Bloggen til Monica

Bussturen:

Bussturen ned hit på ni timer gikk greit, bortsett fra at sjåføren hadde en skikkelig usympatisk kjørestil, noe som gjorde at jeg satt med hjertet i halsen deler av turen. Forbikjøringer skjedde like gjerne på en bakketopp som før en krapp sving. «Sikkerheten» ivaretas ved å tute seg gjennom forbikjøringen eller svingen. Veiene er ofte veldig smale og det er dårlig plass når to kjøretøy passerer hverandre. Heldigvis er det ikke mest trafikk oppe i fjellene.

 

"Vi fikk en stopp når en av passasjerene ble bilsyk.. det var mange svinger,

og kjørestilen til sjåføren hjalp i alle fall ikke til for å holde folk friske"

 

Når vi passerte landsbyer ble det gjerne en strekke med rett vei. Da la han seg på hornet og gasset på så han raste gjennom byen. Landsbyene ligger langs veikanten (sikkert av praktiske grunner) så her lekte små barn og konene arbeidet med å tørke og binde strå til å bruke på stråhusene. Alle måtte bare hoppe til side. Det var ikke noe alternativ å gå av bussen for å rusle til hovedstaden, så jeg prøvde å lukke øynene og slappe av som best jeg kunne, slik som de andre på bussen.

 

"Endelig fremme i Vientiane - en liten tur til gjestehuset igjen bare:-)"

 

Hovedstaden:

Vientiane er en rolig og oversiktelig by som fint lar seg utforske til fots. De første dagene her brukte vi til å finne ut av hvor og hvordan vi skal reise videre. Vi endte opp med flybilletter til Sør-Vietnam, siden vi ønsket å unngå nye lange reisedager. Når vi fant flybilletter til 700,- stk (Laos air) så valgte vi det uten tvil, selv om vi egentlig hadde tenkt oss til Kambodsja. Eneste haken var at det ikke var ledig fly før syv dager senere – og så lenge hadde vi i utgangspunktet ikke tenkt til å være. Men vi fant ut at det var en god anledning til å gjøre en skikkelig skoleinnsats med intensive skoledager hele uka. Etter juleferien har vi ikke hatt så god struktur siden vi har forflyttet oss en del.

 

"Vi besøkte Laos' eneste badepark, 20 kr. pr badende - vi var de eneste gjestene:-)"

 

"Dette var betjeningen - de tar seg en velfortjent hvil etter strabasene"

  

"en på mopeden, normalt, to også, men tre? eller fire... - men seks??!?"

 

 Vi valgte å bytte bosted når vi skulle bo her såpass mye lenge og bor nå på et helt nytt utleiested hvor vi har to rom/leiligheter ved siden av hverandre. Stedet er så nytt at det ikke har noe navn ennå, alt er pent og romslig. Vi har kjøleskap og servise i kjøkkenkroken, så nå har vi frokosten hjemme, noe som er deilig etter mange hotellfrokoster Så dagene våre har vært rolige med lange skoledager, uten de store oppdagelsesferdene. God mat har vi derimot spist. Retten «Red Curry» er vår nye favoritt – og man får den ikke bedre enn på «Full Moon Cafe». Kremet spaicy saus med masse løk, sopp og valgfritt kjøtt, nam!

 

"En kort gåtur fra gjestehuset til leilighetene"

 

 

"Det stikker opp nye hus blandt de gamle forfalne, leilighetskomplekset vår så slik ut"

 

"Hyggelig betjening, god og ikke for dyr mat - dette er stedet!!"

 

Hårklipp:

Alle sammen trengte en hårklipp og vi tenkte det var greit å få gjort mens vi er her. Vi ble avvist flere steder, trolig fordi de ikke snakker engelsk. Vi fant «Internasjonal hair cut» og gikk dit. Frisøren snakket engelsk, og de kunne ta imot alle de fire gutta på sparket (jeg ønsket å vente). En ny frisør ble hentet og så satte de i gang. Jonas var skeptisk, siden han har opplevd at de klipper han kortere enn han trives med. Han har lange lokker og trives med det. Han gikk med på en klipp siden jeg lovet å gi tydelig beskjed om at de bare skulle ta tuppene. Jeg forklarte frisøren to ganger at han ikke måtte klippe mye – også satte han igang – mens jeg satt meg med et ukeblad. Etter en stund ber Jonas meg om å si til frisøren at han ikke må ta så mye. Jeg går bort til han – og ser at det ligger MYE hår rundt stolen hans – og Jonas er på vei til å bli skikkelig kort på håret. Det var for sent å redde den lange frisyren. Frisøren forstår at det ikke var slik vi ønsket det, men han sier ikke et ord. Bare klipper og går videre til neste kunde, uten å se hverken Jonas eller meg i øya. Jonas var kjempelei seg når han var ferdig, aldri har det vel sittet en mer skuffa kunde i en frisørstol. Trøsten får være at frisøren var flink til å klippe, håret vokser ut igjen – og vi andre synes han er veldig fin.De andre ble klipt av den engelsktalende frisøren – og de var riktig fornøyde.

 

"Gutta fikk seg en god latter når Frank kom ut fra hårvasken slik"

 

"Ufrivillig ny frisyre... men fin alikevel da:-)"

 

Prisnivået er noe lavere her enn det var i Luang Prabang. Det er mulig å spise skikkelig rimlig mat på de utendørs cafeene. Etter ni dager her med behagelig sommer temperatur, reiser vi til Vietnam med morgenflyet kl 07 i morgen. I Ho Chi Minh City er det mye varmere og betydelig travlere, så det blir nok en overgang fra rolige Laos.

 

"Lunsj til alle for rundt 40 kroner, og god mat, ikke verst"

 

"Utenfor det nasjonale kulltursenteret satt denne vakten å passet på, prøv å ikke legge merke til våpenet..."

En dag slo det oss at nå har vi jo vært på tur i seks måneder – det bør vel markeres? Vi fant ut at vi hadde passert et halvt år med noen dager. Det ble ingen markering, men derimot noen tanker rundt tiden på reisefot så langt.

 

"Rundt jorden i ni mnd tilsammen"

 

Hvordan har vi det egentlig?

Så hvordan er det å være på tur så lenge? Hvordan går det med budsjettet, sprekker det eller er det god margin? Og skolen, holder vi tritt med pensum? Hvordan er det å være lærere for egne barn?Og mat til barna, liker de maten i de ulike landene? Har noen blitt syke eller hatt diare? Klarer vi å finne roen på tur? Er reisen slik vi drømte om? Er det veldig annerledes å reise med barn, enn uten? Har vi hjemmelengsel? Er vi fortsatt gode venner alle sammen etter å ha bodd så tett på hverandre over så lang tid? Raser kiloene av oss i Asia med reisedager, ris og varme? Får vi god kaffe i alle landene? Og hvordan er det å gå på do i Asia, på de lave doene? Og hva med malaria, tar vi tabletter, og tåler vi dem? Trives vi med å skrive blogg, og vil vi fortsette med det?

 

"Teksten var tagget i et tunneltak i Bronx, New York"

 

Mange spørsmål – og her kommer svarene!

 

Hvordan er det å være på tur så lenge? Er det slik vi drømte om?

Det er fantastisk å være på tur, det er alle fem enige om. Vi opplever så utrolig mye, samtidig som vi gjør alt i vårt eget tempo. Det er en drøm å kunne leve uten klokke (så og si), vi legger oss når vi er trøtte, noen ganger seint og noen ganger tidlig, og står opp når i våkner. Vi har på vekkerklokke de dagene vi skal forflytte oss og har en buss/fly/tog å rekke. Bare det å slippe vekkerklokka så lenge er ubeskrivelig deilig. Det å kunne dele alle de fine opplevelsene med barna, ha tid til dem og å ha ro på en helt annen måte enn vi har i hverdagen i Norge - det gir en god lykkefølelse. Jeg tror også det binder oss enda sterkere sammen som familie. Det er så langt slik vi drømte om, kanskje enda litt bedre.

 

"Er drømmen oppfylt? Bildet er fra Rarotonga"

 

 

Finner vi roen ?

Det har tatt noe tid å finne roen. I førsten kjente vi at vi ble urolige og fikk dårlig samvittighet når vi bare puslet rundt en dag uten å gjøre noe spesielt. Det sitter godt i oss at vi skal være effektive å ha ting gjort, men det har hjulpet underveis. Nå går det helt fint å ta livet med ro og ikke gjøre noe spesielt. Men de fleste dagene er vi ute og opplever ting, det er jo så mye vi skulle ha sett. Anders gir uttrykk for at han har behov for å bare være hjemme i blant, og da prøver vi å ta signalene hans på alvor. Det hender han spør om vi ikke kan ha fri – og med det mener han bare være hjemme med tid til å leke. Det er mange behov som skal ivaretas.

 

"Hallo - være hjemme, ikke nå i hvertfall..."

 

Skolen, holder vi tritt med pensum?

I hovedfagene norsk, matte og engelsk er vi der vi skal være, vi prioriterer disse fagene. Men vi må også henge med i de andre. Vi har lest og satt oss inn i kompetansemålene i de ulike fagene og forsøker å legge inn så mye naturlig læring som mulig. Språk, levesett, jordbruk, økonomi, religion, geografi, sunt kosthold, forskjellige måter å leve på, filosofi og mangfoldet i naturen. Vi har også funnet mange gode og nyttige skolesider på nettet som vi bruker aktivt i alle fag.

 

"Er det skolearbeidet Emil tenker på, tro..." 

 

Hvordan er det å være «lærer» for egne barn?

Først og fremst er det et stort ansvar å velge og ta barna ut av grunnskolen for å velge og gi dem opplæringen selv, det kjenner vi på, både Frank og jeg. Men samtidig er det utrolig morsomt og lærerikt, på flere måter. Det er kjempegøy når guttene gir uttrykk for at de koser seg i skoletimen, de er engasjerte og gir tydelig uttrykk for at de synes det er gøy, de mestrer. Vi har valgt en-til en læring, det vil si at vi underviser hvert vårt barn. Frank har matte og engelsk, mens jeg har norsk og engelsk. Fagene RLE, samfunnsfag og naturfag deler vi på . Vi får frisket opp mye kunnskap selv, vi blir kjent med hvordan guttene fungerer i læringssituasjoner (hva liker de, hva sliter de med, hvordan lærer de best, konsentrasjon og utholdenhet) og vi får fulgt opp skolen på en måte som er ganske unik for oss. Vi har færre skoletimer enn hva de ville hatt på hjemskolen, men vi erfarer at undervisningen er mye mer effektiv når de sitter med en «lærer» for seg selv. Vi opplever også at det positivt at med en-til en læring siden de får med seg det meste av stoffet, og vi går ikke videre før «det er på plass».

Utfordringene er de dagene det «låser seg», de synes vi er teite lærere som krever for mye – og terskelen for å ta ut misnøyen er nok lavere med oss enn den ville ha vært med lærerne på skolen. Og vi kan kjenne på vår egen utålmodighet – og har sendt mange takknemlige tanker til de flinke lærerene på Vang skole som står i dette hver dag.

 

 

"Emil på skolebenken:-)"

 

Har noen blitt syke eller hatt diare?

Så langt har ingen av oss vært syke. En av guttene hadde et par dager med løs mage i Mexico og en av guttene har hostet litt de siste dagene. Vi gjør ikke noe spesielt for å holde oss friske. Vi pusser tenna med vann fra springen, kanskje venner vi oss til andre bakterier på den måten? Ellers så spiser vi mat fra fortauskafeer og boder, det har ikke bydd på noen problemer så langt. Vi har snakket om viktigheten av god håndhygiene og er nøye med å vaske hender. Får vi rifter er vi nøye med å rense og å smøre på antibiotika krem, siden vi ikke ønsker at det skal sette seg bakterier mens vi er i et tropisk klima. Vi er veldig takknemlige for at vi holder oss friske. Vi er sjelden syke hjemme også.

 

Liker barna maten i de ulike landene?

Vi har ikke opplevd vansker med å finne mat som barna liker så langt. I Mexico hadde vi egen leilighet og drev eget hushold. Vi fikk kjøpt brød, pålegg, melk og middagsmat i butikken, så det var ikke noe problem. Der spiste vi poteter og ris til middagsmaten. Det samme på Rarotonga, der hadde vi også eget hushold og fikk tak i det meste vi er vant med. De vestlige landene er jo som hjemme, så ingen problemer der (bortsett fra mye fet mat i USA). Det er først i Asia det har blitt veldig annerledes, med mye krydder og helt annerledes retter. Men det går veldig fint. Guttene er tøffe og smaker på mye forskjellig. Anders elsker sjømat og bestiller seg gjerne grillet fisk, blåskjell og reker. Emil har fått sansen for sterk mat, noe som er litt overraskende siden han er den som er mest forsiktig med å smake på nye ting. Indisk Tikka masala er favoritten! Jonas prøver gjerne nye ting og er den mest vågale. I Asia er det «sticky rice» som er hans favoritt, gjerne dyppet i vår spaicye rett. Guttene spiser nok mindre grønnsaker her enn hjemme, men mer frukt.

 

"Hjemmelagde salat til taco i Mexico"

 

"Hjemme-husholdning i Mexico"

 

Er det veldig annerledes å reise med barn, enn uten?

Jeg vil påstå at det er det. Først og fremst er det dyrere siden det setter andre krav til sikkerhet og kvalitet enn om vi reiste helt på egenhånd. Det krever også en strammere struktur. Selvom vi ikke planelgger alt, så forsøker vi å forhåndsbestille overnatting når vi kommer til nye steder. Det å forflytte seg er ofte slitsomt og det er godt å vite at vi har et rom klart nar vi ankommer byen. Vi velger enkle gjestehus/hoteller og leiligheter fremfor tradisjonelle backpacker steder som sikkert hadde vært mye billigere. Det at vi er fem i familien, fordyrer så klart, og det er alltid et regnestykke å velge ut hva vi skal prioritere å være med på. Hensynet til barna styrer også valgene våre ved avgjørelse av transport og reisestrekninger. Vi velger det mest mulig bekvemt og så trygt som mulig. Men i grunnen passer det godt for foreldre som har passert førti, vi ønsker oss mer komfort nå enn når vi var helt unge

 

"Disse turistene på Rarotonga reiste uten barn..."

 

Vår opplevelse er at det å reise med barn gir reisen et helt nytt perpektiv, det er så godt å kunne gi og dele alle opplevelsene med de fineste guttene i verden.

 

"..og slik gjør de som reiser MED barn det..."

 

 

Er vi fortsatt gode venner alle sammen etter å ha bodd så tett på hverandre over så lang tid?

JA, det er vi! Vi bor tett sammen - og det har vi kjent på noen ganger. Guttene kan krangle så vi voksne ikke vet våre arme råd. Når vi bor på hotellrom og ikke har noe sted å være for oss selv eller ta en fem minutters pause når det er påkrevd – da er det en utfordring. Men det løser seg alltid. Men for det meste er de gode venner og finner stor glede i hverandre på reisen. Frank og jeg har også kranglet og vært sure på hverandre underveis, men egentlig utrolig lite. Husker bare en episode mens vi bodde i bobilen i Australia. Og det fungerte dårlig å være sure på hverandre når vi bodde på 10 kvm, så vi fikk oss en prat og ble venner igjen. Stort sett så er det faktisk bare «glory».:)

"Hmmmpphhhf - bare litt trøtt...(Ingen sure på bildet her - men det kunne se slik ut:-)"

 

 

Raser kiloene av oss i Asia med reisedager, ris og varme?

NEI, de gjør ikke det! Både Frank og jeg kunne ønske oss at det var slik vi har hørt, at kiloene vil rase av oss når vi backpacker i Asia. Men matlysten er på topp og det er mye deilig mat å spise hver dag. Det er også lett å kjenne at vi skal kose oss litt mens vi er på tur. Så i stedenfor å rase av, kommer de på. Men nå er det januar og det er sikkert ikke vanskelig å gjette hva nyttårforsettene er....

 

 

"Dette bildet måtte vi "låne" fra internett"

 

Har vi hjemlengsel?

Guttene har hatt sine perioder hvor de sterkt har savnet venner og familie hjemme. Men i hovedsak trives de med å være på reisefot. Vi snakket om hjemlengsel før vi reiste, at det var noe alle ville føle i perioder. Så vi var forberedt på det. Nå som det har blitt januar, og vi har begynt å undersøke flybillett tilbake til Norge, så har det skjedd noe mentalt med oss alle. Emil snakker mer og mer om Norge og alle tre snakker mye om hvordan det vil bli å treffe igjen venner. Frank og jeg sitter begge med følelsen av at vi snart skal hjem og at reisen nærmer seg slutten. Den gjør jo det, men vi har fortsatt mye vi skal oppleve! Så det er i grunnen litt irriterende å gå med følelsen av at et snart er slutt, vi har jo to ubrukte, spennende måneder foran oss!

 

Får vi god kaffe i alle landene?

Nei, det får vi ikke. I de vestlige landene savnet vi ikke god kaffe, men i Asia, Mexico og Rarotonga har vi gjort det. Vi får tak i kaffepulver alle steder, og det gjør nytten.. Men vi savner god, norsk hjemmetraktet kaffe!

 

"Kaffe må til.."

 

Og hvordan er det å gå på do i Asia, på de lave doene?

Der er jeg ei skikkelig jåle, og jeg sliter! Jeg liker vestlige doer med vannklosett hvor jeg kan trekke ned etter meg. Og jeg liker at det er rent og pent. Mange doer i Asia er lave, man står på huk og gjør sitt fornødne. Det er alltid en spyledusj på doene, hvor man kan skylle seg rein. Det skaper mye vannsøl på do og gulv, noe som igjen gjør det ganske gjørmete. Det er sjeldent dopapir på offentlige doer. Standarden er ikke som hjemme! Heldigvis har mange restauranter og alle hotellene vestlige doer. Og dopapir har vi alltid med oss.

 

"..og dette er en forholdsvis pen do"

 

 

Og hva med malaria, tar vi tabletter, og tåler vi dem?

Vi begynte med malariatabletter, tre doser, før vi reiste til Nord-Thailand. Det er vel egentlig ikke påkrevd før i Laos, men vi valgte det siden det kan være en risiko for malaria ved grensen. Vi bruker lariam, og den kan ha til dels heftige bivirkninger som psykoser, personlighetsforandringer etc. Vi tåler tablettene godt alle sammen, uten å ha registert noen alvorlige bivirkninger. Jeg har vært kvalm den første halvtimen etter inntatt tablett og får også litt munntørrhet, men ellers ingen plager. Ingen av guttene merker noen bivirkninger.

 

"Denne karen kan gjøre mer skade enn en vil forestille seg" 

 

 

Hvordan går det med budsjettet, sprekker det eller er det god margin?

Vi har ført statistikk over hvor mye vi har brukt i de forskjellige landene- og hva vi har brukt pengene på. Vi har tenkt til å legge det ut, men det kommer i et eget blogginnlegg, siden det krever litt spalteplass. Vi hadde, ikke uventet, store overskridelser, før vi kom til Asia. Hvor mye, og om vi klarer å ta oss inn i Asia, det blir nærmere beskrevet i innlegget.

"De penga, de penga, hvor blir det av dem??" 

 

Trives vi med å skrive blogg, og vil vi fortsette med det?

Bloggen har tatt mye mer plass i hverdagslivet vårt enn vi hadde kunnet forestille oss på forhånd. For det første er det veldig tidskrevende å skrive blogg og legge inn bilder. Men vi prioriterer det, vi synes det er gøy å dele opplevelsene våre, samtidig som det er en kjempefin dokumentasjon for vår egen del i ettertid. Også er vi alltid så nysgjerrige på om det ligger en kommentar der. Litt overraskende at det har blitt så viktig for oss, men det blir på en måte linken vår til hverdagslivet der hjemme.

Også er det veldig koselig og gir god inspirasjon til å fortsette med blogginnleggene.

Så det håper vi dere fortsetter med!

 

Det var godt å finne seg et hotell med myke senger og varm dusj etter reisen ned Mekongelven. Vi ruslet ut etter innsjekking for å finne oss et sted å spise. Vi gikk inn på et indisk spisested, og angret med det samme vi satt oss ned. Jeg tror vi fant det mest møkkete og utrivelige stedet her. Skulle jo bare ha gått, men vi gjorde ikke det. Vi var sultne og klare for mat – NÅ. Maten var god den, men jeg sleit med å overse den opprevne voksduken som lå under den flekkete blå duken, de skittengule veggene med lysbrytere som hadde skiftet farge til svarte, det møkkete gulvet og madrassen og motorsykkel hjelmene som lå i hjørnet.

 

"Her var maten bedre enn omgivelsene - ingen magesjau etterpå heller..."

 

"Dette bildet var rammet pent inn og hengt på veggen -

koselige omgivelser er viktig for en god restaurantopplevelse..."

 

 

Men det er litt urettferdig å skrive mye om dette stedet, slik at det gis inntrykk av at det gjenspeiler matkvaliteten her. For det gjør det absolutt ikke. Høy kvalitet på maten og mange spennende spisesteder. Koselige hagerestauranter og flere bakerier. Byen har vært under fransk innflytelse og det merkes blant annet ved at det er flust av bagetter. De selges overalt. Og det er en glede, etter å ha lys toast i lang tid som eneste brødmat å oppdrive.Også har de god kaffe "Cafe Lao" og veldig gode smoothies, som kalles «Lao fruit shake». De selges også overalt.

 

"Favoritten er "LaoStyle-baguetten" litt spicy med masse agurk, tomat og tofu"

 

"Mmmm, gutta's favoritt er lemon-shake"

 

Siden de kun hadde en natt ledig på vårt første hotell, måtte vi finne oss et nytt sted neste dag. Vi fant et på nettet som kunne friste med svømmebasseng, og booket dette. Vi ble overrasket når taxien kjørte skikkelig langt ut av byen for å komme dit. Sånn kan det gå når det går litt fort unna med bestillingen. Men stedet var fint, det. Bassenget har vi ikke hatt glede av, det er såpass kaldt at det ikke har fristet noen av oss.

 

"Utsikten fra rommene var det ingenting å si på"

 

Her i byen finner man ikke kjøpesentre eller fornøyelsesparker. Det er en koselig og oversiktelig by som preges av kultur og historiske steder. Her ser man ingen med dårlig tid, hverken lokale eller turister. Langs sentrumsgaten ligger det mange små reisebyråer som tilbyr dagsutflukter eller trekkingturer i fjellene.

 

"Dette reisebyrået hadde Laos triste historie som "severdigheter" - gjett om gutta lurte og spurte"

 

Det er også mange som leier tråsykler fra et av de mange utleiestedene, noe vi også valgte å gjøre for tre timer en ettermiddag. Det er greit å sykle her, trafikken er ikke vill som på mange andre steder. Og veiene er rette og oversiktlige. Prisnivået er en del høyere her enn i Thailand, til tross for at det er et enda fattigere land. Vi vet ikke om det kanskje er denne byen som er ekstra dyr, siden den er et yndet reisemål for turister. Det gjenstår å se når vi reiser videre i landet. Sentrumsgaten gjøres om til et stor nattmarked hver ettermiddag. Det selges andre produkter her enn i Thailand, mye håndarbeid.

 

"Alle fikk de fargene de ønsket - Anders fikk sitte bakpå med pappa"

 

"Kinesiske paraplyer i alle farger og størrelser"

 

"Malerier - som alle tydeligvis maler - helt likt... hmmm"

 

"Spisepinner"

 

"På vei til nok en markedskveld"

 

"Her reises teltene - det må være minst 500 gatemeter med fire telt i bredden

i tilegg til sidegater og matgate - altså STORT!!"

 

"..og alle varer pakkes opp og ned - hver bidige kveld"

 

 

Dagsutflukt til fossefall og landsby:

Vi leide en taxi og fortalte han hvor vi ønsket å reise. Han forstod litt engelsk, akkurat nok til å kunne lage enkle avtaler. Siden det er flere landsbyer rundt byen, tenkte vi det kunne være interessant å besøke en av dem.

På vei til fossefallet, som ligger en times kjøretur unna, stanset han ved en Hmong-landsby. Vi var helt uforberedte på det som møtte oss. Det var en liten by og det krydde av små barn der. Fattige barn. Ubeskrivelig møkkete barn. Tiggende barn. Landsbyen var laget som en lang handlegate hvor barna og mødrene stod og solgte håndarbeider. De bad oss om å kjøpe i en messende, klagende tone. «Buy from me, five thuosand, buy from me five thousand». Småjentene solgte broderte bokmerker som de satt og sydde ved salgsbordene. Vi kjøpte selvfølgelig ved det første bordet vi kom til. Jenta ved nabobordet, så på meg med triste og bebreidende øyne og gjentok hele tiden «Buy from me, buy from me». Og selvfølgelig kjøpte jeg bokmerke av henne også. Når det samme gjentok seg ved det tredje bordet, skjønte jeg at her var det bare å finne frem alt vi hadde av småpenger - det ville bli for vanskelig å bare gå forbi disse barna uten å kjøpe. Frank følte det på samme måte og vi var lei oss for at vi ikke hadde tenkt på å ta med oss mer småpenger. Vi fant frem det vi hadde av dollarsedler og bath fra Thailand også. Vi handlet så langt pengene rakk.

 

"Buy from me only fivethousand, Buy from me only fivethousand messet de hele tiden"

 

"Håndarbeid ble utført hele tiden, av voksne og barn mens vi var der"

 

"Disse barna hadde den eneste leken vi kunne se"

 

"Vi syntes det var veldig triste kår for Hmong-barna"

 

"Ved  slutten på stien brukte vi de siste pengene vi hadde - vi hadde MANGE bokmerker"

 

"To Hmong-barn stilte i finstasen - kanskje fordi Hmong-folket feiret nyttår denne dagen?"

 

"Denne elefanten kjøpte vi også - virkelig flott håndverk"

 

Det var mange boder å gå forbi uten å handle mens de tryglet oss om å legge igjen litt penger. Det eneste jeg hadde igjen tilslutt var en 2000 KIP (litt under to kroner) når en gutt kom opp til meg og spurte med glimt i øyet om han ikke også kunne få litt penger? Jeg gav han gladelig seddelen – og makan til fornøyd gutt! Han løp bort til moren sin og hun lot han beholde seddelen og klappet han blidt på skulderen. Han prøvde seg flere ganger,men da var det ikke mer å gi. Jonas tømte også lommeboken sin for det han hadde av småpenger, han ønsket sterkt å hjelpe. Det er vondt å se hvor lite noen har, og å se hvor urettferdig verden er. Noen har mye – alt for mye – mens andre har for lite - alt for lite.

 

Turen opp til fossefallet var fantastisk – helt ubeskrivelig vakkert! Det var flere nivåer å spasere til, ved hvert sted var det et lite fossefall som endte i en kulp. Ved toppen var det en skikkelig foss, sånn som vi ser hjemme. Stedet er et populært utfluktsmål og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Slengtauet ble kun brukt av de tøffeste guttene som var der, inkludert mine 3 eldste Alle vi andre stod på sidelinja og fotograferte.

 

"Kuangsi waterfall - Luang Prabang"

 

"Vakkert syn"

 

"Emil tok sats fra tauet - tøff type!"

 

"Jonas turte han og.."

 

"Så da måtte selvfølgelig far også.."

Det var også et bjørnereservat der inne hvor det bodde 10 brunbjørner. I Asia selges det medisiner tilsatt bjørneenzymer, mot ulike lidelser som for eksempel hodepine. Bjørnene må gjennom enorme lidelser for at denne medisinen skal lages. Ofte blir de holdt fanget i bittesmå bur mens det på en smertefull måte tappes enzymer fra bjørnens galle. Reservatet kom til for å beskytte og hjelpe bjørnene.

 

"Det var ti bjørner i reservatet - området virket godt tilpasset for dyrene"

 

"Denne damen har jobbet i bjørneparken i fire og et halvt år"

 

 

 

Utsiktspunkt midt i byen:

I hjertet av Luang Prabang er det et flott utsiktspunkt. Det er et perfekt og populært sted å søke til for å se solnedgangen. Det sies at den er vakrere her i Laos en noen andre steder i verden. Vi gikk opp veldig mange trapper (326 trappetrinn) for å oppleve solnedgangen. Det var trangt om plassen der oppe, vi var ikke de eneste som hadde lyst til å få den med seg. Men vakkert var det! Det er et av de historiske stedene i byen hvor det er mange buddhaer, tempel og mange munker som lever. Det er også fotavtrykk etter buddhaen her. Vi gikk for å se det og det var et enormt stort fotavtrykk. Var ikke Buddha født som et menneske (Siddharta Gautama?) Hmmm, dette må vi lære mer om.

 

"Utsikten fra fjelltoppen som stikker opp midt i sentrum"

 

"Gutta synes Siddharta Gautama hadde svææææære føtter"

 

Ryggsekken vår ble stjålet:

Senere oppdaget vi at tursekken vår var borte, vi tror den ble stjålet mens vi spiste på en restaurant. Skikkelig ergelig siden begge mobiltelefonene våre lå der – pluss vesken min, penger, badetøy og håndklær. Og alle souvernirene vi kjøpte av barna i landsbyen. Vi ønsket å anmelde forholdet, med tanke på reiseforsikringen. Men det har vist seg helt umulig. Politiet henviste til turistpolitiet. Når vi endelig fant den lille bua hvor de holder til, kunne ikke mannen (tror han var politimann) et ord engelsk. Og han virket ikke særlig interessert i å forsøke å forstå. Så da måtte vi gå derifra uten å ha fått ordnet noen ting.. Vi gikk innom turistinformasjonen for å spørre hvordan vi burde løse det, men fikk til svar at det ante han ikke. Virket ikke veldig interessert. Frank gikk også bortom fire politimenn som stod sammen i gaten for å spørre om råd. Men de skjønte ikke et ord av hva Frank sa og trakk bare på skuldrene. Det er godt det ikke var alvorlige forhold vi ønsket å anmelde. 

 

Hotellbytte:

Hotelloppholdet skulle forlenges, vi ønsker å være noen dager til i denne fine byen. Vi valgte å flytte til et gjestehus midt i byen. Nå bor vi på to rom, begge med dusj og toalett. Vi betaler 84,- pr rom pr natt – så billig har vi ikke bodd under reisen. Rent og pent og midt i smørøyet. Nå skal vi nyte noen dager her før vi reiser til hovedstaden,Vientane, Vi har mange ting vi har lyst til å gjøre før vi reiser videre

Fra Chiang Rai til Chiang Saen reiste vi med buss. Vi sov over på stedest beste hotell, det to stjerners hotellet Hill River. Det var et utrolig kjedelig sted, ikke noe sentrum, marked eller no særlig med folk. Det var vanskelig å finne spisesteder, som det ellers er flust av. Vi blei i to netter, både for å ha ro til å feire Anders sin 6 års dag og for å oppleve det gyldne triangel.

 

"Emil på vei inn i bussen til Golden Triangle"

 

"Sjåføren var en surpomp - kanskje fordi han fikk utdelt denne bussen??"

 

Dagen før dagen spurte Anders konstant om hvor mye klokken var, han ventet på at kvelden skulle komme så han kunnne legge seg – og våkne til Dagen sin. Når det endelig ble leggetid og han var i seng, begynte Frank og jeg forberedelsene. Vi dekorerte rommet med ballonger i ulike fasonger og satte fram en stor gavepose omgitt av ballonger.

"Alt klart for Anders' bursdag"

 

Gjett om Anders var fornøyd når han våknet, fikk bursdags sang og gaver. 

 

"Anders ønsket seg transformers, brus og fjernstyrt bil - gjett hva han fikk??"

 

Etter frokost og tid til litt lek, reiste vi til det gyldne triangel, stedet hvor Burma, Thailand og Laos møtes via alle elvers mor - Mekong elven. Vi tok også turen innom opiums museumet, «Hall of opium». Det var virkelig et storslagent museum. Foruten at det var innholdsrikt, var det også utrolig flott arkitektur. Guttene synes de lærte mye om narkotika her, og de var opptatt av at alle burde få være på et opiums museum hjemme i Norge – sånn at ingen velger å begynne med narkotika. Denne dagen kom regnet, det ble kaldt – og det hele var ganske uvant

"Det var fotografering forbudt inne - og med tre gutter som passer godt på at regler følges....

vel, det ble bare bilder utenfor!!" 

 

"Etter Hall of opium gikk turen til Golden Triangle"

 

Vi fikk veldig mye informasjon om opiumshandelen - som satte navnet på dette området under Vietnamkrigen - i Hall of Opium en kilometer fra Det gyldne Triangel. Det var tatt for seg historien fra ca 5000 år siden frem til dagens  lovlige og ulovlige opiumsdyrking - nyttig lesing, der CIA til stadighet blir nevnt. For de som ikke allerede er oppdatert - klikk på stikkordene som er lenket til mer informasjon (på engelsk) om temaene.

 

Laos:

Den eneste bussen som går til Chiang Khong (grensebyen) går ikke etter 1200 på formiddagen. Det var ikke den beskjeden vi fikk på hotellet, så vi fikk plutselig dårlig tid siden vi ikke hadde pakket ferdig. Vi skaffet transport fra hotellet til bussholdeplassen. At vi skulle få plass der allemann, det hadde jeg ikke trodd om jeg ikke var der selv. Det var flere som tittet på mopeden med et smil om munnen der vi tøffet avgårde.

 

"Frank måtte sitte foran, ellers tippet farkosten bakover, sekken fikk plass hos Monica"

 

Når vi ankom, ble det hojing og latter fra de som allerede var der, hvordan skulle alt dette få plass i den allerede fulle «bussen»? Bagasjen gikk på taket, og vi stuet oss inn. Tilsammen var vi 21 personer trykket sammen, på innsiden og utsiden (Frank og tre andre stod på trammen bak).

 

"21 personer + bagasje - går akkurat på en slik i Thailand.."

 

"Kjekt å få "ståplass" dermed får en tatt bilder av bøndene som har lastet tobakk klare for levering"

 

Etter to timer var vi ved grensen til Laos. Vi kjøpte visum på grensen (ca +210,- kr pr pr pers), det hele var unnagjort på 15 minutter. En longtail boat tok oss over til Houei Xai i Laos, en båttur på to minutter. Der overnattet vi i en natt, mens vi sjekket ut og kjøpte billetter til todagers båttur nedover elven til Luang Prabang.

 

"Nordligste grensepass fra Thailand til Laos - Chiang Kong"

 

"Først fylle ut utreisepapirene i Thailand"

 

"Deretter en kort båttur over elven"

 

"Deretter fylle ut "Visa on Arrival" i Laos - betale $ 35 pr visum, vente i to minutter...."

 

"..og vips - vi er i Laos - og kan sjekke inn på første og beste vertshus :-)"

 

Fotballkamp med de lokale:

Det ble også tid til en fotballkamp på guttene. Laos guttene spilte fotball på den lille grønne slettes som lå klemt mellom to bilveier. Jeg så det rykket i fotballbeinet til Emil når vi passerte og oppmuntret han til å ta kontakt. Emil gikk bort til guttene og spurte på engelsk om han kunne bli med? Det var ingen der som skjønte engelsk, men de forstod hva Emil ønsket – og inviterte han inn i kampen. De sparket barbeinte og at det var litt gjørmete der var det ingen som brydde seg om. Det ble latter og mye moro. Emil trikset og spøkte med de. Laos guttene var inkluderende og tonen var veldig god. Det var ingen som lo av hverandre om noen bommet på ballen, kun oppmuntrende rop og tommelen i været. Anders og Jonas fikk også lyst til å være med og de ble like godt mottatt. Det varmet et morshjerte å se hvordan guttene mine nærmet seg de lokale, tilpasset seg og hadde en god stund sammen med de. Og de med dem. Hadde vi hatt med kameraet på gåturen ville det nok vært et bilde under her også:-)

 

Båtferden : Vi har hørt at kvaliteten på båtene kan variere noe, vi ønsket derfor å velge ut hvilken båt vi skulle ta. Men det viste seg at det ikke var mulig å velge båt, siden det kun var satt opp en avgang. Vi ordnet billetter og bestemte oss for å være tidlig ute for å sikre oss seteplasser.

 

"Førstemann til mølla får beste seteplassen.."

 

"Ryggsekkene ble stablet i skottet, sjekk kapteinens førerhus.."

 

"Jonas på dekk før avgang"

 

Båtene blir ofte fylt opp med hundre mennesker, mens det bare er sitteplass til ca 70. Båten skulle gå kl 11, vi var på plass kl 0800. Vi var de første og kunne velge de beste sitteplassene. Siden det ikke selges mat ombord, hadde vi kjøpt med oss baguetter og bananer. Båten gikk ikke før over 12, så det ble en lang formiddag.

 

"Endelig slippes trossene - stemningen stiger på båten"

 

 

Fin, men kjølig båttur ned Mekong elven. Mekongelven er jevnt over brunfarget – noe som ikke gjenspeiler landskapet. Begge sider av elven er omgitt av grønnkledde fjellåser så langt øyet kan se. Bare unntaksvis kommer mer åpent landskap til syne og nå og da skimter vi bitte små landsbyer hvor stråtakene sees gjennom trærne. Ved vannkanten sitter kvinnene og vasker etter gull. På fjellskråninger ligger klesvask til tørk, små grupper av barn står ved elvebredden og vinker og gjør ablegøyer til oss. Nå og da passerer vi noen vannbøffler som slukker tørsten i vannkanten.

"Gullvasking i Mekongelven"

 

"Notfiske med enkelt redskap"

 

 

"Guttene finner på noe å gjøre for å korte ned ventetiden"

 

"Der ingen skulle tru at nokon kunne bu?"

 

"Naturen i Laos er mektig"

 

Ca klokken 18 var dagens økt ferdig og båten la inn ved byen Pakbeng. Flere båter stopper her hver dag, så den lille byen har et rom til leie for alle- og et godt livsgrunnlag. Vi fikk to madrasser ekstra på rommet, så overnattingen ordnet seg med alle fem på et lite rom.

"Tre i senga og to madrasser rundt - det går for EN natt"

 

Mange spisesteder å velge mellom og utestedene ble raskt fylt opp av sultne (og noen veldig tørste) båtturister. Det var to, tre båter som la til i byen og de aller fleste er backpackere, sånn som oss. Her er det mennesker i alle former og varianter. Fellesnevneren for oss er at vi alle synes det er spennende å reise – samt tunge ryggsekker

 

"Dag to har avgang kl. 09.00 - og vi må opp tidlig for å rekke frokost og båten"

 

Neste dag gikk båten klokka 09, igjen valgte vi å være tidlig ute for å sikre oss seter. Og det var lurt, det var ny båt og mange som skulle med. Jeg er overrasket over hvor kaldt det er, folk har på seg tykke jakker og skjerf, mange snører hettene ukledlig igjen - det blåser friskt gjennom den nesten åpne båten. Vi var fremme ca kl 17, da var vi slitne etter to kjølige dager på båten. Selvom det var mange reisetimer, har det gått veldig fint. Guttene har lest bøker, tegnet, skrevet dagbok og spilt på Ipaden.

 

"Laotisk munk ved Mekongs elvebredde"

 

"Ny båt i dag - pene gardiner?"

 

"Vannbøfler i hopetall ses langs hele elven"

 

"Noen valgte speedbåt i stedet for slowboat, hver sin smak..."

 

"Så slapp vi å reise til "Buddagrottene" - de ser vi jo fra båten:-)"

 

"Flott utsikt"

 

Millionærer på et blunk:

Pengeenheten i Laos er KIP og en million KIP er ca 750,- norske kroner. Siden vi ikke vet nok om tilgangen til minibanker, tok vi ut 3 millioner ved ankomst. Guttene får kr. 100,- i lommepenger i hvert nye land vi kommer til. Det fungerer fint, guttene har penger de disponerer selv – og de erfarer hvor langt hundre kroner rekker i dyre og rimelige land, samt de ulike valutaers verdi. De gledet seg til å få lommepenger i dette landet, de fikk 150 000,- KIP hver og da ble lommeboka tykk Vi gleder oss til å oppleve Luang Prabang, byen som er på UNESCO's verdensarvliste.

 

Populære barn:

Guttene får mye oppmerksomhet i Asia. Spesielt Anders blir mye sett på og snakket om. Solen har gjort han helt hvit i håret etter hvert, han har nesten alltid på seg en fotballdrakt – favoritt antrekket – og han gliser uten fortenner. Dette legges merke til. Det er mange som ønsker å ta på han og som klapper han på hodet og på kinnene.Noen er for intense og det hele oppleves uhøflig. Anders har vist seg ganske tålmodig, han smiler høflig tilbake når de står og studerer han og gliser til han. Han kan også sette grenser, og det er godt å se. Vi voksne passer på at det ikke blir for intenst. Jeg tror Anders synes det er rart med all oppmerkosmheten. Frank og jeg hører stadig hvor heldige vi er som har tre flotte gutter – og det er vi så klart enig i!

Vi har hatt mange flotte opplevelser i Thailand med flere høydepunkter, som for eksempel besøk av Moje og Beste og elefantleieren. Thailand er virkelig et land å bli glad i, fylt av vennlige mennesker og smil, stabilt klima (i allefall i våre to måneder), masse nydelig mat, verdens søteste og beste ananas og mye annen lekker frukt i tillegg til mange kulturelle opplevelser. Det er også mange nydelige badeplasser her, men de finner vi nok lenger sør i Thailand. Og der har ikke vi vært

 

Tiger Kingdom:

Rett utenfor Chiang Mai finner vi Tiger Kingdom. Der kan publikum få sin tilmålte tid inne i løveburene sammen med de enorme og staselige dyrene. Vi var usikre på om vi skulle oppsøke parken, siden vi ikke ønsker å støtte parker hvor dyrene plages og dopes for å underholde turister. Men etter litt leting på nettet, hvor vi leste anmeldelser som for det meste beskrev gode forhold for dyrene, bestemte vi oss for å reise dit.

 

"Jonas reddet tigerbildene med sitt kamera etter at Frank slettet alle de andre..."

 

"Døsig eller dopet?"

 

Da vi kom til Tiger Kingdom ble vi gjort kjent med at tigrene var delt i fire grupper, etter størrelse. Barn har bare lov til å komme inn i buret til de minste og nyfødte tigrene. Emil kunne komme inn til de som var et hakk større. Man betalte for hver størrelse og det hele var ganske dyrt, synes vi. Skulle vi ha gått inn til både små og store, ville det ha kommet på ca 2000,- norske kroner for hele familien. Vi bestemte oss for å holde oss samlet og vi gikk derfor alle inn til de minste. Med nytt kamera tok vi mange bilder av kos og lek med tigerungene, men ved et uhell ble alle bildene slettet. Vi har noen bilder som er tatt med Jonas sitt kamera. En grei opplevelse, men den vil nok ikke stå som noe høydepunkt på turen. Mange tigre lå i alt for små bur og vi mistenker at dyrene blir dopet for at det i det hele tatt skal kunne være mulig for folk å vandre som tigerføde inne hos de mektige dyrene.

 

Den etniske gruppen «Karen folket», som er kjent for kvinnene som har messingringer på sine etterhvert lange halser, holder til i landsbyen rett ved siden av Tiger Kingdom. Vi tenkte derfor å slå to utflykter i en smekk. Da vi ankom landsbyen ble vi stoppet ved inngangen og bedt om å betale inngangspenger, 500 bath pr person (tilsammen femhundre norske). Dette synes vi var uhørt. Vi valgte derfor å droppe besøket og heller undersøke mer rundt dette når vi kom til Chiang Rai.

 

Opplevelser i Chiang Rai:

Vi hadde ikke booket hotellrom på forhånd, så vi brukte en taxi til å kjøre oss litt rundt omkring til noen gode og billige alternativer, vi endte opp på Ben Guesthouse, et enkelt og koselig sted. Rolig og avslappende stil med gressplen og trygg tumleplass på området. Det er det første stedet vi har bodd hvor det ikke er noen form for romservice og ingen håndkler blir byttet. Vi har bodd her i fem netter når vi reiser videre i morgen.

 

"Gjestehuset i Lanna-stil er et flott skue"

 

Byen er på størrelse med Fredrikstad, uten sammenligning forøvrig:) Vi har vært på noen utflukter i tiden vi har vært her.

 

Oub Kham Museum:

Vi ønsket å reise til Hill Tribe Museum, men etter å ha fulgt veiforklaringen endte vi opp på Oub Kham Museum. Det er ikke alltid greit å finne frem når man ikke snakker samme språk. Vi valgte å gå inn her og fikk en engelsktalende guide - og det gjør hele forskjellen. Vi lærte mye om Lanna provinsen som dekket sydlige Kina, Laos, Burma og nordlige Thailand. Vi fikk se redskaper, smykker, klær og levesettet til de kongelige og fjellfolket. En privat person fra kongelig slekt har brukt 40 år på å samle disse skattene og har laget et museum av dem. Mange spennende ting å se – dette var noe som også fenget guttene.

"Tidligere hverdagsklær for fjellfolket - nå brukes de kun ved fest og markeringer"

 

"Fabeldyrene som beskyttet de kongelige er som tatt ut av eventyrboken"

 

 

Det hvite tempelet:

Etter en taxi tur på ca 20 minutters var vi ved Wat Rong Khun tempelet.Templene er vanligvis gamle, med mye historie - men ikke dette. Det var forventet ferdigstilt i 2008, men fortsatt pågår det arbeid der før alt er ferdig. Tempelet er helt hvitt med sølvfargede speilbiter som gir et helt unikt skinn og inntrykk. Det var helt fantastisk, har ikke sett noe lignende. Trodde man bare fikk se sånt på eventyrbilder eller på tegnefilm. Mange groteske figurer rundt tempelet. Det fremstår som en herlig blanding av tradisjonelt tempel og moderne kunst - med innslag av science fiction bilder og eventyrbilder. De håndmalte veggene inne i tempelet er utrolig detaljrike og var fortsatt ikke ferdig malte. Spennende å stå og studere budskapet på tegningene! Alt fra toalettskilt til fliser på bakken er laget i samme stil og danner en fantastisk helhet og ramme. Guttene var like fascinert av fiskelivet i dammene rundt palasset som av selve bygget. Og det var ikke så rart. Det var store fisker der! Noen så ut som digre svarte skygger i haiform, mens de andre så ut som mega forvokste gullfisker. Spennende på alle måter å være der.

 

"Wat Rong Khun"

 

"Dette møtte oss på begge sider av inngangsstien"

 

"Skulpturer prydet hager og dammer rundt tempelet"

 

"Ved inngangen"

 

 

"Vi kunne ane mørke krefter når vi så denne"

 

"Men ikke her..."

 

"Virkelig gjennomført på alle plan"

 

 

Besøk hos fjellfolket:

Etter en sjekk fikk vi høre at det var inngangspenger for å komme inn i landsbyen til «Karen folket» også her. Siden vi ønsket å se dette fjellfolket som er kjente for sine lange, messingkledde halser, bestemte vi oss for å reise allikevel. Taxien som hentet oss var av tvilsom kvalitet, men vi hoppet inn. Det ble en krevende dag bakpå de smale benkene på lasteplanet. Språkproblemer førte til at han tok oss til en elefantleir, nesten en times kjøretur unna. Dit skulle jo ikke vi, så da var det inn igjen og å humpe seg videre til rett sted. 

 

"Minste bilen vi har sittet i så langt"

 

"Kjærra var ikke helt ny - og motoren - vi trodde vi måtte ut å dytte i bakkene.."

 

"På veien møter vi risarbeidere på markene"

 

"Og selvfølgelig flere elefanter:-)"

 

Det er flere ulike stammefolk (Akha, Palaung og "long neck" Karen folk) som holder til her ved Ban Ya Pa.

Stammefolket er opprinnelig flyktinger fra Burma hvor de har drevet frigjøringskamp i 60 år. De har dermed ingen rettigheter når de kommer til Thailand, ei heller offentlig skole. I Ban Ya Pa var det skoletilbud til de yngste, men jeg er usikker på om alle benyttet seg av dette. Kvinnene i landsbyen produserte de nydeligste håndarbeidene som de solgte til turistene. Salgsinntektene er med på å opprettholde livsgrunnlaget deres. De bodde veldig enkelt, men allikevel bedre enn de fjellfolkene som bor høyere opp i fjellene, hvor turister ikke er tilstede til å legge igjen penger.

 

"Landsbyene ligger idyllisk til i de skogkledde fjellene"

 

Ringene som kvinnene bærer rundt halsen var utrolig tunge. De kan veie mange kilo og det må det jo være utrolig ubehagelig å gå rundt med. I tillegg hadde de ringer rundt både armer og oppover leggene. Vi så også noen pikebarn som bar ringer rundt halsen, de begynner vist med dette i 4 års alderen.

"Ringene strekker ikke halsen -

de presser skuldrene og kragebena nedover - for å få halsen til å se lenger ut" 

 

"Denne damen drev innhøsting i åkeren - ringene må da være upraktiske??"

 

"Anders er fascinert av vevarbeidet, denne damen lagde skjerf"

 

I dag teller de ulike fjellmenneskene omtrent 500 000 og de er først og fremst etniske grupper med selvstendige kulturer og språk. Noen av gruppene har vært utskjelte, hovedsaklig for deres forkjærlighet for opiumsdyrking.

"Jenter begynner med ringene fra de er fire-fem år"

 

"Skolebygget i Ban Ya Pa" 

 

 

Den gyldne triangel:

I morgen setter vi oss på bussen for å komme til den gyldne triangel som er kjent for og navngitt etter opiumslandskapet. Her finnes det et opiumsmuseum som det tok 15 år å bygge og som endte opp med å koste 75 millioner. Vi skal også feire Anders sin 6 års dag ved den gyldne triangel den 10. januar. Han gleder seg så fælt til bursdagen sin at han nesten ikke klarer å sovne om kvelden. Frank og jeg pønsker på hvordan vi skal møte forventningene hans om en super bursdag mens vi er på tur og ikke kan bære på de tunge gavene han ønsker seg Vi må også bruke dagene til å finne ut av hvordan vi skal ordne oss over til Laos med visum og en todagers båt tur med «slow boat». Vi har ikke visa til å være i Thailand etter den 14.01.11 – så vi må videre. Det blir noen spennende dager!

 

 

 

Endelig ble det 2. januar – og elefantleir! Vi ble hentet kl 0800, da var sekkene pakket og frokosten spist. Etter en god times kjøretur i den luftige pickupen, svingte vi inn til elefantslandsbyen (Maetaman) som huser ca 60 elefanter. Det var ingen tvil om at vi var framme, for i gatene mellom stråhyttene, ruslet det enorme elefanter. Mange!

 

Det var som å komme inn i en egen landsby med små butikker, cafe og egen restaurant – i tillegg til dyrelivet. Det var store skur som fungerte som elefant garasjer og små stråhytter hvor trenerne lever med sine familier. To og to okser var spent fast til trekjerrer som tok med turister på turer. Ojjj- så spente vi var! Vi ble først vist til rommene våre. De lå midt i landsbyen og var en positiv overraskelse. Jeg var spesielt spent på sanitærorholdene. Men ingen grunn til bekymring. På begge soverommene var det eget vestlig toalett med dusj. Selv om sengen viste seg å være hard som stein og puta minnet om murstein, var vi fornøyde med innlosjeringen. Etter innsjekking fikk vi hver våre mahouttrøyer (mahout = elefanttrener). Så var det tid for å møte elefantene våre for de to neste dagene.

"Elefant-parkeringshus"

 

"Litt skjeve gardiner men allikevel koselig"

 

"..man har jo elveutsikt også.." 

 

Fem SVÆRE elefanter med tilhørende trenere møtte oss sammen med guiden som skulle være med oss disse dagene. Jeg hadde tenkt til å kjenne på om jeg skulle tørre å ri på dem etter å ha fått informasjon om elefantene, sett litt på dem og lært noen kommandoer. Men det var ikke sånn det fungerte. Vi fikk hver vår lapp med de thailandske kommandoene for å styre en elefant, men engelsk forklaring. Så ba mahoutene elefantene om å legge seg ned på bakken så vi kunne klatre opp på dem. Så da gjorde vi det. Jeg også. Når elefanten reiste seg opp, ble det skikkelig langt ned. Og ikke noe å holde seg i, bortsett fra et tau rundt halsen. Og når man sitter på en elefant litt bak nakken, er det som en nedoverbakke hvor det kjennes ut som man bare skal skli av. Etter litt nervøse rop om hjelp så jeg ikke skulle dette ned, klarte jeg å plassere meg litt mer bekvemt lenger bak på ryggen. Og da var det langt frem til tauet å holde i...Så der satt jeg mens vi gikk på tur. Livredd og anspent. Nesten en hel time. Man trenger ikke å være av de skarpeste leserene for å skjønne at dette ikke var noe for meg.

 

"Så bærer det av gårde på elefantryggen"

 

"Virkelig et travelt sted dette"

 

"Se min'a, så fiiin!"

 

"Vi passerer det lokale tempelet - og en bonde med to okser" 

 

Men gutta! De så ut som om de var født på elefant ryggen. Alle fire. Mens jeg klamret meg fast til elefantryggen så godt jeg kunne, satt guttene som noen konger og forsøkte å lære seg de ulike kommandoene for «gå fremover», «gå bakover», «stopp», «opp med snabelen» osv. Jeg ble imponert!

 

"Bare moro dette her.."

 

 

"Hva heter det igjen... Jonas leser kommandoer"

 

Så var det tid for elefant-show. Vi var overasket over at det nærmest var fult hus til showet, selvom klokka ikke var mer enn 0945. Showet var helt uten glamour faktorer – og helt utrolig imponerende. At det er mulig å trene elefanter opp til dette! De malte finere bilder av elefanter enn noen av oss klarer, de sparket fotball og hadde straffekonkurranse, de heiset flagg og spilte munnspill. Og mye mer. Etter showet var det tid for lunsjbuffet – og så mer elefantridning.

 

"Litt imponert.."

 

"..mer imponert.."

 

"..enda mer imponert.."

 

"..men hva er dette - elefant som maler elefanter?.."

 

"Ok, ikke i tvil - IMPONERT!! - vi hadde ikke trodd det hvis vi ikke så det med egne øyne"

 

 

Vi skulle ri elefantene gjennom en annen jungel. Guttene klatret lett opp på sine elefanter, med trenerene sine trygt ved siden av. Jeg vinket dem avgårde mens jeg hentet goboka mi for en lesestund i skyggen ved siden av den sildrende elven:) Gutta kunne fortelle at de hadde en fin tur hvor de så mye pen natur. Etter turen var det tid for å bade elefantene i elven. Det ble mye latter, glede og vannkrig.

 

"Jonas er i gang med stell og vask"

 

"Anders plasserer seg på grunna"

 

"Følg med nå.."

 

"Hva er det med unger og vann... Emil og Frank har vannkrig - med elefanter, kult?"

 

"Mer vannkrig.."

 

 

"Ferdig - ALLE er rene:-)"

 

"Opp av elva og tilbake til parkeringshuset"

 

"Venner"

 

Så stengte leieren for dagen og alle turistene forsvant. Det var bare oss som skulle overnatte. Det ble en stille og rolig kveld med litt unospill. Guiden og en kokk kom kl 1830 for å ordne med middag til oss. Det er en luksus resort lenger oppe i gaten, så vi tok turen dit for en kopp kaffe tidligere på kvelden.

 

"Der stenger siste butikken - og vi er alene - med elefantene.."

 

"Så da kunne vi kanskje trene hundene.."

 

"..eller mate elefantene - men bare de i innhegning, de som stod i "garasjen" måtte få være i fred"

 

Dag 2:

Vi våknet til elefantbrøl, en bra start på dagen! Guttene kunne nesten ikke vente med å komme seg på elefantryggen igjen, men dagen startet med å se på hvordan de lager papir i landsbyen. De bruker faktisk elefantmøkk til å lage papiret. Helt greit å se, men ikke all verdens spennende. 

 

"Jaså, ikke helt sånn - vel, hjemme har vi maskiner til slikt..."

 

"Vi legger de til tørk her gutter, jaså - ikke sånn.."

 

"Akkurat - stå på skrå mot sola ja.. burde kanskje skjønt det.."

 

"Hva sa du, ikke sånn heller..."

 

"Endelig - nå ble det riktig da går vi til showet gutter  - papir du lissom.."

 

Det ble tid til litt ny trening før elefant-showet skulle begynne. Og denne dagen skulle guttene være med i selve Showet sammen med sine mahouter. De gledet seg enormt til dette. Frank valgte å sitte som tilskuer, så det var bare de tre guttene som deltok. Det er vanskelig å si hvem som var mest stolte der gutten kom inn sittende på hver sin SVÆRE elefant sammen med ca 15 andre elefanter og trenere. Emil og Jonas fikk ri alene mens treneren til Anders satt oppe på elefanten sammem med han. De deltok i første delen av showet, resten så de sammen med Frank og meg.

 

"Åpning"

 

"Anders er med i elefantparaden"

 

"Så delte de seg i grupper og fremførte  - elefantting..."

 

"Massevis av publikum"

 

"Jonas' elefant showet mot oss"

 

 

Etter showet bar det ut på jungel tur igjen, men med egen mahout og svære stoler å sitte på. Så nå ble jeg også med. Siste delen av turen måtte vi gå av ved en salgsstasjon hvor det ble solgt souvernirer av landsbyfolket fra fjellene.Ferden tilbake derifra foregikk i oksekjerrer. Så fikk vi prøvd det også Nå var det tid for å si hadet til «våre» elefanter. Det ble tid for noen lagbilder også. Vi ble fortalt at en mahout tjener ca 3-4000 bath pr måned (kr 600-800). Vi valgte derfor å gi litt tips til hver av trenerene som hadde tatt seg så tålmodig av oss, det virket det som det ble satt stor pris på.

 

"Familiebilde"

 

 

"Avslutningsstund mellom oss, elefantene og førerne"

 

 

Etter ny lunsjbuffet, var vi kommet til siste del av opplegget, en rafting tur på bambusflåte 3 km ned elven. Det var en flott tur, rolig og vakker natur i strålende solskinn.

 

"Hatter må til for å beskytte seg mot solen"

 

"Butikken var åpen til og med i elven.."

 

"Enda en, men denne butikken manglet båt.." 

 

Ved elvemunningen ble vi hentet av pickupen som var klar for å frakte oss tilbake til to nye dager i Chiang Mai- Men nå på et bedre hotell for to dager med litt luksus Skjønt å skylle av seg elefantlukten i en skinnende ren dusj med tykke, myke, kritthvite håndkler til å tørke seg med. Men til tross for mine pyse tendenser var oppholdet alt i alt – HELT KONGE!

 Bussturen på tolv timer fra Hua Hin til Chang Mai gikk forbausende bra. Alle setene hadde god beinplass og seter som det gikk an å legge bakover i sovestilling. Bussen hadde til og med en egen bussvertinne som gikk i stilig uniform og serverte velkomstpakker. Disse bestod av vannflaske, juicekartong, eske med ulik kjeks og iskald våtserviett. Alle fikk benytte hver sin nakkepute og pledd. Det var toalett på bussen, men dette ble ganske grisete etterhvert, så jeg stod over Det var et stopp underveis, kl 24, hvor vi kjøpte billig cafemat. Etter det sov de aller fleste til vi ankom Chang Mai. Det var heldigvis ikke noe problem å sjekke inn selvom kl bare var 0630 da vi ankom hotellet. Vi skal bo i 6 netter på Tai Mai Guest House. Det er et to stjerners hotell, svært enkelt, men helt greit. Det største minuset er at det ikke er frokost inkludert, og det er urimelig dyrt å kjøpe den på hotellet. Den første dagen spiste vi frokost her og betalte nesten like mye som et rom koster (ca kr 160,-). Billige rom (180,-), men vi må for det meste bestille to rom, siden det er få hotellrom som er store nok til fem.

 

"Først måtte vi ta farvel med Sunee - taxidama vår"

 

"Før vi satt oss på bussen, og for en buss - med vertinne og alt..."

 

"Anders og Jonas får en god natts søvn"

 

"Bussen stoppet for nattmat"

 

"Vertinnen passet på at alle var på plass før avgang"

 

"Posering ved hotellporten" - bildet er tatt dagen etter.

 

"Lenge siden vi har sett en slike en gett... barna lurte veldig på hva dette var:-)"

 

"Slik så veggene på hotellrommet ut"

 

 Chiang Mai – midtpunktet i nord.

En utrolig spennende og innholdsrik by. En sjarmerende blanding av gamle gullbelagte templer og nybygde hoteller. Byen regnes som Nord Thailands hovedstad, men er mye roligere, mer oversiktelig og friskere enn Bangkok. Det er årlig 3 millioner turister som besøker byen, så de er vant med turister. Som i Bangkok finnes det omtrent 300 templer her. Et perfekt utgangspunkt for utflukter som er en dagsreise unna, opp i fjellene på vandretur, skogturer, tur til «den gyldne triangel» (stedet hvor elven Mekong skaper en fysisk grense mellom Thailand, Laos og Burma), besøke ulike fjelllandsbyer mm. Det finnes mange elefantleire her, og også uttalige matlagningskurs. Byen har en vakker park hvor vi tilbrakte en ettermiddag. Der fikk guttene kjøpt fiske- og duemat, og dermed var de sysselsatte. Dammen var full av sultne catfisch og gullfisker. Frank og jeg leide bambusmatter (leiepris 2,- pr dag), fant oss en plass i skyggen og tok en høneblund mens vi lyttet til tre glade gutter. Det er noe kjøligere her enn i Hua Hin og det kan være godt å ha på en jakke om kvelden. Men det gjør ingen ting, det er allikevel som en deilig norsk varm sommer.

 

"Gutta får hver sin is etter at de har bært skittentøyet til vaskeriet"

 

"ikke bare pent og rent..."

 

"Kan vi se en form for struktur her?"

 

"Vannet som skiller gamlebyen fra de nye delene"

 

"Her strykes tøyet etter vask - for levering til kunder"

 

"Noen turister tar cruise på elven Ping"

 

"Colaen kjøres til kunder - her bæres alt på og av med mannekraft"

 

 

De fleste hoteller tar i mot klesvask, men der må vi ofte betalt tre ganger vanlig pris. Vi valgte derfor å finne et lite vaskeri. Der var det en gammel, tannløs og blid mann som kunne fortelle på sjarmerende engelsk at han var 83 år. Han tok posen med vask, veide den på en rusten gammel kjøkkenvekt og fortalte at det kom på 24,-. Kunne hentes neste formiddag. Neste dag hentet vi nyvaskede og nystrøkne klær. Når vi møter sånne, kjenner vi at det er artig å oppleve ekte Thailand.

 

Thai-matlagnings kurs.

Her er det et rikt tilbud av matlagningskurs for å lære å lage thailandsk mat. Jeg lot meg friste og meldte meg på et heldagskurs (09-15). Det er så mange ulike å velge mellom og ikke lett å vite hvilket man bør velge – men jeg var super heldig med mitt valg. Et kjempe bra kurs midt i hjertet av Chiang Mai. Vi var tilsammen 11 personer på kurset, med ulike nasjonaliteter (USA, Canada, Holland, Sveits og Irland). Jeg ble hentet ved hotellet og kjørt tilbake etter endt kursdag. Man skal i løpet av dagen lage (å spise) syv ulike retter. Man velger fra en meny hvilke retter man ønsker å lære. Vi startet med en spasertur bort til det lokale markedet hvor vi lærte om ulike råvarer. Før vi begynte å koke, fikk vi lukte og smake på ulike urter fra urtehagen til kursstedet. Jeg lagde blant annet Pad Thai, vårruller, Chasewnøtter med kylling, Tom Yum og Pa Nang (lagde først en chilie pasta fra bunnen av, til Pa Nangen), i tillegg til dessert. Kurset ble holdt utendørs, men det var svalt og godt med skygge over hele plassen. Alle fikk hver sine arbeidsplasser med redskaper, i tillegg til hver sin stekeplass med gassbluss og wook. Kurslederen snakket godt engelsk, var kjempedyktig med gode kunnskaper om mat – og hun var festelig og inspirerende. Jeg ble skikkelig imponert over hvor veldrevet og godt organisert det hele var. Hvis du er i Chang Mai en gang og vil på matkurs – så anbefaler jeg dette kurset på det varmeste. Alle fikk med seg hver sin kokebok med fargebilder og alle oppskriftene. Kurset kostet 900 bath (ca 180,-). Det er også anbefalt av tripadvaisor og lonelyplanet. Sjekk hjemmesiden her.

 

Chiang Mai Zoo

For en flott dyrehage! Det er en av de bedre vi har besøkt. Pent og rent - og det ser ut til at det er godt for dyrene å være der. Vi har aldri sett pandaer før, og det fikk vi sett her. Det er lånt ut 3 pandaer fra Kina frem til 2013. Det er noen vakre skapninger! De var litt større en jeg hadde sett for meg. Mange ulike dyr og flere dyreshow hver dag. Området er stort, men det var et genialt buss system der inne. Litt sånn hopp på og hopp av. Det kostet 20 bath (4,-) for en bussrunde og man kan gå av seks ganger på en runde. Mange ulike teamaområder.

 

"Oppstilling, jeg sa oppstilling Emil..."

 

"På shuttlebussen i dyreparken"

"Her ser vi vår første ekte panda"

 

 

"Sa vi at alt var flott i dyrehagen??" Her selges elfenbenartikler!!

 

"Ikke langt fra "leverandør" til butikk her"

(De to ovenstående bildene viser produkter laget fra elfenben (elefanttenner). Asiatiske elefanter er regnet som en truet art og det er internasjonalt omstridt å importere og handle produkter laget av dette materialet, grunnen til det er nettopp at elefanter blir drept for at produsenter skal få materialer - og her selges altså dette - i dyreparken, som har som formål å bevare elefanter som dyreart... er det på tide med en sur smiley? )

 

Et av temaområdene vi vil huske, er en egen vinterhall med snø og -7. grader. Før vi gikk inn fikk alle utdelt tykke vinterjakker og gummistøvler (!). Inne i hallen ble vi møtt av en vinterstorm hvor snø og iskald vind pisket oss i ansiktet – mens muntre julesanger hørtes som bakgrunnsmusikk. Det var en liten bob akebakke der også, hvor to ansatte hjalp til med å gi skikkelig fart ned isbakken på store gummi ringer. Kaldt å være der inne med shorts på, men allikevel var det guttene våre som var sistemann ut Jeg var glad for en påminnelse om hvor kaldt det kan være – og nå nyter jeg det å hoppe over vinteren hjemme enda mer

"Vi skulle hoppe over vinteren i år - men 30 minutter for å glede barna gikk fint"

 

"Vinterkledd - i Thailand??"

 

Guttene likte seg så godt der at det ble en ny tur på dem den dagen jeg var på kokekurs.

 

"En liten tjuvstart til elefantcampen"

 

"ATV-løp, i dyrehagen..."

 

"På fugleshow - denne kakaduen er opplært til å hente penger fra publikum"

 

"Oppdrag utført!"

 

"En påminnelse om at flodhester er farlige dyr..."

 

 

Nattbazaren

Det er artig å gå og titte her - og å handle. Det syder av folk, lukter og inntrykk. Det selges alt mulig, det meste til en svært rimelig penge. Det kokes og stekes og krydderluktene pirrer i nesa. Bananpannekakene som lages ved bodene i Thailand må forsøkes. De er nydelige – og severes alltid helt nystekte og varme. Vi skal egentlig ikke handle mer, men det er jo nesten umulig å la det være. I alle fall når den esken som skal sendes hjem ikke er sendt avgårde ennå – og det er plass til litt til

 

"Esken ble kjørt til postkontoret, men der var det stengt - dermed blir det nok mer i den"

 

 

Ved nattbazaren er det en cafe/restaurant som heter «Lemongrass». Er du i Chang Mai, så må du prøve denne. Maten er himmelsk, noe av den beste thai-maten vi har fått. Vi bestilte ulike retter og alle var like utrolig gode. Hva med crispy brokkoli sammen med saftige kyllingbiter, dekket av en litt spicy peanøtt saus? Eller hva med en kyllingsuppe med gul karry, knasende løk, et snev av kokoskrem og med et sting av hvitløk? Franks favoritt "Pa Nang", akkurat passe spicy og med rikelig med tigerreker, var bedre enn noe annet sted. Stedet ser litt lurvete ut, med hvite murvegger som det er skrevet med tusj på over det hele. Men det er bare fordi andre gjester har skrevet hvor godt de likte maten Trivelig betjening og rimelig mat. Dra dit!

 

Nytt kamera

Hvis noen synes bildene våre blir bedre fremover, så er de sikkert det:) I går kjøpte vi kameraet vi har ønsket oss en stund. Vi var så heldige å få penger i julegaver, så vi valgte å bruke disse og litt til på et godt speilreflekskamera. Kameraet vi kjøpte til turen (pentax W 90), er et praktisk kamera å dra på tur med siden det kan filme under vann og tåler både litt sand og støt. Men det tar ikke spesielt gode bilder, og skumringsbilder er nesten umulig å ta. Vi er veldig fornøyde med kjøpet så langt, selvom vi hadde håpet det skulle være billigere. Men nå håper vi det kommer skikkelig gode bilder på bloggen!

 

"Synes det at bildet er tatt med nytt kamera??"

 

"Endelig et nattbilde som ble ok - bildet er tatt nyttårsaften - uten blits"

 

 

Nyttårsfeiring

I dag er det nyttårsaften og for oss har det vært en ganske vanlig dag. Det var uvant å ikke ha noen planer på denne dagen som ellers feires med god mat, venner, fyrverkeri og mange forventninger til en brakende midnatt. Det var en markering i byen med sceneunderholdning og fyrverkeri, så vi reiste dit. Vi startet kvelden med å spise middag på en indisk restaurant. Mange hoteller arrangerer galla middag, men det er ikke noe for vårt budsjett og klesutvalg Det var en skikkelig eksotisk stemning og artig å kunne feire nyttår på dette viset også. Akkurat som hjemme i Norge, har det braket og smelt i dagene før nyttårsaften. Ved midnatt så eksploderte det. Mye flott fyrverkeri!

 

"vi sender opp papirlykt"

 

 "Spente følger vi med"

 

"Vakkert!"

 

"Fyrverkerisalg fra boder i gaten - selvfølgelig, er ikke hjemme nå:-)"

 

"Interessert!"

 

"Men hvor skal vi sende det opp?? - det er jo fullt av mennesker overalt!!"

 

"Mange ventet på det store øyeblikket"

 

"..og noen utnyttet tiden bedre enn andre.."

 

"Endelig - vi er i 2011"

 

"På veien hjem fant vi en plass vi kunne fyre av vårt innkjøpte

- gutta følger med på at jeg ikke gjør for mye galt.."

 

"Og vi er tilbake på hotellet"

 

 

Guttene har hard nedtelling til elefantleieren, det gleder de seg skikkelig til. En dag igjen!

Etter elefantleiren skal vi bo to netter på et bra hotell her i Chiang Mai, før vi loffer mot Chiang Rai, den gyldne triangel og et nytt land, Laos.

 

Vi ønsker dere alle et godt nytt år!

 

 

 

I skrivende stund er det første juledag – og Moje og Beste har reist. De ble hentet av en taxi i kveld som skulle ta dem til Bangkok hvor flyet hjem går kl 0030 i natt. Med seg hadde de også med seg ca 30 kg bagasje for oss. Ble visst litt mye shopping...Billig her! Vi skal reise nordover i morgen kveld. Litt mer om det senere i innlegget. Det har vært fint å ha de her sammen med oss.

"Ferdig brunet og oppladet"

 

Beste kom på sykehus.

Noen dager før jul ble Beste syk, med høy feber og sterke smerter i ryggen, i tillegg til kvalme. Ettersom formen var såpass dårlig, var det lurt å få en lege til å sjekke han. Vi reiste til San Paulo hospital i sentrum, etter anbefaling fra norske naboer. Der ble han tatt godt i mot og fikk etter kort tid treffe legen. Legen vurderte at han trengte innleggelse, og sånn ble det. Han fikk enerom med eget bad i 4.etg. Han fikk også tv og telefon på rommet i tillegg til et klesskap. Rommet var gammelt og slitt og det virket bare sånn passe rent. Men han ble tatt veldig godt vare på. Kanskje til og med litt for godt. De sjekket temperatur og blodtrykk hver halvtime det første døgnet – og det blir litt i kontrast til at Beste faktisk trengte hvile og søvn. Ikke lett når man blir vekket jevnlig og de slo også på lyset hver gang de kom inn om natten. Etter flere prøver, fant de ut at Beste hadde nyrebekkenbetennelse, som de fikk behandlet. Beste ble liggende i tre dager og kom ut fra sykehuset på bittelille julaften. Litt sliten og i underskudd på god søvn- men på lille julaften var han tilbake til vanlig form. Fint å ha reiseforsikringen i orden når man blir akutt syk

"Men her er Beste helt frisk og har det ganske bra..." 

 

Dramatikk når vi møtte på bevæpnede menn i byen:

Den dagen Beste ble skrevet ut fra sykehuset, var Frank, Jonas, Anders og jeg på stranden på formiddagen. Når vi skulle hjem, stilte vi oss i en skyggeflekk og ventet på taxien som skulle hente oss. En dame passerte oss. Straks etter kom hun tilbake og spurte om vi også stod i skjul? Vi svarte at vi ventet på taxi. Hun virket opprørt og fortalte at det var en tungt bevæpnet mann rett borte i gaten som stod og siktet og skrek på en mann i en bil. Vi reagerte spontant og løp for å komme i skjul alle sammen. Vi løp inn på en gårdsplass som lå rett ved skyggeplassen vi stod ved. Det var en åpen plass og ikke det beste stedet å skjule seg hvis mannen skulle begynne å skyte. Damen som løp sammen med oss begynte å gråte og var veldig preget av hva hun hadde sett. Det var en høy murkant ved skyggeplassen vår og Frank tok oppstilling bak den for å se hva som foregikk. I mens gikk trafikken forbi som vanlig. Frank kom til oss og fortalte at det var flere bevepnede menn, ingen av dem bar uniform. Men han hadde allikevel et inntrykk av at de var sivilt politi. De satte håndjern på en mann som ble slengt opp han på et lasteplan hvorpå den ene bevæpnede mannen ble sittende oppe på mannen. Etter en lang stund bestemte vi oss for å gå ut på veien igjen, det virket rolig og trafikken fløt fortsatt forbi som vanlig, selvom de fleste førerene nesten vrei halsen av seg for å se hva som foregikk. Vi ble ganske skremte mens det stod på. Man hører jo om menn som har klikket og gått rundt og skutt folk. Kort tid etter kom heldigvis taxien vår, og vi var glade for å kunne kjøre vekk derifra. Jonas og Anders brukte tid på å snakke om hendelsen i etterkant, men det ser ikke ut til at det har satt spor. Selvom vi løp for å gjemme oss beholdt vi roen. Det var litt av en historie de hadde og fortelle til Moje og Emil når de kom hjem (Beste sov).

 

Julefeiring på en annen måte:

Vi hadde en flott og varm julefeiring med godt over 30 varmegrader. Moje hadde med litt av hvert i kofferten sin, til og med 3 julestømper. Disse ble fylt med godteri, akkurat som hjemme. Når guttene våknet på julaften fant de strømpen ved fotenden av senga. I stua lå det julegaver under treet, og Moje fikk et glimt av nissen som hadde lagt alle gavene der på morgenkvisten. Siden vi feirer jul på en helt annerledes måte i år, ble vi enige om at vi også kunne gjøre ting på en annen måte. Så etter en deilig frokost var det allerede tid for å åpne gaver. Og selvom det ikke var i nærheten av det gaveveldet som er hjemme, så ble det flere gaver på alle sammen. Det var i grunnen akkurat passe med gaver, det kan nesten bli for mye noen ganger. Guttene var veldig glade for gavene de fikk (vi andre også :).

 

 

 

"Noen klarer ikke å vente - spenningen er stor..."

 

"Emil tok opplesningsjobben"

 

"For å drukne i pakker må Anders låne mamma's pakker også"

 

"Jonas klarer heller ikke å lage pakkeborg:-)"

 

Hele dagen hadde vi på norsk radio og fikk dermed med oss alle de vakre julesangene og bittelitt julestemning. Pinnekjøttet putret på konfyren i flere timer og det luktet jul i huset. Klokken 17 satte vi oss til bords. Og du verden så utrolig godt det smakte med pinnekjøtt, poteter og kålrabistappe! Senere på kvelden fikk naboene besøk av et kirkekor med barnehjemsbarn med nisseluer. Med store og små var de næremer 40 stk og de sang julesanger på engelsk og ønsket oss alle «Merry Chrismas». Noen spilte også på instrumenter. Det var en unik og rørende opplevelse som vi ikke kommer til å glemme. De ønsket ikke betalt, men tok gjerne i mot en pengegave til kirken. Og det fikk de:)

"Samlet til julemiddag"

 

"Barnekor med julestemning"

 

Ferden videre:

I morgen reiser vi fra Hua Hin, og vi har fortsatt visum så vi kan være i Thailand i ca to uker til. Vi reiser derfor nordover, til Chiang Mai. Vi har hørt mye bra om nord Thailand og vi er klare for andre opplevelser enn sol og strandliv, selvom det har vært helt topp mens vi har vært her. Vi bestemte for lenge siden av vi skulle ta nattoget (ca 15 timer fra Bangkok), men slik gikk det ikke. En uke før avreise dro Frank for å kjøpe billettene, men da var alt utsolgt helt frem til januar 2011. Av de syv avgangene daglig var det ikke en eneste plass å oppdrive. Så nå har vi bestilt busstur. Det er med litt blandede følelser for bussturen tar 12 timer. Og det er lenge å sitte på bussen. Vi har betalt ca 780,- og siden det er betydeligere billigere enn å ta flyet, valgte vi bussreise. Vi tar med ulike spill, gode puter, matpakke, nyladede DS'er, pc og bøker – så satser vi på at det ikke blir en fæl tur

 

"Bussene i Thailand er ikke som i Mexico - får håpe komforten er annerledes også"

 

Vi har ikke den videre reiseruta klar ennå, det eneste som er sikkert er at nå skal vi skikkelig LOFFE rundt med hver vår ryggsekk i Asia. Vi har derfor sendt med Moje og Best alt vi kan unnvære, slik at sekkene ikke blir så tunge å reise med.

 

I Chiang Mai skal vi bli elefantførere!:

Julegaven til guttene i år ble et opphold i en elefant landsby (2-3. januar 2011). Der skal vi være i to dager, med overnatting. Der skal vi alle fem ta elefantførerserfikat og jeg tror vi både skal se å delta i et elefant show. Vi skal lære masse om elefanter, hvordan og hvilke kommandoer de bruker, de skal bades og tas på tur i jungelen. Det blir spennende og vi er veldig spente på hordan dette vil bli. Gutta gleder seg, jeg er .... ja – spent. Vet ikke om jeg liker nærkontakt med elefanter, men tar det som en utfordring:)

 

Vi var klare for kjæreste tur til Bangkok og vi ble som avtalt hentet av drosjen kl 0900 mandags morgen. Vi hadde i utgangspunktet tenkt til å ta toget, men det viste seg at vi da enten måtte ta 0630 toget eller det som gikk kl 1500. Det gikk ingen tog i mellomtiden. Så da ble det drosje. Prisen var avtalt til 1500 bath, det vil si ca 300,- for en drosjetur på ca tre timer. Og det går jo an!

 

"Beste måtte sjekke hvilken bil vi fikk til den prisen... vi har jo fått litt av hvert:-)"

 

Da vi ankom Bangkok, brukte sjåføren litt tid på å finne rett hotell, det er jo en del av dem Vi var sugne på litt luksus, nå som vi fikk to døgn helt for oss selv. Vi hadde derfor brukt mye tid på nettet når hotellet skulle velges. Ikke lett å velge, men vi bestemte oss til slutt for Kingston suites hotell, som hadde fått 9,4 poeng av 10 mulige fra andre gjester. Når vi endelig ankom, syntes vi lobbyen var litt tam. Liten og trang og hvor var lukuspreget? Vi ble tatt med til rommet i 7. etg, og det var heller ikke noe å juble hurra for. Ganske så aminnelig, med en inneklemt romfølelse siden rommet kun hadde to små glugger til vindu – uten mulighet for lysskjerming/gardiner. Vi spurte om å få bytte rom til et rom med vinduer, noe vi fikk. Og det likte vi mye bedre. Og frokosten på hotellet gjorde at vi ble ganske så fornøyde allikevel

"Det var helst slik vi ville det skulle sett ut hos oss - bildet er fra Rembrandt hotell"

 

Dagene i Bangkok ble akkurat så fine som vi kunne ha ønsket oss. Vi fikk shoppet, sett på folkelivet, spiste kjempegod mat, testet nattlivet, fikk sett nye steder av Bangkok og fikk spabehandling og massasje. Man lærer nye ting om hverandre når man reiser så tett sammen over så lang tid. Og på turen til Bangkok ble jeg kjent med nye sider av mannen min. For ikke visste jeg at han kunne shoppe på dette viset. Det gikk unna i en fei og posene fylte seg opp. Og jeg var snill og bar dem for han

"Den gode hjelper..."

 

To ting skilte seg ut av positive opplevelser denne gangen. Det ene var et fantastisk måltid på restauranten Rang Mahal i hotell Rembrandt. Det andre var turen til området Khao San. For en fantastisk stemning. Det er her ryggsekkturistene holder til, og gaten er så populær at den har sin egen hjemmeside. Her satte vi oss på en liten cafe og nøt god drikke og atmosfæren. Så mye ulike folk å se på, det var rent så vi glemte å prate med hverandre. Når vi endelig fikk løsrevet oss og kom oss videre, ble det et nytt stopp 200 meter ned i gaten. Der sank vi ned i hver vår gode stol, lukket øynene og slappet av mens vi fikk en halvtime med fotmassajse. Dette likte vi så godt at vi fortsatte med spabehandling og thaimassasje. Herlig! På kvelden reiste vi til den indiske restauranten, som vi leste om i en reisehåndbok. Vi gikk for en menypakke med et ukjent antall retter. Maten var himmelsk – og i tillegg var rammene perfekte med vakker utsikt, vi fikk vindusbord og veggen var av glass hele veien, førsteklasses service og det beste selskap Hvis man er glad i indisk mat, kan denne restauranten virkelig anbefales. Det var et sted med høy prisklasse, men allikevel kostet ikke menyen mer enn 1100 bath pr person (ca 220,-). Drikke kommer i tillegg.

 

"Ved starten av Khao San Road"

 

"Hvis du er misfornøyd med utdanningen løses det på et blunk her - uten å åpne en bok..."

 

"Eller morgendagens filmnyheter kan kjøpes billig"

 

"Eller kanskje en tatovering - som bare varer i noen måneder?"

 

"Så slapper vi av litt"

 

 Hotellet hadde også en meksikansk restaurant og vi valgte å reise dit neste kveld. Kanskje litt fantasiløst, men vi hadde begge lyst på favotittmaten vår, som er meksikansk. Det var så å si ikke gjester i restautanten, men allikevel hadde de levende musikk som skapte god stemning. Maten var god den, men opplevelsen hadde vært bedre med folk i resutauranten.

"To kjærester på meksikansk restaurant"

 

På onsdag hadde vi noen timer å bruke før toget skulle gå tilbake til Hua Hin. Vi reiste innom Pratunam markedet, og der skulle vi gjerne hatt litt mer tid. Det var mye å handle der – og veldig billig. Men siden vi hadde et tog å rekke, og trafikken i Bangkok til tider står helt stille, så måtte vi bare avslutte midt i all handle - moroa for å komme oss til togstasjonen.

"Her var det virkelig mye billig å handle..."

 

"Her handlet Frank litt mer..."

 

Vi hadde planer om å kjøpe billett på førsteklasse, men fikk beskjed om at dette toget ikke hadde det. Så da kjøpte vi andreklasse, og betalte 300 bath (60,-) for begge to. Vi ble rimelig skuffa da det gikk opp for oss at vi hadde kjøpt sitteplasser i en vogn uten aircondition. Det er nemelig mulig å betale litt ekstra for å få andreklasse med aircondition. I tillegg til at togvogna var gammel, møkkete og slitt, stinket det urin. Innstilt på å klare å la være å gå på do i de fire timene togturen tar, satt jeg og ventet på at toget skulle starte. Men ingen ting skjedde og etter en og en halv time i den varme, stinkende vognen, sjekket vi når toget egentlig kom til å starte. Vi fikk beskjed om at det skulle starte om tyve minutter. Vi valgte da og ta et annet tog, hvor det også var mulig å kjøpe førsteklasse billetter. Når dette toget startet en halvtime etter, så vi at vårt tog fremdeles stod på perrongen.

"#!##!! vi bytter tog etter to timer i kupeen som ikke har aircondition!

 

Førsteklasse er ikke slik man forventer at førsteklasse skal være, med luksuspreg. Men allikevel en himmelvidds forskjell! Nå fikk vi en egen liten kupe, men aircondition og en liten vask i hjørnet. Og to gode puter til å slenge seg nedpå med. I tillegg var det vognservice, og vi fikk bestilt både mat og drikke. Når vi nærmet oss Hua Hin, kom det en kar i uniform inn i kupen til oss. Han lukket døren godt bak seg, rakte frem en tom håndflate og formidlet at han kunne varsle oss når vi ankom Hua Hin ved å banke på døra vår. Det tok oss noen sekunder å forstå hva han egentlig mente, men så gikk det opp for oss. Vi gav han noen bath og han kom og varslet oss når det var på tide og gjøre oss klare for avstigning. I tillegg bar han bagasjen min for meg. Det er mulig det er dumt å gå med på slikt, men uten høytaler system som varsler ankomststasjonen, kjentes det greit å vite at noen ville si ifra. Deilig å se igjen guttene og det var godt å bli møtt av glade gutter som løp oss i møte. De hadde hatt det topp hjemme hos Moje og Beste med strandtur, bytur, vaffelsteking (og spising), norske pannekaker og jatzy turnering.

"Ingen nød når moje og beste har kontrollen..."

 

"Første klassevogn i Thailand" 

 

"Fullt mulig å sove i, også på dagtid"

 

Frank er en snill og grei mann og ha, men det koster han ikke en kalori og dytte meg ut i vannet når han finner det for godt. Kjole eller ei. Makan!

"Vel, hun stod på kanten, så beleilig til..."

 

"Men hevnen er jo søt..."

 

Gratulerer med 73 års dagen, Beste!

Dagen etter fylte Beste år. Han fikk frokost på senga av kone-mor og på ettermiddagen fikk vi kaffe- besøk. Da hadde Moje stekt en ny stabel med vafler, og det ble servert både is, frukt og andre kaker. Etterpå dro hele gjengen til Jailhouse restaurant (dansk), etter ønske fra Beste. Det tok en og en halv time å få maten, men når den endelig kom var den knallgod. Vi hadde en trivelig kveld Jonas rakk å skype (snakke og se hverandre på video på pcen) med klassen sin før vi reiste ut for å spise middag. Det var noe han satte veldig pris på. Han snakket mye om samtalen med klassen i etterkant. Han savner både klassevenner og læreren sin og ser frem til å møte dem alle igjen.

 

"Moje ordner til bursdagskaffe"

 

"73-åringen er fornøyd"

 

"Her er vi på Jailhouse restaurant  - god mat!"

 

Førjulstemning med sjømannskirken:

Sjømannskirken i Thailand befinner seg i Pattaya. Men denne fredagen hadde de tatt turen til Cham Am og baren til Nissa Nyberget for å synge julen inn. Det var et utrolig flott arregament og de ønsker å få dette til å bli en tradisjon. Jeg anbefaler alle å få med seg dette hvis de har muligheten. Makan til god stemning! Vi ble møtt med julesanghefter hvor alle gode, gamle julesanger stod. På alle bord ble det satt ut vafler med skikkelig godt, norskt jordbærsyltetøy. Også fikk vi kaffe. Nissa , kjent fra julemorgen, eier baren. Og det virker som om han har klart å skape et musikk miljø der. Nissa satt selv bak piano og han hadde tre andre musikere med seg. I tillegg var sjømannspresten, Jan Olav Johannessen og hans team der, en skikkelig fin type og det var han som ledet det hele an. Vi sang julesanger av full hals og klappet med i takten. Ingen jul uten Alf Prøysen sine viser - og de skaper en helt spesiell julestemning. Det var også en artig quiz, slik at stemmebåndene fikk en liten hvil. Det var også en gledelig overraskelse at den alltid like kjære og morsomme skjetsen «grevinnen og hovmesteren» ble vist på storskjerm. Det skapte høy latter, noen lo så de ristet. Det hele ble avsluttet med at cd en ble satt på og «Helliga Natt» ble sunget av Jussi Bjørling. Sangen fylte hver krok av baren og det ble høytidsstemning. Den er bare vakker. På storskjermen ble det vist bilder fra den norske vinteren/julen hjemme. Det skapte en trolsk stemning hvor vi så den røde julekula blinke på juletreet, knirkende snø i strålende solskinn en kald hvitkledd vinterdag, den syvarmede julestaken i vinduet, ettermiddagslyset som hviler over snøtunge trær, skispor i snø som gnistrer i solskinn mm. Det er første gangen jeg har kjent et snev av savn av den norske kalde vinteren hjemme.

 

"Nissa Nyberget med sin kone"

 

"Sjømannsprest Jan Olav akkompagnert av Nissa"

 

Frank og Moje stoppet av politiet:

Moje er en tøffing og hiver seg gjerne bakpå mopeden for å bli med Frank på tur. Men både hun og Frank «glemte» hjelmen. De ble stoppet av en politimann som visstnok var svært høflig og grei. Frank fikk bot for å ikke bruke hjelm, Moje som satt bak, slapp bot. Boten var på 200 bath (40,-) og Frank fikk beskjed om at han kunne kjøre uten hjelm uten å få flere bøter den dagen. Men neste dag ville han kunne få en ny bot, så da burde hjelmen komme på.

"Men etter møtet med politiet bruker vi de hjelmene vi har...vi har bare to..."

 

Høysesong i Hua Hin:

Vi merker godt at det har blitt høysesong her – og det kommer stadig flere turister hit. Guttene har ventet i spenning på om det ville komme flere barn til boligområdet vårt, og nå har det endelig kommet noen! Det er godt å få flere å være sammen med Vi gleder oss til julaften, men samtidig er det vemodig at det nærmer seg. Det betyr jo at Moje og Beste drar hjem og at vi ikke ser noen fra familien igjen før vi er tilbake i Norge. Vi forsøker derfor å nye dagene sammen mest mulig! I mens bruker Anders dagene på å fundere over om hvordan nissen skal kunne si How-How når han er i Thailand. For det heter det vel ikke på thailandsk? Han har heller ikke funnet ut av hvordan nissen skal komme seg inn i huset om natten – det er jo ingen pipe her. Det blir spennende å se hvordan nissefar løser dette

Lenge leve kongen!

Søndag 05.12.10 hadde kongen i Thailand bursdag. I tiden frem til bursdagen har Hua Hin blitt mer og mer pyntet. Når selve dagen opprant, var det en opplevelse å gå i byen på kveldstid. Det var hengt lys rundt omkring i hele sentrum, alt var skikkelig overdådig – men også et svært vakkert skue. Vi var spente på feiringen og så frem til denne dagen. Randi og jeg hadde ikledd oss rosa bluser for anledningen, for å være med å hedre kongen (kongens farger er rosa og gult). Blusene kjøpte vi for kr 34,- pr stk, så det var en grei investering selv om de kanskje ikke blir brukt ved flere anledninger. 

"Ladies in pink"

 

Etter middag på «Heidis», en sveitsisk restaurant med kjempegod mat, oppsøkte vi hovedgaten hvor vi var fortalt at det skulle være en markering av bursdagen. Det viste seg at det var små tilstelninger langs hele hovedgaten hvor alle tente lys og sang sanger til kongen klokken 21. Vi ble ønsket varmt velkommen av lederen for arrangementet,

"Hele gjengen på restaurant"

som gav klart uttrykk for å være fornøyd med damenes valg av klær til anledningen, vi fikk tildelt stearinlys og drikke i høye glass. Trafikken stoppet opp og fra broen kunne vi se ansamlinger av grupper med levende lys i begge retninger. Det var en høytidelig og verdig markering, Thai-ene sang fellessang for anledningen og vi nynnet med så godt vi bare klarte.

"Litt i bakkant, men alle er her"

 

"Trafikken ble stoppet i ca 15 minutter, da ser det slik ut..."

 

 Vi reiste bortom stedet hvor kongesangen skulle synges uten stopp helt frem til bursdagen. Når vi var der sist, hadde de sunget i 74 timer, nå lyste den digitale klokken på 119 timer. Og det satt fortsatt noen og sang! Imponerende hva de gjør for å hedre kongen sin.

 

   

"Hvis du vil øve deg til neste år - her er teksten som gikk i 119 timer..."

 

"...og hvis du vil lære melodien - her filmes plassen to dager før den store dagen"

 

 

Apefjellet – igjen:

Ikke uventet har vi vært en ny tur på apefjellet. Jo mer vi ser av det, jo mer ufyselig synes vi stedet er. Denne gangen var vi en stund – og guttene var veldig fornøyde med det. De deler ikke vår opplevelse av at det er et hæselig sted. Frank kjøpte en kurv med bananer til å mate apene med. Han hadde ikke før fått den i hånden, før en svær apekatt satt på ryggen hans og en haug andre krafset etter han. Da ble mannen min irritert gett! Han forsøkte å veive den bort, men den satt som støpt. Etter noen svingninger rundt og høylydte lyder, ble han kvitt dem når han kastet tilbake kurven. Grisa til skjorta hans og greier. Kamera lå dessverre i veska akkurat da, eller så kunne det ha blitt et morsomt bilde.

"Lykke!" 

 

 Slanger i paradiset:

Vi har lest at det er ca 1% som ser slanger mens de er på ferie i Thailand. Vi så to levende og en død på samme dag! Den første så vi på formiddagen, den hadde vært ved naboen over gaten sin bakport. De fikk hjelp av oppsynsmannen her til å drepe den. De fraktet den til den ledige tomten ved siden av huset vårt og knuste hodet på den med en murstein. Den sprellet fælt, selv med et knust hode. Senere på dagen fant Anders en død, overkjørt liten slange i veibanen. Den likte han godt, og dro den med seg inn på restauranten vi skulle på. Det likte ikke innhaveren så godt. På kvelden ruslet Frank og guttene - og Emil oppdaget en slange ved beinet i det han skulle sette ned foten. Han klarte å hoppe til siden i stedet for å tråkke ned – og slangen forvant på et blunk. Den er jo ikke mer interesserte i å møte oss enn vi er i den. Så enten er det mye slanger her, eller så har vi hatt noen sjeldne syn. Det lever 200 ulike slanger i Thailand og mange av dem er svært giftige.

"Denne var ved bena til Emil"

 

"Denne slangen ble slått ihjel i bakgården ved huset - giftig? vet ikke..."

 

 

Snart er det jul:

Spesielt Anders gledet seg enormt til å skulle pynte pepperkakehuset, akkurat som hjemme. Når det var to uker igjen til julaften, var tiden inne for å forsøke å få litt julestemning i stua. Vi satt på julemusikk og fant frem det vi har fått kjøpt inn, blant annet et lite juletre med pynt til, juleklistremerker, flere lysgelandere, glitter og en flergreina julestjerne. Og selvom det er vanskelig å finne den store julestemningen i solskinnet og 30 varmegrader, så ble det en hyggelig stund. Og vi var fornøyde med resultatet, alle mann Vi har også sendt avgårde en haug med julekort, så vi er i rute.

"Medbrakt i kofferten til moje og beste"

"Først må veggene limes sammen etter litt for hard transport..."

 

"Etterpå skal det pyntes.."

 

"Gummibjørnen til Emil fikk to Cola"

 

"Ferdig resultat!" 

 

"Deretter pyntet vi resten, juletre og girlandere fikk sin plass"

 

"Det holdt ett døgn før opphengssystemet måtte revideres:-)"

 

"Plastic fantastic!"

 

Moje og Beste blir overrasket:

De tok en tur til byen en formiddag, mens vi var hjemme og jobbet med skolearbeidet. Kort tid etter sendte Moje en melding til oss og skrev at de hadde møtt på to av sine beste venner, Mai og Steinar fra Brøstadbotn, på kjøpesenteret. De visste selvfølgelig at Moje og Beste var her og drev og planla hvordan de skulle overraske dem. Men det slapp de jo å tenke mer på når de plutselig møtte på hverandre. Et overraskende og gledelig gjensyn.

"Her har vi samlet alle på terrassen"

 

Sol, sommer og gode dager:

Vi stortrives her i huset og dagene går unna selvom vi ikke gjør så mye. Det er varmt både dag og natt, så vi har late deilige dager med god frokost, masse bading, turer til byen og markedene, massajse og strandliv. I tillegg har vi god struktur på skoledagene. Nå setter vi på klokken, slik at vi kommer tidligere opp og kan ha en god skoleøkt før vi tar fatt på badelivet. Vi har laget et oversiktelig system hvor alt som skal gjennomgås før jul blir satt opp på en vegg med post-it lapper. Så tar vi de bort ettersom arbeidet er utført. Vi må fortsette med gode arbeidsøkter helt frem til bitte-lille julaften før vi kan ta juleferie.

 

"Arbeidslisten for skolearbeid - Emil har venstre, Jonas høyre skapdør"

 

"Jonas kan den lille gangetabellen, og kan kaste lappene vi brukte i skolearbeidet"

 

"Så er det tilbake til hverdagen igjen"

 

"Anders på hesteryggen"

 

"Emil fikk seg også en tur"

 

Kjærestetur!:

Moje og Beste har tilbudt oss å ta oss noen dager for oss selv, mens de passer barn og hus. Det har vi takket JA til. I morgen tidlig blir vi hentet av en taxi som tar oss til Bangkok og et fire stjerners lukushotell. Vi skal bo på hotellet i to netter før vi tar toget tilbake til Hua Hin for å feire Beste sin bursdag. Det blir fint å oppleve mer av spennende Bangkok. Moje og Beste har en ledig koffert vi kan fylle med 20 kg, som de tar med tilbake til Norge for oss. I kveld har jeg prøvepakket ned det vi har av det som skal hjem, for å sjekke hvor mye som kan handles i Bangkok. Og det er fortsatt plass til en del – så Bangkok – here we come!

Vi ankom huset vi har leid på fredag, Moje og Beste skulle komme på mandag. Vi var spente på huset, ville det være like flott som vi trodde? Og gjett om det var! Ganske nytt hus med tre soverom, to bad, flott uteplass og privat basseng - i tillegg til et større basseng på fellesområdet.

 

"Gutta var i bassenget før vi rakk å lukke opp sekkene..."

 

"Og Frank måtte teste sofaen på terrassen:-))"

 

Guttene var i bassenget før vi rakk å komme inn med sekkene. Vi brukte helgen på å komme i orden og å se oss omkring i området og i litt av byen. Moje og Beste landet i Bangkok klokken 0630 mandag morgen, og vi ventet dem hit i 10-11 tiden (Med Toyotan som kjørte oss på fredag...). Planen var å gi dem en varm mottagelse med pådekket frokostbord, blomster på bordet, nytraktet kaffe og no godt til kaffen. Og velkomsten skulle selvfølgelig filmes. Alt hadde gått så glatt og greit for dem, at de var her allerde 0945 – og da var selvfølgelig ikke vi klare. Vi rakk såvidt å få rotet frem kamera så vi rakk å få et bilde av glade gutter som styrtet mot besteforeldrene sine. De hadde gledet seg fælt! Så utrolig koselig å se igjen familien etter fire måneder på reisefot.

 

"Endelig gjenforent med Moje og Beste"

 

 

Medbrakt fra Norge:

Og dagen ble som en tjuvstart på julaften. For i kofferten hadde de med seg litt av hvert. Guttene ønsket seg kun en ting fra Norge, og det var nye Donald blader. Takk til snille tante! Jeg fikk det jeg ønsket meg, flere lypsyl (lebepomade). Frank ønsket seg ingen ting. Guttene fikk også hver sin julestrømpe med godteri, en førjulsgave fra nok en snill tante og onkel. Ellers var det twist, freia sjokoladeblanding, adventslys sjokoladekalender til alle fem, pinnekjøtt til julaften, polly julemiks, kaviar og norske aviser. For ikke å glemme pepperkakedeig og pepperkakehus til å lime sammen. Vi har bare stekeplater her, så pepperkakedeigen gikk ned på høykant og halvkiloen varte akkurat i en og en halv dag. Gjett om gutta koste seg! Og etter hva jeg har skjønt, så er det med noen julegaver i kofferten også

 

"Blader og norsk lesestoff..."

"Når skal vi lage pepperkakehus? Nå? Pleeeease??"

 

 

 

Sentrum av Hua Hin:

Hua Hin er et deilig feriested, men litt sånn som det er i syden. Mange skandinaviske restauranter, betjening som kan snakke både norsk og svensk, skreddere som inviterer deg inn i butikken med noen norske strofer og massevis av turister fra Norge og Sverige. Hadde ikke blitt så overrasket om vi møtte på kjentfolk her, nei. Stranden er også som en vanlig sydenstrand, ikke noe krystallklart vann her. Men stedet er allikevel svært annerledes enn sydenferier. Kontrastene her er store, flotte villaer ligger side ved side av boligområder som består av blikkskur. Fattigdommen er svært synlig, selvom Hua Hin helt sikkert ikke vil være stedet vi ser mest fattigdom når vi loffer rundt i Asia. Det er svært mange løshunder her, og det som er vondt å se er at mange av de er skadet. Disse dagene har vi sett mange hunder som halter eller går med store, åpne sår som er virkelig stygge og som hadde trengt veterinærbehandling.

"Denne hunden kunne ikke ha det godt!"

 

"På fortausrestauranten ved Night-Market"

 

"Fire på rad mens vi venter på maten, Emil er nesten uslåelig"

 

Folket her er svært vennlige og imøtekommende. Og veldig glade i barn. Dessuten er det billig å leve her. Vi har lunsjet nede i gaten, og prisen for en porsjon stekt ris med kylling er kr 4,- Der spiste og drakk alle syv for under hundrelappen. Det er flere markeder her og det er billig å handle. Mye å se på, god stemning og like mye en turistopplevelse som en handleopplevelse. Og så er det utrolig mye god mat som selges der. Mye fersk sjømat som grilles og kokes og små boder som lager bananpannekaker, friske smooties etc. En annen ting som også er billig her, er massajse og spa. I går tok vi alle massasje, jeg og guttene hadde fotmassasje. Morsomt å se guttene sitte som små prinser på rekke og rad. Anders fikk latterkula, det kilte så veldig. Det livet opp i salongen, alle lo med han – både kunder og ansatte. Jeg måtte til slutt bli litt streng med han, han klarte ikke å slutte og folk ønsker jo å sitte og slappe av under spa behandling.

 

"Bananpannekake med sjokoladesaus, mmmm"

 

Turer i distriktet (Adventure Park og Monkey Mountain):

Vi bor ca tre km fra sentrum og bruker en fast taxi til å kjøre oss. En svært hyggelig og flink kvinnelig sjåfør som tar oss med rundt for en rimelig penge. Er hun opptatt, så sender hun mannen sin. Vi reiste en dag til en adventure park hvor det var ulike aktiviteter. Der kunne vi kjøpe ulike pakker med opplevelser, feks ri på elefant, se på ulike show, få bilde, mate dyrene etc, men dette synes vi var dyrt. Det var opptil 500,- kr pr person.

"Sunee, vår faste taxi-sjåfør"

 

"Sammen igjen..."

Vi valgte derfor å kun bli med på kobra- og krokodille show. Det var bare fire andre der i tillegg til oss. Kobra showet var skummelt å se på, han var ganske så vågal den stakkars mannen som har dette som jobb. Han ble faktisk bitt av den ene slangen, men det var heldigvis en av de ugiftige, selvom det nok er smertefullt å bli bitt. Han blødde fra hånden, men fortsatte som om ingen ting hadde hendt. Den ene fingeren hans var deformet og så ut som en tykk pølse. Han forytalte til Emil at det skyldtes et kobrabitt for noen år siden. Krokodilleshowet var greit, men ikke noe mer enn det.

"Kobrashow"

 

Vi kunne titte på de andre dyrene i parken der etter showet. Det var en hissig apekatt som satt lenket til halsen, en liten babyelefant som stod bundet fast med tykk kjetting uten mulighet til å gå et skritt, som også skrek i misnøye (de forklarte at den hadde vært rampete), gullfisk som vi kunne mate med tåteflaske (!) mot en liten betaling, det samme med noen geiter. I tillegg til mange elefanter.

"Hvem er mest nervøs, Emil eller foreldrene hans...?"

(PS: denne slangen er ikke giftig!)

 

"Handa til slangemannen - sjekk pekefingeren..."

 

"Elefantmating med bananer"

Vi betalte for en kurv med bananer som vi kunne bruke til å mate babyelefanten. Selvom cobrashowet var spennende å se på, tror jeg ikke at jeg vil anbefale stedet. Til det ble dyrene der tatt for dårlig vare på, og det var for dyrt. 

 

 

"Vel, hvis en skal prøve det meste..."

 

"Apen ville også ha litt mat" 

 

Monkey mountain (khao Takiab):

Ved et tempelområde sør for sentrum - wat takiab, bor det haugevis med ville aper. Vi var der en kort tur etter adventure parken. Vi gikk opp alle trappene for å se på tempelet. I mens var det aper rundt oss på alle kanter. Guttene synes dette var helt storartet og de var svært misfornøye med foreldrene sine når vi reiste derifra for å få oss litt lunsj. Det endte med at vi lovet dem en ny tur dit.

"Moje på trappene til Wat takiab, hun måtte dekke til bena"

 

"Massevis av aper på vei opp den lange trappen...hmm, en med solbriller og sekk"

 

"Munkene solgte blomster nede ved trappestarten og sendte de ned med denne løpestrengen etterhvert som det ble fullt ved tempelet, pappa mente dette var opphavet til "Monke(y)-business"!!"  

 

Vi valgte å spise på en liten lokal fiskerestaurant som rett og slett lå på brygga. Fiskebåtene lå tett i tett ved bryggen – og fiskerene måtte gå gjennom spisestedet for å gå i båten sin. Servitøren kunne ikke et ord engelsk, men vi klarte da å få bestilt mat – og det smakte godt!

 

"På bryggerestaurant"

 

"Tok litt tid for noen å godta at dette var trygt"

 

Allerede i dag ble det ny tur til apefjellet, guttene så veldig frem til det. I dag hadde vi bedre tid og gikk rundt på større deler av området. Og det er jammen mange aper der. Og de er skikkelig frekke, de river alt ut av hendene på deg., hvis de klarer. I tillegg til alle apene, er det mange løshunder der, flere med stygge skader. Stedet er svært forfallent, det ligger søppel overalt og det ser ut til at de fleste husene er fraflyttet. I tillegg så er det apedritt/tiss over det hele. Men gutta elsker stedet og apene. Det er jo utvilsomt eksotisk og svært langt fra vår norske hverdag å rusle rundt med ville aper på alle kanter. Det er ikke umulig det blir ennå en tur dit.

"Jonas fikk mange flotte bilder"

 

 

Kongen har bursdag 05.12.10

Kongen i Thailand har en unik posisjon i det thailandske samfunnet og han symboliserer stabilitet i et land som har vært preget av mye politisk uro. Han er en høyt elsket og respektert mann og det bærer Hua Hin preg av. Jeg vet ikke om det blir pyntet og gjort i stand like mye over alt i Thailand, eller om det er spesielt mye her siden han har feriehus her. Overalt er det svære plakater med bilde av kongen. Så og si alle restauranter har bilder av kongen og dronningen på veggen. Sentrum er vakkert pyntet med lys og lyslykter over det hele. Sånn sett minner det om desember måned hjemme med lys i trær og rundt bygninger. Bare at det er enornt mye mer her enn hjemme. Det er et vakkert skue. I går gikk vi forbi en gruppe med ungdommer som satt og sang den samme sangen om att og om att. Sangen var til ære for kongen og alle ble invitert til å delta i sangen, slik at den kunne fortsette helt frem til Den store dagen. På en stor lystavle lyste tallene på hvor lenge de hadde sunget, 74 timer. Det er tre farger som går igjen i disse dager. Gult, blått og rosa. Kongen er født på en mandag – som har gul farge. Dronningen er født på en fredag - som har blå farge. Etter en sykehusinnleggelse møtte kongen folket i rosa skjorte. Det er blitt symbolet på styrke og god helse. Så på burdagen hans kler man seg i enten gult eller rosa når man går til byen for å feire. Han blir forresten 84 år gammel. I morgen bærer det avgårde til byen, feiringen er noe vi tror det er verdt å få med seg. Hvordan det var, vil vi skrive om i neste blogginnlegg.

"Slike stands står det overalt"

 

"Hovedgaten mot Jernbanen"

 

Vi landet i Bangkok ca 1630, men det skulle ta noen timer før vi var innstalerte på hotellrommet. Vi var slitne etter en ni og en halv times flytur, men spente på vårt første møte med Asia. Flyturen gikk fint, vi har lest at Thaiair er kåret til verdens beste flyselskap å fly med, og var derfor ekstra forventningsfulle før flyturen. Det var bra og fly med de, men New Zealand air var klart bedre. Bedre skjermer på seteryggen med større utvalg og behagligere seter med større beinplass. Og servicen var også hakket bedre med utrolig vennlig personalet. Men bevares, god servise på Thaiair også, ikke noe å klage på der.

"På tide med en flytur - igjen"

 

 Vi hadde avtale med hotellet om å bli hentet, men fant ingen med navnet Lillevik på. Vi ble fanget opp av en hyggelig dame som skulle hjelpe oss å finne ut av dette. Mens hun ringte, ble vi presentert for flere ulike aktivitetstilbud – som vi var såååå heldige å få superpris på akkurat denne dagen. Vi valgte å kjøpe den ene turen, som var en tempeltur med personlig guide (statlig ansatt) i bil med aiorcondition ($ 50). Etter bestilling tok damen med oss lenger bort i ankomsthallen, og jaggu meg, der stod sjåføren med «FRANK LILLEVIK» plakaten. Vi ble fraktet til hotellet i en behagelig bil, og det var godt, for trafikken stod dønn stille. Knapt så vi beveget oss fremover. Nå var klokken blitt nærmere 2030 og med tidsforskjellen var klokken 0030 for vår biologiske klokke.

Når vi endelig var fremme ved hotellet, så beklaget personalet at det var skjedd en feil og at hotellet var fullbooket. De hadde imidlertid leiligheter med store, behaglige rom et annet sted i byen. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg inn i to taxier. Hotellet ordnet dette, men det var med en litt ubehagelig følelse jeg satt i en taxi sammen med Anders, uten å vite navnet på hotellet og uten penger. Men alt gikk fint og vi ble plassert i leilighet i «State Tower», hvor den andre halvdelen av bygget er et femstjerners hotell. Rom i 34 og 35 etg – for en utsikt! Slitt og enkelt, men veldig romslige leiligheter. Vi var stuptrøtte etter en lang dag og sovnet straks.

"Bangkok sett fra 34. etg - Lebua State Tower"

 

"Slik så frokostene ut" 

 

 

Kaosbyen:

Bangkok er uoversiktelig, kaotisk, støyende, spennende, frekk, forurenset, sjarmerende og vennlig. Etter to dager her, følte vi oss på ingen måte «mette» og valgte å forlenge oppholdet med tre dager som ble til fire på grunn av lysfestival på den planlagte avreisedagen (21.11.10). Emil kom med følgende utsagn her om dagen: « Bangkok er som Asias New York» - og det er vi voksne helt enig i :).

"Is og slush er deilig i varmen - det er rundt 30 grader hele tiden"

  

Det er utrolig mye å se og gjøre her, det er travelt, trafikken er helt vill, det kjennes som vi går i en biltunnel inne i mellom (eksos i luften), det er mye å handle her og det er billig. Fortauene er fylt opp med matbord hvor retter tilberedes, kokes, stekes, friteres og selges. Andre selger frukt og grønnsaker. Vi sirkler oss mellom bodene, frityrgryter og alle menneskene med et godt øye på barna.

"Fiskehandleren i Bangkok" (ikke bokhandleren i Kabul...)

 

Alt er annerledes enn hjemme i Norge og vi blir ekstra glade for å bo i et så flott, trygt og ivaretagende land som Norge er. I folkemengdene her støter vi på tiggere, flere er forkløplet, noen sitter uten armer og bein, en hadde deformerte hender og føtter, en satt nærmest uten ansikt – det så ut til at syre hadde ødelagt det, blinde står med koppen foran seg og ber om en slant. Det er en brutal virkelighet. Jonas er den som gir bort det han har av småpenger når han passerer noen som trenger dem bedre enn han.

 Vi måtte bytte hotell og nå bor vi på Swan hotell (2 stjerner) som er helt topp. Rent og pent, basseng, sentralt, familievennlig og med god frokost. Vi betalte 3000 bath pr natt (ca Nk 600,-) for et trippel rom og et to manns rom, som ligger ved siden av hverandre. Deilig med basseng og det blir litt bading på formiddagen før vi forsvinner ut i storbyen.

 

Tempeltur med guiden, Sainei:

"Wat Traimit"

 

Vi ble hentet som avtalt av en smilende Sainei kl 09 om morgenen. Han tok oss til det første tempelet, Wat Traimit. Her så vi en buddah som er laget av fem og en halvt tonn med rent gull.

"Guiden Sainei med Jonas og Emil"

 

"Buddhaen har en fantastisk historie - klikk her for å lese mer"

 

Det neste tempelet, What Poh, viste oss en liggende buddah 46 m lang og 15 m. høy. Under fotbladene var det 108 symboler for lykke. Ved å gi en liten donasjon fikk vi en skål med småmynt til å legge i 108 krukker som skal gjenspeile lykkesymbolene. Når mynten legges i, skal man be for de tingene man ønsker seg i livet. Anders kunne fortelle at han hadde bedt om at han ikke skal glemme at han skal åpne sin egen dyrehage når han blir voksen – og at han ikke skal få lyst til å drikke seg full når han blir ungdom.

 

"Hva ønsker du deg da??"

 

Sainei kunne fortelle at det finnes 400 templer i Bangkok og 32 000 i Thailand. Så langt var vi veldig fornøyde med turen, vi lærte mye og var glade for å ha kjøpt et opplegg uten noe lureri. Ellers så opplever vi at noen forsøker å snyte oss for noen kroner hele tiden, det skal jeg skrive mer om senere i innlegget. Når vi kom til den siste delen av turen, fortalte guiden Sainei at vi skulle på en båttur langs elven. Litt overrasket over det, siden vi ikke oppfattet det når vi kjøpte turen. Ved båtstedet bad Sainei Frank om å komme å betale, alt skjedde i en fart. Han hjalp nærmest Frank å ta pengene ut av lommeboken. 1800 bath takk. Vi måtte til og med betale for Sainei. Bortsett fra at vi følte oss lurt, noe vi fortalte guiden og som han beklaget, var båtturen veldig bra.

Vi ble tatt med nedover elven og så et roligere Bangkok. Hus på påler hvor fattige lever, husene var slumaktige, det var såvidt noen av husene hang sammen. En fisker satt i en liten båt og dro inn fiskegarn med dagens fangst i. Høydepunktet for guttene var når vi stanset ved en gammel kone som solge brød til å mate fiskene med. To loff ble revet opp til fiskemat. Og for et syn! Store fisker slåss om smulene, det kokte rundt oss. Det var så vi kunne mate fiskene fra hånden. Vi kunne også ha løftet fiskene rett opp i båten, om vi ville hatt med en fisk hjem (noe Anders gjerne ville). Fiskene hadde ikke tenner, så derfor var det ekstra morsomt å mate fra hånden.

"Mer ryddig og strukturert her enn på mange andre plasser langs elven"

 

"Har vi det moro dere?"

 

 Nå begynte vi å bli slitne og ikke minst sultne. Klokken var 14 og vi hadde ikke spist siden frokost (turen skulle vare til 1200). Sainei tok oss med til en lokal cafe før han skulle gi oss en sightseeing i byen. Vi undret oss over at han ikke avsluttet turen. Men Sainei, som snakket hele tiden, sa han elsket oss, og at vi skulle ha en fin dag sammen. Etter mat gikk ferden rett til en silkebutikk, vi takket nei – siden vi ikke skulle ha noe slikt. Sainei insisterte så hardt at vi valgte å gå inn. Butikken var selvfølgelig en skredderbutikk som ville ha oss til å titte – burde ikke kjøpe noe – bare se. Heldigvis lot vi oss ikke overtale, selvom det var mye fristende der. Etter dette bad vi om å bli kjørt tilbake til hotellet.

"På kafeen Sainei anbefalte"

 

"Men Sainei skulle ikke ha mat - hmmm, dårlig varsel?"

 

 

Shopping og mat:

Vi har vært flere ganger i det megastore kjøpesenteret MBK. Det er så stort at vi ikke har oversikt over hvor stort det egentlig er. Nye steder vi ikke har vært på hver gang. Det finnes både billige og dyre butikker her. Enormt mange spisesteder, flere etasjer med ulike matsteder. Et bra sted å shoppe.

 På MBK, i 7 etg, spiste vi på en restaurant med et artig konsept. Vi betalte ca 300 bath pr pers ( 60,-), da kunne vi spise så mye vi ville i 1 time og 20 min. Vi satt rundt benker hvor det går et rullebånd med mat. Ta det du vil ha. Alle fikk en suppekjele foran seg, som ble satt i et hull som du koblet til varme på. Maten fra rullebåndet kokte vi i kjelen vår. Det var også buffet der med lekker shushi, kyllingklubber, ris, iskrem, brus mm. Alle likte noe og guttene koste seg med maten. Anbefales! 

Guttas drøm er Pantip plaza, seks etg med bare elektronikk. Her kunne alt av duppeditter kjøpes. Nå tror jeg at jeg vet hvordan Frank har det når jeg ser på klær med Frank på slep (er ikke ofte jeg får lurt han med da). Men det selges mye kopi varer, som selvfølgelig er mye billigere, men vær obs så man ikke tror en handler ekte saker.

 

"Pappas kjøpesenter..."

 

"..og guttas da:-)"

  

Slangefarmen:

Det finnes en slangefarm midt i byen som er åpen for besøkende. Her lages det motgift til slangebitt, og til det trengs det slangegift. Det er ulike slanger å se på, både giftige og ikke giftige. I tillegg er det slangeshow hvor ansatte viser frem store, farlige slanger. De tas ut av boksen og slangene tirres til å angripe vokteren. Så skummelt ut, men de var skikkelig drevne. Vi lærte om hvordan slangebitt skal behandles hvis uhellet først skulle være ute. Vi betalte 500 bath for alle fem, og det var det verdt. Stedet anbefales.

 

"Slangetemmeren"

 

"Pass opp..."

 

"...gikk bra i dag også!?!"

 

"Neida, vi er ikke så veldig redde..."

 

"Det her er jo bare moro - hva er de over så bekymret for??"

 

Weekend marked:

På lørdag tok vi skytrain (BTS) til Mo Chit, og kom rett til markedet. Vi reiste sammen med Inger Johanne, en trivelig dame fra Trondheim som bor på samme hotell som oss, og som også kunne tenke seg å besøke markedet. Dette markedet anses for å være verdens største og alt mulig rart selges her. Vi fikk tak i kart over området, som deles ut gratis. Utrolig mye å se og selv om vi tilbrakte flere timer der, rakk vi bare å se en krok av markedet og alt som selges. (Les mer om markedet her)

 

"Trenger mer enn en dag for å pløye gjennom 15 000 boder og butikker"

 

"Matpause på en av kafeene"

Loi Kratong festival (flytende lys):

I kveld har vi vært med på Loi Kratong festivalen og det har vært helt vilt. Aldri har vi vel gått i mer trengsel og opplevd større kaos. Jeg tror alle de åtte millionene som bor her, pluss turistene, har vært ute ved elven. Langs eleven er områder pyntet med tusenvis av lys, det selges vakre dekorasjoner med blomster og lys. Disse sendes ut på elven med påtente små stearinlys og røkelse. Med disse sendes nag, sinne og negativitet. Det regnes som den mest romantiske festivalen i Thailand.

 

"Det glade vannvidd"

 

Det er markeder og matboder over alt og fyrstikkselgerene har vel årets beste salg i dag. Ved kaia solgte de små skilpadder, ål, fisker og fugler. Etter press fra guttene, gav vi etter, og lot de kjøpe en liten skilpadde hver for å sette dem ut i elven. Det ble også solgt og sendt opp lyslykter, slik at også himmelen var fylt med brennende lykter. I tillegg har det vært fyrverkerier på ulike steder i byen i hele kveld. Det var også satt opp scener hvor det var dans, sang og underholdning. Byen har vært fylt med svette mennesker, ulike lukter, støy og mengder av synsinntrykk, det er nesten så det blir for mye å ta inn. Nå slapper vi av på rommet og gjør klart til avreise til Pattaya i morgen. Der skal vi være i fem dager, da reiser vi til Hua Hinn og venter på Moje og Beste. I Pattaya håper vi å treffe en annen familie (mor med to barn) som også er på jorden rundt reise (se: pustepause.com). Det håper vi at vi får til!

 

"En liten pustepause i Lumpini Park, vi leier to tråkkebåter og koser oss en time"

 

Kulturkræsj:

Det er en ting vi ikke har vært skikkelig forberedt på, og det er alt lureriet vi blir forsøkt utsatt for hele tiden. Skal vi ta taxi, er det flere som nekter å sette på takstometeret og heller vil avtale en høyere fast pris med oss. Noe vi ikke går med på, noe som har ført til at vi har gått ut av noen taxier i protest. Noen starter med takstometer for så å slå det av. Stort sett alle foreslår å ta oss til seafodmarked hvis vi ønsker å spise, alle vil selge oss tur til et elefant show, flere forslår å ta oss til andre steder enn vi ønsker og forteller at stedet vi skal til er nedlagt, har dårlig mat osv, slik at vi reiser dit de vil. Vi blir stoppet av «vennlige» mennesker som etter litt kommer frem med agendaen sin, som gjerne er å bruke deres taxi for å dra til et sted de foreslår. De forteller som oftest at stedet vi skal til ikke er bra/har brent ned  osv. Tuk-tukene holder vi oss unna, vi sitter veldig ubeskyttet i trafikkkaoset og grisekjøringen som foregår her. Men vi lot oss overtale til en tur siden sjåføren sa vi ikke kom til å kjøre i de værste traffikgatene, noe som selvfølgelig bare var tull. Ble da tatt med til informasjons senter på veien. Det viste seg at alle som tar med turister hit får et stempel som kan brukes til gratis drivstoff. Og turisitinformasjonen er et av mange reisebyråer. Det er uvant å forholde seg til dette. Men ellers opplever vi at menneskene her er vennlige og smilende. Vi er da i smilets land og Englenes by!!

 

 

"Sjåføren tok oss med til turistinformasjonen..."

 

"Artig å snike seg mellom trafikken med disse kjøretøyene"

 

 

 Broken Hill er en by som både er fin og ikke så fin. Det er en ganske stor by midt i ingenmannsland. Vi kjørte på endeløse, ganske øde veier i mil etter mil for å komme dit.

 

Det var lite og se bortsett fra en trailer i ny og ne. Det var såpass sjelden og møte andre biler at vi alltid hilste på hverandre når vi passerte. På GPS fikk vi beskjed om å kjøre rett frem i 565 km, etter det skulle vi svinge til høyre. Det sier litt om veiene som går rett frem veldig lenge! Frank kjørte faktisk 20 mil uten å svinge.

"20 mil - 200 km, rett frem uten en sving..."

Naturen endret seg noe, fra grønt og en del trær til mer og mer ørkenaktig. Vi er blitt fortalt at strekningen ville ha sett veldig anerledes ut hvis vi hadde vært her for to år siden. Før det var det skikkelig tørke her i 13 år, vann er derfor veldig verdsatt og mange steder er det vann restriksjoner.

"Denne lille karen har mere å spise på enn ellers"

 

"Slik ser outbacken ut når det er tørt"

 

Vi har ikke merket noe til dette bortsett fra henvisninger om å ikke dusje mer enn 3 minutter. Det er en nyttig påminnelse om å sette pris og være bevisst vannressurssene vi har. Naturen har vært svært grå og tørr uten særlig buskas av noe slag. Nå var sikkert naturen frodig i forhold til hva den har vært (det var små grønne busker og også noen blomster som vokste rundtomkring). Byen er basert på gruvedrift og det var en del industri. Men det var også et ganske koselig sentrum, store parkområder, bra skatepark, handlesenter og ikke minst McDonalds Det var rart og se skillet mellom outbacken og byen. Det var svært markert.

 

Royal Flying Doctor Service of Australia:

Etter den første ettemiddagen/kvelden som ble tilbrakt på «maccern», reiste vi neste dag og så på basen og visningssenteret til Royal flying Doctor Service.

"Dette flyet ble brukt i tv-serien om de flyvende doktorene"

Det var interessant og lærerikt. De har base sentrale steder i Australia og er en viktig del av helsetilbudet til de som bor/oppholder seg i outbacken uten andre muligheter for rask og nødvendig legehjelp. Siden den offisiele åpningen den 17.05.1928 har de reist på utrykning tilsvarende å fly syv ganger til og fra månen.

"Illustrasjon over Australias størrelse i forhold til Europa

- dette gir et pekepinn på hvor nødvendig luftveien for helsetjenestene er"

 

Uten denne tjenesten er det mange som ikke ville overlevd, både i fortiden og fremtiden. Vi betalte ca $ 19 for alle – og inntektene går til å drifte tjenesten – så det var helt greit.

 

Skulpturer:

Litt utenfor byen, midt i outbacken, er det flere flotte skulpturer å reise å se på. Vi kunne lese at 12 utvalgte skulptører fikk i oppdrag å lage skulpturer med temaet «den levende outbacken». De fikk seks uker på oppdraget og det ble laget en campingbase der hvor de jobbet disse ukene. Resultatet ble ganske fint!

 

 

 

 

Dubbo – byen med alle de koselige parkene

Vi overnattet to netter i denne byen og ble overrasket over hvor utrolig mye grøntareale det var der. Den første natten overnattet vi ved en av parkene rett ved siden av sentrum. Vi bestemte oss for å kose oss med en middag ute denne dagen, men det var ikke gjort i en fart å finne en passende restaurant for alle.

Etter litt «tråkking» endte vi opp på en indisk take away. Nydelig mat som alle likte, i enkle omgivelser. Dubbo har en dyrepark som er safari preget. Vi vurderte veldig å reise til denne, men vi ble enige om at vi sparer det til vi kommer til Asia. Regner med at det vil bli flere besøk i dyreparker der

 

Neste dag ruslet vi litt i sentrum og valgte å gå inn på et historisk fengselsområde som er på verdens arv listen. Her kunne vi se hvordan fengslet fungerte på 1800-tallet. Vi så matlageret, kjøkkenet, sykestua, fengselscellene på både mann og kvinne avdelingen.

"Inngangen"

Det var luftegårder for fangene og vi så også galgen hvor de som var dødsdømte ble hengt. Isolasjonscellen var køla svart og lydisolert og her kunne fange sone 21 dager om de brøt fengslets reglement. De sluttet imidlertid med det på et tidspunkt, siden de erfarte at denne form for straff gjorde mer vondt en nytte. Et vanlig tidsfordriv for fanger som ble plassert her, var å rive av en knapp i skjorta, for så å kaste den til motsatt side. Da brukte de tiden til å lete etter denne i stummørket helt til de fant den, for så å kaste den på nytt. Og sånn gikk nå tiden. Ved å stå inne i cellen, var det lett å kjenne på følelsen av at man vil bli gal av å sitte der i 21 dager.

"Jonas i gapestokken"

 

"Galgen - åtte personer ble hengt der fra 1877 til 1904"

 

"Til og med en emigrert Danske ble hengt..."

 

Det var også et rollespill som var ganske underholdende. Vi betalte $ 40 for å komme inn og det var såpass interessant at besøket kan anbefales til tross for en litt stiv innganspris.

 

Vi fant «Sandy Beach» rett utenfor bykjernen og overnattet her. Et vakkert sted hvor guttene fikk seg et bad i elven og vi kunne lytte til kakaduenes kvitring hele ettermiddagen.

"Jonas gir Anders gjørmebehandling:-)"

 

"Fullført!"

 

Blue Montains og gjensyn med Helge, Jorunn og lille Isak:

Vi ble kjent med familien på Rarotonga og håpet at vi fikk til et møte i Sydney siden vi antagelig ville være der på likt. Og det klaffet. Vi har tilbrakt helgen sammen i Blue Mountains og vi har hatt en kjempehelg. Den første natten valgte vi å naturcampe på et spesielt picnic område, rett ved Govett's Leap, et utrolig utsiktspunkt. Her var det ikke flat mark ledig for oss, slik at vi ble stående i litt oppoverbakke – noe som ikke er helt behagelig når man skal sove eller lage mat i bilen.

 

"Frokost ved Govet's leap"

 

"Upåklagelig utsikt"

"Før turen..., f. venstre: Jorunn, Monica, Helge, Jonas, Anders, Emil og Isak"

 

Neste dag gikk vi en liten tur før vi fant oss en campingplass. Blackheat caravanpark kan anbefales - selvom det hverken var svømmebasseng eller internett der. Derimot var det en liten, oversiktelig plass, stille og rolig og omgitt av tykt grønt gress. Like ved var det en megastor park med flere lekeområder og et stort kommunalt basseng (som var stengt på grunn av oppgradering). Veldig koselig lite sentrum.

"Jorunn og Helge var med barna, Vi gikk til sentrum for å handle melk"

 

På søndag reiste vi til Clarence for å kjøre Zig Zag toget, et ekte damplokomotiv. Vi betalte $ 70 for denne turen (ca 1t og 20 min), men jeg synes ikke det var verdt pengene. Toget kjørte ikke langt, ved det første stoppe punktet kunne vi gå av, se på hvordan lokomotivet skiftet spor for så å dra toget til et nytt punkt. Det samme skjedde igjen på neste stoppepunkt og så dro vi tilbake. Toget var fullt av barnefamilier, så det er en typisk familieting å gjøre. I januar kjører Thomas-toget der, og det er nok gøy for de minste. Blue Mountains kan virkelig anbefales og det var vel verdt å bruke en helg her. Kunne sikkert vært lenger også, mye å se og oppleve.

"Damplokomotivet"

 

"Barna var veldig fascinert av kull, flammer og alle lydene fra dampkjelen"

 

"Ved Topp Hill station - der skiftet lokomotivet"" 

Siden det var innlevering av bobil på mandags morgen og avreise til Bangkok for vår del, reiste vi inn til en campingplass i Sydney på søndagskvelden (ca 6 km fra flyplassen). Der skulle begge bobilene tømmes for mat (Helge og Jorunn skulle også levere bobilen på mandag) slik at vi endte opp med et enormt etegilde. Etter pakking og prat til langt på natt (på oss voksne), kom vi oss i seng – spente på hva Asia vil bringe.

 

Videre:

Når vi bestilte jorden rundt billetten, synes vi det var greit å lande i Bangkok for å loffe rundt i disse månedene uten store planer annet enn en mening om hvilke land vi kunne tenke oss å besøke. Nå som reisen har kommet til Asia, lurer vi på hva disse månedene vil bringe oss. Var det lurt å skulle finne ut av ting underveis eller burde vi detalje planlagt mye mer og forhåndsbestilt flybilletter? Foreløpig har vi bestilt hotell for tre dager i Bangkok, samt leid hus i Hua Hinn for perioden 26. nov til 2. juledag

. Vi er spente på hva vi finner på i de nesten to ukene vi har til rådighet før det etterlengtede besøket av mor og far/svigerforeldre/Moje og Beste Vi gleder oss til alt sammen!

 

 Etter at vi forlot hyggelige Lorna og Gary var neste mål å besøke Thais og John og deres tre sønner Will - 13, Ben - 11 og Jim på 8 år, perfekt match for våre gutter. På veien dit, reiste vi innom Souvereign Hill i Ballarat

"Avisoverskriften som startet rushet i 1851"

 

et historisk gullgraver sted. Her hadde vi en interessant dag hvor vi lærte mye om Australias gullgraverhistorie, og spesielt om hvordan det påvirket staten Victoria når det ble oppdaget gull i 1851.

"Emil og Jonas fant gull - Anders hjelper til"

 

"Anders fikk seg ekte Australiahatt - er han ikke fin?"

 

Guttene like spesielt godt å grave etter gull i elven, Frank og jeg ble fornøyde etter noen forsøk – mens guttene var ekstremt tålmodige. De fant ørsmå korn som de har tatt vare på i små glassflasker. Stedet stengte klokken 1700 og da la vi på vei til Castlemaine hvor Franks gamle venner bor, et par korte timer unna.

 

Besøket hos Thais og John:

Det var et varmt gjensyn med Frank og familien. Johns mor, Wendy, var også på besøk. Hun kommer til Norge til sommeren, så vi treffes nok igjen! I tillegg bodde Ditlev, en dansk utvekslingsstudent på 16 år der. Vi hadde en veldig hyggelig kveld sammen med familien. De bor i et sjeldent barnevennlig hus,

"Jonas fant ut hvordan han kom opp i husken"

 

med huske i taket i stua og mange instrumenter tilgjengelig. Vi var spesielt fasinerte av et stort slaginstrum av tre, vi husker dessverre ikke hva det heter. Emil fikk et lynkurs av Thais– og det låt jo riktig så bra

 

"Thais er musikk og danselærer - her får Emil et artig møte med instrumentet "

 

Neste formiddag tok Wendy og de to yngste guttene med oss til en park med en super morsom rutsjebane. De hadde vært der før, og viste at det ville gå ekstra fort ned med medbrakte ake- laken!

"Oj, som det går!"

 

"Gruppebilde før avreise"

 

Etter en stund tok vi farvel med Wendy og guttene og reiste til Johns historiske bakeri. Han driver et spennende bakeri, «Red Beard Bakery», sammen med broren sin Alan. Der fikk vi lov til å se på steinovnen som de baker alle bakevarene sine i.

"Fremdeles varme igjen etter dagens bakst"

 

Vi fikk høre om hvordan brødene blir laget av surdeigsgjær, og hvordan gjærstammen blir bevart for å avle seg selv videre. Vi fikk en nydelig lunsj der, før vi tok farvel også med John. Med oss hadde vi deilige, sunne brød – som har vist seg å sette fart i reisemagen – i tillegg til at de var knall gode!

"John i positur ved disken i sitt veldrevne bakeri"

 

 

Great Ocean Road:

Vi fant veien til Great Ocean Road, kystveien som byr på overveldende natur syn. Vi stanset ved de 12 apostlene, et naturfenomen og landemerke som millioner av turister reiser for å se hvert år.

"Flott inngangsparti til stiene som fører til apostlene"

 

Det er ikke mulig å se alle 12 fra utsiktspunktene som er bygd opp med gangveier rundt det hele. Men for de som er villige til å betale, stod helikoptrene klare for en svipptur over området. Det er fasinerende å se hvordan havets krefter gjennom millioner av år har skilt ut apostlene fra fjellet.

"Flott syn!"

 

Barnas paradis – en park med "tamme" ville kengeruer:

Frank og jeg innså at vi måtte korte ned reiseruten for å rekke tilbake til Sydney etter planen. Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss til Adelaide – før vi tok veien til Broken Hill for å oppleve «outbacken» (Australias ødemark). Vi valgte å ta veien direkte opp til Broken Hill – og droppet å kjøre til Adelaide, noe som er synd – stedet virker fantastisk. Men sånn er det her i Australia, det er spennende steder å besøke over alt. Vi har alt for lite tid! Vi har hatt en gjennomgang av budsjettet for å se om det var mulig å strekke Australia oppholdet en uke lenger. Etter gjennomgangen var svaret klart – vi må til Asia etter planen.

 

På vei inn til Halls Gap oppdaget vi drøssevis av kengeruer beitende bortenfor veien. Frank stanset bilen og han kunne telle 33. Det synes vi var et morsomt syn.

Men enda bedre ble det da vi kom inn til det koselige tettstedet. Her var det et lite sentrum med stor lekeplass, grøntområde med picnic benker og et stort utendørs svømmebasseng. Rundt omkring der tuslet det kengeruer og spiste gress. Det var ca 15 - 20 stk, noen hadde små kengeruer i pungen på magen – og noen hadde barna gående sammen med seg. Vi ble jo helt i hundre over å se alle disse så nær, og vi lusket oss forsiktig bort. Det viste seg at disse var ganske så tamme, de pleier å komme hver morgen og kveld. Vi kom så nær at vi kunne klappe dem, det føltes utrolig siden det ikke var kengeruer fra dyrehagen. Vi måtte minne guttene på at de må være forsiktige, det er ville dyr og kengeruer kan være farlige for mennesker. De kan både sparke og klore. Det siste fikk Jonas erfare i sin iver etter å få en kos av en kengeru som virket veldig vennlig. Kengeruen tok tak i Jonas sitt ansikt med labbene og klorte han. Ikke spesielt hardt, men hardt nok til at det ble tynne kloremerker på kinnet – og en aldri så liten vekker om at dette kan være farlige dyr. Jonas forstod dette – men mest av alt synes han det var en festlig opplevelse. Han har siden sagt at møtet med alle kengeruene denne dagen er hans beste opplevelse i Australia.

   

"De ser da helt nydelige og harmløse ut..." 

"Villtskader"

 

 

Litt om slanger:

Da vi var i den siste dyreparken (Hallesville sanctuary) var vi på slangeshow hvor vi fikk ny kunnskap som endret (litt) vårt syn på slanger. Dyretreneren hadde med seg to slanger på scenen hvor den ene var Australias/verdens farligste slange. Vi lærte at slangen «eastern brown snake» er klassifisert som verdens farligste siden den er svært aggressiv og rask til å bite.

"Denne skulle vi holde oss langt unna!!"

 

Slangene er i utgangspunktet dyr som ønsker å være i fred, og de går ikke til angrep på mennesker så sant de ikke føler seg truet. Men man skal alltid forholde seg til slanger som om de er livsfarlige og med stor respekt. Grunnen til at de kan søke seg inn i hus, er at de ikke er spesielt glade i å ha det for varmt, de søker skygge. På veien i dag har vi ved to tilfeller sett denne farlige slangen (trygt fra bilen) - og de var så raske at vi aldri rakk å ta frem kameraet før de var forsvunnet.

 

"Men denne øglen rakk vi å ta bilde av..."

 

Plutselig ble det varmt!:

Vi har hatt variert vær, et par varme gode dager men mest har det vært kjølig, nesten som hjemme. Når vi var i Halls Gap ble det varmt og godt, flere og tjue grader. Det var deilig med litt varme, siden nettene kan bli kjølige de gangene vi ikke har strøm å koble oss til. Da har vi ikke noe varmeanlegg å koble på i bilen. Vi har tilbrakt natten i Redcliff, på vei mot Broken Hill. Der var det søndagsmarked i parken ved siden av der vi hadde parkert. Vi tilbrakte formiddagen der og nøt markeds stemningen med salgsboder, hoppeslott, salg av deilige matretter og levende musikk. Det var fortsatt varmt og godt og utover dagen i dag har det bare blitt varmere og varmere. Det har vært opptil 34 varmegrader og det er en stor kontrast til de sure gradene vi hadde for et par tre dager siden. Vi er fortalt at temeraturen kan svinge stort her og at det ofte har en fem dagers syklus. Vi nyter varme dager – og forsøker å ikke klage over at det har blitt for varmt Vi ankom Broken Hill i ettermiddag og har tenkt til å ha to overnattinger her før vi begynner på turen tilbake til Sydney.

 

 

Det er nesten skammelig å si det, men vi har tilbragt ettermiddagen på Mc Donalds, nå når vi endelig har kommet frem. Vi lovet guttene en «maccer» middag for noen dager siden, siden vi ikke har spist det siden USA. I dag fant vi endelig en og det passet oss voksne godt for der har de gratis internett. Og strøm til å få ladet pcene. Så der var vi mens timene gikk og pcene ble gode og full ladete. For å gjøre det komplett parkerte vi bilen for natten et par steinkast unna Mc Donalds – og kunne fortsatt benytte deres internet. Men i morgen skal vi ut på oppdagelsesferd i byen.

Vi hørs!

 

 Det ble nytt bilbytte på oss:

Det tok åtte timer før vi kom oss på veien igjen. Etter laaang tid ringte vi og etterlyste mekanikeren som kunne fortelle at han var blitt avbestilt. Forundret ringte vi til utleier som kunne fortelle at vi skulle få en ny bil, den vi hadde fått var sendt ut ved en feiltakelse. Den stod i utgangspunktet på verkstedet for den samme feilen. Bilen kom aldri, vi fikk ikke skikkelig svar på når vi kunne vente den nye bilen og det hele var ganske kjedelig.

"Deg igjen??"

Vi stod på en skikkelig tam bensinstasjon med motorvei på alle kanter og ingenting å ta seg til, doen var grisete og full av edderkopper som vi lurte på om var farlige. Vi voksne kjente vi blei ganske gretne etter hvert. Vi var ikke avgårde før kl 20.00 og da kjørte vi for å finne et sted å overnatte. Siden vi var nær Melbourne, fant vi ikke rasteplass og bestemte oss for å parkere ved et stort besninstasjonanlegg. Det var ikke lurt, alt for nær veien, og det durte og bråket hele natten. Vi var beredte til å sende et sinna klagebrev med krav om reduksjon i leiepris, men det har gått over nå...

 

Helgen på landet:

Neste morgen reiste vi inn til Melbourne og hadde noen timer i storbyen, før vi la på vei for å besøke Lorna og Gary, som Frank ble kjent med for 15 år siden. De bor på landet, ca 1,5 timer fra byen.

"Gary og Lorna tar med oss til dyrehagen"

Virkelig hyggelige folk! Det er sjelden å møte på så vennlige, snille og utrolig gjestefrie mennesker. Vi fikk en varm velkomst hvor vi startet med å gå en tur før vi ble servert nydelig pai med salat. På lørdag tok de oss med til en flott dyrepark, Healesville sanctuary.

"Endelig fikk vi se koala"

"...og wombat..."

"...og CRAPMAN, som ville vi skulle tørke oss bak med resirkulert dopapir:-))"

"Murundindi lærte oss hvordan vi skulle kaste boomerang"

"og hvordan å spille på didjeridoo - aboriginernes blåseinstrument"

"Dyrehospital i parken - her mates en flaggermusbaby"

"Operasjonssal"

"Videovisning på skjermer utenfor operasjonsrommet"

 

«Black saturday»:

Senere fikk vi se bilder fra den dagen som kalles «black saturday» (07.02.09) her i Australia. Det var den dagen det var en enorm skogbrann i staten Victoria. Brannen rammet eiendommen til Lorna og Gary - og også deres familie. Vi fikk se hvordan brannen kun kunne skimtes langt unna på den varme februardagen hvor det var 47 varmegrader allerede på formiddagen. På bildene kunne vi se hvordan brannen stadig kom nærmere, før alt ble helt orangefarget rundt dem med aske som dalte ned. Hagen deres brant opp, men de berget huset. De har brukt et helt år på å bygge opp det som ble ødelagt. Det var enorme lidelser for både mennesker og dyr denne fæle februardagen. 207 mennesker omkom og mange dyr døde eller mistet tilgang til mat og bosted. Når vi kjører gjennom Victoria bærer skogen fortsatt preg av brannen, vi ser mil etter mil med svartesvidde trær. Heldigvis ser det ut til at mange av trærne klarer seg, det vokse grønne friske blader på se svarte stammene. 450 000 hektar brant – det er nesten ufattelig store områder.

"Svart skog"

 

"Brent skog så langt øyet kan se"

 

 

Søndagstur:

På søndag tok de oss med til paddock'en hvor de for øyeblikket har 20 kuer. Det pleier alltid å være kengeruer der og Gary håpet veldig at de også ville være der denne dagen. Hvilket det var. Når vi kom kjørende begynte kengeruene å sprette vekk fra det grønne fristende gresset - og inn i skogen ved siden av. Guttene så vel opptil 20 kengeruer tilsammen. Det var også moro å hilse på kuene som ble matet av guttene med litt høy.

"Cowboys.."

"Kuene er skeptiske, men våger til slutt å spise av hendene til guttene"

"Boomerangen ble testet"

"kommer den tilbake tro.."

 

Australisk kultur:

Frank og jeg snakket om at vi hadde lyst til å oppleve noe som var typisk australsk. Og fant ut at en skikkelig rugby kamp ville være tingen. Det viste seg at det var landskamp mellom Australia og England på Halloweenkvelden. Kampen skulle foregå på den helt nye AMMI stadion– en ganske spektakulær arena hvor designet minner om en fotball. Det var 18 884 betalende tilskuere og en enorm stemning. Australia vant kampen som ventet med 34 poeng mot Englands 14. En artig opplevelse – men dog kald. Det regnet og blåste og de få varme klærne vi har med oss kom til nytte. Sammen med et lånt pledd. Det er ikke lett å finne parkeringsplass til den store bobilen, vi var derfor heldige som fikk låne bilen til Lorna og Gary inn til byen.

 

"Utenfor AAMI park"

"Ingen pyser dette her..."

"Eneste gangen England ledet..."

"Kaldt og vått ved avreise!"

 

Mandag - avreise og Halloween feiring på etterskudd:

Planen vår var å reise ganske tidlig avgårde til Ballarat hvor det er en gullgraver by. Men det er ikke lett. Vi skulle dusje, vaske litt klær, vi ble bydt på egg og bacon, vi måtte ha litt kaffe, betale en regning på internet osv – så vi var ikke avgårde før kl 1330. Det var vemodig å reise fra Lorna og Gary, vi håper vi får en anledning til å se dem igjen.

"Avskjedstid"

Vi reiste alt for sent til å kunne rekke gullgraver byen før stengetid. Men det var i grunnen helt greit. Vi hadde lovet guttene en forsinket Halloween fest, siden vi var på rugby kamp på Halloweenkvelden. Vi kjørte derfor til Ballarat og booket oss inn på en campingplass. Det har vært kaldt i dag og vi trenger strøm for å få varme i bobilen om natten.

"Forberedelser"

"Gutta er storfornøyde!"

"Ryddejobben var også ganske artig.."

Mens guttene koste seg på campingplassen gjorde jeg og Frank i stand en skikkelig fest. Vi pyntet hele bobilen innvendig med girlander som vi teipet fast i taket, vi blåste opp 20 svarte ballonger og hang opp, dekket festbord, lagde festmiddag og kledde oss ut i fæle masker. Dette serverte vi:

Forrett: Fylte knokler (maiskolber)

Hovedrett: Blodig kengeru biff (ekte kengeru kjøtt!), snørrete grønnsaker (brokkoli og rosenkål) og bleik mark (ris).

Dessert: Nedgravd rottereir (rund sjokoladekake)

 

Etter maten hadde vi selfølgelig «triks eller godteri», hvor Frank og jeg valgte å gi dem godteri fremfor å bli utsatt for triks. De fikk hver sin velfylte godteri pose. Det er morsomt å gjøre slikt for guttene, de blir så glade og gir tydelig uttrykk for det. Glade gutter med hauger av sukker i kroppen har nå endelig klart å sovne...

I morgen skal vi tidlig avgårde (!) og inn til gullgraverbyen før vi reiser videre til Castlemaine (ca 8 mil) hvor vi skal besøke noen andre venner Frank møtte når han var her for 15 år siden.