Du er her
På loffen i Nord-Thailand
Vi har hatt mange flotte opplevelser i Thailand med flere høydepunkter, som for eksempel besøk av Moje og Beste og elefantleieren. Thailand er virkelig et land å bli glad i, fylt av vennlige mennesker og smil, stabilt klima (i allefall i våre to måneder), masse nydelig mat, verdens søteste og beste ananas og mye annen lekker frukt i tillegg til mange kulturelle opplevelser. Det er også mange nydelige badeplasser her, men de finner vi nok lenger sør i Thailand. Og der har ikke vi vært
Tiger Kingdom:
Rett utenfor Chiang Mai finner vi Tiger Kingdom. Der kan publikum få sin tilmålte tid inne i løveburene sammen med de enorme og staselige dyrene. Vi var usikre på om vi skulle oppsøke parken, siden vi ikke ønsker å støtte parker hvor dyrene plages og dopes for å underholde turister. Men etter litt leting på nettet, hvor vi leste anmeldelser som for det meste beskrev gode forhold for dyrene, bestemte vi oss for å reise dit.
"Jonas reddet tigerbildene med sitt kamera etter at Frank slettet alle de andre..."
"Døsig eller dopet?"
Da vi kom til Tiger Kingdom ble vi gjort kjent med at tigrene var delt i fire grupper, etter størrelse. Barn har bare lov til å komme inn i buret til de minste og nyfødte tigrene. Emil kunne komme inn til de som var et hakk større. Man betalte for hver størrelse og det hele var ganske dyrt, synes vi. Skulle vi ha gått inn til både små og store, ville det ha kommet på ca 2000,- norske kroner for hele familien. Vi bestemte oss for å holde oss samlet og vi gikk derfor alle inn til de minste. Med nytt kamera tok vi mange bilder av kos og lek med tigerungene, men ved et uhell ble alle bildene slettet. Vi har noen bilder som er tatt med Jonas sitt kamera. En grei opplevelse, men den vil nok ikke stå som noe høydepunkt på turen. Mange tigre lå i alt for små bur og vi mistenker at dyrene blir dopet for at det i det hele tatt skal kunne være mulig for folk å vandre som tigerføde inne hos de mektige dyrene.
Den etniske gruppen «Karen folket», som er kjent for kvinnene som har messingringer på sine etterhvert lange halser, holder til i landsbyen rett ved siden av Tiger Kingdom. Vi tenkte derfor å slå to utflykter i en smekk. Da vi ankom landsbyen ble vi stoppet ved inngangen og bedt om å betale inngangspenger, 500 bath pr person (tilsammen femhundre norske). Dette synes vi var uhørt. Vi valgte derfor å droppe besøket og heller undersøke mer rundt dette når vi kom til Chiang Rai.
Opplevelser i Chiang Rai:
Vi hadde ikke booket hotellrom på forhånd, så vi brukte en taxi til å kjøre oss litt rundt omkring til noen gode og billige alternativer, vi endte opp på Ben Guesthouse, et enkelt og koselig sted. Rolig og avslappende stil med gressplen og trygg tumleplass på området. Det er det første stedet vi har bodd hvor det ikke er noen form for romservice og ingen håndkler blir byttet. Vi har bodd her i fem netter når vi reiser videre i morgen.
"Gjestehuset i Lanna-stil er et flott skue"
Byen er på størrelse med Fredrikstad, uten sammenligning forøvrig:) Vi har vært på noen utflukter i tiden vi har vært her.
Oub Kham Museum:
Vi ønsket å reise til Hill Tribe Museum, men etter å ha fulgt veiforklaringen endte vi opp på Oub Kham Museum. Det er ikke alltid greit å finne frem når man ikke snakker samme språk. Vi valgte å gå inn her og fikk en engelsktalende guide - og det gjør hele forskjellen. Vi lærte mye om Lanna provinsen som dekket sydlige Kina, Laos, Burma og nordlige Thailand. Vi fikk se redskaper, smykker, klær og levesettet til de kongelige og fjellfolket. En privat person fra kongelig slekt har brukt 40 år på å samle disse skattene og har laget et museum av dem. Mange spennende ting å se – dette var noe som også fenget guttene.
"Tidligere hverdagsklær for fjellfolket - nå brukes de kun ved fest og markeringer"
"Fabeldyrene som beskyttet de kongelige er som tatt ut av eventyrboken"
Det hvite tempelet:
Etter en taxi tur på ca 20 minutters var vi ved Wat Rong Khun tempelet.Templene er vanligvis gamle, med mye historie - men ikke dette. Det var forventet ferdigstilt i 2008, men fortsatt pågår det arbeid der før alt er ferdig. Tempelet er helt hvitt med sølvfargede speilbiter som gir et helt unikt skinn og inntrykk. Det var helt fantastisk, har ikke sett noe lignende. Trodde man bare fikk se sånt på eventyrbilder eller på tegnefilm. Mange groteske figurer rundt tempelet. Det fremstår som en herlig blanding av tradisjonelt tempel og moderne kunst - med innslag av science fiction bilder og eventyrbilder. De håndmalte veggene inne i tempelet er utrolig detaljrike og var fortsatt ikke ferdig malte. Spennende å stå og studere budskapet på tegningene! Alt fra toalettskilt til fliser på bakken er laget i samme stil og danner en fantastisk helhet og ramme. Guttene var like fascinert av fiskelivet i dammene rundt palasset som av selve bygget. Og det var ikke så rart. Det var store fisker der! Noen så ut som digre svarte skygger i haiform, mens de andre så ut som mega forvokste gullfisker. Spennende på alle måter å være der.
"Wat Rong Khun"
"Dette møtte oss på begge sider av inngangsstien"
"Skulpturer prydet hager og dammer rundt tempelet"
"Ved inngangen"
"Vi kunne ane mørke krefter når vi så denne"
"Men ikke her..."
"Virkelig gjennomført på alle plan"
Besøk hos fjellfolket:
Etter en sjekk fikk vi høre at det var inngangspenger for å komme inn i landsbyen til «Karen folket» også her. Siden vi ønsket å se dette fjellfolket som er kjente for sine lange, messingkledde halser, bestemte vi oss for å reise allikevel. Taxien som hentet oss var av tvilsom kvalitet, men vi hoppet inn. Det ble en krevende dag bakpå de smale benkene på lasteplanet. Språkproblemer førte til at han tok oss til en elefantleir, nesten en times kjøretur unna. Dit skulle jo ikke vi, så da var det inn igjen og å humpe seg videre til rett sted.
"Minste bilen vi har sittet i så langt"
"Kjærra var ikke helt ny - og motoren - vi trodde vi måtte ut å dytte i bakkene.."
"På veien møter vi risarbeidere på markene"
"Og selvfølgelig flere elefanter:-)"
Det er flere ulike stammefolk (Akha, Palaung og "long neck" Karen folk) som holder til her ved Ban Ya Pa.
Stammefolket er opprinnelig flyktinger fra Burma hvor de har drevet frigjøringskamp i 60 år. De har dermed ingen rettigheter når de kommer til Thailand, ei heller offentlig skole. I Ban Ya Pa var det skoletilbud til de yngste, men jeg er usikker på om alle benyttet seg av dette. Kvinnene i landsbyen produserte de nydeligste håndarbeidene som de solgte til turistene. Salgsinntektene er med på å opprettholde livsgrunnlaget deres. De bodde veldig enkelt, men allikevel bedre enn de fjellfolkene som bor høyere opp i fjellene, hvor turister ikke er tilstede til å legge igjen penger.
"Landsbyene ligger idyllisk til i de skogkledde fjellene"
Ringene som kvinnene bærer rundt halsen var utrolig tunge. De kan veie mange kilo og det må det jo være utrolig ubehagelig å gå rundt med. I tillegg hadde de ringer rundt både armer og oppover leggene. Vi så også noen pikebarn som bar ringer rundt halsen, de begynner vist med dette i 4 års alderen.
"Ringene strekker ikke halsen -
de presser skuldrene og kragebena nedover - for å få halsen til å se lenger ut"
"Denne damen drev innhøsting i åkeren - ringene må da være upraktiske??"
"Anders er fascinert av vevarbeidet, denne damen lagde skjerf"
I dag teller de ulike fjellmenneskene omtrent 500 000 og de er først og fremst etniske grupper med selvstendige kulturer og språk. Noen av gruppene har vært utskjelte, hovedsaklig for deres forkjærlighet for opiumsdyrking.
"Jenter begynner med ringene fra de er fire-fem år"
"Skolebygget i Ban Ya Pa"
Den gyldne triangel:
I morgen setter vi oss på bussen for å komme til den gyldne triangel som er kjent for og navngitt etter opiumslandskapet. Her finnes det et opiumsmuseum som det tok 15 år å bygge og som endte opp med å koste 75 millioner. Vi skal også feire Anders sin 6 års dag ved den gyldne triangel den 10. januar. Han gleder seg så fælt til bursdagen sin at han nesten ikke klarer å sovne om kvelden. Frank og jeg pønsker på hvordan vi skal møte forventningene hans om en super bursdag mens vi er på tur og ikke kan bære på de tunge gavene han ønsker seg Vi må også bruke dagene til å finne ut av hvordan vi skal ordne oss over til Laos med visum og en todagers båt tur med «slow boat». Vi har ikke visa til å være i Thailand etter den 14.01.11 – så vi må videre. Det blir noen spennende dager!
Kommentarer
Hei igjen!
Hipp hurra for Anders. :)
Hurra for Anders!
HALLO!!!
Skriv ny kommentar