USA, New York

Reisen og ankomst til New York:

Flyturen med Contential airlines gikk utrolig fort og smertefritt. Turen varte i noe over syv timer. Det var skjermer på seteryggene og disse holdt guttene i ånde med filmer og spill hele veien. Det ble ikke noe soving på flyet, som vi hadde regnet med, alle var opptatte av å se filmer etc. I tillegg var det tre serveringer underveis + servering av drikke utenom det. Passkontollen var en sen affære med uendelig lang ventetid. Når den endelig var unnagjort, måtte vi forsøke å orientere oss. Dessverre var det ikke lov å bruke telefon eller kamera på denne plassen, ingen bilder er tilgjengelige...

Da vi kom ut, slo varm fønvind i mot oss – utrolig varmt – nærmest ubehagelig. Det var dårlig med informasjon om videre transport. Vi ble tilbudt tur av pirat sjåfører, to ulike. Turene deres ville kommet på ca 120 dollar. Det var for dyrt – i tillegg ønsket vi ikke å benytte oss av piratdrosjer. De gule drosjene var enkle å finne, men de måtte vi ha to av – noe som ville ha blitt alt for dyrt. Vi bestemte oss for å gå inn på flyplassen igjen for å forsøke og finne nettverk så vi kunne lese på internett om bussmulighetene til bostedet vårt. Det fristet ikke mye å begynne på en lang busstur med mulige skifter underveis med tunge sekker og ulidelig varme. Men er det lavbudsjett, så er det lavbudsjett. Det endte med at vi fant personell på flyplassen som hjalp oss med å bestille dør til dør transport – gjennom offentlige transporttilbud (ground transportation service) . Prisen ble avtalt til 68 dollar, noe vi syntes var akseptabelt.  Sjåføren hadde dog med seg tre andre følger i minibussen som alle skulle kjøres til sitt hotell. Det innebærte en lang biltur for oss, men det var heldigvis aircondition i bilen. Da vi kjørte  inn mot New York og så frihetsgudinnen i horisonten, kjente vi glede og spenning over å være på vei.                                                                                                          

Etter en og en halv times busstur, kom vi til bygningen vi skulle bo i. Vi hadde regnet med at det var en type resepsjon der hvor vi kunne få utlevert nøkkel – men det var det ikke. Vi var midt i et område hvor det kun lever latinamerikanere og østeropeere, alt så fattigslig og litt skummelt og fremmed ut. Sjåføren viste seg å være en kjernekar som ikke slapp oss av uten å vite at ting var ok. Han tok kontakt med folk i området, oversatte (de fleste  snakker spansk), og snart fikk han kontakt med noen som skulle hjelpe til med å ringe vaktmesteren til leilighetene. Etter en stund kom det en kar og låste opp for oss og sjåføren dro - han fikk godt med tips.

• Sjåføren gav Frank råd om å ikke gå ute alene når det er  mørkt.

Leiligheten ble vi positivt overrasket over. Romslig, moderne og delikat, vi antar den er ca 60-70 kvadratmeter stor. Det så veldig rent og pent ut også, men når skuffer og skap ble åpnet var det både muselort og matrester der. Vi var slitne og sultne og valgte derfor å gå ut for å finne et sted og spise og en matbutikk for å fylle kjøleskapet.

Området var som tatt ut av en amerikansk gjengfilm i et dårlig strøk. Det var små, overfylte butikker som solgte krim- krams og dagligvarer. Vi fant ingen spisesteder som så innbydene ut, det var få av dem og mest grill/gatekjøkken typer. Guttene ønsket seg veldig pannekaker siden jeg hadde fortalt dem at det finnes pannekaerestauranter i USA. Vi gikk og gikk, mens jeg ble mer og mer bekymret, til og med Frank ble litt bekymret. Det endte med at vi fant en "Burger King" og fortærte en fet middag der. Vi fant også et trangt, lite supermarked hvor vi fikk handlet inn det nødvendigste. Det inkluderte vaskesaker til å få vasket i skaper – muselorten skulle ut. Siden det er fem timers tidsforskjell, var vi alle stuptrøtte kl 20 om kvelden (egentlig 01 etter vår biologiske klokke). Frank og jeg var i seng kl 21. Kl 0330 våknet Jonas og Anders og fikk ikke til  å sove mer. De klarte å holde sengen til 0530, men da ble også Emil vekket av praten til de to. Dagen var i gang for oss alle

20.07.10.Vi  kjøpte billetter til buss og undergrund, vi betalte ca 1000,- for alle fem. Det var samme pris for alle, mens i London betalte vi ikke for Jonas og Anders. Frank fikk beskjed av en mann som passerte at vi ikke skulle ha løst billett for Anders og Jonas - men damen i luken sa det var 44 tommers høyderegel, så da er alle over denne grensen.

Emil var ivrig  etter å finne "Apple" sin butikk for å se på ipod. Stilig butikk som ligger under bakken.

Det var utrolig mye folk der som stod i lange køer for å handle. Det gjorde også Emil - og han ble den lykkelige eier av en ipod touch. Den kostet 199  dollar. Han måtte bruke sparepengene sine, men det syntes han var helt greit siden han har ønsket seg en slik lenge.

Vi reiste videre til World Trade  Memorial Center.  Det ble en sterk opplevelse og det falt en tåre eller to. Terrorangrepet den 11. september 2001 ble vist, nærmest minutt for minutt. Det var laget et minne monument over  redningsarbeiderene som omkom denne dagen med bilder av de og siste hilsner fra venner og familie.  Spesielt Jonas har snakket mye om det i etterkant og han ønsker å vite mest mulig om hva som hendte under terrorangrepet. denne uvirkelige dagen.         

Vi ønsket å ta båt tur for å se frihetsgudinnen og reiste til Battery park. Det viste seg at køen var minst en kilometer lang - og godt over 30 varmegrader - så nei takk,  det droppet vi. Vi skal planlegge det bedre, for vi har tenkt til å ta båtturen. 

På vei tilbake kom vi til Times Square, og vi  ble nærmest stående å måpe.

                   Det var helt overveldende med folkehavet, alle lysende og blinkende  billboards, det var gospel kor som underholdt og helt ubeskrivelig. Vi satte oss i en stor trapp og sugde atmosfæren til oss.

Guttene begynte å bli virkelig slitne, så vi satt ikke så lenge som vi voksne kunne ønske oss før vi måtte startet jakten på en undergrund som kunne ta oss tilbake.

Det er nok å se på, bare trafikkbildet med gule drosjer hvor enn du ser, lange limosiner, rådyre flotte biler, politibiler og ambulanser under utrykning som nesten ikke kommer seg frem i trafikkmylderet, er uvanlig skue for oss.  Vi var tilbake i leiligheten før det var mørkt, heldigvis, og vår første hele  dag i travle New York var over .