Hverdagslivet i Mexico

Jeg suger fortsatt inn inntrykkene, det er så annerledes her. Veien langs elven er vår naturlige rute når vi går ut.

Elven er ganske bred og det renner brunt flomvann i en ganske sterk strøm. Når vi går på fortauet er jeg livredd for at barna skal være vimsete og falle ned i elven. Det er jo ikke noen kanter, gjerde eller form for vegg mellom elven og fortauet. Bare rett ned til steinrøysa og den brusende elven. Fortauet har hele tiden ulike høyder,- trappetrinn opp eller ned, og noen steder er det kraftig telehiv som gjør at deler av fortauet reiser seg i sprekker. Så jeg er alltid litt bekymret når vi går på den strekningen, synes at den elven virker veldig skummel og bakteriefull. Jeg ble derfor svært forundret når jeg så små barn gå nede langs elven med baderinger. De skulle vel ikke bade i det brune skitne vannet med sterke strømninger? Det har vist seg at det er mange som bader her. Frank observerte barn ved de sterkeste stryka surfende på store gummibaderinger – de så ut til å ha det kjempegøy. Jeg så to barn, kanskje 8-9 år gamle, holde seg for nesen, ta sats og hoppe ut i elven fra et sted hvor det var skikkelig langt ned. I går så vi også et voksent par ta en skikkelig såpevask i elvemunningen. Vi prøver å ikke glo – dette er jo hverdagen deres.

Boligene her i strøket ser, som nevnt tidligere, ut som små kjeller rom (murhus), noen har ikke annet til vegger enn murstein og leca blokker.

"Utsikt fra takterrassen"

Det ser ut til at det er sparsommelig innredet, med en seng, gjerne med madrasser i tillegg på gulvene, og en liten kjøkkenbenk. Det ligner ikke på noen måte de delikate hjemmene de fleste av oss har hjemme i Norge.

"Innsyn til butikken i gata"

Det er store døråpninger her som ofte står åpne – det er derfor lett å få et glimt når vi passerer.

I butikken over gaten fra leiligheten er første delen av rommet innredet som butikk. Det er i utgangspunktet ikke så veldig stort rom – men det gjør nytten som både arbeidplass og hjem. Rommet er delt av ved hjelp av enkle reoler. På baksiden kan vi se gamlemor ligge i en seng med utsikt mot butikken. Hun ser ut til å være godt over hundre år, hun er bitteliten, tynn og hun ser nærmest død ut der hun ligger og stirrer ut i luften. Den vennlige kona som driver butikken kommer alltid med stoler som Frank og jeg kan sette oss på når vi er utenfor.

Hun har også spandert en glassflaske med cola på guttene. Vi passer på å gjøre noe småhandel der hver dag, slik at vi støtter virksomheten deres litt.

Invitasjon - men vi vet ikke helt til hva:

Etter middag i dag fant vi ut at vi skulle ta oss en tur ut – og bestemte oss for å ta bussen downtown – for å gjøre oss litt mer kjent. Hver kveld kommer regnet, det var derfor ingen overraskelse når det begynte å dryppe i det vi gikk ut. Vi gikk til butikken over gaten siden Emil stod der sammen noen meksikanske barn, foran en spillemaskin på fortauet. Regnet begynte på et øyeblikk å pøse ned, i en slik fart at det fosset regnvann gjennom gatene på noen få minutter. Vi ble derfor stående på fortauet utenfor butikken. Det er et møtested for meksikanerne, det er alltid noen som står der og snakker sammen. En meksikansk mann begynte å prate med oss. Han kunne noen få ord på engelsk, men ikke nok til egentlig å kunne gjøre seg helt forstått.

"Gustava og Jonas"

Han viste oss at han hadde fått tatt et bilde av Emil og seg på mobiltelefonen sin. Han spurte om han kunne få ta bilde av meg og Frank også, han synes sikkert vi er veldig annerledes. Vi gikk inn i butikken for å ta et bilde på grunn av lyset(begynt å mørkne ute). Jeg skjønte etterhvert at han ikke knipset, men filmet oss med et lite intervju på gebrokken engelsk. Hva heter vi, hvilket land bor vi i, synes vi Mexico er pent? Osv.

Mens vi gjorde dette, var det flere av barna i gaten som løp lekende gjennom regnet og var klissvåte på et blunk. Anders klarte ikke å dy seg og hoppet ut i regnvannet som fosset forbi. Han var gjennomvåt i løpet av tre sekunder – og koste seg stort. Han gjorde som de andre barna – brukte kjipp-kjappene som båter nedover den flommende veibanen.

"Anders koser seg i regnværet"

Vår nye venn, Augustus, hentet etterhvert konen sin – og det ble en ny runde med bilder. Han ønsket bilder av oss sammen med både seg selv og oss sammen med konen. Han forsøkte å spørre oss om noe- som vi ikke forstod bæret av. Han gikk derfor å hentet en meksikaner som kunne litt mer engelsk enn han. Det kom frem at han ønsket å invitere oss alle hjem til boligen deres. Frank og jeg ble enige om å takke ja. Kjenner jo at jeg er litt betenkt – tenk om det er noe lureri? Men på den annen side vil vi jo ikke få opplevd noe ekte hvis vi ikke våger å takke ja. Dessuten fikk vi aldri somlet oss til å ringe Eric som ønsket å invitere oss hjem til seg i Los Angeles – noe vi senere ergret oss over. Og magefølelsen er god. Han fikk hjelp til å forklare veien til hjemmet sitt fra han som kunne litt mer engelsk. Men det viser seg at vi må ta bussen for å komme dit. Så nå har vi fått buss nummeret (buss nr 1 eller 2) og adressen. Vi tror avtalen er at vi skal ta bussen til stranden, så skal han møte oss der på lørdag kl 1400. Bare det at stranden er lang og det er mange steder å gå av bussen....Kona snakket ikke et kløyva ord engelsk – og jeg også litt usikker på hvor ivrig hun er over at vi skal komme på besøk. Men det får stå til. Vi vet heller ikke om vi er invitert til å se på hjemmet deres, om det er på kaffe eller på en matbit. Det blir spennende å se hvordan det går!

"Monica, Gustava og Rosa"

Regnet fortsatte forøvrig- så vi gikk tilbake til leiligheten og spilte GRIS til det ble leggetid for gutta.

Dyrehagen:

I går reiste vi til dyrehagen. Vi ble anbefalt å ta en drosje, fremfor å ta bussen, hvilket vi gjorde (det koster ca kr 75,- hver vei). Det var vi glade for, vi hadde aldri i verden funnet frem. Det tok ca en tjue minutter å kjøre dit. Den siste delen av veien var så humpete og oppspist at jeg var redd sjåføren skulle nekte å kjøre videre, men det er jo slik veiene er her mange steder. Han kjørte oss pent til inngangen og jeg må si den var anonym og lite lukseriøs. Vi kjøpte oss t -skjorter som kostet 130 pesos (ca kr 65,- ) pr voksen og 80 pesos pr barn (ca kr 40,-), det gir oss gratis adgang resten av måneden. Vi må bare huske å ha på oss t-skjortene selvfølgelig. Ved inngangen solgte de poser med mat til dyrene, noe vi kjøpte.

"Det var nesten fingeren Jonas..." 

"Alle skal få"

"Utdrag av dyr fra parken"

Det bidro til å gjøre besøket helt topp for guttene. Det var stor stas å kunne mate dyrene med gulerøtter, peanøtter med skall, brødbiter, mais og frø. Det som gjorde dyreparken spesiell for oss, er at det er lave gjerder – noe som førte til at vi kom veldig nær dyrene.

"Her skal maten KASTES inn i gapet!"

Flodhesten som stod og gapte etter mat var så nærme at vi kunne stukket armen i halsen på den. Hvis vi hadde hatt lyst. Noe vi selvfølgelig ikke hadde. Rart å spasere under halsen til giraffen som stod med hodet bøyd over veien – den kunne vi klappe hvis vi ville. Noe Frank hadde lyst til.

"Nærmere kan en nesten ikke komme"

Ellers så var opplevelsen noe delt, pene omgivelser i naturen, men mange av dyrene hadde dårlige forhold med små, triste og trange bur.

"Pene omgivelser i parken"

Det var en egen plass der hvor små babydyr oppholdt seg i bur– der kunne vi betale kr 50,- pr dyr for å holde og leke med det i fem minutter. Man kan velge mellom lemur, apekatt, leoparder og tigre. Tigrene var blitt så store at jeg nektet guttene å leke med disse, men det var fullt mulig.

"Anders med lemur"

"Jonas med leopard"

"Emil med lemur"

"Emil med leopard"

Dyreparken lå tett inntil jungelen, og det var noen fargerike edderkopper der som spant sine spindelvev rundt gjerdene. I tillegg var det noen møkka - insekter som stakk Frank og meg noe veldig. En variant av tuneflua, de bet så vi blødde. I dag har vi helt oppspiste bein, mine væsker og klør. Ikke særlig pent da. Gutta gleder seg allerede til vi skal tilbake – jeg og Frank kan styre oss – men hva gjør vi ikke for barna

"Vallarta Zoo breeding program"

"6 meter nesten usynlig fare, uhu"

Gledelig melding:

I dag, 02.09.10 fikk vi vite at svigerforeldrene mine har bestilt billetter og kommer til Thailand for å feire jul med oss. Vi får en hel måned sammen! Jubelen stod i taket når vi hørte det – det gleder vi oss til alle sammen.

Middag:

I dag visste jeg ikke helt hva vi skulle finne på til middag, det er like vanskelig her som hjemme. Hadde fersk kjøttdeig og ris. Lagde noe som ble ganske godt, guttene likte det også. Jeg skriver ned oppskriften, kanskje flere har lyst til å prøve det?

Små kjøttboller surret i hvitløkssky av soya, kokt ris, salat og hvitløksbrød:

Ca 600 gr kjøttdeig ble rullet til små kjøttboller som ble klemt litt flate. Krydret de med grillkrydder. En stor hvitløksbåt ble skivet. Kjøttbollene ble stekt i margarin, skivet hvitløk surret med i pannen. Kjøttbollene ble etterkokt/surret i stekeskyen tilsatt soyasaus (best med typen som har mindre salt).

Lagde salat av: Finstrimla grønn salat, hakkede tomatbiter, rødløk, agurk,og paprika. En moden avocado ble tærnet opp og krydret med salt og pepper før den ble blandet i salaten.

 Det hele ble servert med nykokt ris og varme hvitløksbrød.

(Dette var så godt så vi glemte å ta bilder, red. ref.)

Jonas sin lemonade:

 Mens middagen ble laget, var Jonas ute og plukket store lime fra treet nede i gaten. Han er veldig glad i lemonade og ønsket å forsøke å lage sin egen. Han holdt på en stund, presset, blandet og smakte. Og vips så hadde han laget en nydelig drikke. Smakte virkelig godt.

"Lemonade a la Jonas"

Han tok også bilde av det ferdige resultatet – kulissene ordnet han selv I morgen skal Jonas ha «skolekjøkken», da skal han lage norske pannekaker – og nylaget lemonade å drikke til. Vi gleder oss!

"Mmmm"