i hverandre. Vi får sørge for å arrangere møter når vi kommer til Norge også.

"Alle måtte sitte ned så ikke båten fikk vekten feil plassert?!?"

 

"Vi tror det var redningsvester til nesten alle..."

 

"Shuttlebåten inn til stranden"

 

"Sjekk motoren... tatt rett ut av lastebilen"

 

"Anders ville ha blåskjell til strandlunsj, fine vaner??"

 

Deretter ble det pakking, neste stopp Hua Hin - jeg fant en taxi-mann, fast pris til Bangkok togstasjon i en minibuss? Ikke en vanlig drosje eller noe sånt, kun minibuss!! Jeg tror Monica var veldig fornøyd med meg - hun hørte jeg forhandlet frem en god pris for en skikkelig minibuss:-)

Fredag; Dusj, frokost, pakke resten, utsjekking, betale det vi hadde brukt ekstra, vi er klare til å dra til Hua Hin - 

- og hva står utenfor hotellet og venter? En Toyota Camry stasjonsvogn....

Australia

Jeg må nok innrømme at Australia er det ultimate reisemålet for meg. For femten år siden var jeg en måned her, oppholdet gjorde meg til en Australier – hvis en kan si det... minnene er både sterke og gode - og nå er vi endelig her!!

Vi fløy fra Rarotonga midt på dagen fredag 15. etter å ha tatt farvel med våre husverter og venner der – litt vemodig, men også hyggelig, mistet et døgn når vi passerte datolinjen, dermed landet vi i Sydney lørdag ca 21.30, etter nok en flott flyopplevelse med Air New Zealand. Gutta koste seg med spill og film på seteryggen, Emil gikk fra tid til annen bak til flyvertinnene for å få seg en ny brus:-) Moro å se at han klarer seg bra på egenhånd med sin engelsktale...

 

Tidligere, på et heller begrenset nett på Rarotonga, fant vi et hotell som passet for vårt backpackerbudsjett og som hadde internett. Hotellet var så som så – selv om det var rent og hadde alt vi trengte for å leve...

"Bare for å ha et billig sted å sove"

 

Nok om det, på vår første dag i Sydney tok vi toget, som var tre etasjer...

"tog med tre nivåer"

til Circular Quay, ved havnen. Der ligger Operahuset og Sydney harbour bridge. Her måtte alle stille seg opp for fotografering – ingen nåde for noen når pappa har bestemt seg...

 

 

Innimellom ringte vi etter bobiler, selskapene hadde søndagsåpent, dermed hadde vi litt bedre tid på å finne bil – tirsdag skulle vi jo sjekke ut av hotellet, så bare mandag ville blitt litt kort tid, og med bedre tid ordner det meste seg; det ene selskapet var villig til å senke prisen og det andre ville ikke se seg slått av konkurrentenes tilbud, når jeg da utfordret de på inventarløsning fikk vi til slutt tilbud om den beste bilklassen til prisen som allerede var gitt av konkurrenten,

"Skikkelig fornøyd"

vi fikk ny Mercedesbil med skinnseter, automatgir, elektrisk ditt og datt – vi mangler ingenting...vi er klare for 28 dager i bobil gjennom Australia! 

Mandag gikk turen til Thai-ambassaden der vi søkte om forlenget visum for oppholdet i Thailand, deretter ruslet vi i botanisk hage – som lå rett ovenfor. For en flott park, virkelig et syn for øyet.. Monica var allikevel overrasket over at det ikke var lov å trå på gresset – merkelig å ha et slikt forbud i en park – ved nærmere ettersyn på informasjonstavlen viser det seg at det slett ikke var sånn:-)

"Ikke bare forbudsskilt..."

 

Sydney er stort, med ca 3,5 millioner innbyggere – vi var imponert, her er det rent, pent og trivelig, i tillegg skinner solen og gjør sitt.

 

En fergetur unna var det en ny havn å utforske – Darling Harbour, der var det kjøpesenter, akvarium, zoo, kino, vel, alt en kan tenke seg og litt til, Sydney aquarium hadde pakketilbud på sine billetter, der gikk Emil, Anders og jeg inn, Monica tok med Jonas på Imax-kino, visstnok verdens største lerret.. Vi i akvariumet fikk endelig se en rokke igjen, veldig bra, selv om det aldri ble den på Rarotonga, mens Monica og Jonas hadde det topp på kino hvor de så en film om livet under havet.

 

"Ok, feil rokke, men her er det mer..."

 

 

Vi kunne nesten ikke vente til tirsdag da bilen skulle hentes, og gleden var stor når alt var som avtalt, vi fikk tilogmed sette igjen sekker og kofferter hos leiebilselskapet, det gjør mye med plassen i bilen. Vi satte avgårde etter å ha rigget oss til, først måtte bilen fylles med matvarer, deretter bar det til første campingplass, for i Sydney finnes det ingen plasser å «villmarkscampe».

Vi nyter virkelig campinglivet, alle sammen, så dette skal bli bra:-)

 

Onsdag var dagen vi skulle hente visumene våre på ambassaden, for å få til dette kjører vi bobilen til Manly, et tettsted utenfor Sydney, der var det parkeringsplass. Vi tok fergen til sentrum. Monica tok med barna på Sydney Wildelifeworld – dyreparken med bare Australske dyr, der hadde de det helt topp mens jeg hentet passene og ruslet en tur gjennom byen.

"I Darling Harbour, Sydney"

 

Vi kunne ikke forlate Sydney uten å svinge innom selveste Bondi Beach, bare for å ha vært der... det var mørkt ved ankomst, så den store opplevelsen var det jo ikke, vi kunne allikevel se at her var det en flott strand med skateparker, bassenger, restauranter og masse mer midt i tetteste sentrum (bare 8 km fra Operahuset..), vel, nå kan vi altså skryte av det...

"Been there, done that.."

 

Nå begynner bobilturen!  

Etter å ha veid for og imot landet vi på å reise sørover, der venter Melbourne og Great Ocean Road mot Adelaide. Jeg har fått invitasjon til å besøke noen av vennene vi møtte for 15 år siden, virkelig gledelig å kunne ta med familien dit.

"En rast ved stranden"

Vel, ut fra Bondi Beach, vi avtaler villmarkscamp på en rasteplass som dukker opp på GPS'en – det ligger i en nasjonalpark langs med Queens higway, bare 90 minutter unna – når vi ankommer der er det stengt – virkelig, rasteplassen er stengt.. ikke noe jeg er vant med hjemmefra, så vi må bare fortsette turen til vi finner et sted å stoppe, det tar omtrent en time før vi får redd opp sengene og klokken blir rundt midnatt.

Vi våkner noe kalde, men det ordner seg raskt når bilen blir fyrt opp - og etter frokost gjør vi det vi har sett for oss er det en skal gjøre på villmarkscamp, vi går tur i villmarken:-) 

"Inn i det ukjente"

 

Nå er vi altså her, telefonen virker igjen, og jeg har fått oppdateringer hjemmefra, med litt artig jaktnytt og værvarsel om nysnø og kulde – vi blir her en god stund til:-)

Endringer på nettsiden

 Hei alle dere som titter innom vår nettside. I det siste har det blitt foretatt noen endringer her;

Firfisle som logo - Vi oppdaget disse små kjappe dyrene i Los Angeles, her i Mexico er de overalt, til og med inne i kjøkkenskapene... Men, firfisler er "gode" dyr, de sørger for at vi ikke oversvømmes av maur og kakkerlakker etc. Dermed ble vi enige om at dette dyret skal få være vår maskot og logo på nettsiden.


Hjem

Søkemotor på nettstedet - etterhvert har nettsiden blitt stor, med mange artikler, blogger og kommentarer, det er lett å finne det en leter etter ved å bruke denne applikasjonen.

Nettsideteller - Vi er overrasket over hvor mange som følger oss på vår store reise, ut i fra telleren kan vi få statistikk over bruk av siden, moro. Denne telleren finnes bare nederst på forsiden.

Bloggteller - På blogg/reisebrevsiden finnes oversikt over bloggene.

Værvarsel - Vi har lagt inn Yr.no's værapplikasjon, denne skal gi oversikt over været der vi er, samt været hjemme. Vi har allerede sett at været i Mexico ikke stemmer med virkeligheten, men det er regntid her nå og det faller mye nedbør nattestid, så nedbørsvarselet gjelder vel for hele døgnet. Værvarselet finnes kun på forsiden.

 

That's it folks, har dere forslag om applikasjoner vi bare "må ha" på nettsiden? Kom med dem

Viva Mexico...

 

 Oj, som dagene går her - vi skulle leve sakte, med dager som man husker resten av livet - men det går sannelig fort allikevel, og om jeg klarer å huske hver og en dag senere skal bli spennende å se. Vi opplever liksom små store ting hver dag, med dyr, mennesker, regn, solskinn, bade og båtopplevelser - vel, de er store for meg og mine...

 

Eller spennende dager som de to siste, der Mexico feirer sine to hundre år med uavhengighet. Vel, to hundre er det ikke, de har en litt annen vinkling på det, det er to hundre år siden løsrivelsen startet - en prest fra byen Dolores (Miguel Hidalgo) stilte seg på kirketrappen den 15. september i år 1810, ringte i kirkebjellene for å samle folket og ropte "VIVA MÈXICO", som signal på at kampen for frigjøring var i gang, han startet dermed revolusjonen som førte til Mexicos frihet fra Spanjolene. Disse to dagene, 15. og 16. september kalles "uavhengighetsdagene". På TV kunne vi se presidenten (Felipe Calderón) ringe med de samme bjellene, rope Grito de Dolores som et symbol for dette. "El Grito" betyr "ropet" som presten gjorde ovenfor sine frender den 16. september 1810: "Leve Mexico, Leve religionen, Leve vår Dame/jomfru av Gudalupe, Leve Amerikanerne, Død over korrupte myndigheter!" Uavhengigheten fikk de når spanjolene kapitulerte 27. september 1821, etter 11 års krig! Ingen tvil om at Mexico har en spennende historie, og dette feires hardt - med parader, gateshow, fyrverkeri og fester over hele landet, jeg gleder meg over Meksikanerne som er så stolte og flotte i disse dager.

Vel, altså, hvorfor skriver jeg dette?? Er ikke helt sikker, det er spennende å finne ut hvorfor ting skjer rundt oss, jeg graver litt på internett og synes det er moro med litt historie fra stedene vi besøker, jeg har også funnet ut massevis om Meksikanernes religiøse liv i forbindelse med kirkebesøket i Pitillal, også veldig spennende lesning, men det får da være grenser for skrivekløen.. Det er kanskje godt nok at barna får dette inn i skoletimene vi holder:-). 

Mexico er flott, vi møter et folk som er vennlige og imøtekommende, trenger jeg hjelp til å oversette et ord eller å finne veien kommer det hjelp fra alle og enhver som kan litt engelsk, jeg betaler uten å være helt sikker på hva ting skal koste, men har ennå ikke opplevd å bli "lurt" - det er mange fattige her, bare ca 30 % av befolkningen er hva en kan kalle middelklasse, mens kun et fåtall er rike, resten klassifiseres som fattige, med 20 % som absolutt fattige. Jeg tror ikke vi ser mange av de rike eller absolutt fattige i Puerto Vallarta, allikevel fremstår deler av byen som slumområder, mens andre steder har flotte bygninger og fasader som er mer lik den vi er vant med å møte hjemme. 

Hjemme ja.., nå er klassen til Emil på leirskole, kameratene mine på jakt, foreldrene mine er på reise, jeg gleder meg til å få FULLE RAPPORTER, spesielt fra jaktkameratene! Da mener jeg hvem, hva, hvor, hvor mange, og selvfølgelig detaljene rundt hvem, hva hvor, hvor mange osv.

Rapporter fra skolen og leirskolen skal vi nok få gjennom en Skype-sesjon, vi får gjøre en skikkelig avtale med lærerne, vi har store tidsforskjeller å ta hensyn til, men det skal vel la seg løse.

..og mamma og pappa, som møter oss i Thailand 26. november.. vel, vi snakkes jo både titt og ofte:-)

Nå er London unnagjort, New York var bra, California elsket vi - Mexico, vel kan jeg si jeg liker det enda mer?? Tar dette aldri slutt, bruker vi opp adjektivene? Hvordan skal vi betegne Rarotonga, som vi er lovet så mye fra? Eller Australia som for meg er selve toppen av forventninger etter 15 år siden siste besøk, vel, det gjenstår å se:-)

Grand Canyon

Så starter vår innspurt for å oppleve den "kjente" amerikanske kulturen, etter Las Vegas går turen til Grand Canyon, en tur på nærmere 40 mil.

Vi planlegger en stopp på Hoover Dam (hooverdammen), som allikevel er på veien, tydeligvis en stor atraksjon - vi stod i kø inn til dammen i nesten en time og betalte 7 dollar for å parkere. Det var varmt, ca 104 Farenheit - det tilsvarer 40 grader celcius - vi ble ikke lenge

Dammen er en stor energileverandør til Arizona, Nevada og California, gigantisk byggverk som bildene viser

   

Deretter reiste vi videre, spiste litt mat på en kafè, kjørte litt på Route 66 (!!) - har jo bare hørt om den historiske veien som går fra øst i Chicago til Santa Monica i California, nå er jeg endelig her, så jeg pisket Emil ut med kameraet for å forevige øyeblikket

Etter en lang kjøretur over strekninger som gikk over fjell og ned i daler (vi brukte nesten en tank bensin på 40 mil) kom vi endelig til Williams, et sted som også kalles inngangsporten til Grand Canyon. Vi befinner oss nå på ca 2060 moh, trærne her kan sammenlignes med de vi ser hjemme i skogene i Østfold.

Dette er også på Route 66 - og for en flott liten by, den har tatt vare på "cowboypreget" allikevel er det rent og pent med sjarme.

Så kommer jeg endelig til hovedtemaet for bloggen - jada - Morten Harket har heller ikke evnen til å fortelle kort og komprimert...

Grand Canyon

 

 Jeg ble spurt av en parkvakt hva mitt førsteintrykk av parken var, jeg sa WOW!

Hun sa at ja - parken har en sterk wow-faktor som de fleste ser:-) I tillegg holdt hun en halvtimes foredrag om fortidsfunn fra 1200 tallet, og vi fikk lagt til enda et inntrykk fra parken. Barna ble brukt som eksempler for arbeidsfordelingen for indianerne på 1200 tallet - Gutter på 5 til 9 år hadde ansvaret for å hente ved, fyre, bære stein til bygninger og reparere disse, jentene passet barn og lage mat. Gutter på 12 år jaktet og lagde barn, mens mennesker på Monica og min alder mest sannsynlig befant seg på fjellet syd i horisonten, som ånder på San Francisco heights. Levealderen var maks ca 35 år...

  

 

Bilder fra canyonen:

Sjekk disse bildene - dessverre har de ikke 3D - dybden er helt trollsk og det kommer ikke riktig frem herfra;

  

Dette var virkelig et inntrykk jeg har vanskelig for å finne ord for - Panoramisk, kraftig, stort, utrolig, ingen dekker helt, men dere skjønner vel hva jeg vil frem til

Canyonen er ca 1600 meter dyp (Vi befinner oss ca 2400 m.oh.), på det bredeste er den nesten 30 km og den er nesten 45 MIL lang. Snakk om stort!!

Grand Canyon er definert som ett av verdens syv underverker - noe som er svært forståelig.

"Panorama"

 

Dagen gikk med i parken og vi hadde med oss mat og drikke som vi spiste i naturen

 med sterkt håp om å få oppleve noen av de ville dyrene vi hadde lest om i brosjyrene. Bortsett fra den vanlige salamanderen og ørnene kom ingen frem nå heller - er vi nødt å besøke en dyrepark tro:-)

Universal Studios

Endelig er dagen kommet, vi har utsatt reisen til Universal Studios flere ganger nå - ingen flere unnskyldninger - alle vil jo dit, men det har bare ikke passet. Vi starter fra Bueno Park, som er sydøst fra LA og skal gjennom mandagstrafikken nordvest for sentrum, fire mil tok over en time, med parkering og billettkjøp nesten halvannen. Vi kjøpte billetter som var kombinert med Sea World i San Diego, vi har planer om å reise dit også, om noen dager - det ble dyrt som vanlig, men totalt sett billigere når vi velger en slik pakke. I tillegg til noen sparte dollar kom også muligheten til å reise til parkene så mange ganger vi ville innenfor de fjorten neste dagene.

Vel, så står vi  ved inngangen, en kan se at parken er bygget på en annen "lest" enn de vanlige temaparkene -

 Vi møter et filmteam ved inngangen og videre innover kan vi se at det er filmhistorie det går i - om enn noe ensidig fra Universal's produksjoner så klart... (fra toppen av parken kunne vi se ned i dalen til Warner Brother's studios)

Vi er tidlig nok ute til å planlegge hvor vi ønsker å starte -

 Først av alt går vi en tur gjennom House of Horror, Anders er med (??) han holder meg hardt i hånden hele tiden, jeg er litt usikker på om han har godt av dette, kan vel kalle det herding:-)

...så oppdager vi at det er tredve minutter til Waterworld (show) skal starte,

vi stiller oss i kø - helt først, litt skeptisk til å stå der helt alene,

men guttene synes det er greit, tiden benyttes til å hente en meny fra en hamburgersjappe, må jo ha litt mat etter alle køene...Vel, når vi slipper inn til forestillingen fylles det raskt opp, det nesten ikke en ledig plass igjen, og det er stort der! Monica mener noe om sitteplassene - og takk for det, vi fikk kremsetene - midt i Soak-Zone!!

Skuespilleren som bruker tiden til å sprute vann på alle som passerer forklarer til alle at vannet som ligger i bassenget - vil ikke gjøre det hele tiden - det vil til slutt havne på oss!?!

Vel, vel, Monica klargjør vesken, lukker alle sluser, jeg gjemmer telefonen, kameraet tåler vann. Vi er klare

Forestillingen skal etterligne et filmstudio med en eventyrøy, der noen gode mennesker blir overfalt av noen onde stakkarer som vil ta det rene vannet deres og erobre verden - eller noe sånt, ikke helt til å bli klok på, men helt i ekte hollywoodstil,

   

med action, pene damer, raske båter, fly...

     som styrtet, geværer, røyk, flammer, vann - ja, mye vann, som havnet på tribunene der vi satt... Vi ble våte - skikkelig også:-) Og bare for å ha det nevnt, det var deilig, det var allerede rukket å bli 28 grader i luften, så litt våte klær gjør  bare godt.

 

 Vi var alle enige om at showet var storartet, gutta mente vi skulle stille oss i kø for neste forestilling.

 

Så ble vi anbefalt å ta Universal-turen, toget som tar oss gjennom det ekte filmområdet, vel, vel - ekte skal en ikke kalle det, ingenting av det vi ser på tv er ekte - tv er juks, har jeg lært nå, det er bygd opp byer med kulisser som er helt virkelighetstro det originale, dører er lavere for å få skuespillerne til å virke høyere, her er noen bilder fra "pappmasjebyer"

  

  

  

Turen var virkelig verdt de tre kvarterene med kø, med fantastiske scener klippet ut fra filmer - det hele ble toppet med King Kong i 3D!

  Vi ble kjørt inn i en tunnel - til Scull-Island, der ble toget montert til en bevegelig bro i mørket og vi ble bedt å ta på 3D brillene, showet var storartet, jeg tror gorillaen bare var to-tre centimeter fra å spise meg opp!!

 Vel, så bar det videre gjennom labyrinten - oppover bakker til nye scener, deretter til de frustrerte husfruene i Wisteria Lane, sannelig var alle hjemme, jeg hjalp Edie å klippe plenen, fikset rørene til Susan og jagde Orsons på dør... HELT SANT ASSÅ!!

  

Velkjente bilder for de fleste voksne i Norge.

 

Ok, jeg forteller ikke mer, dette er bare en brøkdel av en flott park - prøver å holde bloggen kort.

 

 

Skriv kommentarer...

 Hei til alle, vi storkoser oss når vi ser dere har lagt igjen kommentarer - fortsett med det.

Dessverre har noen "spammet" nettsiden og vi har en utfordring med å kunne sile ut kommentarer som er ment for å leses - jeg jobber med saken og det kommer nok noen forandringer for opprettelse av disse fremover - det kommer jeg tilbake til når dette skjer.

Tre trinn for dere som ennå ikke har løst gåten med kommentarskriving:

  1. Gå inn på det blogginnlegget dere ønsker å legge inn kommentaren, neders på siden er det mulig å skrive, når dette er gjort,
  2. trykk på "forhåndsvis",
  3. deretter blar dere til bunn av neste side som dukker opp og trykker "lagre".

Det hele skulle være overkommelig for de fleste - lykke til

 

Hilsen Frank

Ekstra uke i New York

Vel, så har Monica returnert til Norge for å delta i begravelsen, vi har snakket mye om dette og er veldig glade for at hun kunne delta. Jeg antar Monica vil skrive noe fra oppholdet i Norge når hun får anledning til det.

Før hun reiste rakk vi nok en tur til Central Park, den er virkelig verdt å oppleve, masser av ting å se og gjøre - vi siktet på dyreparken der uten å vite hvor den var, så vi hoppet av på 72. street og tenkte vi var i nærheten, det var vi nok ikke - dermed ble det en runde på steder hvor vi ikke hadde vært tidligere

I Central Park og det kom regn, først litt som gjorde at vi søkte ly under en pen bro, deretter var det opphold som lurte oss derifra, dermed åpnet skyene seg, her er noen bilder fra dette - godt vi har vanntett kamera.

I Central Park     I Central Park

vi tørket alt vi hadde med oss når vi kom hjem... 

Dagen etter sjekket vi ut fra vår første "New York leilighet" og fulgte Monica til busstasjonen i sentrum. Vi hadde avtalt med de som administrerte leiligheten at bagasjen vår kunne stå igjen på kontoret deres siden vi måtte ha en natt på et annet sted, dermed pakket vi lett for en natt på Norwegian Seamens Church og tok samtidig med badetøy for neste dag.

I Central Parkher sjekker vi ut fra leiligheten i 121 Ft. George Avenue, 10040 New York...

I Central Park  Slik så nabolaget ut.

På vei til undergrunnenSiste gang på 191 Street.

 

Jeg må vel nevne når Monica skulle ta bussen fra Port Authority til Newark (flyplassen), Jonas måtte så veldig på do - dermed kom stresset med dette og jeg lot Anders bli igjen hos Monica, det var fem minutter til bussen skulle gå og ingen viste hvor do var - hmmm, godt Monica var våken og sendte Anders med meg - for når dobesøket var gjort var bussen strøket avgårde forlengst...

Når vi da sto igjen midt i sentrum kom "pappas tale" til gutta med formaninger om forståelse, holde hender, ikke tro at noen har gått hit eller dit, hva gjør vi hvisomatte dersomatte - har Emil telefon? er navnelapper på hos Jonas og Anders? Vel, jeg tror de har fått det inn - de er som engler, dette kommer til å gå bra.

Vi rakk jo også å forberede dette litt, billetter til alle dyrehager og akvariumet er kjøpt, badestrandtips fra leilighetsverten har vi fått, dermed skulle aktivitetsplanen være klar.

Vi har allerede rukket å oppleve en del, Toys R us har den største butikken her i The Big Apple,

Toys R Us New Yorkmed eget pariserhjul?? inne,

Toys R Us New York Jurassic parkJurassic Park var eget tema med en DIGER dinosaur - Anders gikk helt bananas når han fikk se den, veldig naturtro med lyd og bevegelse. Jeg hadde et svare slit med å få han derfra.

Etter byturen gikk turen til sjømannskirken, der vi spiste kveldsmat, spilte ludo og la oss for natten,

Sjømannskirken      Etter natt på sjømannskirken New York

Dagen etter gikk turen til Coney Island, badestranden var som anbefalt - vi hadde en super dag!

På Coney Island   På Coney Island

I dag returnerte vi til Bronx zoo igjen, og vi fikk "fylt hullene" fra forrige besøk, i dag var det meldt godvær, dermed kom  alle menneskene som ikke var der sist vi besøkte plassen, det var rett og slett kø overalt, jeg var veldig fornøyd med billetten vår, som ble oppfattet som et VIP-adgangskort, vi kom rundt masse køer og  - jeg har massevis av bilder derfra - men skal forsøke å lage et bildealbum for slikt.

I morgen skal vi besøke akvariumet, vi gleder oss og jeg skal komme med rapport derfra så snart jeg får anledning.

 New York er virkelig flott!!

Vi er på tur.

 Nå har vi reist, Ryanair fra Rygge  var enklere enn vi fryktet, det skal sies at alle mulige forberedelser var gjort, sekker var veid og håndbagasje målt...

Kl. 05.00 - Vi startet "standsmessig" - transporten til flyplassen skjedde med limousine - barna var henrykte, masser av bilder ble tatt fra denne ferden, her er tre av de:

Gutta foran limousinen

 

Inne i bilen    Inne i bilen

mye moro og glede for lite penger - vi måtte allikevel tatt en drosje, denne kostet oss "en hundrelapp" ekstra..

Mamma overrasker oss ved å møte opp på flyplassen - med overrekkelse av gaver og masser av koser og klemmer til alle, desverre fikk vi ikke tatt bilder av dette, så det minnet får ligge "udokumentert"

Tom og Line med barna tar Ryanairflyet til Kroatia ti minutter før oss, så vi hadde planlagt en kaffe og avskjed etter bagasjeavlevering, men slik gikk det ikke - det ble for lang kø ved skranken og de gikk inn i gate'n når vi kom gjennom sikkerhetskontrollen.

Deretter ankommer vi London, Stanstead, der får vi tilbake baggasjen og bussbillett kjøpes til London sentrum - jeg må ha kjøpt feil billett, for bussturen tok nesten tre timer, men det gikk greit, for alle sovnet og fikk litt hvile før vi ankom sentrum.

Når vi så ankom sentrum var magen klar for mat og vi måtte finne adressen og telefonnummeret til det Norske KFUK, der vi har booket innkvartering: det gikk problemfritt...

Første kafèbesøk i London

...og vi kunne ta "tuben" til Holland Park,

Venter på toget...

deretter var det 500 meter å gå til hjemmet

Utenfor norsk kfuk

- og vi er fremme med den tunge baggasjen...

UT I BYEN:

Hans Petter og Kirsti var i London med barna og vi hadde i forkant gjort avtale med de om å gå ut og spise middag, vi møttes kl 18.00 på Nothing Hill og fant raskt en passende pizzarestaurant. Veldig hyggelig med mye moro, her er noen bilder fra restauranten...

Med Kirsti og HP på restaurant

 

Deretter bar det rett tilbake til hjemmet, der vi merket en travel dag med lite søvn i forkant - og vi var i seng alle mann før 23.00.

 

Sider

Copyright lillevik-denstorereisen.no. Alle rettigheter reservert. Bruk av materiale fra lillevik-denstorereisen.no er forbudt uten skriftlig samtykke.

Theme by Danetsoft and Danang Probo Sayekti inspired by Maksimer