Og her er bilder fra årets "syklubb-julebord":

 Klokken 06.30 ringer telefonen, gjengen fra Monica's syklubb har årets fest - de savner oss og vil Skype - virkelig en flott gjeng

Vi savner dere også!

Vi ankom huset vi har leid på fredag, Moje og Beste skulle komme på mandag. Vi var spente på huset, ville det være like flott som vi trodde? Og gjett om det var! Ganske nytt hus med tre soverom, to bad, flott uteplass og privat basseng - i tillegg til et større basseng på fellesområdet.

"Gutta var i bassenget før vi rakk å lukke opp sekkene..."

"Og Frank måtte teste sofaen på terrassen:-))"

Guttene var i bassenget før vi rakk å komme inn med sekkene. Vi brukte helgen på å komme i orden og å se oss omkring i området og i litt av byen. Moje og Beste landet i Bangkok klokken 0630 mandag morgen, og vi ventet dem hit i 10-11 tiden (Med Toyotan som kjørte oss på fredag...). Planen var å gi dem en varm mottagelse med pådekket frokostbord, blomster på bordet, nytraktet kaffe og no godt til kaffen. Og velkomsten skulle selvfølgelig filmes. Alt hadde gått så glatt og greit for dem, at de var her allerde 0945 – og da var selvfølgelig ikke vi klare. Vi rakk såvidt å få rotet frem kamera så vi rakk å få et bilde av glade gutter som styrtet mot besteforeldrene sine. De hadde gledet seg fælt! Så utrolig koselig å se igjen familien etter fire måneder på reisefot.

"Endelig gjenforent med Moje og Beste"

Medbrakt fra Norge:

Og dagen ble som en tjuvstart på julaften. For i kofferten hadde de med seg litt av hvert. Guttene ønsket seg kun en ting fra Norge, og det var nye Donald blader. Takk til snille tante! Jeg fikk det jeg ønsket meg, flere lypsyl (lebepomade). Frank ønsket seg ingen ting. Guttene fikk også hver sin julestrømpe med godteri, en førjulsgave fra nok en snill tante og onkel. Ellers var det twist, freia sjokoladeblanding, adventslys sjokoladekalender til alle fem, pinnekjøtt til julaften, polly julemiks, kaviar og norske aviser. For ikke å glemme pepperkakedeig og pepperkakehus til å lime sammen. Vi har bare stekeplater her, så pepperkakedeigen gikk ned på høykant og halvkiloen varte akkurat i en og en halv dag. Gjett om gutta koste seg! Og etter hva jeg har skjønt, så er det med noen julegaver i kofferten også

"Blader og norsk lesestoff..."

"Når skal vi lage pepperkakehus? Nå? Pleeeease??"

Sentrum av Hua Hin:

Hua Hin er et deilig feriested, men litt sånn som det er i syden. Mange skandinaviske restauranter, betjening som kan snakke både norsk og svensk, skreddere som inviterer deg inn i butikken med noen norske strofer og massevis av turister fra Norge og Sverige. Hadde ikke blitt så overrasket om vi møtte på kjentfolk her, nei. Stranden er også som en vanlig sydenstrand, ikke noe krystallklart vann her. Men stedet er allikevel svært annerledes enn sydenferier. Kontrastene her er store, flotte villaer ligger side ved side av boligområder som består av blikkskur. Fattigdommen er svært synlig, selvom Hua Hin helt sikkert ikke vil være stedet vi ser mest fattigdom når vi loffer rundt i Asia. Det er svært mange løshunder her, og det som er vondt å se er at mange av de er skadet. Disse dagene har vi sett mange hunder som halter eller går med store, åpne sår som er virkelig stygge og som hadde trengt veterinærbehandling.

"Denne hunden kunne ikke ha det godt!"

"På fortausrestauranten ved Night-Market"

"Fire på rad mens vi venter på maten, Emil er nesten uslåelig"

Folket her er svært vennlige og imøtekommende. Og veldig glade i barn. Dessuten er det billig å leve her. Vi har lunsjet nede i gaten, og prisen for en porsjon stekt ris med kylling er kr 4,- Der spiste og drakk alle syv for under hundrelappen. Det er flere markeder her og det er billig å handle. Mye å se på, god stemning og like mye en turistopplevelse som en handleopplevelse. Og så er det utrolig mye god mat som selges der. Mye fersk sjømat som grilles og kokes og små boder som lager bananpannekaker, friske smooties etc. En annen ting som også er billig her, er massajse og spa. I går tok vi alle massasje, jeg og guttene hadde fotmassasje. Morsomt å se guttene sitte som små prinser på rekke og rad. Anders fikk latterkula, det kilte så veldig. Det livet opp i salongen, alle lo med han – både kunder og ansatte. Jeg måtte til slutt bli litt streng med han, han klarte ikke å slutte og folk ønsker jo å sitte og slappe av under spa behandling.

"Bananpannekake med sjokoladesaus, mmmm"

Turer i distriktet (Adventure Park og Monkey Mountain):

Vi bor ca tre km fra sentrum og bruker en fast taxi til å kjøre oss. En svært hyggelig og flink kvinnelig sjåfør som tar oss med rundt for en rimelig penge. Er hun opptatt, så sender hun mannen sin. Vi reiste en dag til en adventure park hvor det var ulike aktiviteter. Der kunne vi kjøpe ulike pakker med opplevelser, feks ri på elefant, se på ulike show, få bilde, mate dyrene etc, men dette synes vi var dyrt. Det var opptil 500,- kr pr person.

"Sunee, vår faste taxi-sjåfør"

"Sammen igjen..."

Vi valgte derfor å kun bli med på kobra- og krokodille show. Det var bare fire andre der i tillegg til oss. Kobra showet var skummelt å se på, han var ganske så vågal den stakkars mannen som har dette som jobb. Han ble faktisk bitt av den ene slangen, men det var heldigvis en av de ugiftige, selvom det nok er smertefullt å bli bitt. Han blødde fra hånden, men fortsatte som om ingen ting hadde hendt. Den ene fingeren hans var deformet og så ut som en tykk pølse. Han forytalte til Emil at det skyldtes et kobrabitt for noen år siden. Krokodilleshowet var greit, men ikke noe mer enn det.

"Kobrashow"

Vi kunne titte på de andre dyrene i parken der etter showet. Det var en hissig apekatt som satt lenket til halsen, en liten babyelefant som stod bundet fast med tykk kjetting uten mulighet til å gå et skritt, som også skrek i misnøye (de forklarte at den hadde vært rampete), gullfisk som vi kunne mate med tåteflaske (!) mot en liten betaling, det samme med noen geiter. I tillegg til mange elefanter.

"Hvem er mest nervøs, Emil eller foreldrene hans...?"

(PS: denne slangen er ikke giftig!)

"Handa til slangemannen - sjekk pekefingeren..."

"Elefantmating med bananer"

Vi betalte for en kurv med bananer som vi kunne bruke til å mate babyelefanten. Selvom cobrashowet var spennende å se på, tror jeg ikke at jeg vil anbefale stedet. Til det ble dyrene der tatt for dårlig vare på, og det var for dyrt. 

"Vel, hvis en skal prøve det meste..."

"Apen ville også ha litt mat" 

Monkey mountain (khao Takiab):

Ved et tempelområde sør for sentrum - wat takiab, bor det haugevis med ville aper. Vi var der en kort tur etter adventure parken. Vi gikk opp alle trappene for å se på tempelet. I mens var det aper rundt oss på alle kanter. Guttene synes dette var helt storartet og de var svært misfornøye med foreldrene sine når vi reiste derifra for å få oss litt lunsj. Det endte med at vi lovet dem en ny tur dit.

"Moje på trappene til Wat takiab, hun måtte dekke til bena"

"Massevis av aper på vei opp den lange trappen...hmm, en med solbriller og sekk"

"Munkene solgte blomster nede ved trappestarten og sendte de ned med denne løpestrengen etterhvert som det ble fullt ved tempelet, pappa mente dette var opphavet til "Monke(y)-business"!!"  

Vi valgte å spise på en liten lokal fiskerestaurant som rett og slett lå på brygga. Fiskebåtene lå tett i tett ved bryggen – og fiskerene måtte gå gjennom spisestedet for å gå i båten sin. Servitøren kunne ikke et ord engelsk, men vi klarte da å få bestilt mat – og det smakte godt!

"På bryggerestaurant"

"Tok litt tid for noen å godta at dette var trygt"

Allerede i dag ble det ny tur til apefjellet, guttene så veldig frem til det. I dag hadde vi bedre tid og gikk rundt på større deler av området. Og det er jammen mange aper der. Og de er skikkelig frekke, de river alt ut av hendene på deg., hvis de klarer. I tillegg til alle apene, er det mange løshunder der, flere med stygge skader. Stedet er svært forfallent, det ligger søppel overalt og det ser ut til at de fleste husene er fraflyttet. I tillegg så er det apedritt/tiss over det hele. Men gutta elsker stedet og apene. Det er jo utvilsomt eksotisk og svært langt fra vår norske hverdag å rusle rundt med ville aper på alle kanter. Det er ikke umulig det blir ennå en tur dit.

"Jonas fikk mange flotte bilder"

Kongen har bursdag 05.12.10

Kongen i Thailand har en unik posisjon i det thailandske samfunnet og han symboliserer stabilitet i et land som har vært preget av mye politisk uro. Han er en høyt elsket og respektert mann og det bærer Hua Hin preg av. Jeg vet ikke om det blir pyntet og gjort i stand like mye over alt i Thailand, eller om det er spesielt mye her siden han har feriehus her. Overalt er det svære plakater med bilde av kongen. Så og si alle restauranter har bilder av kongen og dronningen på veggen. Sentrum er vakkert pyntet med lys og lyslykter over det hele. Sånn sett minner det om desember måned hjemme med lys i trær og rundt bygninger. Bare at det er enornt mye mer her enn hjemme. Det er et vakkert skue. I går gikk vi forbi en gruppe med ungdommer som satt og sang den samme sangen om att og om att. Sangen var til ære for kongen og alle ble invitert til å delta i sangen, slik at den kunne fortsette helt frem til Den store dagen. På en stor lystavle lyste tallene på hvor lenge de hadde sunget, 74 timer. Det er tre farger som går igjen i disse dager. Gult, blått og rosa. Kongen er født på en mandag – som har gul farge. Dronningen er født på en fredag - som har blå farge. Etter en sykehusinnleggelse møtte kongen folket i rosa skjorte. Det er blitt symbolet på styrke og god helse. Så på burdagen hans kler man seg i enten gult eller rosa når man går til byen for å feire. Han blir forresten 84 år gammel. I morgen bærer det avgårde til byen, feiringen er noe vi tror det er verdt å få med seg. Hvordan det var, vil vi skrive om i neste blogginnlegg.

"Slike stands står det overalt"

"Hovedgaten mot Jernbanen"

Vi reiste fra Bangkok mandag morgen, minibussen jeg hadde bestilt og avtalt pris for var plutselig blitt til en stasjonsvogn, så Monica og barna satt fire i baksetet, det gikk akkurat, trangt men mulig, ikke så overraskende lenger at avtalene ikke blir slik en hadde tenkt:-)

Reiseveien bød på nye artigheter, mennesker som er stablet på lasteplan på biler som ligger i 120 km/t, veikroer som egentlig bare var skur som ble holdt oppe av bambusstokker og reip - med massevis av trailere parkert langs ved hovedveien, fire trailere fra samme firma står langs ved veien, alle sjåførene og hjelpemennene jobber med dekkskifte på den ene bilen - det er tydelig at kostnader til reparasjoner blir holdt nede ved at sjåfører er mekanikere - servicebiler har jeg ennå ikke sett langs veiene her - i stor kontrast til forholdene hjemme...

"Denne farkosten holdt samme fart som de andre på motorveien"

"Når det ikke er plass til flere inne i bilen..."

"På vei forbi Bangkok så  vi denne SVÆRE elefanten..."

Hotellet var virkelig et høydepunkt, litt bortgjemt fra stranden, lite og stusselig basseng, men rommet - virkelig en perle med 84 kvm. nyoppusset, to soverom, to bad, egen tv-krok, tv på alle rom, minikjøkken og deilige senger - her var det ingen problemer å ta seg en hvil når en måtte ønske det - dessuten viste frokosten seg å være god, men det er jo ikke hotellet vi skal være på - vi er da på oppdagelsestur.

"Jonas er inne på hovedsoveværelset"

"Ser det ikke deilig ut?"

Vi sov godt på hotellet, deilig med adskilte soverom og gode senger,har jo blitt vant med at vi må leie to rom, og de har vanligvis ikke dør i mellom. Etter frokost fant vi ut at hotellet hadde skyss til hovedgaten ovenfor stranden, dermed slapp vi å gå den biten.

Taxi i Pattaya er ikke som Bangkok, der finnes få "vanlige" biler, ingen tuk-tukker og ingen busser, derimot er det masser av "Bath-busser", små pick-up'er som er bygget om, med benkerader og stigtrinn bak, elegant og lettvint - og prisen - 10 bath pr. pers - uansett lengde, så sant du satt på den veien bilen kjørte og du ikke bestilte den til et spesielt sted.

"På bath-bussen"

"Gaterestaurantene er like innbydende..."

Monica har holdt kontakt med "Piura", en mor med to barn, som også er på jorden-rundt reise (les bloggen deres her), hun startet for ca. to uker siden og har Kina og Thailand som første stopper - dermed passet det med et møte i Jomtien, hvor de har sin base. Vi ordnet en bath-bus og etter litt leting fant vi frem til de. Det ble et hyggelig møte og barna fant tonen med en gang.

Onsdag tok vi for oss Pattaya, med stranden først og byen på ettermiddag/kvelden. Vel, hva kan en si - jeg har hørt at Pattaya sliter med et dårlig rykte, først og fremst på grunn av sexhandelen, alle horene og transvestittene. Skulle noen spurt meg, ville jeg nok tatt med en sliten strand med urent vann i tillegg til overnevnte!

Jeg fant det vanskelig å ikke gjøre meg opp en mening om de mange mennene som vandret rundt med store ølmager og små vakre thai-damer, uten noen gang å ha pratet med de eller å vite noe om bakgrunnen deres. På de mange apotekene reklamertes det for hiv/aids tester. Reiseanbelinger fra meg går nok til andre steder i Thailand - men til nå har jeg jo bare vært i Bangkok - i en altfor kort uke...

"Først stranden..."

"..så walking street, Pattaya"

Torsdag tok vi fergen til Koh Larn (koh = øy) med våre nyvunne venner - vi ble lurt, nok en gang - meningen var å ta den offentlige fergen til fergeleiet på øya, men havnet på en dyrere liten smal ferge til en skikkelig turistfelle, der vi ble skipet inn til stranden med shuttlebåter, men vi koste oss på stranden, som var flott, og barna hadde det helt topp sammen, Emil, Jonas og Anders lekte med Storebror og Veslesøster hele dagen, dessuten hadde vi felles middag på kvelden, vanskelig å ta farvel når de rekker å bli så glade i hverandre. Vi får sørge for å arrangere møter når vi kommer til Norge også.

"Alle måtte sitte ned så ikke båten fikk vekten feil plassert?!?"

"Vi tror det var redningsvester til nesten alle..."

"Shuttlebåten inn til stranden"

"Sjekk motoren... tatt rett ut av lastebilen"

"Anders ville ha blåskjell til strandlunsj, fine vaner??"

Deretter ble det pakking, neste stopp Hua Hin - jeg fant en taxi-mann, fast pris til Bangkok togstasjon i en minibuss? Ikke en vanlig drosje eller noe sånt, kun minibuss!! Jeg tror Monica var veldig fornøyd med meg - hun hørte jeg forhandlet frem en god pris for en skikkelig minibuss:-)

Fredag; Dusj, frokost, pakke resten, utsjekking, betale det vi hadde brukt ekstra, vi er klare til å dra til Hua Hin - 

- og hva står utenfor hotellet og venter? En Toyota Camry stasjonsvogn....

Vi landet i Bangkok ca 1630, men det skulle ta noen timer før vi var innstalerte på hotellrommet. Vi var slitne etter en ni og en halv times flytur, men spente på vårt første møte med Asia. Flyturen gikk fint, vi har lest at Thaiair er kåret til verdens beste flyselskap å fly med, og var derfor ekstra forventningsfulle før flyturen. Det var bra og fly med de, men New Zealand air var klart bedre. Bedre skjermer på seteryggen med større utvalg og behagligere seter med større beinplass. Og servicen var også hakket bedre med utrolig vennlig personalet. Men bevares, god servise på Thaiair også, ikke noe å klage på der.

"På tide med en flytur - igjen"

 Vi hadde avtale med hotellet om å bli hentet, men fant ingen med navnet Lillevik på. Vi ble fanget opp av en hyggelig dame som skulle hjelpe oss å finne ut av dette. Mens hun ringte, ble vi presentert for flere ulike aktivitetstilbud – som vi var såååå heldige å få superpris på akkurat denne dagen. Vi valgte å kjøpe den ene turen, som var en tempeltur med personlig guide (statlig ansatt) i bil med aiorcondition ($ 50). Etter bestilling tok damen med oss lenger bort i ankomsthallen, og jaggu meg, der stod sjåføren med «FRANK LILLEVIK» plakaten. Vi ble fraktet til hotellet i en behagelig bil, og det var godt, for trafikken stod dønn stille. Knapt så vi beveget oss fremover. Nå var klokken blitt nærmere 2030 og med tidsforskjellen var klokken 0030 for vår biologiske klokke.

Når vi endelig var fremme ved hotellet, så beklaget personalet at det var skjedd en feil og at hotellet var fullbooket. De hadde imidlertid leiligheter med store, behaglige rom et annet sted i byen. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg inn i to taxier. Hotellet ordnet dette, men det var med en litt ubehagelig følelse jeg satt i en taxi sammen med Anders, uten å vite navnet på hotellet og uten penger. Men alt gikk fint og vi ble plassert i leilighet i «State Tower», hvor den andre halvdelen av bygget er et femstjerners hotell. Rom i 34 og 35 etg – for en utsikt! Slitt og enkelt, men veldig romslige leiligheter. Vi var stuptrøtte etter en lang dag og sovnet straks.

"Bangkok sett fra 34. etg - Lebua State Tower"

"Slik så frokostene ut" 

Kaosbyen:

Bangkok er uoversiktelig, kaotisk, støyende, spennende, frekk, forurenset, sjarmerende og vennlig. Etter to dager her, følte vi oss på ingen måte «mette» og valgte å forlenge oppholdet med tre dager som ble til fire på grunn av lysfestival på den planlagte avreisedagen (21.11.10). Emil kom med følgende utsagn her om dagen: « Bangkok er som Asias New York» - og det er vi voksne helt enig i :).

"Is og slush er deilig i varmen - det er rundt 30 grader hele tiden"

Det er utrolig mye å se og gjøre her, det er travelt, trafikken er helt vill, det kjennes som vi går i en biltunnel inne i mellom (eksos i luften), det er mye å handle her og det er billig. Fortauene er fylt opp med matbord hvor retter tilberedes, kokes, stekes, friteres og selges. Andre selger frukt og grønnsaker. Vi sirkler oss mellom bodene, frityrgryter og alle menneskene med et godt øye på barna.

"Fiskehandleren i Bangkok" (ikke bokhandleren i Kabul...)

Alt er annerledes enn hjemme i Norge og vi blir ekstra glade for å bo i et så flott, trygt og ivaretagende land som Norge er. I folkemengdene her støter vi på tiggere, flere er forkløplet, noen sitter uten armer og bein, en hadde deformerte hender og føtter, en satt nærmest uten ansikt – det så ut til at syre hadde ødelagt det, blinde står med koppen foran seg og ber om en slant. Det er en brutal virkelighet. Jonas er den som gir bort det han har av småpenger når han passerer noen som trenger dem bedre enn han.

 Vi måtte bytte hotell og nå bor vi på Swan hotell (2 stjerner) som er helt topp. Rent og pent, basseng, sentralt, familievennlig og med god frokost. Vi betalte 3000 bath pr natt (ca Nk 600,-) for et trippel rom og et to manns rom, som ligger ved siden av hverandre. Deilig med basseng og det blir litt bading på formiddagen før vi forsvinner ut i storbyen.

Tempeltur med guiden, Sainei:

"Wat Traimit"

Vi ble hentet som avtalt av en smilende Sainei kl 09 om morgenen. Han tok oss til det første tempelet, Wat Traimit. Her så vi en buddah som er laget av fem og en halvt tonn med rent gull.

"Guiden Sainei med Jonas og Emil"

"Buddhaen har en fantastisk historie - klikk her for å lese mer"

Det neste tempelet, What Poh, viste oss en liggende buddah 46 m lang og 15 m. høy. Under fotbladene var det 108 symboler for lykke. Ved å gi en liten donasjon fikk vi en skål med småmynt til å legge i 108 krukker som skal gjenspeile lykkesymbolene. Når mynten legges i, skal man be for de tingene man ønsker seg i livet. Anders kunne fortelle at han hadde bedt om at han ikke skal glemme at han skal åpne sin egen dyrehage når han blir voksen – og at han ikke skal få lyst til å drikke seg full når han blir ungdom.

"Hva ønsker du deg da??"

Sainei kunne fortelle at det finnes 400 templer i Bangkok og 32 000 i Thailand. Så langt var vi veldig fornøyde med turen, vi lærte mye og var glade for å ha kjøpt et opplegg uten noe lureri. Ellers så opplever vi at noen forsøker å snyte oss for noen kroner hele tiden, det skal jeg skrive mer om senere i innlegget. Når vi kom til den siste delen av turen, fortalte guiden Sainei at vi skulle på en båttur langs elven. Litt overrasket over det, siden vi ikke oppfattet det når vi kjøpte turen. Ved båtstedet bad Sainei Frank om å komme å betale, alt skjedde i en fart. Han hjalp nærmest Frank å ta pengene ut av lommeboken. 1800 bath takk. Vi måtte til og med betale for Sainei. Bortsett fra at vi følte oss lurt, noe vi fortalte guiden og som han beklaget, var båtturen veldig bra.

Vi ble tatt med nedover elven og så et roligere Bangkok. Hus på påler hvor fattige lever, husene var slumaktige, det var såvidt noen av husene hang sammen. En fisker satt i en liten båt og dro inn fiskegarn med dagens fangst i. Høydepunktet for guttene var når vi stanset ved en gammel kone som solge brød til å mate fiskene med. To loff ble revet opp til fiskemat. Og for et syn! Store fisker slåss om smulene, det kokte rundt oss. Det var så vi kunne mate fiskene fra hånden. Vi kunne også ha løftet fiskene rett opp i båten, om vi ville hatt med en fisk hjem (noe Anders gjerne ville). Fiskene hadde ikke tenner, så derfor var det ekstra morsomt å mate fra hånden.

"Mer ryddig og strukturert her enn på mange andre plasser langs elven"

"Har vi det moro dere?"

 Nå begynte vi å bli slitne og ikke minst sultne. Klokken var 14 og vi hadde ikke spist siden frokost (turen skulle vare til 1200). Sainei tok oss med til en lokal cafe før han skulle gi oss en sightseeing i byen. Vi undret oss over at han ikke avsluttet turen. Men Sainei, som snakket hele tiden, sa han elsket oss, og at vi skulle ha en fin dag sammen. Etter mat gikk ferden rett til en silkebutikk, vi takket nei – siden vi ikke skulle ha noe slikt. Sainei insisterte så hardt at vi valgte å gå inn. Butikken var selvfølgelig en skredderbutikk som ville ha oss til å titte – burde ikke kjøpe noe – bare se. Heldigvis lot vi oss ikke overtale, selvom det var mye fristende der. Etter dette bad vi om å bli kjørt tilbake til hotellet.

"På kafeen Sainei anbefalte"

"Men Sainei skulle ikke ha mat - hmmm, dårlig varsel?"

Shopping og mat:

Vi har vært flere ganger i det megastore kjøpesenteret MBK. Det er så stort at vi ikke har oversikt over hvor stort det egentlig er. Nye steder vi ikke har vært på hver gang. Det finnes både billige og dyre butikker her. Enormt mange spisesteder, flere etasjer med ulike matsteder. Et bra sted å shoppe.

 På MBK, i 7 etg, spiste vi på en restaurant med et artig konsept. Vi betalte ca 300 bath pr pers ( 60,-), da kunne vi spise så mye vi ville i 1 time og 20 min. Vi satt rundt benker hvor det går et rullebånd med mat. Ta det du vil ha. Alle fikk en suppekjele foran seg, som ble satt i et hull som du koblet til varme på. Maten fra rullebåndet kokte vi i kjelen vår. Det var også buffet der med lekker shushi, kyllingklubber, ris, iskrem, brus mm. Alle likte noe og guttene koste seg med maten. Anbefales! 

Guttas drøm er Pantip plaza, seks etg med bare elektronikk. Her kunne alt av duppeditter kjøpes. Nå tror jeg at jeg vet hvordan Frank har det når jeg ser på klær med Frank på slep (er ikke ofte jeg får lurt han med da). Men det selges mye kopi varer, som selvfølgelig er mye billigere, men vær obs så man ikke tror en handler ekte saker.

"Pappas kjøpesenter..."

"..og guttas da:-)"

Slangefarmen:

Det finnes en slangefarm midt i byen som er åpen for besøkende. Her lages det motgift til slangebitt, og til det trengs det slangegift. Det er ulike slanger å se på, både giftige og ikke giftige. I tillegg er det slangeshow hvor ansatte viser frem store, farlige slanger. De tas ut av boksen og slangene tirres til å angripe vokteren. Så skummelt ut, men de var skikkelig drevne. Vi lærte om hvordan slangebitt skal behandles hvis uhellet først skulle være ute. Vi betalte 500 bath for alle fem, og det var det verdt. Stedet anbefales.

"Slangetemmeren"

"Pass opp..."

"...gikk bra i dag også!?!"

"Neida, vi er ikke så veldig redde..."

"Det her er jo bare moro - hva er de over så bekymret for??"

Weekend marked:

På lørdag tok vi skytrain (BTS) til Mo Chit, og kom rett til markedet. Vi reiste sammen med Inger Johanne, en trivelig dame fra Trondheim som bor på samme hotell som oss, og som også kunne tenke seg å besøke markedet. Dette markedet anses for å være verdens største og alt mulig rart selges her. Vi fikk tak i kart over området, som deles ut gratis. Utrolig mye å se og selv om vi tilbrakte flere timer der, rakk vi bare å se en krok av markedet og alt som selges. (Les mer om markedet her)

"Trenger mer enn en dag for å pløye gjennom 15 000 boder og butikker"

"Matpause på en av kafeene"

Loi Kratong festival (flytende lys):

I kveld har vi vært med på Loi Kratong festivalen og det har vært helt vilt. Aldri har vi vel gått i mer trengsel og opplevd større kaos. Jeg tror alle de åtte millionene som bor her, pluss turistene, har vært ute ved elven. Langs eleven er områder pyntet med tusenvis av lys, det selges vakre dekorasjoner med blomster og lys. Disse sendes ut på elven med påtente små stearinlys og røkelse. Med disse sendes nag, sinne og negativitet. Det regnes som den mest romantiske festivalen i Thailand.

"Det glade vannvidd"

Det er markeder og matboder over alt og fyrstikkselgerene har vel årets beste salg i dag. Ved kaia solgte de små skilpadder, ål, fisker og fugler. Etter press fra guttene, gav vi etter, og lot de kjøpe en liten skilpadde hver for å sette dem ut i elven. Det ble også solgt og sendt opp lyslykter, slik at også himmelen var fylt med brennende lykter. I tillegg har det vært fyrverkerier på ulike steder i byen i hele kveld. Det var også satt opp scener hvor det var dans, sang og underholdning. Byen har vært fylt med svette mennesker, ulike lukter, støy og mengder av synsinntrykk, det er nesten så det blir for mye å ta inn. Nå slapper vi av på rommet og gjør klart til avreise til Pattaya i morgen. Der skal vi være i fem dager, da reiser vi til Hua Hinn og venter på Moje og Beste. I Pattaya håper vi å treffe en annen familie (mor med to barn) som også er på jorden rundt reise (se: pustepause.com). Det håper vi at vi får til!

"En liten pustepause i Lumpini Park, vi leier to tråkkebåter og koser oss en time"

Kulturkræsj:

Det er en ting vi ikke har vært skikkelig forberedt på, og det er alt lureriet vi blir forsøkt utsatt for hele tiden. Skal vi ta taxi, er det flere som nekter å sette på takstometeret og heller vil avtale en høyere fast pris med oss. Noe vi ikke går med på, noe som har ført til at vi har gått ut av noen taxier i protest. Noen starter med takstometer for så å slå det av. Stort sett alle foreslår å ta oss til seafodmarked hvis vi ønsker å spise, alle vil selge oss tur til et elefant show, flere forslår å ta oss til andre steder enn vi ønsker og forteller at stedet vi skal til er nedlagt, har dårlig mat osv, slik at vi reiser dit de vil. Vi blir stoppet av «vennlige» mennesker som etter litt kommer frem med agendaen sin, som gjerne er å bruke deres taxi for å dra til et sted de foreslår. De forteller som oftest at stedet vi skal til ikke er bra/har brent ned  osv. Tuk-tukene holder vi oss unna, vi sitter veldig ubeskyttet i trafikkkaoset og grisekjøringen som foregår her. Men vi lot oss overtale til en tur siden sjåføren sa vi ikke kom til å kjøre i de værste traffikgatene, noe som selvfølgelig bare var tull. Ble da tatt med til informasjons senter på veien. Det viste seg at alle som tar med turister hit får et stempel som kan brukes til gratis drivstoff. Og turisitinformasjonen er et av mange reisebyråer. Det er uvant å forholde seg til dette. Men ellers opplever vi at menneskene her er vennlige og smilende. Vi er da i smilets land og Englenes by!!

"Sjåføren tok oss med til turistinformasjonen..."

"Artig å snike seg mellom trafikken med disse kjøretøyene"

 Broken Hill er en by som både er fin og ikke så fin. Det er en ganske stor by midt i ingenmannsland. Vi kjørte på endeløse, ganske øde veier i mil etter mil for å komme dit.

Det var lite og se bortsett fra en trailer i ny og ne. Det var såpass sjelden og møte andre biler at vi alltid hilste på hverandre når vi passerte. På GPS fikk vi beskjed om å kjøre rett frem i 565 km, etter det skulle vi svinge til høyre. Det sier litt om veiene som går rett frem veldig lenge! Frank kjørte faktisk 20 mil uten å svinge.

"20 mil - 200 km, rett frem uten en sving..."

Naturen endret seg noe, fra grønt og en del trær til mer og mer ørkenaktig. Vi er blitt fortalt at strekningen ville ha sett veldig anerledes ut hvis vi hadde vært her for to år siden. Før det var det skikkelig tørke her i 13 år, vann er derfor veldig verdsatt og mange steder er det vann restriksjoner.

"Denne lille karen har mere å spise på enn ellers"

"Slik ser outbacken ut når det er tørt"

Vi har ikke merket noe til dette bortsett fra henvisninger om å ikke dusje mer enn 3 minutter. Det er en nyttig påminnelse om å sette pris og være bevisst vannressurssene vi har. Naturen har vært svært grå og tørr uten særlig buskas av noe slag. Nå var sikkert naturen frodig i forhold til hva den har vært (det var små grønne busker og også noen blomster som vokste rundtomkring). Byen er basert på gruvedrift og det var en del industri. Men det var også et ganske koselig sentrum, store parkområder, bra skatepark, handlesenter og ikke minst McDonalds Det var rart og se skillet mellom outbacken og byen. Det var svært markert.

Royal Flying Doctor Service of Australia:

Etter den første ettemiddagen/kvelden som ble tilbrakt på «maccern», reiste vi neste dag og så på basen og visningssenteret til Royal flying Doctor Service.

"Dette flyet ble brukt i tv-serien om de flyvende doktorene"

Det var interessant og lærerikt. De har base sentrale steder i Australia og er en viktig del av helsetilbudet til de som bor/oppholder seg i outbacken uten andre muligheter for rask og nødvendig legehjelp. Siden den offisiele åpningen den 17.05.1928 har de reist på utrykning tilsvarende å fly syv ganger til og fra månen.

"Illustrasjon over Australias størrelse i forhold til Europa

- dette gir et pekepinn på hvor nødvendig luftveien for helsetjenestene er"

Uten denne tjenesten er det mange som ikke ville overlevd, både i fortiden og fremtiden. Vi betalte ca $ 19 for alle – og inntektene går til å drifte tjenesten – så det var helt greit.

Skulpturer:

Litt utenfor byen, midt i outbacken, er det flere flotte skulpturer å reise å se på. Vi kunne lese at 12 utvalgte skulptører fikk i oppdrag å lage skulpturer med temaet «den levende outbacken». De fikk seks uker på oppdraget og det ble laget en campingbase der hvor de jobbet disse ukene. Resultatet ble ganske fint!

Dubbo – byen med alle de koselige parkene

Vi overnattet to netter i denne byen og ble overrasket over hvor utrolig mye grøntareale det var der. Den første natten overnattet vi ved en av parkene rett ved siden av sentrum. Vi bestemte oss for å kose oss med en middag ute denne dagen, men det var ikke gjort i en fart å finne en passende restaurant for alle.

Etter litt «tråkking» endte vi opp på en indisk take away. Nydelig mat som alle likte, i enkle omgivelser. Dubbo har en dyrepark som er safari preget. Vi vurderte veldig å reise til denne, men vi ble enige om at vi sparer det til vi kommer til Asia. Regner med at det vil bli flere besøk i dyreparker der

Neste dag ruslet vi litt i sentrum og valgte å gå inn på et historisk fengselsområde som er på verdens arv listen. Her kunne vi se hvordan fengslet fungerte på 1800-tallet. Vi så matlageret, kjøkkenet, sykestua, fengselscellene på både mann og kvinne avdelingen.

"Inngangen"

Det var luftegårder for fangene og vi så også galgen hvor de som var dødsdømte ble hengt. Isolasjonscellen var køla svart og lydisolert og her kunne fange sone 21 dager om de brøt fengslets reglement. De sluttet imidlertid med det på et tidspunkt, siden de erfarte at denne form for straff gjorde mer vondt en nytte. Et vanlig tidsfordriv for fanger som ble plassert her, var å rive av en knapp i skjorta, for så å kaste den til motsatt side. Da brukte de tiden til å lete etter denne i stummørket helt til de fant den, for så å kaste den på nytt. Og sånn gikk nå tiden. Ved å stå inne i cellen, var det lett å kjenne på følelsen av at man vil bli gal av å sitte der i 21 dager.

"Jonas i gapestokken"

"Galgen - åtte personer ble hengt der fra 1877 til 1904"

"Til og med en emigrert Danske ble hengt..."

Det var også et rollespill som var ganske underholdende. Vi betalte $ 40 for å komme inn og det var såpass interessant at besøket kan anbefales til tross for en litt stiv innganspris.

Vi fant «Sandy Beach» rett utenfor bykjernen og overnattet her. Et vakkert sted hvor guttene fikk seg et bad i elven og vi kunne lytte til kakaduenes kvitring hele ettermiddagen.

"Jonas gir Anders gjørmebehandling:-)"

"Fullført!"

Blue Montains og gjensyn med Helge, Jorunn og lille Isak:

Vi ble kjent med familien på Rarotonga og håpet at vi fikk til et møte i Sydney siden vi antagelig ville være der på likt. Og det klaffet. Vi har tilbrakt helgen sammen i Blue Mountains og vi har hatt en kjempehelg. Den første natten valgte vi å naturcampe på et spesielt picnic område, rett ved Govett's Leap, et utrolig utsiktspunkt. Her var det ikke flat mark ledig for oss, slik at vi ble stående i litt oppoverbakke – noe som ikke er helt behagelig når man skal sove eller lage mat i bilen.

"Frokost ved Govet's leap"

"Upåklagelig utsikt"

"Før turen..., f. venstre: Jorunn, Monica, Helge, Jonas, Anders, Emil og Isak"

Neste dag gikk vi en liten tur før vi fant oss en campingplass. Blackheat caravanpark kan anbefales - selvom det hverken var svømmebasseng eller internett der. Derimot var det en liten, oversiktelig plass, stille og rolig og omgitt av tykt grønt gress. Like ved var det en megastor park med flere lekeområder og et stort kommunalt basseng (som var stengt på grunn av oppgradering). Veldig koselig lite sentrum.

"Jorunn og Helge var med barna, Vi gikk til sentrum for å handle melk"

På søndag reiste vi til Clarence for å kjøre Zig Zag toget, et ekte damplokomotiv. Vi betalte $ 70 for denne turen (ca 1t og 20 min), men jeg synes ikke det var verdt pengene. Toget kjørte ikke langt, ved det første stoppe punktet kunne vi gå av, se på hvordan lokomotivet skiftet spor for så å dra toget til et nytt punkt. Det samme skjedde igjen på neste stoppepunkt og så dro vi tilbake. Toget var fullt av barnefamilier, så det er en typisk familieting å gjøre. I januar kjører Thomas-toget der, og det er nok gøy for de minste. Blue Mountains kan virkelig anbefales og det var vel verdt å bruke en helg her. Kunne sikkert vært lenger også, mye å se og oppleve.

"Damplokomotivet"

"Barna var veldig fascinert av kull, flammer og alle lydene fra dampkjelen"

"Ved Topp Hill station - der skiftet lokomotivet"" 

Siden det var innlevering av bobil på mandags morgen og avreise til Bangkok for vår del, reiste vi inn til en campingplass i Sydney på søndagskvelden (ca 6 km fra flyplassen). Der skulle begge bobilene tømmes for mat (Helge og Jorunn skulle også levere bobilen på mandag) slik at vi endte opp med et enormt etegilde. Etter pakking og prat til langt på natt (på oss voksne), kom vi oss i seng – spente på hva Asia vil bringe.

Videre:

Når vi bestilte jorden rundt billetten, synes vi det var greit å lande i Bangkok for å loffe rundt i disse månedene uten store planer annet enn en mening om hvilke land vi kunne tenke oss å besøke. Nå som reisen har kommet til Asia, lurer vi på hva disse månedene vil bringe oss. Var det lurt å skulle finne ut av ting underveis eller burde vi detalje planlagt mye mer og forhåndsbestilt flybilletter? Foreløpig har vi bestilt hotell for tre dager i Bangkok, samt leid hus i Hua Hinn for perioden 26. nov til 2. juledag

. Vi er spente på hva vi finner på i de nesten to ukene vi har til rådighet før det etterlengtede besøket av mor og far/svigerforeldre/Moje og Beste Vi gleder oss til alt sammen!

 Etter at vi forlot hyggelige Lorna og Gary var neste mål å besøke Thais og John og deres tre sønner Will - 13, Ben - 11 og Jim på 8 år, perfekt match for våre gutter. På veien dit, reiste vi innom Souvereign Hill i Ballarat

"Avisoverskriften som startet rushet i 1851"

et historisk gullgraver sted. Her hadde vi en interessant dag hvor vi lærte mye om Australias gullgraverhistorie, og spesielt om hvordan det påvirket staten Victoria når det ble oppdaget gull i 1851.

"Emil og Jonas fant gull - Anders hjelper til"

"Anders fikk seg ekte Australiahatt - er han ikke fin?"

Guttene like spesielt godt å grave etter gull i elven, Frank og jeg ble fornøyde etter noen forsøk – mens guttene var ekstremt tålmodige. De fant ørsmå korn som de har tatt vare på i små glassflasker. Stedet stengte klokken 1700 og da la vi på vei til Castlemaine hvor Franks gamle venner bor, et par korte timer unna.

Besøket hos Thais og John:

Det var et varmt gjensyn med Frank og familien. Johns mor, Wendy, var også på besøk. Hun kommer til Norge til sommeren, så vi treffes nok igjen! I tillegg bodde Ditlev, en dansk utvekslingsstudent på 16 år der. Vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen med familien. De bor i et sjeldent barnevennlig hus,

"Jonas fant ut hvordan han kom opp i husken"

med huske i taket i stua og mange instrumenter tilgjengelig. Vi var spesielt fasinerte av et stort slaginstrum av tre, vi husker dessverre ikke hva det heter. Emil fikk et lynkurs av Thais– og det låt jo riktig så bra

"Thais er musikk og danselærer - her får Emil et artig møte med instrumentet "

Neste formiddag tok Wendy og de to yngste guttene med oss til en park med en super morsom rutsjebane. De hadde vært der før, og viste at det ville gå ekstra fort ned med medbrakte ake- laken!

"Oj, som det går!"

"Gruppebilde før avreise"

Etter en stund tok vi farvel med Wendy og guttene og reiste til Johns historiske bakeri. Han driver et spennende bakeri, «Red Beard Bakery», sammen med broren sin Alan. Der fikk vi lov til å se på steinovnen som de baker alle bakevarene sine i.

"Fremdeles varme igjen etter dagens bakst"

Vi fikk høre om hvordan brødene blir laget av surdeigsgjær, og hvordan gjærstammen blir bevart for å avle seg selv videre. Vi fikk en nydelig lunsj der, før vi tok farvel også med John. Med oss hadde vi deilige, sunne brød – som har vist seg å sette fart i reisemagen – i tillegg til at de var knall gode!

"John i positur ved disken i sitt veldrevne bakeri"

Great Ocean Road:

Vi fant veien til Great Ocean Road, kystveien som byr på overveldende natur syn. Vi stanset ved de 12 apostlene, et naturfenomen og landemerke som millioner av turister reiser for å se hvert år.

"Flott inngangsparti til stiene som fører til apostlene"

Det er ikke mulig å se alle 12 fra utsiktspunktene som er bygd opp med gangveier rundt det hele. Men for de som er villige til å betale, stod helikoptrene klare for en svipptur over området. Det er fasinerende å se hvordan havets krefter gjennom millioner av år har skilt ut apostlene fra fjellet.

"Flott syn!"

Barnas paradis – en park med "tamme" ville kengeruer:

Frank og jeg innså at vi måtte korte ned reiseruten for å rekke tilbake til Sydney etter planen. Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss til Adelaide – før vi tok veien til Broken Hill for å oppleve «outbacken» (Australias ødemark). Vi valgte å ta veien direkte opp til Broken Hill – og droppet å kjøre til Adelaide, noe som er synd – stedet virker fantastisk. Men sånn er det her i Australia, det er spennende steder å besøke over alt. Vi har alt for lite tid! Vi har hatt en gjennomgang av budsjettet for å se om det var mulig å strekke Australia oppholdet en uke lenger. Etter gjennomgangen var svaret klart – vi må til Asia etter planen.

På vei inn til Halls Gap oppdaget vi drøssevis av kengeruer beitende bortenfor veien. Frank stanset bilen og han kunne telle 33. Det synes vi var et morsomt syn.

Men enda bedre ble det da vi kom inn til det koselige tettstedet. Her var det et lite sentrum med stor lekeplass, grøntområde med picnic benker og et stort utendørs svømmebasseng. Rundt omkring der tuslet det kengeruer og spiste gress. Det var ca 15 - 20 stk, noen hadde små kengeruer i pungen på magen – og noen hadde barna gående sammen med seg. Vi ble jo helt i hundre over å se alle disse så nær, og vi lusket oss forsiktig bort. Det viste seg at disse var ganske så tamme, de pleier å komme hver morgen og kveld. Vi kom så nær at vi kunne klappe dem, det føltes utrolig siden det ikke var kengeruer fra dyrehagen. Vi måtte minne guttene på at de må være forsiktige, det er ville dyr og kengeruer kan være farlige for mennesker. De kan både sparke og klore. Det siste fikk Jonas erfare i sin iver etter å få en kos av en kengeru som virket veldig vennlig. Kengeruen tok tak i Jonas sitt ansikt med labbene og klorte han. Ikke spesielt hardt, men hardt nok til at det ble tynne kloremerker på kinnet – og en aldri så liten vekker om at dette kan være farlige dyr. Jonas forstod dette – men mest av alt synes han det var en festlig opplevelse. Han har siden sagt at møtet med alle kengeruene denne dagen er hans beste opplevelse i Australia.

"De ser da helt nydelige og harmløse ut..." 

"Villtskader"

Litt om slanger:

Da vi var i den siste dyreparken (Hallesville sanctuary) var vi på slangeshow hvor vi fikk ny kunnskap som endret (litt) vårt syn på slanger. Dyretreneren hadde med seg to slanger på scenen hvor den ene var Australias/verdens farligste slange. Vi lærte at slangen «eastern brown snake» er klassifisert som verdens farligste siden den er svært aggressiv og rask til å bite.

"Denne skulle vi holde oss langt unna!!"

Slangene er i utgangspunktet dyr som ønsker å være i fred, og de går ikke til angrep på mennesker så sant de ikke føler seg truet. Men man skal alltid forholde seg til slanger som om de er livsfarlige og med stor respekt. Grunnen til at de kan søke seg inn i hus, er at de ikke er spesielt glade i å ha det for varmt, de søker skygge. På veien i dag har vi ved to tilfeller sett denne farlige slangen (trygt fra bilen) - og de var så raske at vi aldri rakk å ta frem kameraet før de var forsvunnet.

"Men denne øglen rakk vi å ta bilde av..."

Plutselig ble det varmt!:

Vi har hatt variert vær, et par varme gode dager men mest har det vært kjølig, nesten som hjemme. Når vi var i Halls Gap ble det varmt og godt, flere og tjue grader. Det var deilig med litt varme, siden nettene kan bli kjølige de gangene vi ikke har strøm å koble oss til. Da har vi ikke noe varmeanlegg å koble på i bilen. Vi har tilbrakt natten i Redcliff, på vei mot Broken Hill. Der var det søndagsmarked i parken ved siden av der vi hadde parkert. Vi tilbrakte formiddagen der og nøt markeds stemningen med salgsboder, hoppeslott, salg av deilige matretter og levende musikk. Det var fortsatt varmt og godt og utover dagen i dag har det bare blitt varmere og varmere. Det har vært opptil 34 varmegrader og det er en stor kontrast til de sure gradene vi hadde for et par tre dager siden. Vi er fortalt at temeraturen kan svinge stort her og at det ofte har en fem dagers syklus. Vi nyter varme dager – og forsøker å ikke klage over at det har blitt for varmt Vi ankom Broken Hill i ettermiddag og har tenkt til å ha to overnattinger her før vi begynner på turen tilbake til Sydney.

Det er nesten skammelig å si det, men vi har tilbragt ettermiddagen på Mc Donalds, nå når vi endelig har kommet frem. Vi lovet guttene en «maccer» middag for noen dager siden, siden vi ikke har spist det siden USA. I dag fant vi endelig en og det passet oss voksne godt for der har de gratis internett. Og strøm til å få ladet pcene. Så der var vi mens timene gikk og pcene ble gode og full ladete. For å gjøre det komplett parkerte vi bilen for natten et par steinkast unna Mc Donalds – og kunne fortsatt benytte deres internet. Men i morgen skal vi ut på oppdagelsesferd i byen.

Vi hørs!

 Det ble nytt bilbytte på oss:

Det tok åtte timer før vi kom oss på veien igjen. Etter laaang tid ringte vi og etterlyste mekanikeren som kunne fortelle at han var blitt avbestilt. Forundret ringte vi til utleier som kunne fortelle at vi skulle få en ny bil, den vi hadde fått var sendt ut ved en feiltakelse. Den stod i utgangspunktet på verkstedet for den samme feilen. Bilen kom aldri, vi fikk ikke skikkelig svar på når vi kunne vente den nye bilen og det hele var ganske kjedelig.

"Deg igjen??"

Vi stod på en skikkelig tam bensinstasjon med motorvei på alle kanter og ingenting å ta seg til, doen var grisete og full av edderkopper som vi lurte på om var farlige. Vi voksne kjente vi blei ganske gretne etter hvert. Vi var ikke avgårde før kl 20.00 og da kjørte vi for å finne et sted å overnatte. Siden vi var nær Melbourne, fant vi ikke rasteplass og bestemte oss for å parkere ved et stort besninstasjonanlegg. Det var ikke lurt, alt for nær veien, og det durte og bråket hele natten. Vi var beredte til å sende et sinna klagebrev med krav om reduksjon i leiepris, men det har gått over nå...

Helgen på landet:

Neste morgen reiste vi inn til Melbourne og hadde noen timer i storbyen, før vi la på vei for å besøke Lorna og Gary, som Frank ble kjent med for 15 år siden. De bor på landet, ca 1,5 timer fra byen.

"Gary og Lorna tar med oss til dyrehagen"

Virkelig hyggelige folk! Det er sjelden å møte på så vennlige, snille og utrolig gjestefrie mennesker. Vi fikk en varm velkomst hvor vi startet med å gå en tur før vi ble servert nydelig pai med salat. På lørdag tok de oss med til en flott dyrepark, Healesville sanctuary.

"Endelig fikk vi se koala"

"...og wombat..."

"...og CRAPMAN, som ville vi skulle tørke oss bak med resirkulert dopapir:-))"

"Murundindi lærte oss hvordan vi skulle kaste boomerang"

"og hvordan å spille på didjeridoo - aboriginernes blåseinstrument"

"Dyrehospital i parken - her mates en flaggermusbaby"

"Operasjonssal"

"Videovisning på skjermer utenfor operasjonsrommet"

«Black saturday»:

Senere fikk vi se bilder fra den dagen som kalles «black saturday» (07.02.09) her i Australia. Det var den dagen det var en enorm skogbrann i staten Victoria. Brannen rammet eiendommen til Lorna og Gary - og også deres familie. Vi fikk se hvordan brannen kun kunne skimtes langt unna på den varme februardagen hvor det var 47 varmegrader allerede på formiddagen. På bildene kunne vi se hvordan brannen stadig kom nærmere, før alt ble helt orangefarget rundt dem med aske som dalte ned. Hagen deres brant opp, men de berget huset. De har brukt et helt år på å bygge opp det som ble ødelagt. Det var enorme lidelser for både mennesker og dyr denne fæle februardagen. 207 mennesker omkom og mange dyr døde eller mistet tilgang til mat og bosted. Når vi kjører gjennom Victoria bærer skogen fortsatt preg av brannen, vi ser mil etter mil med svartesvidde trær. Heldigvis ser det ut til at mange av trærne klarer seg, det vokse grønne friske blader på se svarte stammene. 450 000 hektar brant – det er nesten ufattelig store områder.

"Svart skog"

"Brent skog så langt øyet kan se"

Søndagstur:

På søndag tok de oss med til paddock'en hvor de for øyeblikket har 20 kuer. Det pleier alltid å være kengeruer der og Gary håpet veldig at de også ville være der denne dagen. Hvilket det var. Når vi kom kjørende begynte kengeruene å sprette vekk fra det grønne fristende gresset - og inn i skogen ved siden av. Guttene så vel opptil 20 kengeruer tilsammen. Det var også moro å hilse på kuene som ble matet av guttene med litt høy.

"Cowboys.."

"Kuene er skeptiske, men våger til slutt å spise av hendene til guttene"

"Boomerangen ble testet"

"kommer den tilbake tro.."

Australisk kultur:

Frank og jeg snakket om at vi hadde lyst til å oppleve noe som var typisk australsk. Og fant ut at en skikkelig rugby kamp ville være tingen. Det viste seg at det var landskamp mellom Australia og England på Halloweenkvelden. Kampen skulle foregå på den helt nye AMMI stadion– en ganske spektakulær arena hvor designet minner om en fotball. Det var 18 884 betalende tilskuere og en enorm stemning. Australia vant kampen som ventet med 34 poeng mot Englands 14. En artig opplevelse – men dog kald. Det regnet og blåste og de få varme klærne vi har med oss kom til nytte. Sammen med et lånt pledd. Det er ikke lett å finne parkeringsplass til den store bobilen, vi var derfor heldige som fikk låne bilen til Lorna og Gary inn til byen.

"Utenfor AAMI park"

"Ingen pyser dette her..."

"Eneste gangen England ledet..."

"Kaldt og vått ved avreise!"

Mandag - avreise og Halloween feiring på etterskudd:

Planen vår var å reise ganske tidlig avgårde til Ballarat hvor det er en gullgraver by. Men det er ikke lett. Vi skulle dusje, vaske litt klær, vi ble bydt på egg og bacon, vi måtte ha litt kaffe, betale en regning på internet osv – så vi var ikke avgårde før kl 1330. Det var vemodig å reise fra Lorna og Gary, vi håper vi får en anledning til å se dem igjen.

"Avskjedstid"

Vi reiste alt for sent til å kunne rekke gullgraver byen før stengetid. Men det var i grunnen helt greit. Vi hadde lovet guttene en forsinket Halloween fest, siden vi var på rugby kamp på Halloweenkvelden. Vi kjørte derfor til Ballarat og booket oss inn på en campingplass. Det har vært kaldt i dag og vi trenger strøm for å få varme i bobilen om natten.

"Forberedelser"

"Gutta er storfornøyde!"

"Ryddejobben var også ganske artig.."

Mens guttene koste seg på campingplassen gjorde jeg og Frank i stand en skikkelig fest. Vi pyntet hele bobilen innvendig med girlander som vi teipet fast i taket, vi blåste opp 20 svarte ballonger og hang opp, dekket festbord, lagde festmiddag og kledde oss ut i fæle masker. Dette serverte vi:

Forrett: Fylte knokler (maiskolber)

Hovedrett: Blodig kengeru biff (ekte kengeru kjøtt!), snørrete grønnsaker (brokkoli og rosenkål) og bleik mark (ris).

Dessert: Nedgravd rottereir (rund sjokoladekake)

Etter maten hadde vi selfølgelig «triks eller godteri», hvor Frank og jeg valgte å gi dem godteri fremfor å bli utsatt for triks. De fikk hver sin velfylte godteri pose. Det er morsomt å gjøre slikt for guttene, de blir så glade og gir tydelig uttrykk for det. Glade gutter med hauger av sukker i kroppen har nå endelig klart å sovne...

I morgen skal vi tidlig avgårde (!) og inn til gullgraverbyen før vi reiser videre til Castlemaine (ca 8 mil) hvor vi skal besøke noen andre venner Frank møtte når han var her for 15 år siden.

 I går byttet vi bilen. Vi ringe på morgenen for å forsikre oss om at vi fikk en like fin bil. Det var en nyttig telefon, for utleier hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å gi oss en oppgradert bil. Men det ordnet seg og vi har fått en prikk lik bil. Sånne ting tar litt tid, vi måtte vente på at bilen ble kjørt til oss fra Melbourne og alt måtte så flyttes over.

"Bilbytte, sjåføren som møtte oss var selvfølgelig halvt Norsk.."

Vi var derfor ikke avgårde før 1430. Vi kjørte som planlagt til Philip Island. Vi fulgte skiltene til pingvin paraden, men vi kom akkurat for sent til å få denne med oss. Istedenfor gikk vi på kenguru jakt, vi hadde sett noen på sletten ved skogholtet da vi svingte inn til parkeringsplassen.

"Kengurusafari om natten"

Vi tok med oss lommelykten og lusket oss avgårde i håp om å se noen. Og utrolig nok kom vi tett inntil en kengeru, vi stod vel bare 2 m fra den. Vi var overrasket over at den ikke spratt avgårde når alle vi fem kom mot den sammen med lyset fra lommelykten.

Vi kjørte så til et sted vi kunne parkere for natten. Vi tok en runde med kortspillet UNO før vi la oss.

I dag våknet vi til et flott skue. Stedet vi valgte i mørket i går viste seg å ha spennende natur. Rett ved havet og store klipper med sandstrender og bølger som slår inn. På den andre siden av veien var det en dyp skogkledd dal. Etter frokost gikk guttene for å se etter kengeruer i dalsøkket. Etter noe tid kom Emil og Anders inn igjen, de hadde ikke sett noen. Jonas ble sittende tålmodig å speide, vi så bare bakhodet hans på kanten av åsen. Etter en stund kom han glad inn og hadde sett 8 kengeruer! Vi gikk ned til stranden og guttene lagde sandskulpturer,

"Havskilpadde.."

trolig inspirert av det de så i Mexico. Der tjente noen til livets opphold ved å motta en slant fra turister som tok bilder av enorme skulpturer – som de sikkert brukte dager på å lage. Vi så flere ganger kengeruer hoppe langs åskammen mens vi var på stranden. Frank tok seg et bad – det var visst ganske friskt

Vi kjørte dertter til sjokoladefabrikken som er på øya.

Det var en artig opplevelse med kunstbilder laget av sjokolade,

"Michelangelo's David"

"Ett søtt skrik..."

en hoppbakke hvor man prøver å få en sjokoladekule til å få riktig fart slik at den detter ned i renna. Sjokoladen som havner i renna ender i luka hvor vi kan få de.

"Vel, her var vel foreldrene mest ivrige.."

"Sjokoladefoss"

Det var også en sjokoladefoss der som hvert tredje minutt sendte ned en foss av 400 kg sjokolade. Vi fikk også se en sjokoladeby.

"Sjokoladeby med to jernbanespor" 

Populære var også robotene som hentet en sjokoladebit, vi kunne velge hvir, vanlig eller mørk. Vi lagde også vår egen sjokoladefigur. Også var det selvfølgelig et utsalg der hvor man kunne kjøpe med seg det en ønsket. Nydelig sjokolade, men dog ikke som FREIA.

Før vi reiste for å se pingvinparaden kl 1900 kjørte vi til et picnic område for å spise middag. Rett ved stranden, lekeplass og spisebord. Kjekke elektriske griller som står til fri benyttelse. Jeg lagde tilbehøret i bilen mens Frank grillet kjøttet.

"Ved grillplassen"

"Endelig mat"

Etter middagen var det tid for å kjøre til paraden. Det er en skikkelig turist maskin hvor det var busslast med turister, inngangspenger (ca 440 norske kroner), tribuner å sitte på og lyskastere på området hvor pingvinene kommer opp.

"Pingvinparade"

Men et flott skue allikevel. Hundretalls av pingviner kommer opp når mørket senker seg, de løper så fort de små beina kan bære dem og tilbringer natten på land. De legger egg, ruger, parrer seg og ser seg om etter en partner. Og det kom ikke i riktig rekkefølge Det var ikke lov til å ta bilder der, så de bildene vi har tok vi i informasjonssalen.

"Naturtro utstillinger"

Det varierer hvor mange pingviner som kommer opp, det kan være inntil 2000 – de siste kveldene hadde det vært ca 900 og jeg antar det var sånn ca det samme i kveld også. På vei til bilen snakket jeg med radio NRK Østfold

 En fin og opplevelsesrik dag!

Mer biltrøbbel:

28.10.10 – Vi kjørte mot Sydney etter frokost, en tur som tar ca en og en halv til to timer. Vi hadde ikke kommet langt avgårde før vi fikk et nytt varsellys på displayet. Denne gangen var det kjølevann nivået som var galt. Vi fylte opp en gang i går også, så det var tydelig at det er en feil med bilen. Ny telefon til utleier, med beskjed om å ikke kjøre lenger. Vi stoppet på en bensinstasjon – og her står vi. Vi venter på en mekaniker som skal komme fra Melbourne. Vi fikk beskjed om at det var en time å vente, når har verkestedet ringt og sagt det blir en ny time å vente. Så da skriver jeg litt blogg så lenge... Gutta har kranglet så legoen har blitt kastet rundt, men nå er de velforente og igang med fin legolek. Det blir spennende å se om vi må bytte bil igjen...

"Hva er det som er gæli nå da??"

Det ble fire hektiske dager i Sydney. Og for en by! Jeg tror det må være en av de flotteste stor byene jeg har vært i. Så utrolig mye å finne på – og så pent overalt. Veldig rent, utrolig mange koselige steder med cafer og restauranter, vakre havneområder, fergeturer, palmer, flislagte gater uten søppel, fontener og Akerbrygge stemning.Vi rakk bare en brøkdel av hva vi kunne ønske oss, det tok noe tid å ordne med visum og forhandle om bobil. Men kanskje blir det tid til noen dager her når vi skal levere bilen igjen før vi flyr til Asia?

I Sydney Wildlife World så vi kun dyr som lever i Australia, det er flere av de jeg håper vi ikke stifter bekjentskap med. Vi så blant annet Austalias største maur og en grønn maurart som biter like smertefullt som et vepsestikk. Men det er jo slangene og edderkoppene som er skikkelig ekle/farlige å treffe på da. Vi så også kenguru og koalabjørn, men det store ønsket er å se disse i naturlige omgivelser. Ellers så ser vi mange eksotiske fugler. Den første dagen fikk vi øye på kakaduer (hvite papegøyer med gul "kam" på hodet), i et tre langs veien, vi har sett fargerike regnbuefugler og andre papegøyer. 

"Flotte farger..."

Nå har vi straks hatt bobilen i en uke – og som vi koser oss! Vi elsker campinglivet, vi har en knallfin bobil og Australia er et helt fantastisk land å reise i. Vi kjører langs Princes Highway A1, langs kysten. Naturen er storslått og variert, selvom vi helt sikkert vil oppleve enda større forskjeller etterhvert som vi reiser rundt.

"Stranden ved Lakes Entrance"

"Vakkert skue"

Sjøen er gnistrende grønn, strendene har noen steder en flott mursteinfarge – mens andre steder er den som gyllen puddersand. Vi har kjørt gjennom tette skoger, åpne grønnkledde sletter og åser, vi ser kuer, hester, sauer og lamaer (!) i «paddoc'ene». Vi har også sett en søt liten kengeru som skulle over veien – og noen ihjelkjørte. Vi varierer med å overnatte på rasteplasser og på campingplasser. Det koster 200-400 kr å overnatte på campingplasser, så det er veldig greit å kunne bytte på. Men noen ganger trenger vi strøm og en vaskemaskin.

"Kaffepause"

"Jonas hjelper en andunge ut av bassenget"

"Badeglede på campingplassen ved Burril lake"

Det er virkelig lagt til rette for oss reisende. Det er kjempeflotte rasteplasser med store grønt områder, lekeplasser, griller og benker. Det er ikke vanskelig å finne egnede overnattingssteder i det fri, og guttene synes det er ulidelig spennende å gå tur i villmarken. Vi pleier å gå en tur om morgenen etter frokost – før skolearbeidet.

"Alvorlige gutter på tur"

"Opp i høyden.."

Det er en ny opplevelse å gå på skogtur i dette landet, det er nye lyder og lukter. Vi hører bellbirden – den låter, ikke uventet, som en bjelle. Skogen lukter av eucalyptus trær, blant annet. Så det blir ikke veldig effektive kjøredager. Noen ganger er det tid for lunsj innen vi er avgårde Men vi liker det sånn. Vi lever for det meste uten klokke i hverdagen – og det er en utrolig følelse.

Biltrøbbel:

I går mistet motoren kraft rett etter en diesel fylling. Vi mistenkte at det var fylt på med dårlig diesel. Vi strevde med bilen og var i kontakt med utleier. Men etter at motoren hadde stått avslått en stund, fikset den seg selv. Den har fungert bra helt frem til i ettermiddag, da skjedde det samme igjen. Flere telefoner til utleier med avtale om å kjøre til et verksted for å la en mekaniker se på den. Han fant feilen, en turboslange har røket, men den finnes ikke på lager. Vi skal få vite om vi må bytte bil i morgen eller om det lar seg løse på et vis. Vi bare håper at det ikke byr på problemer å få en like fin oppgradert bil i bytte. Imens tilbringer vi natten på en campingplass ikke så langt fra verkstedet.

"Når vi frem før den stopper helt?!?"

Vi er på vei til Phillip Island hvor tusenvis av pingviner kommer opp fra havet hver kveld for å legge seg i redene sine. Det er nok et uvanlig skue! Vi håper å komme dit i morgen. Etter det går ferden videre til Melbourne (tror vi...)

Media:

Vi har hatt en hyggelig telefon fra NRK Østfolds radiosending i dag. De ønsker å lage en oppfølgingsreportasje fra reisen vår – og ringer oss på onsdags kvelden (vår tid). Det vil komme en direkte reportasje denne dagen mellom kl 12-13 (Norge). Ingen av oss liker å høre stemmen sin på radioen, så det blir nok lodd trekning om hvem oss som skal interjuves

 Tusen takk for alle kommentarene dere legger inn. Vi setter så stor pris på alle hilsener og guttene blir like glade som oss voksne når vi leser kommentarene høyt. Det er alltid med spenning vi sjekker nettsiden – har det kommet noen nye kommentarer? Takk for alle gode tips både med brennmaneter og reisetips. Vi tar gjerne i mot flere. Selvom vi forsøker å lese oss opp på ting vi ønsker å se/gjøre, klarer vi ikke å få med oss alt det spennende som finnes.

Under «Kontakt oss» finnes mailadressene våre. Hvis vi får mail, kan vi svare, ellers kommer ikke avsender adressen frem for oss.

Beste hilsener fra Frank og Monica. Emil hilser også, han sitter her og nekter å legge seg

Jeg må nok innrømme at Australia er det ultimate reisemålet for meg. For femten år siden var jeg en måned her, oppholdet gjorde meg til en Australier – hvis en kan si det... minnene er både sterke og gode - og nå er vi endelig her!!

Vi fløy fra Rarotonga midt på dagen fredag 15. etter å ha tatt farvel med våre husverter og venner der – litt vemodig, men også hyggelig, mistet et døgn når vi passerte datolinjen, dermed landet vi i Sydney lørdag ca 21.30, etter nok en flott flyopplevelse med Air New Zealand. Gutta koste seg med spill og film på seteryggen, Emil gikk fra tid til annen bak til flyvertinnene for å få seg en ny brus:-) Moro å se at han klarer seg bra på egenhånd med sin engelsktale...

Tidligere, på et heller begrenset nett på Rarotonga, fant vi et hotell som passet for vårt backpackerbudsjett og som hadde internett. Hotellet var så som så – selv om det var rent og hadde alt vi trengte for å leve...

"Bare for å ha et billig sted å sove"

Nok om det, på vår første dag i Sydney tok vi toget, som var tre etasjer...

"tog med tre nivåer"

til Circular Quay, ved havnen. Der ligger Operahuset og Sydney harbour bridge. Her måtte alle stille seg opp for fotografering – ingen nåde for noen når pappa har bestemt seg...

Innimellom ringte vi etter bobiler, selskapene hadde søndagsåpent, dermed hadde vi litt bedre tid på å finne bil – tirsdag skulle vi jo sjekke ut av hotellet, så bare mandag ville blitt litt kort tid, og med bedre tid ordner det meste seg; det ene selskapet var villig til å senke prisen og det andre ville ikke se seg slått av konkurrentenes tilbud, når jeg da utfordret de på inventarløsning fikk vi til slutt tilbud om den beste bilklassen til prisen som allerede var gitt av konkurrenten,

"Skikkelig fornøyd"

vi fikk ny Mercedesbil med skinnseter, automatgir, elektrisk ditt og datt – vi mangler ingenting...vi er klare for 28 dager i bobil gjennom Australia! 

Mandag gikk turen til Thai-ambassaden der vi søkte om forlenget visum for oppholdet i Thailand, deretter ruslet vi i botanisk hage – som lå rett ovenfor. For en flott park, virkelig et syn for øyet.. Monica var allikevel overrasket over at det ikke var lov å trå på gresset – merkelig å ha et slikt forbud i en park – ved nærmere ettersyn på informasjonstavlen viser det seg at det slett ikke var sånn:-)

"Ikke bare forbudsskilt..."

Sydney er stort, med ca 3,5 millioner innbyggere – vi var imponert, her er det rent, pent og trivelig, i tillegg skinner solen og gjør sitt.

En fergetur unna var det en ny havn å utforske – Darling Harbour, der var det kjøpesenter, akvarium, zoo, kino, vel, alt en kan tenke seg og litt til, Sydney aquarium hadde pakketilbud på sine billetter, der gikk Emil, Anders og jeg inn, Monica tok med Jonas på Imax-kino, visstnok verdens største lerret.. Vi i akvariumet fikk endelig se en rokke igjen, veldig bra, selv om det aldri ble den på Rarotonga, mens Monica og Jonas hadde det topp på kino hvor de så en film om livet under havet.

"Ok, feil rokke, men her er det mer..."

Vi kunne nesten ikke vente til tirsdag da bilen skulle hentes, og gleden var stor når alt var som avtalt, vi fikk tilogmed sette igjen sekker og kofferter hos leiebilselskapet, det gjør mye med plassen i bilen. Vi satte avgårde etter å ha rigget oss til, først måtte bilen fylles med matvarer, deretter bar det til første campingplass, for i Sydney finnes det ingen plasser å «villmarkscampe».

Vi nyter virkelig campinglivet, alle sammen, så dette skal bli bra:-)

Onsdag var dagen vi skulle hente visumene våre på ambassaden, for å få til dette kjører vi bobilen til Manly, et tettsted utenfor Sydney, der var det parkeringsplass. Vi tok fergen til sentrum. Monica tok med barna på Sydney Wildelifeworld – dyreparken med bare Australske dyr, der hadde de det helt topp mens jeg hentet passene og ruslet en tur gjennom byen.

"I Darling Harbour, Sydney"

Vi kunne ikke forlate Sydney uten å svinge innom selveste Bondi Beach, bare for å ha vært der... det var mørkt ved ankomst, så den store opplevelsen var det jo ikke, vi kunne allikevel se at her var det en flott strand med skateparker, bassenger, restauranter og masse mer midt i tetteste sentrum (bare 8 km fra Operahuset..), vel, nå kan vi altså skryte av det...

"Been there, done that.."

Nå begynner bobilturen!  

Etter å ha veid for og imot landet vi på å reise sørover, der venter Melbourne og Great Ocean Road mot Adelaide. Jeg har fått invitasjon til å besøke noen av vennene vi møtte for 15 år siden, virkelig gledelig å kunne ta med familien dit.

"En rast ved stranden"

Vel, ut fra Bondi Beach, vi avtaler villmarkscamp på en rasteplass som dukker opp på GPS'en – det ligger i en nasjonalpark langs med Queens higway, bare 90 minutter unna – når vi ankommer der er det stengt – virkelig, rasteplassen er stengt.. ikke noe jeg er vant med hjemmefra, så vi må bare fortsette turen til vi finner et sted å stoppe, det tar omtrent en time før vi får redd opp sengene og klokken blir rundt midnatt.

Vi våkner noe kalde, men det ordner seg raskt når bilen blir fyrt opp - og etter frokost gjør vi det vi har sett for oss er det en skal gjøre på villmarkscamp, vi går tur i villmarken:-) 

"Inn i det ukjente"

Nå er vi altså her, telefonen virker igjen, og jeg har fått oppdateringer hjemmefra, med litt artig jaktnytt og værvarsel om nysnø og kulde – vi blir her en god stund til:-)

Kia Manui betyr "lykke til" på Cook Island Maori, etter 18 dager på paradisøya gjør vi virkelig det:-) gjestfrie mennesker, nydelig mat, en flott øy, naturskjønn og vakker, hva mer kan en ønske seg? Lykke til med å bevare dette særpreget!

"Huset vårt på Rarotonga"

Vi hadde en hyggelig tacokveld på fredagen sammen med vår husvertinne Sharon, PJ (9 år), Mammi (14 år) og Aron ( 19 år). Alle likte taco og eple smuldrepai med is til dessert. Guttene syntes det var hyggelig med gjester igjen.

Kjæreste kvelden endte på politisk valgmøte!

På lørdag skulle Frank og jeg ut alene. Guttene så frem til en lørdagskveld hjemme med godteri og lørdagsfilm på DVD. Mammi skulle være sammen med guttene her hjemme. Vi bestilte bord på utestedet hvor Idol skulle være. Vi kom dit en stund før showet skulle begynne og fant ut at vi var de eneste gjestene der for bespising. Siden dette var en etterlengtet kveld bestemte v i oss for å reise videre, vi hadde lyst til å finne koselige omgivelser gjerne med litt underholdning til middagen. Vi kjørte til et flott spisested på den andre siden av øya. Vi satte oss ned på «The Point», og angret med det samme. Veldig stille og rolig med noen få gjester i alderen 50+. Vi reiste videre men klarte ikke å finne et sted hvor det fristet og spise. Vi begynte å bli bekymret for at vi skulle surre vekk hele middagen i all vår ubesluttsomhet med valg av spisested. Endelig så vi et sted hvor det var håndtering. Biler var parkert foran hele gressplenen, det var parkeringsvakter der, vi hørte musikk og så fullt av mennesker. Vi ble nysgjerrige og stoppet fo å sjekke om dette var et bra sted for oss. Parkeringsvakter sa vi var ventet og at det bare var å parkere. Vi forklarte ærendet vårt og at han måtte ta feil av oss og noen andre. Vakten sa at vi uansett var velkomne til å til å parkere og gå til lokalet for å spise. Han fortalte at det var valgmøte og at alle var hjertelig velkomne. Nysgjerrige som vi er (og vi var sultne!) bestemte vi oss for å delta. Vi ble møtt med klem og kyss på kinnet når vi kom opp og vi fikk bekjed om at det bare var å stille seg i kø for mat – det var akkurat blitt servering.

Det var et artig sted å komme for to nordmenn. Det var ca 150 mennesker der, unge og gamle. Utrolig god stemning med taler, sang, dans og engasjement. Det ble solgt øl og vin og jeg undret meg underveis i om den løsslupne stemningen skyldtes engasjerte mennesker eller om det var alkoholen som bidro. Jeg regner med at det var litt av begge deler. Det ble ingen stor matopplevelse, men det var en kjempeartig opplevlse. Folket her er så utrolig inkluderende og hyggelige, vi ble takket av politikeren ( Tom Master) for at vi kom. Den store valgsaken hans er forresten lagunen rundt øya og hva som skjer med den (forurensning). Vi rakk å få med oss siste deltager på Idol, men valgte å bli igjen og fikk med oss hvordan 18-20 åringene her fester – det er akkurat som hjemme!

Dessverre hadde vi ikke med kameraet, så bilder fra kvelden finnes ikke:-(

Søndagstur på lasteplanet:

På søndag var vi invitert til Sharon på brunsj. Vi fikk servert Chop Suey på Rarotonga vis og fikk servert

"Søndagsbrunch hos Sharon, f.v. Mami (14), Sharon, Monica, "PJ" (8), Anders (5) Jonas (9) og Emil (12)"

nydelig sjokoladekake til dessert (laget uten egg og smør siden det er dyrt her, jeg fikk oppskriften). Så ble vi tatt med ut på søndagstur med den godt brukte pic-upen hennes.

"Klar for søndagstur"

Vi bar ut sofaen og stoler fra stua, plasserte det på lasteplanet og stablet oss opp. Vi ble vist rundt på øya og fikk se sykehuset oppe i jungelen (ble bygget som tuberkelose sanatorium), fengselet og sidegatene hvor eksotisk frukt og bomulls planter vokser.

"Selvfølgelig en liten punktering - dette har  vi gjort før.."

"hvordan får man ned reservehjulet??"

"..og vi er i gang igjen - mens vi satt godt sikret på lasteplanet.."

"..vel, blomster sier jo mer enn 1000 ord, men duger de som hjelm?"

 Vi stoppet ved Muri beach for et bad før i reiste hjem igjen. En flott søndag på skikkelig Raro vis

"Monica og Sharon på vei til tanten for å kjøpe sorte perler"

Nordmenn:

Vi traff igjen det hyggelige ekteparet med en sønn på 3 år på lørdagsmarkedet. Vi inviterte dem hjem til oss på en kaffe og ble invitert tilbake til å bade i bassenget på hotellet deres. På tirsdag reiste vi dit og hadde en flott dag på Edgewater hotell sammen med Helge, Jorunn og lille Isak fra Tromsø- traktene. Vi skal møtes for en stranddag senere i uken også.

På fot tur gjennom jungelen – og nesten en leteaksjon etter Emil:

"Klar for fottur over Rarotonga"

I dag (12.10.10) har vi krysset øya ved å gå gjennom jungelen. Det er merket opp og hogd fri en løype som det er mulig å forsere. Det er anbefalt å ha med en guide på turen, men når vi har snakket med nordmenn så har de sagt at det er helt greit å gå den, så sant det er lyst slik at vi ser markeringene for stien. Man må beregne ca fire timer på turen. I dag smørte vi matpakker og pakket sekken. Jeg var spent på hvordan jeg ville klare turen siden det står at man bør være i god form – noe jeg ikke er. Men skulle barna klare turen, så skulle vel jeg også Barna til Sharon ville gjerne være med oss også, så da ble vi syv som gikk på tur.

"..og vi er i gang.."

"Bratt opp.."

"..og bratt ned"

"Vi feirer klatringa opp til the needle"

"The needle sett fra sydsiden"

"Vi måtte krysse elven flere ganger - til glede for de minste.."

Jungelen består av ganske høye fjell og det innebærer bratte stigninger – og like bratte nedoverbakker i svært ulendt terreng. Vi klatret oppover ved å holde oss i røttene fra trærne og ved de bratteste nedstigningene var det tau til å rappelere seg ned. Den første etappen var frem til «The needle», et høyt fjell som står som en markør i landskapet. Gutta tok seg frem som noen fjellgeiter, alle sammen. Jeg minnet ikke om en fjellgeit – sliten! Etter pause og bilder gikk vi videre. Emil og PJ gikk noen skritt foran, og plutselig var Emil borte. I førsten trodde vi han gikk i forveien og var ikke spesielt engstelige. Men vi fant ikke Emil igjen. Vi gikk - og tiden gikk. Vi ropte og bar oss, men lyden bar ikke godt i jungelen med tett skog og elvebrus flere steder. Vi håpet at Emil hadde gått i forveien frem til et fossefall ved utgangen av jungelen – der går det an å bade. Etter et par timer var nervene i høykant og vi bestemte oss for å ringe etter bistand fra politiet. Vi visste ikke hvor langt det var igjen til fossefallet og tørte ikke å vente lenger. Vi hadde ikke lenger tro på at Emil bare kunne ha gått i forveien. Han ville vel etterhvert ha stoppet for å vente på oss? Tenk om han hadde tatt feil vei midt inne der? Det viste seg at telefonen til Mammi ikke hadde noen dekning. Da var det bare å gå på for å komme oss ut av den tette jungelen for å ringe politiet. Vi fant ikke dekning før vi kom til fossefallet – og der fant vi også Emil. Han hadde tenkt at det var ok å gå i forveien siden han visste at det ikke var farlige dyr i jungelen. Han ble både overrasket og lei seg når han skjønte at det ikke var ok i det hele tatt. Vel, vel – vi var både sinte og glade. Men mest av alt glade. Vi var en sliten, men fornøyd gjeng som kom hjem, etter først ha badet ved fossen.

"Først opp.."

"..så ned"

Smertefulle brennmaneter:

I går, den 14.10.10, brant Anders seg på brennmanet. Vi har ikke sett noen her og jeg trodde ikke det var noe problem med maneter. Brennmanetene her er uten tvil mer smertefulle enn hjemme. Det var hjerteskjærende og se hvor vondt Anders hadde det, etter å ha blitt brent på den ene hånden.. Han stod bare og skrek og hoppet rundt og det var ikke mulig å trøste han. Det kom flere personer til for å se om de kunne hjelpe. En gikk til hotellet og fikk eddik som vi helte over hånden. Etter ca 20 minutter skrek han like ille og vi reiste fra stranden for å finne et apotek for å be om råd/hjelp. Smertene slapp taket mens vi var i bilen, det var utrolig godt for både barn og voksne. Maneten var blå og bitte liten, men med lange slemme blå tråder og derfor vanskelige å se i vannet. I dag hadde vi med nabogutten, PJ, på stranden også han var uheldig og brant seg på begge hendene. Han gråt like hjerteskjærende og intenst som Anders, om ikke værre, siden han hadde brent seg på begge hendene.

"PJ har brent seg på manet - stakkars, veldig vondt"

"..men nå har det heldigvis gått over"

Vi fikk igjen eddik fra hotellet, men det tar ca 20-30 smertefulle minutter før smerten avtar. Ikke moro. Ellers har guttene stor kost seg i dag, vår siste dag på stranden i Rarotonga. De har leid kanoer og padlet rundt med de andre småbarna som befant seg på stranden.

"Sjarmøren"

"Emil sørger for at barna får seg en tur"

"brødrene kan kose seg i samme båt de også;-)"

Siden hele øya er omgitt av et rev er vannet stille og rolig og dermed trygt. Det blir heller ikke spesielt dypt innenfor revet.

Ellers har vi hatt noen hyggelige treff med Helge, Jorunn og Isak. Vi har spist middag sammen i dag og kanskje klaffer det slik at vi møtes igjen i Sydney om en måneds tid.

"Spagetti og kjøttdeig - det liker alle"

"Helge og Jorunn etter indisk take-away-middag, straks kommer sjokoladekaken frem.."

Nå driver vi og pakker og gjør oss klare til å reise til Australia i morgen. Siden vi har hatt liten tilgang til internett her, møter vi ganske uforberedt til vårt neste reisemål. Vi har ikke bestemt oss helt for om vi reiser nordover (varmt og godt, men det blir mye kjøring) eller om vi skal reise sørover (hvor det er vår og 15-20 C). Vi skal ha noen dager i Sydney før vi leier bobil og farter avgårde, hit eller dit

"Pakkingen er startet, neste hilsener kommer fra Australia""

Tenk at det allerede er fjerde oktober. Det var ikke mye som minnet om det når vi satt på solstolene med beina begravd i den myke hvite sanden tidligere i dag. Etter et forfriskende og herlig bad i sjøen (lagunen) som fortsatt bergtar oss når vi ser den. Vi har nå vært her i syv dager og været har ikke vært mye å skryte av. Det er som en dårlig sommer hjemme hvor det er gråvær med vind og regn – men allikevel mildt og godt. Vi har snorklet i gråvær også, det går helt fint. Det var allikevel deilig når himmelen fikk blåglimt og solen stakk frem gjennom skyene i formiddag.

I dagene som har vært har vi fått mer og mer sansen for livsstilen her på øya. Den har en helt egen atmosfære. Det finnes nesten ikke kriminalitet så det føles veldig trygt og godt. Vi har knapt nok sett politiet og vi har ennå til gode å høre en sirene av noe slag. Vi har blitt fortalt at det har kommet marihuana hit og at det i kjølevannet av det forekommer tyveri, og da spesielt fra turister. Lokalbefolkningen oppleves som svært imøtekommende og hyggelige. De slår gjerne av en prat. Det er ikke lov til å prute her og motsetningen til travle Mexico hvor du møtte på noen som ville selge deg noe overalt, er total. Vi har vært ute og spist et par ganger og maten er svært god med høy kvalitet. Det finnes mange spennende fiskeretter, men også gode kjøttretter. Vi har ennå tilgode og spise skikkelig lokal mat, men regner med å få smake det når vi skal på kulturell aften med buffèt. Rarotonga har en rik og spennende historie og dansen og musikken gjenspeiler historien. Det håper vi lære å mer om mens vi er her. Det er mange hunder på Rarotonga. De rusler rundt omkring, alene eller sammen med en hundekompis. Det må være et godt hundeliv, men de lever farlig når de plutselig løper over veien. Nabohunden kom hjem fra veterinæren for et par dager siden etter å ha vært å amputert det ene beinet etter påkjørsel. Den humper nå rundt på tre bein, men virker allikevel glad og fornøyd.

Lørdagsmarked:

Hver lørdag fra kl 0700 til 1200 er det marked. Det var det utrolig artig å være med på. Både lokalbefolkningen og turistene møtes her. Det er utallige boder hvor det selges alt fra kunst, sorte perler (det er den store salgsvaren, men siden de er ekte er de også dyre), fargerike klesplagg, blomsterkranser, malerier, kunstfigurer, vesker og masse grønnsaker. Og det beste av alt – det selges og lages mat og drikke av alle slag.

Her var det mye godt! Nygrillede matspyd med kylling, biff og reker. Varme hjemmelagde pitabrød med kjøtt og ulike sauser, nystekte belgiske vafler med is og gode sauser, hjemmelaget is, smoothiser – ja og mye mer som vi rett og slett ikke fikk med oss.

Vi rakk faktisk ikke gjennom alt de tre timene vi var der. Fra scenen var det ulik underholdning. Det vi så var polynesisk dans hvor kvinnene bruker stråskjørt og kokosnøttskall til bher og de har selvfølgelig blomster i håret. Musikken bestod av mange trommeslagere, noen på trommer av skinn og noen av tre.

Musikken og lyden ble helt suggerende, man ble helt revet med. Dansen var også fascinerende med svingende hoftevrikk som de yngste danserene på 5-6 år allerede hadde på plass. Må oppleves! Dit skal vi også neste lørdag – det er helt sikkert.

Rarotonga Idol:

Idol er i gang her og på lørdagskvelden reiste vi for å overvære konkurransen. Det var tredje runden nå og 13 deltagere med.

"Runde 2, Rarotonga Idol"

"Dommerpanel og lokal-TV"

Det ble arrangert på en restauranter hvor også lokal tv var tilstede. Vi så ca halvparten, da var det ikke mulig å overtale Anders til å være lenger. Total streik, dette synes han var var drit kjedelig. Vi andre synes det var underholdende, det var som hjemme – mange som trivdes på scenen og noen som var ganske sjenerte. Det ble lørdagskveld hjemme i stua med popcorn og film – det er sånn guttene liker det best.

Kirkebesøk:

Det er vanlig å være i kirken på søndager og det er mange ulike kirkesamfunn her. Vi valgte å delta i Cook Island Christian Church hvor gudstjenesten foregår på Maori, og ikke engelsk. Vi er ikke så ivrige kirkegjengere hjemme, men vi synes det er interessant å oppleve ulike kirkesamfunn i ulike kulturer. Gudstjenesten var litt av en opplevelse. Alle var det jeg vil kalle stivpyntet hvor kvinnene hadde på hvite kjoler med lyse hatter og mennene var kledd i hvite dresser. Men det som gjorde opplevelsen så fin var den vakre sangen. Det var mye sang og ofte sang menn og kvinner tostemte og «mot» hverandre. Det ble sunget utrolig høyt og noen ganger kunne det virke som om de hadde en konkurranse om hvem som sang høyest – mennene eller kvinnene? Men det var vakkert, utrolig vakkert. Emil hvisket underveis til meg at «Dette er bedre enn sølvguttene» og Jonas så på meg og sa: «Dette var fint å høre på!». Så det var ikke bare vi voksne som likte det. Anders kjedet seg og mente det ikke var til å holde ut

Island night – gutta danset på scenen:

Vi bestilte vi Island night, det er danseshow med musikk (trommer) ala det vi så på markedet på lørdag, og buffet. Showet ble avholdt i restauranten på et hotell. Hotellet ligger helt i strandkanten og når vi kom så fikk vi med oss solnedgangen

"Romantikk i luften..."

skikkelig vakkert og stemningsfullt. Det var mye god mat fra buffeten, selv om dette ikke var en av de største og mest innholdsrike. De hadde utrolig mange gode salater der, og Frank forelsket seg helt i en skalldyr salat som var litt spicy. Showet ble innledet av den yngste danseren, hun var fire år og alldeles fortryllende.

Når hun kom på scenen hørte vi «Åhhhh» rundt omkring. Hoftevrikk og håndbevegelser var allerede på plass. Underveis ble tilskuere hentet opp på scenen, og Emil og Jonas ble valgt ut og hentet opp av jevngamle jentedansere. På scenen måtte tre og tre ut på dansegulvet sammen med tre dansere fra dansegruppa. Som mor var jeg jo spent på hvordan guttene ville takle å skulle danse polynesisk dans – men du verden så flinke de var. Begge to!

"Danseløve 1!"

"Danseløve 2"

Mens mor stod stolt på sidelinjen, fløy far nærmest midt blant danserene for å få et blinkskudd av de dansende sønnene. En artig kveld! Guttene fikk med seg blomsterkranser av friske blomster som takk for innsatsen.

Jakten på rokka:

Vi har ikke sett noe mer til rokka, men så har vi heller ikke badet mer enn en gang til på den samme stranden. Vi har oppsøkt noen av de anbefalte snorklestedene – og det er en spennende verden å oppdage. Utrolig mange fargerike fisker. Vi har hatt med brødskiver til ett av stedene (ved hotell Rarotonga), stedet er kjent for å være et bra sted ved at det kommer mengder av fisk rundt beina for å spise av brødet. Anders elsket det stedet.

Han fikk nærkontakt med fisken slik at han først skjærte seg i fingeren på finnen til en fisk, så ved at en «Donald-fisk» beit han i hånden i stedet for i brødskiva. Men Anders er tøff og tåler det!

Nordmenn på øya:

Vi har faktisk møtt på flere nordmenn her. Vi møtte et ektepar som var her for tredje gang nå, sist gang bodde de her i seks måneder, nå skal de bo her i syv måneder. I dag møtte vi på et hyggelig ektepar med en sønn på 3 år. De er også på reise rundt jorden og har nesten lik reiserute som oss. De gjenkjente oss etter å ha lest om oss på nettet Emil har investert lommepengene sine i en skikkelig dykkermaske, den kjøpte han i dykkerbutikken som drives av en trivelig svenske. Så i dag har vi snakket norsk med flere.

Kjæledyr:

Jonas og Anders har en hovedinteresse når vi ikke er ute og bader eller driver med skolearbeid. Det er å fange salamandere for å ha de som kjæledyr. Det kryr av de, så de er det ikke vanskelig å finne. Det er vanskeligere å beholde de. Når de blir redde, så mister de halen sin. Den detter rett og slett av. Etter at den er av, så vifter den fortsatt. Snålt å se. Har også lært at salamanderne lager en smattelyd, det høres i grunnen ut som fuglekvitter med smattelyd i. Det er en vanlig lyd inne i huset. Vi har en del andre gjester her også. I går hev Frank ut en kakerlakk, vi var enige om at størrelsen er betydelig når vi kan høre at den treffer bakken Maursprayen er fin å ha når veggen er svart av maur – og vi kan se mauren marsjere på en sti langs gulvet. Vepsen her ser annerledes ut en hjemme. Den har lange bein som henger under seg og store, store vinger. Tror den kalles «paper wasp». Men ingen vepsestikk så langt.

Snart helg:

Vi savner litt å invitere noen over på middag, så i morgen, fredag, har vi bedt Sharon (huseieren og nabo), de to barna hennes og nevøen på taco. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig med taco her, så det er spennende og se om de liker det. På lørdag skal datteren i huset passe guttene og Frank og jeg skal ut på middag før vi igjen drar for å se Idol. Koselig med en liten kjæreste kveld

Ellers så jobber vi godt med skolearbeidet alle sammen.

"Jonas på skolebenken"

Vi klarer å følge ukeplanene som legges ut på nettet, det er godt å kunne følge disse så vi vet at vi jobber med det samme som klassene deres. Vi ser også at det er nyttig å ha litt førskoleaktiviteter med Anders, vi øver på tall, bokstaver og utholdenhet

Det var alt for denne gang. Vi savner å ha tilgang til internett, men ingen har jo vondt av å være uten det i perioder

 Rarotonga – Kia Orana!

Guttene var utrolig spente før vi skulle fly videre til Rarotonga fra Los Angeles - ville det være tv skjermer på seteryggene? Når vi gikk ombord i flyet kl. 2230 ble vi alle fornøyde over det vi så. Flott fly med gode seter, grei beinplass, seks plasser reservert for oss (en ledig stol) - og skjermer til alle.

Flymaten var god og betjeningen sjeldent vennlige Flyturen på nesten ti timer gikk forbausende bra, og alle fikk sovet litt i løpet av natten. Når vi gikk ut av flyet i Rarotonga kl. 06 om morgenen, ble vi møtt av et vakkert syn.

Himmelen var rød-rosa, det var palmer og grønnkledde fjelltopper. Flyplassen er naturlig nok liten og derfor også lett og rask å komme igjennom. Vi kom rett inn til passkontrollen, der ble vi møtt av en mannlig sanger med Hawaii skjorte og stråhatt som hilste oss nyankomne velkommen med sang. Det ble delt ut blomsterkranser til alle, men siden vi kom sist ut av flyet og ting tok litt tid med oss, var disse ferdig utdelt innen vi kom oss ut av ankomsthallen. Vi ble møtt av Sharon, kvinnen vi har leid hus av og som vi hadde avtalt henting med.

Hun hentet oss i sin gamle, slitne pickup, det var lagt ut et teppe på lasteplanet og der havnet både bagasjen og familien Lillevik. Det var utrolig sjarmerende, vi nøt turen med vind i håret og god utsikt. Vi ble kjørt til hotellet vi skulle bo på en natt i påvente av at huset skulle bli ledig neste dag. Vi bodde på «Club Raro», et hotell som ser veldig mye bedre ut på bilder enn det faktisk er. Rommet var lite og enkelt og bare sånn passe reint, men vi fikk da stablet inn all bagasjen og innordnet oss. Hotellet ligger ved havet, men det var kun steiner ved stranden og den egnet seg ikke så godt til bading. Men vi fikk sett klart vann som var turkisfarget. Jonas fant straks eremitt krepser, noe vi aldri har sett før (små kreps som bor i lånte sneglehus). Jonas og Anders var henrykte over dette og ble veldig opptatte.

Om Øya

Det bor ca 10 000 her. Veien på Rarotonga er 32 km lang og det tar ca 50 minutter å kjøre buss rundt øya. Det går to busser med start hver time, en går med klokken og den andre går mot klokken. Vi hoppet på en buss for å se oss omkring. Anders og jeg sovnet under bussturen, det tar på å være på reisefot et døgn. Husene her er enkle og det er vanlig å ha høner, geiter og griser i hagene. Det er et bitte lite sentrum her, men det har etterhvert vokst frem butikker rundt omkring på hele øya. Det snakkes to språk, engelsk og Cook Islands Maori. En vanlig velkomst hilsen er « Kia Orana» som betyr hallo/må du leve lenge. Det finnes også en del restauranter og cafeer rundt omkring. Det er også noen flotte luksus resorter her, de ligger fint til helt nede ved sjøen. De aller fleste butikkene stenger kl. 1530, og på søndager er det meste stengt. Da er det vanlig å være i kirken og å ha en stor familielunsj etterpå. Kvinnene går med store blomster i håret – og det er ikke uvanlig å også se menn med blomst bak øret. Akkurat som på bildene fra sydhavsøyer. Det er utrolig mange som leier mopeder her, både voksne og ungdommer. Det er ikke tillatt å kjøre i over 50 km/t, hverken for mopeder eller biler. Det er faktisk enn del trafikk her – og den er venstrekjørt.

Vi bestemte oss for å leie bil for fire dager til og begynne med og valgte å leie allerede den første dagen (som ble lang siden den startet kl. 06). Men først måtte sjåføren, Frank, ha Cook Island sertifikat Det fikk han ved å møte opp på politistasjonen, fylle ut et skjema – og betale $ NZ 20. (ca 90,- kroner). Der stod han i lang kø sammen med en rekke andre turister. Det er ikke lett å se noen annen grunn til å måtte ta «lappen» enn penger i statskassen.

Vi kjørte en ny runde rundt øya på jakt etter drømmestranda. Vi stoppet ved en hvit strand hvor vi badet og snorklet. Vanntemperaturen her er noe kjøligere enn i Mexico, men allikevel veldig behagelig. På enkelte steder var sandbunnen dekket av noe som ser ut som store sneglepølser. Guttene synes disse var veldig artige. På kvelden reiste vi ut for å spise middag. Vi rakk akkurat å sette oss ned ved bordet før Anders sovnet. Han sov seg gjennom hele middagen med hodet på bordet, stakkars liten. Middagen ble ganske fort unnagjort siden reisedøgnet og tidsforskjellen begynte å merkes for fullt. Før klokken 21 var alle i seng og 2115 sov vi alle mann.

Se opp for kokosnøtter!

Neste dag skulle vi flytte inn i huset vi skal ha i 18 dager. Huset ligger ikke mange meterne bortenfor hotellet. Sharon møtte oss og viste oss rundt i huset. Hun og mannen bor i nabohuset og de har to barn, en gutt på 7 år og en jente på 14 år. Sharon og mannen har bygd huset selv og det stod ferdig i januar 2010. Huset er bygd av leca stein og er enkelt og praktisk innredet. Vi har to soverom, kombinert stue og kjøkken og bad med dusj, toalett og vaskemaskin. Det er tv her med en tv kanal (lokal). Vi har også en liten hage med flere palmer med kokosnøtter i. Anders sier han er glad det er gress her i istedenfor badebasseng, siden han føler seg mer som hjemme da Som velkomst gave fikk vi fruktfat med eksotisk frukt og en stor klase med bananer fra en bananpalme som henger ute og modnes. Foruten det nevnte, bor det en million maur i og utenfor huset.

En nabo kom og viste oss hvordan vi kan spise/drikke kokosnøttene.

Han bandt sammen beina sine og hoppet opp stammen, kastet ned nøtter og kom seg ned selv. Han satte et spett fast i bakken og skrelte kokosnøtten ved å slå den mot spissen, til det kun var en rund, hard kjerne igjen. Nøttene ble så skrelt rene med en skarp kniv før han brukte en «bush knife» (machete) til å åpne dem. De var fulle av kokosnøttvann som smakte friskt og godt, ikke konsentrert slik som kokosnøttene vi kjøper hjemme. Naboen forklarte at det er stor forskjell på unge og gamle kokosnøtter. Det er de gamle vi er kjent med fra Norge. De gamle har også en tykkere og hardere kokos kjerne enn de unge. Det er veldig eksotisk å ha kokospalmer i hagen, men også litt skummelt siden det nå og da faller ned en.

Omstilling

Det skjer ikke mye her på Rarotonga og både Frank og jeg kjente at det vil være tilstrekkelig med 10 dager her fremfor 18. Prisnivået er sånn ca det samme som i Norge, så det er ikke rom for de store utskeielsene heller. Flyet vi skal reise med ankommer på søndager og flyr ut på fredager. Vi sjekket om det var ledige plasser på flyet først og endret deretter leieperioden med Sharon, noe som var uproblematisk. Når vi ringte tilbake for å booke i dag, var det blitt fullt i mellomtiden. Så sant det ikke kommer avbestillinger, må vi bli i 18 dager. Akkurat nå virker det lenge. Uten internett (kan enkelte steder betale pr minutt for netttilgang), uten mulighet til å zappe på tven, uten bykjerne med folkeliv og røre. Vi vurderte å reise på fredag allerede, men fire dager blir litt kort igjen. Så vi finner frem god boka og forsøker å innstille oss på å nyte rolige dager i et hus fullt av maur, men med svært behagelig temperatur, nydelige strender, vennlige folk, mye natur å utforske og noen arrangerte aktiviteter vi har lyst til å være med på. Og mye god mat å spise - selv om vi burde ha brukt fritiden vår til å forbrenne all den gode maten vi har kost oss med så langt på turen Været er ikke det beste, det er overskyet og det blåser godt. Langtidsvarslet viste regn de neste 5 dagene. Vi legger oss tidlig her og står tidlig opp om morgenen. Nabohanen galer i morgen-gryningen så her er vi «oppe om morran».

01.10.10 – I dag kom paradis følelsen!

Etter å ha brukt formiddagstimene på skolearbeid, reiste vi ut med bilen. Vi fant stranden som satte oss rett i «nå har vi kommet til paradis» modus.

Helt nydelig, jeg har ikke vært på en så vakker badestrand før. Perfekt sted for bading med sandbunn under føttene - og til snorkling på korallrev. Sanden er så hvit at det var godt å ha på solbrillene for å dempe blendingen og sjøen så turkisfarget og klart som vi bare har sett på bilder. Det ligger flere resorter der – noe som innebærer mulighet for å låne toalett og å få seg kald drikke. Det var bryllup på stranden i dag, perfekte omgivelser for romantikk. For guttene var det snorkling som gjaldt. Gøy å se dem, helt i hundre over alt de oppdager. Det største øyeblikket til Emil var da han så en stor rokke. Han måtte ut med begge armene når han beskrev størrelsen på den. Han fikk med seg Jonas ut for å se – og utrolig nok fikk han også sett rokken. Det var vanskelig å få tatt bilde av den, Emil beskriver den som sky. Guttene er redde de ikke vil bli trodd uten et bilde, så nå har jakten på bevis startet. Det hadde vært moro om de fikk til et blinkskudd under vann. Anders snorkler som bare det – det er litt snålt siden han egentlig ikke har lært seg å svømme skikkelig ennå. Men under vann svømmer han mange meter! I dag er vi mer fornøyde med at vi skal være her i nærmere tre uker. Dette blir bra!

Det er nå 12 timers forskjell fra Norge.

Vi gledet oss til den store feiringen av nasjonaldagen til Mexico. Etter at vi hadde kjøpt billetter til show og middag, hørte vi at det var en av de beste måtene å feire på. Det skulle være full rulle med mye folk, show og flott fyrverkeri på det stedet vi allerede hadde kjøpt billetter. Det gjorde oss selvfølgelig veldig fornøyde med valget vårt. På kvelden pyntet vi oss, tok bussen til byen og ankom feststedet  kl 1800. Vi hadde reservert bord rett foran scenen, og vi bestilte alle hver vår velkomstdrink. Litt glissent med folk, men vi regnet med at det ville ta seg opp. Vi spiste deilig buffet med variert meksikansk mat og flere ulike kaker og frukt til dessert. Stedet ble sånn nesten fullt etterhvert, det var levende musikk før og etter danseshowet, men det ble aldri den spruten vi var fortalt at det ville bli.

Danseshowet ble fremført av det som virket som et lokalt danselag, litt ala «leikaringen» med tradisjonell dans og kostymer. Men vi koste oss med det vi så og maten var god. Etterhvert ble det leker hvor publikum skulle delta. Frank ble overtalt til å bli en av de tre herrene som var ønsket på scenen. Oppgaven til herrene, var å tre frem - en og en - drikke en shot med tequila – og fremføre det tøffeste ropet etterpå.

,

Frank var først- svelget tequilaen unna i en stor svelg – og hadde et rop som må ha imponert alle i salen. Ikke lett for andremann da, nei. Etter at alle hadde fremført, måtte de på nytt frem, en og en. Nå skulle publikum avgjøre hvem som var den beste ved å klappe frem vinneren. Det var ikke full partystemning, så jeg var redd det skulle bli en flau greie for herrene, men folk tok i når Frank steg frem – og han ble den heldige vinneren av en middagsbuffet for to. Så nå skal vi dit igjen. Min lykkestund den kvelden var imidlertid når Anders så på meg og sa: "Mamma, jeg tror du er den peneste gjesten her i kveld". Go gutten min!

Vi hadde også blitt fortalt at neste dag (16.09.10) skulle det være parader ved strandpromenaden fra kl 09 og utover hele dagen. Denne dagen var vi ikke tidlig oppe, men ruslet avgårde på formiddagen en gang. Vi tok med badetøy, siden vi regnet med at det sikkert ble tid og behov for et bad også. Vi så ikke noe til noen parader eller noe annet som kunne minne om feiring. Vi fikk i ettertid høre at den store parden var på morgenen, og at det ikke var noe mer. Vi gikk glipp av denne, men på tv så vi litt fra paraden som er i Mexico City. Det var store, flotte greier som jeg tror varte i timesvis.

Etter å ha tilbragt dagen på stranden, valgte vi å gå bort til sentrumsplassen for å se om det var noe liv der. Der er det en byscene, hvor det var underholdning i gang. Vi satte oss ned og så på showet, en festelig klovn. Når denne var ferdig, kom det nye innslag fra ulike underholdere.

Og sånn gikk kvelden. Under et av innslagene ble jeg hentet inn på scenen. Innslaget var fra en annen type klovn som var malt hvit og svart i ansiktet, han brukte ikke språk, bare mimet og plystret. Når han plystret at jeg skulle komme til scenen, gjorde han det på en slik måte at det ble vanskelig å si nei. Han fikk alle til å klappe at jeg måtte gå frem. Det er ikke en rolle jeg trives i, og jeg håpet jeg skulle slippe lett unna. Men nei da. Det varte i en evighet og det var ikke måte på alt det flaue jeg skulle gjøre. Som å velge meg ut to menn, vrikke meg over scenen etter bevegelses anvisninger fra klovnen, slenge beienet rundt en ukjent mann, klapse ham på rumpen og vrikke meg videre til mann nr to. Siden jeg skulle velge ut en mann blant publikum, var det selvfølgelig Frank som stod på scenen sammen med meg, han var mann nr to. Han måtte også gjennom sitt. Det ble etterhvert mye folk i byen og jeg tror det var et par hundre som så på. Emil løp ned på scenen ved en anledning, han hadde et innspill, noe som fikk folk til å le. Jonas kom også ned, han forsøkte å få faren sin til å komme å sette seg Noe som også fikk folk til å le. Jeg synes det hele var flaut, men for de som slipper å være på scenen er det jo ganske fornøyelig å se folk som er beklemte

Bortkomne sandaler:

Anders sine nyinnkjøpte ecco sandaler for turen, var plutselig en dag borte. Vi lette grundig etter disse, sandaler blir jo ikke bare borte. Men vi måtte innse at de var tapt og bestemte oss etter noen dager for å skaffe han et par nye. Da vi skulle reise for å handle, måtte vi hente guttene utenfor butikken.

"Anders fikk trøstecola (Mannecola) etter et vepsetikk,

neimenn se - de sandalene er det noe kjent med..."

Det er der de holder til sammen med barna i gaten. Vi ble stående der og prate litt og blikket mitt falt plutselig på føttene til en av guttene. Han er nok sånn ca på samme alder som Anders, og på føttene hadde han flotte ecco sandaler, prikk like Anders sine savnede. Vi tok oss friheten til å sjekke størrelsen og jaggu var det samme størrelse som Anders sine også. Gutten var ikke helt samarbeidsvillig, han hørte liksom ikke at vi snakket til han. Men ved hjelp av de andre barna i gaten, fikk vi han til å gi tilbake sandalene. Anders ville gjerne gi han kjipp-kjappene sine i trøst – og de tok han gladelig imot. Anders elsker å gå barbeint og har sikkert klart å sette de i fra seg etter lek med barna, uten at vi la merke til det.

"Skobytte er gjennomført og de er fremdeles venner..."

Gutten har hatt lyst til å invitere barna i nabolaget inn, slik at de kan se hvordan vi bor, bak porten i gaten. Frank og jeg sa ja til at de kunne få komme inn en kveld. Guttene kom da inn sammen med to barn og fortalte at de andre barna stod ute – de skulle gi to og to en omvisning. Dette var noe barna selv hadde organisert, sikkert for å ikke belaste Frank og meg for mye. Vi sa imidlertid at de kunne ta med alle sammen inn.

"Nabolaget har kommet på besøk"

Det kom en skokk med unger, og vi inviterte alle opp på taket. Guttene tok med spill opp, vi voksne poppet popcorn og tok med is til alle. Det var koselig, de spilte biljard, noen prøvde treningsrommet og noen løp bare frem og tilbake.Guttene var de perfekte vertene, de sørget for at popcornet ble tilbudt til alle sammen og at gjestene hadde det bra. Det ble ganske livlig etterhvert og barna tok seg til rette. Så vi avsluttet før det tok helt av, med løfte om at de skulle få komme tilbake en annen gang også. De har spurt flere ganger om å få komme inn, men forløpig har det ikke passet. Men vi skal sørge for at de får lov før vi reiser om fire dager!

Jeg har skrevet en del om området vi bor i, men har skrevet lite om hvor utrolig flott Puerta Vallarta er som ferieby. Byen er koselig og det er tilrettelagt for turister, på godt og vondt. Mange koselige restauranter, mange småbutikker og generelt mye å handle for den som liker shopping. Det har vært døgn uten regn om natten nå, og det merkes umiddelbart på sjøen. Vi har hatt dager hvor vannet har vært grønt og fint og mye klarere. Siden sist har Frank og jeg klippet oss også, det er kjekt å betale kr 65,- for hårklippen. Det var for oss begge to! Frank har kjøpt seg nye briller her, det ble veldig mye rimeligere enn hjemme. Siden han er allergisk må han ha brilleinnfatninger i titan, noe som fordyrer en del. Hjemme måtte han regne med å betale ca 7000,- . Her betalte han kr 1500,-.  Ellers jobber guttene godt med skolearbeidet om dagen,vi vektlegger fagene norsk, matte og engelsk. Vi erfarer også at det er ganske intenst og krevende å være lærere Må også nevne at når vi var kjøpesenteret her om dagen, så var avdelingen for julepynt kommet på plass.

Det var flere store, pyntede juletrær. Tjuende september, det er vel tidligere enn hjemme også det?

Bakelyst:

Jeg har hatt så utrolig lyst til å bake i det siste. Vi var ute en kveld, på vandring etter gjær. Men det hadde ingen av de fire butikkene vi var innom. Fant det senere en gang og i går skulle det endelig bakes! Ville bake boller og skillingsboller. Det viste seg å bli vanskelig å få til saftig bakst her, gitt. Det begynte med at jeg ikke hadde nok mel og deigen var skikkelig klissete. Butikken her nede var utsolgt.Så jeg måtte droppe å få kjevlet ut deigen, den var alt for bløt. Og det var greit nok, siden det ikke er noen kjevle her. Ikke selges det bakepapir heller. Så da tar man det man har - og det var sølvfolie som ble smurt med olje. Ikke er det bakeplater til ovnen, så da brukte jeg risten.

Men det mest uheldige var nok at det kun er undervarme i gassovnen, slik at bollene ikke ble stekt på toppen. De måtte derfor snus underveis og legges opp ned. Minnet om medisterkaker.  Utrolig nok ble de ferdige - og spist! Har iallefall fått stilt bakelysten for en stund

Nå begynner vi å bli klare for Roratonga! Vi reiser på søndag den 26.09.10. Vi gleder oss til å se om det er så fantastisk som vi tror, og gutta er klare for snorkling. Men jeg er litt bekymret for hvordan vi skal få med oss all bagasjen videre. Det har vært tungt nok/mye nok å dra på som det har vært. Nå har vi i tillegg handlet en solstol (det ble rimeligere enn å leie solsenger...), parasol, nydelige håndlagde tre skillepadder ( de er tunge og vi kjøpte tre stk...), badesko til alle og snorkleutstyr og ekstra kladdebøker til skolearbeid Jeg tror vi må kjøpe en ny trillekoffert som går som håndbagasje

 Vi er også spente på hvordan reisen vil bli, siden vi velger å reise videre til Rarotonga fire timer etter at vi ankommer Los Angeles fra Mexico (tre og en halv times flytur). Det blir en lang og krevende reise, men vi fant ut at det ville bli like slitsomt å booke oss inn på hotell for en natt, siden vi da hadde hatt mange timer å vente etter at vi sjekket ut fra hotellet neste dag. Vi satser på at flyet er nogenlunde i rute og at vi får sove godt på nattflyet over til Rarotonga (ni timers flytur).

Vi hørs!