Rarotonga – Kia Orana!

Guttene var utrolig spente før vi skulle fly videre til Rarotonga fra Los Angeles - ville det være tv skjermer på seteryggene? Når vi gikk ombord i flyet kl. 2230 ble vi alle fornøyde over det vi så. Flott fly med gode seter, grei beinplass, seks plasser reservert for oss (en ledig stol) - og skjermer til alle.

Flymaten var god og betjeningen sjeldent vennlige Flyturen på nesten ti timer gikk forbausende bra, og alle fikk sovet litt i løpet av natten. Når vi gikk ut av flyet i Rarotonga kl. 06 om morgenen, ble vi møtt av et vakkert syn.

Himmelen var rød-rosa, det var palmer og grønnkledde fjelltopper. Flyplassen er naturlig nok liten og derfor også lett og rask å komme igjennom. Vi kom rett inn til passkontrollen, der ble vi møtt av en mannlig sanger med Hawaii skjorte og stråhatt som hilste oss nyankomne velkommen med sang. Det ble delt ut blomsterkranser til alle, men siden vi kom sist ut av flyet og ting tok litt tid med oss, var disse ferdig utdelt innen vi kom oss ut av ankomsthallen. Vi ble møtt av Sharon, kvinnen vi har leid hus av og som vi hadde avtalt henting med.

Hun hentet oss i sin gamle, slitne pickup, det var lagt ut et teppe på lasteplanet og der havnet både bagasjen og familien Lillevik. Det var utrolig sjarmerende, vi nøt turen med vind i håret og god utsikt. Vi ble kjørt til hotellet vi skulle bo på en natt i påvente av at huset skulle bli ledig neste dag. Vi bodde på «Club Raro», et hotell som ser veldig mye bedre ut på bilder enn det faktisk er. Rommet var lite og enkelt og bare sånn passe reint, men vi fikk da stablet inn all bagasjen og innordnet oss. Hotellet ligger ved havet, men det var kun steiner ved stranden og den egnet seg ikke så godt til bading. Men vi fikk sett klart vann som var turkisfarget. Jonas fant straks eremitt krepser, noe vi aldri har sett før (små kreps som bor i lånte sneglehus). Jonas og Anders var henrykte over dette og ble veldig opptatte.

Om Øya

Det bor ca 10 000 her. Veien på Rarotonga er 32 km lang og det tar ca 50 minutter å kjøre buss rundt øya. Det går to busser med start hver time, en går med klokken og den andre går mot klokken. Vi hoppet på en buss for å se oss omkring. Anders og jeg sovnet under bussturen, det tar på å være på reisefot et døgn. Husene her er enkle og det er vanlig å ha høner, geiter og griser i hagene. Det er et bitte lite sentrum her, men det har etterhvert vokst frem butikker rundt omkring på hele øya. Det snakkes to språk, engelsk og Cook Islands Maori. En vanlig velkomst hilsen er « Kia Orana» som betyr hallo/må du leve lenge. Det finnes også en del restauranter og cafeer rundt omkring. Det er også noen flotte luksus resorter her, de ligger fint til helt nede ved sjøen. De aller fleste butikkene stenger kl. 1530, og på søndager er det meste stengt. Da er det vanlig å være i kirken og å ha en stor familielunsj etterpå. Kvinnene går med store blomster i håret – og det er ikke uvanlig å også se menn med blomst bak øret. Akkurat som på bildene fra sydhavsøyer. Det er utrolig mange som leier mopeder her, både voksne og ungdommer. Det er ikke tillatt å kjøre i over 50 km/t, hverken for mopeder eller biler. Det er faktisk enn del trafikk her – og den er venstrekjørt.

Vi bestemte oss for å leie bil for fire dager til og begynne med og valgte å leie allerede den første dagen (som ble lang siden den startet kl. 06). Men først måtte sjåføren, Frank, ha Cook Island sertifikat Det fikk han ved å møte opp på politistasjonen, fylle ut et skjema – og betale $ NZ 20. (ca 90,- kroner). Der stod han i lang kø sammen med en rekke andre turister. Det er ikke lett å se noen annen grunn til å måtte ta «lappen» enn penger i statskassen.

Vi kjørte en ny runde rundt øya på jakt etter drømmestranda. Vi stoppet ved en hvit strand hvor vi badet og snorklet. Vanntemperaturen her er noe kjøligere enn i Mexico, men allikevel veldig behagelig. På enkelte steder var sandbunnen dekket av noe som ser ut som store sneglepølser. Guttene synes disse var veldig artige. På kvelden reiste vi ut for å spise middag. Vi rakk akkurat å sette oss ned ved bordet før Anders sovnet. Han sov seg gjennom hele middagen med hodet på bordet, stakkars liten. Middagen ble ganske fort unnagjort siden reisedøgnet og tidsforskjellen begynte å merkes for fullt. Før klokken 21 var alle i seng og 2115 sov vi alle mann.

Se opp for kokosnøtter!

Neste dag skulle vi flytte inn i huset vi skal ha i 18 dager. Huset ligger ikke mange meterne bortenfor hotellet. Sharon møtte oss og viste oss rundt i huset. Hun og mannen bor i nabohuset og de har to barn, en gutt på 7 år og en jente på 14 år. Sharon og mannen har bygd huset selv og det stod ferdig i januar 2010. Huset er bygd av leca stein og er enkelt og praktisk innredet. Vi har to soverom, kombinert stue og kjøkken og bad med dusj, toalett og vaskemaskin. Det er tv her med en tv kanal (lokal). Vi har også en liten hage med flere palmer med kokosnøtter i. Anders sier han er glad det er gress her i istedenfor badebasseng, siden han føler seg mer som hjemme da Som velkomst gave fikk vi fruktfat med eksotisk frukt og en stor klase med bananer fra en bananpalme som henger ute og modnes. Foruten det nevnte, bor det en million maur i og utenfor huset.

En nabo kom og viste oss hvordan vi kan spise/drikke kokosnøttene.

Han bandt sammen beina sine og hoppet opp stammen, kastet ned nøtter og kom seg ned selv. Han satte et spett fast i bakken og skrelte kokosnøtten ved å slå den mot spissen, til det kun var en rund, hard kjerne igjen. Nøttene ble så skrelt rene med en skarp kniv før han brukte en «bush knife» (machete) til å åpne dem. De var fulle av kokosnøttvann som smakte friskt og godt, ikke konsentrert slik som kokosnøttene vi kjøper hjemme. Naboen forklarte at det er stor forskjell på unge og gamle kokosnøtter. Det er de gamle vi er kjent med fra Norge. De gamle har også en tykkere og hardere kokos kjerne enn de unge. Det er veldig eksotisk å ha kokospalmer i hagen, men også litt skummelt siden det nå og da faller ned en.

Omstilling

Det skjer ikke mye her på Rarotonga og både Frank og jeg kjente at det vil være tilstrekkelig med 10 dager her fremfor 18. Prisnivået er sånn ca det samme som i Norge, så det er ikke rom for de store utskeielsene heller. Flyet vi skal reise med ankommer på søndager og flyr ut på fredager. Vi sjekket om det var ledige plasser på flyet først og endret deretter leieperioden med Sharon, noe som var uproblematisk. Når vi ringte tilbake for å booke i dag, var det blitt fullt i mellomtiden. Så sant det ikke kommer avbestillinger, må vi bli i 18 dager. Akkurat nå virker det lenge. Uten internett (kan enkelte steder betale pr minutt for netttilgang), uten mulighet til å zappe på tven, uten bykjerne med folkeliv og røre. Vi vurderte å reise på fredag allerede, men fire dager blir litt kort igjen. Så vi finner frem god boka og forsøker å innstille oss på å nyte rolige dager i et hus fullt av maur, men med svært behagelig temperatur, nydelige strender, vennlige folk, mye natur å utforske og noen arrangerte aktiviteter vi har lyst til å være med på. Og mye god mat å spise - selv om vi burde ha brukt fritiden vår til å forbrenne all den gode maten vi har kost oss med så langt på turen Været er ikke det beste, det er overskyet og det blåser godt. Langtidsvarslet viste regn de neste 5 dagene. Vi legger oss tidlig her og står tidlig opp om morgenen. Nabohanen galer i morgen-gryningen så her er vi «oppe om morran».

01.10.10 – I dag kom paradis følelsen!

Etter å ha brukt formiddagstimene på skolearbeid, reiste vi ut med bilen. Vi fant stranden som satte oss rett i «nå har vi kommet til paradis» modus.

Helt nydelig, jeg har ikke vært på en så vakker badestrand før. Perfekt sted for bading med sandbunn under føttene - og til snorkling på korallrev. Sanden er så hvit at det var godt å ha på solbrillene for å dempe blendingen og sjøen så turkisfarget og klart som vi bare har sett på bilder. Det ligger flere resorter der – noe som innebærer mulighet for å låne toalett og å få seg kald drikke. Det var bryllup på stranden i dag, perfekte omgivelser for romantikk. For guttene var det snorkling som gjaldt. Gøy å se dem, helt i hundre over alt de oppdager. Det største øyeblikket til Emil var da han så en stor rokke. Han måtte ut med begge armene når han beskrev størrelsen på den. Han fikk med seg Jonas ut for å se – og utrolig nok fikk han også sett rokken. Det var vanskelig å få tatt bilde av den, Emil beskriver den som sky. Guttene er redde de ikke vil bli trodd uten et bilde, så nå har jakten på bevis startet. Det hadde vært moro om de fikk til et blinkskudd under vann. Anders snorkler som bare det – det er litt snålt siden han egentlig ikke har lært seg å svømme skikkelig ennå. Men under vann svømmer han mange meter! I dag er vi mer fornøyde med at vi skal være her i nærmere tre uker. Dette blir bra!

Det er nå 12 timers forskjell fra Norge.