I går byttet vi bilen. Vi ringe på morgenen for å forsikre oss om at vi fikk en like fin bil. Det var en nyttig telefon, for utleier hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å gi oss en oppgradert bil. Men det ordnet seg og vi har fått en prikk lik bil. Sånne ting tar litt tid, vi måtte vente på at bilen ble kjørt til oss fra Melbourne og alt måtte så flyttes over.

"Bilbytte, sjåføren som møtte oss var selvfølgelig halvt Norsk.."

Vi var derfor ikke avgårde før 1430. Vi kjørte som planlagt til Philip Island. Vi fulgte skiltene til pingvin paraden, men vi kom akkurat for sent til å få denne med oss. Istedenfor gikk vi på kenguru jakt, vi hadde sett noen på sletten ved skogholtet da vi svingte inn til parkeringsplassen.

"Kengurusafari om natten"

Vi tok med oss lommelykten og lusket oss avgårde i håp om å se noen. Og utrolig nok kom vi tett inntil en kengeru, vi stod vel bare 2 m fra den. Vi var overrasket over at den ikke spratt avgårde når alle vi fem kom mot den sammen med lyset fra lommelykten.

Vi kjørte så til et sted vi kunne parkere for natten. Vi tok en runde med kortspillet UNO før vi la oss.

I dag våknet vi til et flott skue. Stedet vi valgte i mørket i går viste seg å ha spennende natur. Rett ved havet og store klipper med sandstrender og bølger som slår inn. På den andre siden av veien var det en dyp skogkledd dal. Etter frokost gikk guttene for å se etter kengeruer i dalsøkket. Etter noe tid kom Emil og Anders inn igjen, de hadde ikke sett noen. Jonas ble sittende tålmodig å speide, vi så bare bakhodet hans på kanten av åsen. Etter en stund kom han glad inn og hadde sett 8 kengeruer! Vi gikk ned til stranden og guttene lagde sandskulpturer,

"Havskilpadde.."

trolig inspirert av det de så i Mexico. Der tjente noen til livets opphold ved å motta en slant fra turister som tok bilder av enorme skulpturer – som de sikkert brukte dager på å lage. Vi så flere ganger kengeruer hoppe langs åskammen mens vi var på stranden. Frank tok seg et bad – det var visst ganske friskt

Vi kjørte dertter til sjokoladefabrikken som er på øya.

Det var en artig opplevelse med kunstbilder laget av sjokolade,

"Michelangelo's David"

"Ett søtt skrik..."

en hoppbakke hvor man prøver å få en sjokoladekule til å få riktig fart slik at den detter ned i renna. Sjokoladen som havner i renna ender i luka hvor vi kan få de.

"Vel, her var vel foreldrene mest ivrige.."

"Sjokoladefoss"

Det var også en sjokoladefoss der som hvert tredje minutt sendte ned en foss av 400 kg sjokolade. Vi fikk også se en sjokoladeby.

"Sjokoladeby med to jernbanespor" 

Populære var også robotene som hentet en sjokoladebit, vi kunne velge hvir, vanlig eller mørk. Vi lagde også vår egen sjokoladefigur. Også var det selvfølgelig et utsalg der hvor man kunne kjøpe med seg det en ønsket. Nydelig sjokolade, men dog ikke som FREIA.

Før vi reiste for å se pingvinparaden kl 1900 kjørte vi til et picnic område for å spise middag. Rett ved stranden, lekeplass og spisebord. Kjekke elektriske griller som står til fri benyttelse. Jeg lagde tilbehøret i bilen mens Frank grillet kjøttet.

"Ved grillplassen"

"Endelig mat"

Etter middagen var det tid for å kjøre til paraden. Det er en skikkelig turist maskin hvor det var busslast med turister, inngangspenger (ca 440 norske kroner), tribuner å sitte på og lyskastere på området hvor pingvinene kommer opp.

"Pingvinparade"

Men et flott skue allikevel. Hundretalls av pingviner kommer opp når mørket senker seg, de løper så fort de små beina kan bære dem og tilbringer natten på land. De legger egg, ruger, parrer seg og ser seg om etter en partner. Og det kom ikke i riktig rekkefølge Det var ikke lov til å ta bilder der, så de bildene vi har tok vi i informasjonssalen.

"Naturtro utstillinger"

Det varierer hvor mange pingviner som kommer opp, det kan være inntil 2000 – de siste kveldene hadde det vært ca 900 og jeg antar det var sånn ca det samme i kveld også. På vei til bilen snakket jeg med radio NRK Østfold

 En fin og opplevelsesrik dag!

Mer biltrøbbel:

28.10.10 – Vi kjørte mot Sydney etter frokost, en tur som tar ca en og en halv til to timer. Vi hadde ikke kommet langt avgårde før vi fikk et nytt varsellys på displayet. Denne gangen var det kjølevann nivået som var galt. Vi fylte opp en gang i går også, så det var tydelig at det er en feil med bilen. Ny telefon til utleier, med beskjed om å ikke kjøre lenger. Vi stoppet på en bensinstasjon – og her står vi. Vi venter på en mekaniker som skal komme fra Melbourne. Vi fikk beskjed om at det var en time å vente, når har verkestedet ringt og sagt det blir en ny time å vente. Så da skriver jeg litt blogg så lenge... Gutta har kranglet så legoen har blitt kastet rundt, men nå er de velforente og igang med fin legolek. Det blir spennende å se om vi må bytte bil igjen...

"Hva er det som er gæli nå da??"

Det ble fire hektiske dager i Sydney. Og for en by! Jeg tror det må være en av de flotteste stor byene jeg har vært i. Så utrolig mye å finne på – og så pent overalt. Veldig rent, utrolig mange koselige steder med cafer og restauranter, vakre havneområder, fergeturer, palmer, flislagte gater uten søppel, fontener og Akerbrygge stemning.Vi rakk bare en brøkdel av hva vi kunne ønske oss, det tok noe tid å ordne med visum og forhandle om bobil. Men kanskje blir det tid til noen dager her når vi skal levere bilen igjen før vi flyr til Asia?

I Sydney Wildlife World så vi kun dyr som lever i Australia, det er flere av de jeg håper vi ikke stifter bekjentskap med. Vi så blant annet Austalias største maur og en grønn maurart som biter like smertefullt som et vepsestikk. Men det er jo slangene og edderkoppene som er skikkelig ekle/farlige å treffe på da. Vi så også kenguru og koalabjørn, men det store ønsket er å se disse i naturlige omgivelser. Ellers så ser vi mange eksotiske fugler. Den første dagen fikk vi øye på kakaduer (hvite papegøyer med gul "kam" på hodet), i et tre langs veien, vi har sett fargerike regnbuefugler og andre papegøyer. 

"Flotte farger..."

Nå har vi straks hatt bobilen i en uke – og som vi koser oss! Vi elsker campinglivet, vi har en knallfin bobil og Australia er et helt fantastisk land å reise i. Vi kjører langs Princes Highway A1, langs kysten. Naturen er storslått og variert, selvom vi helt sikkert vil oppleve enda større forskjeller etterhvert som vi reiser rundt.

"Stranden ved Lakes Entrance"

"Vakkert skue"

Sjøen er gnistrende grønn, strendene har noen steder en flott mursteinfarge – mens andre steder er den som gyllen puddersand. Vi har kjørt gjennom tette skoger, åpne grønnkledde sletter og åser, vi ser kuer, hester, sauer og lamaer (!) i «paddoc'ene». Vi har også sett en søt liten kengeru som skulle over veien – og noen ihjelkjørte. Vi varierer med å overnatte på rasteplasser og på campingplasser. Det koster 200-400 kr å overnatte på campingplasser, så det er veldig greit å kunne bytte på. Men noen ganger trenger vi strøm og en vaskemaskin.

"Kaffepause"

"Jonas hjelper en andunge ut av bassenget"

"Badeglede på campingplassen ved Burril lake"

Det er virkelig lagt til rette for oss reisende. Det er kjempeflotte rasteplasser med store grønt områder, lekeplasser, griller og benker. Det er ikke vanskelig å finne egnede overnattingssteder i det fri, og guttene synes det er ulidelig spennende å gå tur i villmarken. Vi pleier å gå en tur om morgenen etter frokost – før skolearbeidet.

"Alvorlige gutter på tur"

"Opp i høyden.."

Det er en ny opplevelse å gå på skogtur i dette landet, det er nye lyder og lukter. Vi hører bellbirden – den låter, ikke uventet, som en bjelle. Skogen lukter av eucalyptus trær, blant annet. Så det blir ikke veldig effektive kjøredager. Noen ganger er det tid for lunsj innen vi er avgårde Men vi liker det sånn. Vi lever for det meste uten klokke i hverdagen – og det er en utrolig følelse.

Biltrøbbel:

I går mistet motoren kraft rett etter en diesel fylling. Vi mistenkte at det var fylt på med dårlig diesel. Vi strevde med bilen og var i kontakt med utleier. Men etter at motoren hadde stått avslått en stund, fikset den seg selv. Den har fungert bra helt frem til i ettermiddag, da skjedde det samme igjen. Flere telefoner til utleier med avtale om å kjøre til et verksted for å la en mekaniker se på den. Han fant feilen, en turboslange har røket, men den finnes ikke på lager. Vi skal få vite om vi må bytte bil i morgen eller om det lar seg løse på et vis. Vi bare håper at det ikke byr på problemer å få en like fin oppgradert bil i bytte. Imens tilbringer vi natten på en campingplass ikke så langt fra verkstedet.

"Når vi frem før den stopper helt?!?"

Vi er på vei til Phillip Island hvor tusenvis av pingviner kommer opp fra havet hver kveld for å legge seg i redene sine. Det er nok et uvanlig skue! Vi håper å komme dit i morgen. Etter det går ferden videre til Melbourne (tror vi...)

Media:

Vi har hatt en hyggelig telefon fra NRK Østfolds radiosending i dag. De ønsker å lage en oppfølgingsreportasje fra reisen vår – og ringer oss på onsdags kvelden (vår tid). Det vil komme en direkte reportasje denne dagen mellom kl 12-13 (Norge). Ingen av oss liker å høre stemmen sin på radioen, så det blir nok lodd trekning om hvem oss som skal interjuves

 Tusen takk for alle kommentarene dere legger inn. Vi setter så stor pris på alle hilsener og guttene blir like glade som oss voksne når vi leser kommentarene høyt. Det er alltid med spenning vi sjekker nettsiden – har det kommet noen nye kommentarer? Takk for alle gode tips både med brennmaneter og reisetips. Vi tar gjerne i mot flere. Selvom vi forsøker å lese oss opp på ting vi ønsker å se/gjøre, klarer vi ikke å få med oss alt det spennende som finnes.

Under «Kontakt oss» finnes mailadressene våre. Hvis vi får mail, kan vi svare, ellers kommer ikke avsender adressen frem for oss.

Beste hilsener fra Frank og Monica. Emil hilser også, han sitter her og nekter å legge seg

Kia Manui betyr "lykke til" på Cook Island Maori, etter 18 dager på paradisøya gjør vi virkelig det:-) gjestfrie mennesker, nydelig mat, en flott øy, naturskjønn og vakker, hva mer kan en ønske seg? Lykke til med å bevare dette særpreget!

"Huset vårt på Rarotonga"

Vi hadde en hyggelig tacokveld på fredagen sammen med vår husvertinne Sharon, PJ (9 år), Mammi (14 år) og Aron ( 19 år). Alle likte taco og eple smuldrepai med is til dessert. Guttene syntes det var hyggelig med gjester igjen.

Kjæreste kvelden endte på politisk valgmøte!

På lørdag skulle Frank og jeg ut alene. Guttene så frem til en lørdagskveld hjemme med godteri og lørdagsfilm på DVD. Mammi skulle være sammen med guttene her hjemme. Vi bestilte bord på utestedet hvor Idol skulle være. Vi kom dit en stund før showet skulle begynne og fant ut at vi var de eneste gjestene der for bespising. Siden dette var en etterlengtet kveld bestemte v i oss for å reise videre, vi hadde lyst til å finne koselige omgivelser gjerne med litt underholdning til middagen. Vi kjørte til et flott spisested på den andre siden av øya. Vi satte oss ned på «The Point», og angret med det samme. Veldig stille og rolig med noen få gjester i alderen 50+. Vi reiste videre men klarte ikke å finne et sted hvor det fristet og spise. Vi begynte å bli bekymret for at vi skulle surre vekk hele middagen i all vår ubesluttsomhet med valg av spisested. Endelig så vi et sted hvor det var håndtering. Biler var parkert foran hele gressplenen, det var parkeringsvakter der, vi hørte musikk og så fullt av mennesker. Vi ble nysgjerrige og stoppet fo å sjekke om dette var et bra sted for oss. Parkeringsvakter sa vi var ventet og at det bare var å parkere. Vi forklarte ærendet vårt og at han måtte ta feil av oss og noen andre. Vakten sa at vi uansett var velkomne til å til å parkere og gå til lokalet for å spise. Han fortalte at det var valgmøte og at alle var hjertelig velkomne. Nysgjerrige som vi er (og vi var sultne!) bestemte vi oss for å delta. Vi ble møtt med klem og kyss på kinnet når vi kom opp og vi fikk bekjed om at det bare var å stille seg i kø for mat – det var akkurat blitt servering.

Det var et artig sted å komme for to nordmenn. Det var ca 150 mennesker der, unge og gamle. Utrolig god stemning med taler, sang, dans og engasjement. Det ble solgt øl og vin og jeg undret meg underveis i om den løsslupne stemningen skyldtes engasjerte mennesker eller om det var alkoholen som bidro. Jeg regner med at det var litt av begge deler. Det ble ingen stor matopplevelse, men det var en kjempeartig opplevlse. Folket her er så utrolig inkluderende og hyggelige, vi ble takket av politikeren ( Tom Master) for at vi kom. Den store valgsaken hans er forresten lagunen rundt øya og hva som skjer med den (forurensning). Vi rakk å få med oss siste deltager på Idol, men valgte å bli igjen og fikk med oss hvordan 18-20 åringene her fester – det er akkurat som hjemme!

Dessverre hadde vi ikke med kameraet, så bilder fra kvelden finnes ikke:-(

Søndagstur på lasteplanet:

På søndag var vi invitert til Sharon på brunsj. Vi fikk servert Chop Suey på Rarotonga vis og fikk servert

"Søndagsbrunch hos Sharon, f.v. Mami (14), Sharon, Monica, "PJ" (8), Anders (5) Jonas (9) og Emil (12)"

nydelig sjokoladekake til dessert (laget uten egg og smør siden det er dyrt her, jeg fikk oppskriften). Så ble vi tatt med ut på søndagstur med den godt brukte pic-upen hennes.

"Klar for søndagstur"

Vi bar ut sofaen og stoler fra stua, plasserte det på lasteplanet og stablet oss opp. Vi ble vist rundt på øya og fikk se sykehuset oppe i jungelen (ble bygget som tuberkelose sanatorium), fengselet og sidegatene hvor eksotisk frukt og bomulls planter vokser.

"Selvfølgelig en liten punktering - dette har  vi gjort før.."

"hvordan får man ned reservehjulet??"

"..og vi er i gang igjen - mens vi satt godt sikret på lasteplanet.."

"..vel, blomster sier jo mer enn 1000 ord, men duger de som hjelm?"

 Vi stoppet ved Muri beach for et bad før i reiste hjem igjen. En flott søndag på skikkelig Raro vis

"Monica og Sharon på vei til tanten for å kjøpe sorte perler"

Nordmenn:

Vi traff igjen det hyggelige ekteparet med en sønn på 3 år på lørdagsmarkedet. Vi inviterte dem hjem til oss på en kaffe og ble invitert tilbake til å bade i bassenget på hotellet deres. På tirsdag reiste vi dit og hadde en flott dag på Edgewater hotell sammen med Helge, Jorunn og lille Isak fra Tromsø- traktene. Vi skal møtes for en stranddag senere i uken også.

På fot tur gjennom jungelen – og nesten en leteaksjon etter Emil:

"Klar for fottur over Rarotonga"

I dag (12.10.10) har vi krysset øya ved å gå gjennom jungelen. Det er merket opp og hogd fri en løype som det er mulig å forsere. Det er anbefalt å ha med en guide på turen, men når vi har snakket med nordmenn så har de sagt at det er helt greit å gå den, så sant det er lyst slik at vi ser markeringene for stien. Man må beregne ca fire timer på turen. I dag smørte vi matpakker og pakket sekken. Jeg var spent på hvordan jeg ville klare turen siden det står at man bør være i god form – noe jeg ikke er. Men skulle barna klare turen, så skulle vel jeg også Barna til Sharon ville gjerne være med oss også, så da ble vi syv som gikk på tur.

"..og vi er i gang.."

"Bratt opp.."

"..og bratt ned"

"Vi feirer klatringa opp til the needle"

"The needle sett fra sydsiden"

"Vi måtte krysse elven flere ganger - til glede for de minste.."

Jungelen består av ganske høye fjell og det innebærer bratte stigninger – og like bratte nedoverbakker i svært ulendt terreng. Vi klatret oppover ved å holde oss i røttene fra trærne og ved de bratteste nedstigningene var det tau til å rappelere seg ned. Den første etappen var frem til «The needle», et høyt fjell som står som en markør i landskapet. Gutta tok seg frem som noen fjellgeiter, alle sammen. Jeg minnet ikke om en fjellgeit – sliten! Etter pause og bilder gikk vi videre. Emil og PJ gikk noen skritt foran, og plutselig var Emil borte. I førsten trodde vi han gikk i forveien og var ikke spesielt engstelige. Men vi fant ikke Emil igjen. Vi gikk - og tiden gikk. Vi ropte og bar oss, men lyden bar ikke godt i jungelen med tett skog og elvebrus flere steder. Vi håpet at Emil hadde gått i forveien frem til et fossefall ved utgangen av jungelen – der går det an å bade. Etter et par timer var nervene i høykant og vi bestemte oss for å ringe etter bistand fra politiet. Vi visste ikke hvor langt det var igjen til fossefallet og tørte ikke å vente lenger. Vi hadde ikke lenger tro på at Emil bare kunne ha gått i forveien. Han ville vel etterhvert ha stoppet for å vente på oss? Tenk om han hadde tatt feil vei midt inne der? Det viste seg at telefonen til Mammi ikke hadde noen dekning. Da var det bare å gå på for å komme oss ut av den tette jungelen for å ringe politiet. Vi fant ikke dekning før vi kom til fossefallet – og der fant vi også Emil. Han hadde tenkt at det var ok å gå i forveien siden han visste at det ikke var farlige dyr i jungelen. Han ble både overrasket og lei seg når han skjønte at det ikke var ok i det hele tatt. Vel, vel – vi var både sinte og glade. Men mest av alt glade. Vi var en sliten, men fornøyd gjeng som kom hjem, etter først ha badet ved fossen.

"Først opp.."

"..så ned"

Smertefulle brennmaneter:

I går, den 14.10.10, brant Anders seg på brennmanet. Vi har ikke sett noen her og jeg trodde ikke det var noe problem med maneter. Brennmanetene her er uten tvil mer smertefulle enn hjemme. Det var hjerteskjærende og se hvor vondt Anders hadde det, etter å ha blitt brent på den ene hånden.. Han stod bare og skrek og hoppet rundt og det var ikke mulig å trøste han. Det kom flere personer til for å se om de kunne hjelpe. En gikk til hotellet og fikk eddik som vi helte over hånden. Etter ca 20 minutter skrek han like ille og vi reiste fra stranden for å finne et apotek for å be om råd/hjelp. Smertene slapp taket mens vi var i bilen, det var utrolig godt for både barn og voksne. Maneten var blå og bitte liten, men med lange slemme blå tråder og derfor vanskelige å se i vannet. I dag hadde vi med nabogutten, PJ, på stranden også han var uheldig og brant seg på begge hendene. Han gråt like hjerteskjærende og intenst som Anders, om ikke værre, siden han hadde brent seg på begge hendene.

"PJ har brent seg på manet - stakkars, veldig vondt"

"..men nå har det heldigvis gått over"

Vi fikk igjen eddik fra hotellet, men det tar ca 20-30 smertefulle minutter før smerten avtar. Ikke moro. Ellers har guttene stor kost seg i dag, vår siste dag på stranden i Rarotonga. De har leid kanoer og padlet rundt med de andre småbarna som befant seg på stranden.

"Sjarmøren"

"Emil sørger for at barna får seg en tur"

"brødrene kan kose seg i samme båt de også;-)"

Siden hele øya er omgitt av et rev er vannet stille og rolig og dermed trygt. Det blir heller ikke spesielt dypt innenfor revet.

Ellers har vi hatt noen hyggelige treff med Helge, Jorunn og Isak. Vi har spist middag sammen i dag og kanskje klaffer det slik at vi møtes igjen i Sydney om en måneds tid.

"Spagetti og kjøttdeig - det liker alle"

"Helge og Jorunn etter indisk take-away-middag, straks kommer sjokoladekaken frem.."

Nå driver vi og pakker og gjør oss klare til å reise til Australia i morgen. Siden vi har hatt liten tilgang til internett her, møter vi ganske uforberedt til vårt neste reisemål. Vi har ikke bestemt oss helt for om vi reiser nordover (varmt og godt, men det blir mye kjøring) eller om vi skal reise sørover (hvor det er vår og 15-20 C). Vi skal ha noen dager i Sydney før vi leier bobil og farter avgårde, hit eller dit

"Pakkingen er startet, neste hilsener kommer fra Australia""

Tenk at det allerede er fjerde oktober. Det var ikke mye som minnet om det når vi satt på solstolene med beina begravd i den myke hvite sanden tidligere i dag. Etter et forfriskende og herlig bad i sjøen (lagunen) som fortsatt bergtar oss når vi ser den. Vi har nå vært her i syv dager og været har ikke vært mye å skryte av. Det er som en dårlig sommer hjemme hvor det er gråvær med vind og regn – men allikevel mildt og godt. Vi har snorklet i gråvær også, det går helt fint. Det var allikevel deilig når himmelen fikk blåglimt og solen stakk frem gjennom skyene i formiddag.

I dagene som har vært har vi fått mer og mer sansen for livsstilen her på øya. Den har en helt egen atmosfære. Det finnes nesten ikke kriminalitet så det føles veldig trygt og godt. Vi har knapt nok sett politiet og vi har ennå til gode å høre en sirene av noe slag. Vi har blitt fortalt at det har kommet marihuana hit og at det i kjølevannet av det forekommer tyveri, og da spesielt fra turister. Lokalbefolkningen oppleves som svært imøtekommende og hyggelige. De slår gjerne av en prat. Det er ikke lov til å prute her og motsetningen til travle Mexico hvor du møtte på noen som ville selge deg noe overalt, er total. Vi har vært ute og spist et par ganger og maten er svært god med høy kvalitet. Det finnes mange spennende fiskeretter, men også gode kjøttretter. Vi har ennå tilgode og spise skikkelig lokal mat, men regner med å få smake det når vi skal på kulturell aften med buffèt. Rarotonga har en rik og spennende historie og dansen og musikken gjenspeiler historien. Det håper vi lære å mer om mens vi er her. Det er mange hunder på Rarotonga. De rusler rundt omkring, alene eller sammen med en hundekompis. Det må være et godt hundeliv, men de lever farlig når de plutselig løper over veien. Nabohunden kom hjem fra veterinæren for et par dager siden etter å ha vært å amputert det ene beinet etter påkjørsel. Den humper nå rundt på tre bein, men virker allikevel glad og fornøyd.

Lørdagsmarked:

Hver lørdag fra kl 0700 til 1200 er det marked. Det var det utrolig artig å være med på. Både lokalbefolkningen og turistene møtes her. Det er utallige boder hvor det selges alt fra kunst, sorte perler (det er den store salgsvaren, men siden de er ekte er de også dyre), fargerike klesplagg, blomsterkranser, malerier, kunstfigurer, vesker og masse grønnsaker. Og det beste av alt – det selges og lages mat og drikke av alle slag.

Her var det mye godt! Nygrillede matspyd med kylling, biff og reker. Varme hjemmelagde pitabrød med kjøtt og ulike sauser, nystekte belgiske vafler med is og gode sauser, hjemmelaget is, smoothiser – ja og mye mer som vi rett og slett ikke fikk med oss.

Vi rakk faktisk ikke gjennom alt de tre timene vi var der. Fra scenen var det ulik underholdning. Det vi så var polynesisk dans hvor kvinnene bruker stråskjørt og kokosnøttskall til bher og de har selvfølgelig blomster i håret. Musikken bestod av mange trommeslagere, noen på trommer av skinn og noen av tre.

Musikken og lyden ble helt suggerende, man ble helt revet med. Dansen var også fascinerende med svingende hoftevrikk som de yngste danserene på 5-6 år allerede hadde på plass. Må oppleves! Dit skal vi også neste lørdag – det er helt sikkert.

Rarotonga Idol:

Idol er i gang her og på lørdagskvelden reiste vi for å overvære konkurransen. Det var tredje runden nå og 13 deltagere med.

"Runde 2, Rarotonga Idol"

"Dommerpanel og lokal-TV"

Det ble arrangert på en restauranter hvor også lokal tv var tilstede. Vi så ca halvparten, da var det ikke mulig å overtale Anders til å være lenger. Total streik, dette synes han var var drit kjedelig. Vi andre synes det var underholdende, det var som hjemme – mange som trivdes på scenen og noen som var ganske sjenerte. Det ble lørdagskveld hjemme i stua med popcorn og film – det er sånn guttene liker det best.

Kirkebesøk:

Det er vanlig å være i kirken på søndager og det er mange ulike kirkesamfunn her. Vi valgte å delta i Cook Island Christian Church hvor gudstjenesten foregår på Maori, og ikke engelsk. Vi er ikke så ivrige kirkegjengere hjemme, men vi synes det er interessant å oppleve ulike kirkesamfunn i ulike kulturer. Gudstjenesten var litt av en opplevelse. Alle var det jeg vil kalle stivpyntet hvor kvinnene hadde på hvite kjoler med lyse hatter og mennene var kledd i hvite dresser. Men det som gjorde opplevelsen så fin var den vakre sangen. Det var mye sang og ofte sang menn og kvinner tostemte og «mot» hverandre. Det ble sunget utrolig høyt og noen ganger kunne det virke som om de hadde en konkurranse om hvem som sang høyest – mennene eller kvinnene? Men det var vakkert, utrolig vakkert. Emil hvisket underveis til meg at «Dette er bedre enn sølvguttene» og Jonas så på meg og sa: «Dette var fint å høre på!». Så det var ikke bare vi voksne som likte det. Anders kjedet seg og mente det ikke var til å holde ut

Island night – gutta danset på scenen:

Vi bestilte vi Island night, det er danseshow med musikk (trommer) ala det vi så på markedet på lørdag, og buffet. Showet ble avholdt i restauranten på et hotell. Hotellet ligger helt i strandkanten og når vi kom så fikk vi med oss solnedgangen

"Romantikk i luften..."

skikkelig vakkert og stemningsfullt. Det var mye god mat fra buffeten, selv om dette ikke var en av de største og mest innholdsrike. De hadde utrolig mange gode salater der, og Frank forelsket seg helt i en skalldyr salat som var litt spicy. Showet ble innledet av den yngste danseren, hun var fire år og alldeles fortryllende.

Når hun kom på scenen hørte vi «Åhhhh» rundt omkring. Hoftevrikk og håndbevegelser var allerede på plass. Underveis ble tilskuere hentet opp på scenen, og Emil og Jonas ble valgt ut og hentet opp av jevngamle jentedansere. På scenen måtte tre og tre ut på dansegulvet sammen med tre dansere fra dansegruppa. Som mor var jeg jo spent på hvordan guttene ville takle å skulle danse polynesisk dans – men du verden så flinke de var. Begge to!

"Danseløve 1!"

"Danseløve 2"

Mens mor stod stolt på sidelinjen, fløy far nærmest midt blant danserene for å få et blinkskudd av de dansende sønnene. En artig kveld! Guttene fikk med seg blomsterkranser av friske blomster som takk for innsatsen.

Jakten på rokka:

Vi har ikke sett noe mer til rokka, men så har vi heller ikke badet mer enn en gang til på den samme stranden. Vi har oppsøkt noen av de anbefalte snorklestedene – og det er en spennende verden å oppdage. Utrolig mange fargerike fisker. Vi har hatt med brødskiver til ett av stedene (ved hotell Rarotonga), stedet er kjent for å være et bra sted ved at det kommer mengder av fisk rundt beina for å spise av brødet. Anders elsket det stedet.

Han fikk nærkontakt med fisken slik at han først skjærte seg i fingeren på finnen til en fisk, så ved at en «Donald-fisk» beit han i hånden i stedet for i brødskiva. Men Anders er tøff og tåler det!

Nordmenn på øya:

Vi har faktisk møtt på flere nordmenn her. Vi møtte et ektepar som var her for tredje gang nå, sist gang bodde de her i seks måneder, nå skal de bo her i syv måneder. I dag møtte vi på et hyggelig ektepar med en sønn på 3 år. De er også på reise rundt jorden og har nesten lik reiserute som oss. De gjenkjente oss etter å ha lest om oss på nettet Emil har investert lommepengene sine i en skikkelig dykkermaske, den kjøpte han i dykkerbutikken som drives av en trivelig svenske. Så i dag har vi snakket norsk med flere.

Kjæledyr:

Jonas og Anders har en hovedinteresse når vi ikke er ute og bader eller driver med skolearbeid. Det er å fange salamandere for å ha de som kjæledyr. Det kryr av de, så de er det ikke vanskelig å finne. Det er vanskeligere å beholde de. Når de blir redde, så mister de halen sin. Den detter rett og slett av. Etter at den er av, så vifter den fortsatt. Snålt å se. Har også lært at salamanderne lager en smattelyd, det høres i grunnen ut som fuglekvitter med smattelyd i. Det er en vanlig lyd inne i huset. Vi har en del andre gjester her også. I går hev Frank ut en kakerlakk, vi var enige om at størrelsen er betydelig når vi kan høre at den treffer bakken Maursprayen er fin å ha når veggen er svart av maur – og vi kan se mauren marsjere på en sti langs gulvet. Vepsen her ser annerledes ut en hjemme. Den har lange bein som henger under seg og store, store vinger. Tror den kalles «paper wasp». Men ingen vepsestikk så langt.

Snart helg:

Vi savner litt å invitere noen over på middag, så i morgen, fredag, har vi bedt Sharon (huseieren og nabo), de to barna hennes og nevøen på taco. Jeg tror ikke det er spesielt vanlig med taco her, så det er spennende og se om de liker det. På lørdag skal datteren i huset passe guttene og Frank og jeg skal ut på middag før vi igjen drar for å se Idol. Koselig med en liten kjæreste kveld

Ellers så jobber vi godt med skolearbeidet alle sammen.

"Jonas på skolebenken"

Vi klarer å følge ukeplanene som legges ut på nettet, det er godt å kunne følge disse så vi vet at vi jobber med det samme som klassene deres. Vi ser også at det er nyttig å ha litt førskoleaktiviteter med Anders, vi øver på tall, bokstaver og utholdenhet

Det var alt for denne gang. Vi savner å ha tilgang til internett, men ingen har jo vondt av å være uten det i perioder

 Rarotonga – Kia Orana!

Guttene var utrolig spente før vi skulle fly videre til Rarotonga fra Los Angeles - ville det være tv skjermer på seteryggene? Når vi gikk ombord i flyet kl. 2230 ble vi alle fornøyde over det vi så. Flott fly med gode seter, grei beinplass, seks plasser reservert for oss (en ledig stol) - og skjermer til alle.

Flymaten var god og betjeningen sjeldent vennlige Flyturen på nesten ti timer gikk forbausende bra, og alle fikk sovet litt i løpet av natten. Når vi gikk ut av flyet i Rarotonga kl. 06 om morgenen, ble vi møtt av et vakkert syn.

Himmelen var rød-rosa, det var palmer og grønnkledde fjelltopper. Flyplassen er naturlig nok liten og derfor også lett og rask å komme igjennom. Vi kom rett inn til passkontrollen, der ble vi møtt av en mannlig sanger med Hawaii skjorte og stråhatt som hilste oss nyankomne velkommen med sang. Det ble delt ut blomsterkranser til alle, men siden vi kom sist ut av flyet og ting tok litt tid med oss, var disse ferdig utdelt innen vi kom oss ut av ankomsthallen. Vi ble møtt av Sharon, kvinnen vi har leid hus av og som vi hadde avtalt henting med.

Hun hentet oss i sin gamle, slitne pickup, det var lagt ut et teppe på lasteplanet og der havnet både bagasjen og familien Lillevik. Det var utrolig sjarmerende, vi nøt turen med vind i håret og god utsikt. Vi ble kjørt til hotellet vi skulle bo på en natt i påvente av at huset skulle bli ledig neste dag. Vi bodde på «Club Raro», et hotell som ser veldig mye bedre ut på bilder enn det faktisk er. Rommet var lite og enkelt og bare sånn passe reint, men vi fikk da stablet inn all bagasjen og innordnet oss. Hotellet ligger ved havet, men det var kun steiner ved stranden og den egnet seg ikke så godt til bading. Men vi fikk sett klart vann som var turkisfarget. Jonas fant straks eremitt krepser, noe vi aldri har sett før (små kreps som bor i lånte sneglehus). Jonas og Anders var henrykte over dette og ble veldig opptatte.

Om Øya

Det bor ca 10 000 her. Veien på Rarotonga er 32 km lang og det tar ca 50 minutter å kjøre buss rundt øya. Det går to busser med start hver time, en går med klokken og den andre går mot klokken. Vi hoppet på en buss for å se oss omkring. Anders og jeg sovnet under bussturen, det tar på å være på reisefot et døgn. Husene her er enkle og det er vanlig å ha høner, geiter og griser i hagene. Det er et bitte lite sentrum her, men det har etterhvert vokst frem butikker rundt omkring på hele øya. Det snakkes to språk, engelsk og Cook Islands Maori. En vanlig velkomst hilsen er « Kia Orana» som betyr hallo/må du leve lenge. Det finnes også en del restauranter og cafeer rundt omkring. Det er også noen flotte luksus resorter her, de ligger fint til helt nede ved sjøen. De aller fleste butikkene stenger kl. 1530, og på søndager er det meste stengt. Da er det vanlig å være i kirken og å ha en stor familielunsj etterpå. Kvinnene går med store blomster i håret – og det er ikke uvanlig å også se menn med blomst bak øret. Akkurat som på bildene fra sydhavsøyer. Det er utrolig mange som leier mopeder her, både voksne og ungdommer. Det er ikke tillatt å kjøre i over 50 km/t, hverken for mopeder eller biler. Det er faktisk enn del trafikk her – og den er venstrekjørt.

Vi bestemte oss for å leie bil for fire dager til og begynne med og valgte å leie allerede den første dagen (som ble lang siden den startet kl. 06). Men først måtte sjåføren, Frank, ha Cook Island sertifikat Det fikk han ved å møte opp på politistasjonen, fylle ut et skjema – og betale $ NZ 20. (ca 90,- kroner). Der stod han i lang kø sammen med en rekke andre turister. Det er ikke lett å se noen annen grunn til å måtte ta «lappen» enn penger i statskassen.

Vi kjørte en ny runde rundt øya på jakt etter drømmestranda. Vi stoppet ved en hvit strand hvor vi badet og snorklet. Vanntemperaturen her er noe kjøligere enn i Mexico, men allikevel veldig behagelig. På enkelte steder var sandbunnen dekket av noe som ser ut som store sneglepølser. Guttene synes disse var veldig artige. På kvelden reiste vi ut for å spise middag. Vi rakk akkurat å sette oss ned ved bordet før Anders sovnet. Han sov seg gjennom hele middagen med hodet på bordet, stakkars liten. Middagen ble ganske fort unnagjort siden reisedøgnet og tidsforskjellen begynte å merkes for fullt. Før klokken 21 var alle i seng og 2115 sov vi alle mann.

Se opp for kokosnøtter!

Neste dag skulle vi flytte inn i huset vi skal ha i 18 dager. Huset ligger ikke mange meterne bortenfor hotellet. Sharon møtte oss og viste oss rundt i huset. Hun og mannen bor i nabohuset og de har to barn, en gutt på 7 år og en jente på 14 år. Sharon og mannen har bygd huset selv og det stod ferdig i januar 2010. Huset er bygd av leca stein og er enkelt og praktisk innredet. Vi har to soverom, kombinert stue og kjøkken og bad med dusj, toalett og vaskemaskin. Det er tv her med en tv kanal (lokal). Vi har også en liten hage med flere palmer med kokosnøtter i. Anders sier han er glad det er gress her i istedenfor badebasseng, siden han føler seg mer som hjemme da Som velkomst gave fikk vi fruktfat med eksotisk frukt og en stor klase med bananer fra en bananpalme som henger ute og modnes. Foruten det nevnte, bor det en million maur i og utenfor huset.

En nabo kom og viste oss hvordan vi kan spise/drikke kokosnøttene.

Han bandt sammen beina sine og hoppet opp stammen, kastet ned nøtter og kom seg ned selv. Han satte et spett fast i bakken og skrelte kokosnøtten ved å slå den mot spissen, til det kun var en rund, hard kjerne igjen. Nøttene ble så skrelt rene med en skarp kniv før han brukte en «bush knife» (machete) til å åpne dem. De var fulle av kokosnøttvann som smakte friskt og godt, ikke konsentrert slik som kokosnøttene vi kjøper hjemme. Naboen forklarte at det er stor forskjell på unge og gamle kokosnøtter. Det er de gamle vi er kjent med fra Norge. De gamle har også en tykkere og hardere kokos kjerne enn de unge. Det er veldig eksotisk å ha kokospalmer i hagen, men også litt skummelt siden det nå og da faller ned en.

Omstilling

Det skjer ikke mye her på Rarotonga og både Frank og jeg kjente at det vil være tilstrekkelig med 10 dager her fremfor 18. Prisnivået er sånn ca det samme som i Norge, så det er ikke rom for de store utskeielsene heller. Flyet vi skal reise med ankommer på søndager og flyr ut på fredager. Vi sjekket om det var ledige plasser på flyet først og endret deretter leieperioden med Sharon, noe som var uproblematisk. Når vi ringte tilbake for å booke i dag, var det blitt fullt i mellomtiden. Så sant det ikke kommer avbestillinger, må vi bli i 18 dager. Akkurat nå virker det lenge. Uten internett (kan enkelte steder betale pr minutt for netttilgang), uten mulighet til å zappe på tven, uten bykjerne med folkeliv og røre. Vi vurderte å reise på fredag allerede, men fire dager blir litt kort igjen. Så vi finner frem god boka og forsøker å innstille oss på å nyte rolige dager i et hus fullt av maur, men med svært behagelig temperatur, nydelige strender, vennlige folk, mye natur å utforske og noen arrangerte aktiviteter vi har lyst til å være med på. Og mye god mat å spise - selv om vi burde ha brukt fritiden vår til å forbrenne all den gode maten vi har kost oss med så langt på turen Været er ikke det beste, det er overskyet og det blåser godt. Langtidsvarslet viste regn de neste 5 dagene. Vi legger oss tidlig her og står tidlig opp om morgenen. Nabohanen galer i morgen-gryningen så her er vi «oppe om morran».

01.10.10 – I dag kom paradis følelsen!

Etter å ha brukt formiddagstimene på skolearbeid, reiste vi ut med bilen. Vi fant stranden som satte oss rett i «nå har vi kommet til paradis» modus.

Helt nydelig, jeg har ikke vært på en så vakker badestrand før. Perfekt sted for bading med sandbunn under føttene - og til snorkling på korallrev. Sanden er så hvit at det var godt å ha på solbrillene for å dempe blendingen og sjøen så turkisfarget og klart som vi bare har sett på bilder. Det ligger flere resorter der – noe som innebærer mulighet for å låne toalett og å få seg kald drikke. Det var bryllup på stranden i dag, perfekte omgivelser for romantikk. For guttene var det snorkling som gjaldt. Gøy å se dem, helt i hundre over alt de oppdager. Det største øyeblikket til Emil var da han så en stor rokke. Han måtte ut med begge armene når han beskrev størrelsen på den. Han fikk med seg Jonas ut for å se – og utrolig nok fikk han også sett rokken. Det var vanskelig å få tatt bilde av den, Emil beskriver den som sky. Guttene er redde de ikke vil bli trodd uten et bilde, så nå har jakten på bevis startet. Det hadde vært moro om de fikk til et blinkskudd under vann. Anders snorkler som bare det – det er litt snålt siden han egentlig ikke har lært seg å svømme skikkelig ennå. Men under vann svømmer han mange meter! I dag er vi mer fornøyde med at vi skal være her i nærmere tre uker. Dette blir bra!

Det er nå 12 timers forskjell fra Norge.

Vi gledet oss til den store feiringen av nasjonaldagen til Mexico. Etter at vi hadde kjøpt billetter til show og middag, hørte vi at det var en av de beste måtene å feire på. Det skulle være full rulle med mye folk, show og flott fyrverkeri på det stedet vi allerede hadde kjøpt billetter. Det gjorde oss selvfølgelig veldig fornøyde med valget vårt. På kvelden pyntet vi oss, tok bussen til byen og ankom feststedet  kl 1800. Vi hadde reservert bord rett foran scenen, og vi bestilte alle hver vår velkomstdrink. Litt glissent med folk, men vi regnet med at det ville ta seg opp. Vi spiste deilig buffet med variert meksikansk mat og flere ulike kaker og frukt til dessert. Stedet ble sånn nesten fullt etterhvert, det var levende musikk før og etter danseshowet, men det ble aldri den spruten vi var fortalt at det ville bli.

Danseshowet ble fremført av det som virket som et lokalt danselag, litt ala «leikaringen» med tradisjonell dans og kostymer. Men vi koste oss med det vi så og maten var god. Etterhvert ble det leker hvor publikum skulle delta. Frank ble overtalt til å bli en av de tre herrene som var ønsket på scenen. Oppgaven til herrene, var å tre frem - en og en - drikke en shot med tequila – og fremføre det tøffeste ropet etterpå.

,

Frank var først- svelget tequilaen unna i en stor svelg – og hadde et rop som må ha imponert alle i salen. Ikke lett for andremann da, nei. Etter at alle hadde fremført, måtte de på nytt frem, en og en. Nå skulle publikum avgjøre hvem som var den beste ved å klappe frem vinneren. Det var ikke full partystemning, så jeg var redd det skulle bli en flau greie for herrene, men folk tok i når Frank steg frem – og han ble den heldige vinneren av en middagsbuffet for to. Så nå skal vi dit igjen. Min lykkestund den kvelden var imidlertid når Anders så på meg og sa: "Mamma, jeg tror du er den peneste gjesten her i kveld". Go gutten min!

Vi hadde også blitt fortalt at neste dag (16.09.10) skulle det være parader ved strandpromenaden fra kl 09 og utover hele dagen. Denne dagen var vi ikke tidlig oppe, men ruslet avgårde på formiddagen en gang. Vi tok med badetøy, siden vi regnet med at det sikkert ble tid og behov for et bad også. Vi så ikke noe til noen parader eller noe annet som kunne minne om feiring. Vi fikk i ettertid høre at den store parden var på morgenen, og at det ikke var noe mer. Vi gikk glipp av denne, men på tv så vi litt fra paraden som er i Mexico City. Det var store, flotte greier som jeg tror varte i timesvis.

Etter å ha tilbragt dagen på stranden, valgte vi å gå bort til sentrumsplassen for å se om det var noe liv der. Der er det en byscene, hvor det var underholdning i gang. Vi satte oss ned og så på showet, en festelig klovn. Når denne var ferdig, kom det nye innslag fra ulike underholdere.

Og sånn gikk kvelden. Under et av innslagene ble jeg hentet inn på scenen. Innslaget var fra en annen type klovn som var malt hvit og svart i ansiktet, han brukte ikke språk, bare mimet og plystret. Når han plystret at jeg skulle komme til scenen, gjorde han det på en slik måte at det ble vanskelig å si nei. Han fikk alle til å klappe at jeg måtte gå frem. Det er ikke en rolle jeg trives i, og jeg håpet jeg skulle slippe lett unna. Men nei da. Det varte i en evighet og det var ikke måte på alt det flaue jeg skulle gjøre. Som å velge meg ut to menn, vrikke meg over scenen etter bevegelses anvisninger fra klovnen, slenge beienet rundt en ukjent mann, klapse ham på rumpen og vrikke meg videre til mann nr to. Siden jeg skulle velge ut en mann blant publikum, var det selvfølgelig Frank som stod på scenen sammen med meg, han var mann nr to. Han måtte også gjennom sitt. Det ble etterhvert mye folk i byen og jeg tror det var et par hundre som så på. Emil løp ned på scenen ved en anledning, han hadde et innspill, noe som fikk folk til å le. Jonas kom også ned, han forsøkte å få faren sin til å komme å sette seg Noe som også fikk folk til å le. Jeg synes det hele var flaut, men for de som slipper å være på scenen er det jo ganske fornøyelig å se folk som er beklemte

Bortkomne sandaler:

Anders sine nyinnkjøpte ecco sandaler for turen, var plutselig en dag borte. Vi lette grundig etter disse, sandaler blir jo ikke bare borte. Men vi måtte innse at de var tapt og bestemte oss etter noen dager for å skaffe han et par nye. Da vi skulle reise for å handle, måtte vi hente guttene utenfor butikken.

"Anders fikk trøstecola (Mannecola) etter et vepsetikk,

neimenn se - de sandalene er det noe kjent med..."

Det er der de holder til sammen med barna i gaten. Vi ble stående der og prate litt og blikket mitt falt plutselig på føttene til en av guttene. Han er nok sånn ca på samme alder som Anders, og på føttene hadde han flotte ecco sandaler, prikk like Anders sine savnede. Vi tok oss friheten til å sjekke størrelsen og jaggu var det samme størrelse som Anders sine også. Gutten var ikke helt samarbeidsvillig, han hørte liksom ikke at vi snakket til han. Men ved hjelp av de andre barna i gaten, fikk vi han til å gi tilbake sandalene. Anders ville gjerne gi han kjipp-kjappene sine i trøst – og de tok han gladelig imot. Anders elsker å gå barbeint og har sikkert klart å sette de i fra seg etter lek med barna, uten at vi la merke til det.

"Skobytte er gjennomført og de er fremdeles venner..."

Gutten har hatt lyst til å invitere barna i nabolaget inn, slik at de kan se hvordan vi bor, bak porten i gaten. Frank og jeg sa ja til at de kunne få komme inn en kveld. Guttene kom da inn sammen med to barn og fortalte at de andre barna stod ute – de skulle gi to og to en omvisning. Dette var noe barna selv hadde organisert, sikkert for å ikke belaste Frank og meg for mye. Vi sa imidlertid at de kunne ta med alle sammen inn.

"Nabolaget har kommet på besøk"

Det kom en skokk med unger, og vi inviterte alle opp på taket. Guttene tok med spill opp, vi voksne poppet popcorn og tok med is til alle. Det var koselig, de spilte biljard, noen prøvde treningsrommet og noen løp bare frem og tilbake.Guttene var de perfekte vertene, de sørget for at popcornet ble tilbudt til alle sammen og at gjestene hadde det bra. Det ble ganske livlig etterhvert og barna tok seg til rette. Så vi avsluttet før det tok helt av, med løfte om at de skulle få komme tilbake en annen gang også. De har spurt flere ganger om å få komme inn, men forløpig har det ikke passet. Men vi skal sørge for at de får lov før vi reiser om fire dager!

Jeg har skrevet en del om området vi bor i, men har skrevet lite om hvor utrolig flott Puerta Vallarta er som ferieby. Byen er koselig og det er tilrettelagt for turister, på godt og vondt. Mange koselige restauranter, mange småbutikker og generelt mye å handle for den som liker shopping. Det har vært døgn uten regn om natten nå, og det merkes umiddelbart på sjøen. Vi har hatt dager hvor vannet har vært grønt og fint og mye klarere. Siden sist har Frank og jeg klippet oss også, det er kjekt å betale kr 65,- for hårklippen. Det var for oss begge to! Frank har kjøpt seg nye briller her, det ble veldig mye rimeligere enn hjemme. Siden han er allergisk må han ha brilleinnfatninger i titan, noe som fordyrer en del. Hjemme måtte han regne med å betale ca 7000,- . Her betalte han kr 1500,-.  Ellers jobber guttene godt med skolearbeidet om dagen,vi vektlegger fagene norsk, matte og engelsk. Vi erfarer også at det er ganske intenst og krevende å være lærere Må også nevne at når vi var kjøpesenteret her om dagen, så var avdelingen for julepynt kommet på plass.

Det var flere store, pyntede juletrær. Tjuende september, det er vel tidligere enn hjemme også det?

Bakelyst:

Jeg har hatt så utrolig lyst til å bake i det siste. Vi var ute en kveld, på vandring etter gjær. Men det hadde ingen av de fire butikkene vi var innom. Fant det senere en gang og i går skulle det endelig bakes! Ville bake boller og skillingsboller. Det viste seg å bli vanskelig å få til saftig bakst her, gitt. Det begynte med at jeg ikke hadde nok mel og deigen var skikkelig klissete. Butikken her nede var utsolgt.Så jeg måtte droppe å få kjevlet ut deigen, den var alt for bløt. Og det var greit nok, siden det ikke er noen kjevle her. Ikke selges det bakepapir heller. Så da tar man det man har - og det var sølvfolie som ble smurt med olje. Ikke er det bakeplater til ovnen, så da brukte jeg risten.

Men det mest uheldige var nok at det kun er undervarme i gassovnen, slik at bollene ikke ble stekt på toppen. De måtte derfor snus underveis og legges opp ned. Minnet om medisterkaker.  Utrolig nok ble de ferdige - og spist! Har iallefall fått stilt bakelysten for en stund

Nå begynner vi å bli klare for Roratonga! Vi reiser på søndag den 26.09.10. Vi gleder oss til å se om det er så fantastisk som vi tror, og gutta er klare for snorkling. Men jeg er litt bekymret for hvordan vi skal få med oss all bagasjen videre. Det har vært tungt nok/mye nok å dra på som det har vært. Nå har vi i tillegg handlet en solstol (det ble rimeligere enn å leie solsenger...), parasol, nydelige håndlagde tre skillepadder ( de er tunge og vi kjøpte tre stk...), badesko til alle og snorkleutstyr og ekstra kladdebøker til skolearbeid Jeg tror vi må kjøpe en ny trillekoffert som går som håndbagasje

 Vi er også spente på hvordan reisen vil bli, siden vi velger å reise videre til Rarotonga fire timer etter at vi ankommer Los Angeles fra Mexico (tre og en halv times flytur). Det blir en lang og krevende reise, men vi fant ut at det ville bli like slitsomt å booke oss inn på hotell for en natt, siden vi da hadde hatt mange timer å vente etter at vi sjekket ut fra hotellet neste dag. Vi satser på at flyet er nogenlunde i rute og at vi får sove godt på nattflyet over til Rarotonga (ni timers flytur).

Vi hørs!

Vi ønsket å ta båt taxi ut til en av strendene som kun har adkomst via båt. Når vi ankom brygga som båtene går fra, ble vi møtt av en mann som informerte om priser etc. Han overtalte oss til å velge en privat båttur siden det ville innebære at vi kunne reise til ulike strender hvis vi ønsket, vi kunne stoppe og snorkle – og det hele ville koste oss tilsammen 100 norske kroner mer enn en båt taxi. Som sagt, så gjort. Vi handlet inn kald drikke mens han rigget båten.

"Skippern hadde til og med båtsmann"

Det var en nydelig dag, strålende solskinn og helt blikk stille hav som gnistret i solskinnet. Båtturen var skjønn og tok ca 45 minutter. Vi nøt havluften og den deilige brisen. Kapteinen valgte ankomststed til en strand som var litt langgrunn med tanke på Anders. Han fortalte også at det var en del fisk der som barna kunne se hvis de snorklet. Vi har kjøpt inn snorkelutstyr siden vi har lest at det er fryktelig dyrt på Rarotonga.

"Las Animas"

Stedet (Las Animas) var utrolig vakkert, det stod strandstoler langs hele vannkanten, og bakenfor lå det restauranter med stråtak bortover det hele. Regelen var slik at du kunne benytte deg fritt av stolene og toalettet som tilhørte restautanten, men det var da forventet at du spiste lunsj på den restauranten som stolene stod foran.

Her var havet grønt og mye klarere – og guttene oppdaget fargerik fisk når de dykket. Dette førte til at alle tre var mer under vann enn over vann- og nesten umulig å få opp for mat og drikke. Som forøvrig smakte fortreffelig!

"Det var selvfølgelig Jonas som stilte seg først i køen når det dukket en øgle opp"

På ettermiddagen til den tiden som kapteien antok tilbaketuren ville bli, kom det mørke skyer som fortalte oss at det var regnvær på gang den dagen også. Vi pakket derfor og hoppet i båten. På tilbaketuren stoppet vi for å snorkle, vannet var dessverre noe mer urolig da, så sikten var ikke den beste.

"Vi snorklet ved Los Arcos"

Jonas og Frank fant et sted ved noen skjær hvor det var fisk å beskue. Vi rakk tilbake før regnet kom. En flott dag!

Øgler i hopetall:

Her en dag ønsket vi å se oss omkring uten at vi hadde noen plan. Vi tok bussen til kjøpesenteret og bestemte oss der for å reise videre til marinaen for å se på båter og folkelivet der. Når vi gikk ut av taxien ble vi straks møtt av en mann som lurte på om vi var interesserte i en privat fisketur, han ville gjerne vise oss fiskebåten sin. Vi ble med og tittet, men takket nei. Mens vi ruslet på marinaen fikk vi mange forespørseler på om vi var på jakt etter en fisketur. Det rimligste tilbudt var på ca 1000,- for en fire timers tur. Vi er fortalt at det er godt fiske nå, så det er ikke umulig at vi ville fått fisk. Men det som opptok guttene på marinaen var gleden over å oppdage at det levde øgler i steinrøysa langs marinaen. En selger viste guttene at øglene kunne mates med de fargesterke blomstene som vokste der.

Guttene oppdaget ville øgler på hele rundturen på marinaen i tillegg til fisk og krabber. Krabbene var litt artige ved at de er sterkere i rødfargen enn hjemme og de hadde hvite prikker på en svart rygg. Alltid nye ting å oppdage i dyreverden.

Ny invitasjon:

I taxien på vei hjem hadde vi en hyggelig taxisjåfør som villig delte informasjon om alt vi lurte på. Mange av sjåførene snakker godt engelsk og vi har fått vite mye nyttig under drosjeturene.Vi spurte denne om hvor vi burde gå for å finne meksikansk keramikk til en god pris. Vi vurderte å kjøpe med et servise som vi kunne shippe hjem. Han gav sine anbefalinger og en god veiforklaring. Han sa videre at han ønsket å invitere oss til å bli med han til Guadalajara som er en mye større og rimligere by enn Puerto Vallarta. Han sa han hadde kontakter gjennom buisnessen sin og at prisene generellt var ca 60 % rimligere der. Han skulle reise dagen etter kl 14 og han skulle tilbake to dager senere. Han fortalte at han da skulle kjøre sin private bil, en Chevrolet Surburban med 9 seter, og han skulle ikke ha betalt for å la oss sitte på begge veier. Turen ville ta 6-7 timer, men vi ville finne billige hotell rom. Vi har googlet denne byen tidligere og sett at det er en stor by med flere spennende historiske steder. Vi takket for tilbudet med en avtale om at vi skulle ringe han neste morgen hvis vi ville bli med. Hans fortjeneste ved å la oss bli med ligger nok i kjøpet av servise. Vi ville nok ha følt oss forpliktet til å handle ett på turen. Til tross for dette var vi positive til å bli med, men valgte å sjekke hotellkostnader og budsjett før vi bestemte oss. Budsjettmessig ligger vi bra ann, vi har som mål å spare inn 10 000,- i forhold til det oppsatte budsjettet, siden det i USA ble budsjettoverskridelser så det svir i lommeboka. Vi lot fornuften seire og droppet å bli med. Det hadde fort dratt på seg kostnader som hadde ført til at den gode spareplanen røyk.

Katolsk messe:

Nok en hyggelig drosjesjåfør har tipset oss om at vi bør reise inn til stedet (Pitillal - uttales Pityjal)) hvor det kun bor lokale, som en egen by i byen. Sjåføren fortalte at det på søndager i forbindelse med messen, skjer mye på torvet. I går (søndag) hadde vi løse planer om å komme oss dit, men siden vi er sirup om morran, var ikke vi ute før kirketid. Under nok en taxitur fortalte sjåføren at kirketid, det er kl 19, 20 eller kl 21 – bare å velge. Vi fant derfor ut at vi fikk det til allikevel. Vi kom oss til Pitillal – og likte det vi så. Virket som en utrolig koselig plass. Her var det ingen turister, men mye folkeliv.

"Scene for misseshow rigges"

Det ble rigget scene og det var et tivoli der. Vi rakk og se oss omkring før vi gikk inn i kirken. Guttene var ikke veldig tente på å gå dit, men vi ble enige om at det skulle regnes som en skoletime om katolisisme.

Vi gikk inn i en stor katedral som var vakkert pyntet med store fargerike blomsteroppsatser og den hadde fargede, flotte blyvinduer på begge sider. Fra høytalerene strømmet det spanske salmer (tror det var salmer, ut i fra melodi og stemning i sangene).

"Fullstappet kirke en søndag kveld"

Tjue minutter før start var det grei plass for oss i katedralen, men når klokken var 19 var det smekkfullt. På benken vår var vi behaglige seks personer, men endte opp med elleve innen kl 1900. Da satt vi ganske så tett. Det var småbarnsfamilier med babyer på armen, det var ungdommer, middelaldrende og gamle. Klokken 1900 begynte guttene å bli noe utålmodige, men de var flinke og satt stille helt til messen begynte kl 1930, alså en halv time forsinket. Da kom presten ut, blid som en sol. Alle reiste seg og presten var rett i dialog med folket. Det var mye lesing av tekst fra ulike folk i menigheten, samt nattverd. Vi reiste oss og satte oss hele tiden, reine gymtimen. Underveis skulle «alle» hilse på hverandre, tror vi skulle ta hverandre i hendene og ønske hverandre alt godt. Alle vi fem håndhilste på hverandre og på de på benken bak – og de foran. Det var egentlig litt hyggelig, bare smilende mennesker som tok hverandre og oss i hendene. Etter nattverden som gikk ganske radig unna ved at vi gikk i en lang kø opp til presten, fikk en kjeksbit i hånden, og satte oss. Er redd vi skulle ha gjort korsets tegn når vi puttet kjeksen i munnen, har ikke vært på katolsk nattverd før, og rakk ikke se hva de andre gjorde. Etter at nattverden var unnagjort spurte presten hva klokken var. Han smilte stort og sa at nå rakk han neste messe kl 2000. Så etter en kort halvtime var det hele over. Da stod det kø utenfor for å komme inn til kl 20 messen.

På tovet var det kjempestemning, det krydde av folk, musikk og underholdning.

"Litt slitent i kantene"

Guttene stor koste seg på tivoliet som var av en slik standard som Axels tvoli trolig brukte hjemme i Norge på 70 - tallet. På scenen ble det utover kvelden et misse - show hvor meksikanske skjønnheter deltok.

"Miss Mexico"

"Kandidater presenterte seg med hylende tilhengere rundt scenen"

Frank fikk et bilde av henne som visstnok er Miss Mexico. Med showet hørte det til høy glamour faktor, dans, sang og musikk. Morsomt å se. Klokken 2230 reiste vi hjem, da var det fortsatt så varmt at vi måtte bruke «tørke-svette-klutene» konstant. Det bare rant av oss. Etter en rask dusj hjemme sovnet guttene på et blunk.

Hårklipp:

I dag stoppet vi hos frisøren som vi gikk forbi nede i gaten. Hun hadde tid til en hårklipp på Emil, og det endte med at alle tre guttene fikk seg en klipp. Deilig å bli kvitt litt hår i denne varmen Vi betalte den nette sum av kr 90,- for tre hårklipp, da gikk alle som voksne. I morgen kommer skadedyrkontrollen for å vedlikeholdsmessig gasse leiligheten. Da må vi være ute av døren kl 1000 – og vi føler vi må tidlig opp. Livet er herlig!

Opp om morran – så opplever man litt:

Vi var i rute i dag, ute og spaserte ned til byen kl 1000. Der oppdaget vi mange hester med flotte, staslige ryttere, musikkkorps, liv og røre. Det kom stadig flere hester til hvor mennene satt i flotte drakter, tilsvarende våre bunader. Det var også flotte jenter/damer med kjoler som jeg bare har sett på filmer.

"Meksikansk senorita i festdrakt"

Vi ble jo voldsomt nysgjerrige, hva var dette en tirsdag formiddag? Ca hundre ryttere med flagg og lasso dannet parade gjennom byen. En amerikansk dame kunne fortelle at Mexico feirer nasjonaldagen sin på torsdag 16.09.10. I år er det 200 år siden Mexico ble løsrevet fra Spania og selvstendige. Det er derfor stor feiring hele uken med ulike arrangementer over hele landet.

"Tidlig krøkes??"

På torsdag vil det være mange tusen mennesker på torvet i byen med stor feiring. Det starter kl 23 (!). Vi skal på meksikansk fest i morgen (onsdag), det har vi kjøpt billetter til i dag. Så heldige vi er som er her når meksikanerene skal feire sin 200 års dag!

Vi vil skrive mer om feiringen i neste blogg innlegg

Det er regntid her i Mexico – og det merkes. Du, og du så mye det regner. For det meste regner det om kvelden men i går regnet det stort sett hele dagen. Og det er ikke sånn som hjemme hvor det regner jevnt og trutt, nei – det fosser ned time etter time. Det synes veldig godt på elven. Vannet blir brunere etter en skikkelig regnfull natt, vannnivået stiger og strømmen blir sterkere. De siste dagene har vi heldigvis ikke sett noen bade i elven, da hadde jeg blitt skikkelig bekymret – for den er heftig nå! I tillegg til regnet kommer det nesten hver dag skikkelig lyn og tordenvær. Det er også ekstremt, det er nesten konstante lysglimt og det smeller så kraftig at det høres ut som om det har slått ned i bygget. Det er noen netter vi ikke har fått sove på grunn av det intense uværet. Nok om det. Vi koser oss allikevel. Det har vel ikke vært mer enn en dag eller to med sol - og det er helt greit. Det er så ulidelig varmt når solen steker, i tillegg er luftfuktigheten så høy her at vi er konstant våte av svette når vi beveger oss utendørs. Vi har begynt å gjøre som meksikanerene, vi tar med oss en "tørke-svette-klut". 

"Regntid"

Lørdagens møte med Gustavo og konen hans:

Vi tok bussen til stranden, slik at vi skulle være der kl. 1400. Vi ante at det kom til å bli vanskelig å finne dem med en så uklar avtale, siden stranden er lang og buss - stoppene mange. Vi fant derfor ut at vi ventet med å kjøpe med blomsterbuketten vi skulle ha med, til vi eventuelt traff dem. Noe vi selvfølgelig ikke gjorde. Vi gikk en stund langs stranden og så etter dem – men innså at hvis de var i den andre enden av stranda og ventet så var det håpløst. Det var synd, Frank og jeg var jo litt nysgjerrige på hva vi var inviterte til. Vi traff han som hjalp Gustavo å oversette i går, men engelsken hans er ikke så skarp – han skjønte derfor ikke hva vi sa når vi forklarte at vi hadde møtt opp på stranden men ikke funnet dem. Han svarte med at vannet på stranden ble bedre i november. Så da så.

Vannet på stranden har vært en skuffelse. Det har samme farge som elven nå, ser utrolig skitten ut. Vi hadde håpet på klart og vakkert vann. Vi har blitt forklart at stranden er sånn på grunn av regntiden. Elven renner ut i havet og påvirker - sammen med alt regnvannet. Men det er utrolig varmt badevann da, nærmest lunkent. Og gutta bader og bader – de bryr seg ikke så mye om litt grums i vannet.

Da vi ikke traff Gustavo og Kona, satte vi oss ved en restaurant ved strandkanten og blei noen timer. Jeg og Frank under parasollen, gutta i vannet 2-3 meter nedenfor. Herlig å bare kunne sitte og nyte en hel lørdag mens vi ser på hvordan guttene koser seg. Det er lykke det!

Vi kom i snakk med en amerikansk dame som bygger seg et hus på en øy utenfor Puerta Vallarta. Hun satt og ventet på båt taxien som skulle ta henne ut for å se på det ferdig bygde huset for første gang. Hun kunne fortelle at det er ca 50 000 amerikanske pensjonister som har bosatt seg i Puerto Vallarta. Det stemmer at det er mange amerikanere her og vi får hele tiden spørsmål om vi er fra USA eller Canada. En av strandselgerene tråkket på noe i sanden i det han gikk forbi oss. Vi så noen pigger som stakk opp, så ut som piggsvin nåler. Vi fikk gravd det opp og det var en blowfish som var skyllet opp på land. En lokal fortalte at at hvis piggen setter seg i foten, så må den opereres ut. Det gikk bra med strandselgeren og vi var glade for at den ble oppdaget før en av guttene våre satte foten på den. Spesiell fisk!

Når vi er på stranden kommer det selgere HELE tiden og skal selge noe. Det selges alt mulig der og jeg liker jo egentlig sånt, men det blir rett og slett  litt mye. Skal forsøke å skrive ned hva vi tilbys i den grad jeg klarer å huske alt sammen: T-skjorter, strandkjoler, vevde herreskjorter, silkeskjerf, sjal, hjemmesydde vesker, stråvesker, stråhatter, utskjærte trefigurer, uroer, sølvsmykker, steinsmykker, tatoveringer (som går bort etter en tid), fletting av hår, massasje, solbriller, ulik frukt (som meloner, ananas og mango), grillspyd med scampi eller fisk, potetgullposer, smulteringer, kaker, små hjemmelagde leker, vevde armbånd, utflukter og tyggegummipakker. I tillegg kommer det musikanter med varierende kvalitet og tilbyr gitarsang, trekkspill, banjo, kontrabass og trommer. De kommer alene eller som som et lite orkester. Og alle kan spille for en liten slant. Det er ikke en selger som tilbyr de ulike tingene, det er flere som tilbyr det samme. Så strømmen av selgere er uendelig. Vi prøver å ha i mente at dette faktisk er det de forsørger familien av, så vi fortsetter å svare «No, thank you/ No gracias» og legger vekt på å være høflige, selv om vi blir lei av å måtte si det sånn ca annenhvert minutt.

Det vi har kjøpt på stranden så langt er (for noe blir det jo alltids):

"Håndlaget veske (kr. 25,-) Halskjede til Jonas (kr. 40,-) Skjorte til Frank (kr. 75,-) og Ekte (?) meksikanske sølvarmbånd (kr. 25,-/stk.)

I tillegg har vi smakt på fisk og scampi på spyd samt  mango som er utskjært som en blomst.

Bussturer:

To ganger har vi tatt lengre bussturer for å sjekke om vi finner bedre strender. Den første bussturen varte i ca to klamme timer – til Sayulita. Når vi endelig fant stranden som vi ble fortalt er utrolig vakker, så ble vi ikke særlig imponerte. Den var jo ganske så lik stranden i Puerto Vallarta, bare at den ikke var langgrunn, og det er ikke noe særlig med tanke på at Anders ikke kan svømme. Gutta badet og var like fornøyde selv om det var grumsete vann og rusk på stranda. Anders var flink og holdt seg på grunna, selv om han begynner å bli litt for tøff.

"Regnet har skyllet vekk brokaret fra hovedveien, dermed tok bussturen lenger tid"

Den andre bussturen tok vi i dag. Nok en klam busstur, men ca en time unna. Målet var en by vi passerte på den første bussturen - Bucerias, som så koselig ut, rett ved strandkanten. Når vi kom til stranden lå det et brunt belte langs hele strandlinja som gjorde at vi ikke ville la guttene bade der. Det var ingen på stranda og ingen i vannet. Så da gikk vi og tok en nydelig lunsj i stedenfor.

"Gutta fikk låne en av papegøyene som satt i bur på restauranten"

"Mannen min . Legg merke til det brune "beltet" i havet."

Anders spiste kyllingsuppe, Jonas og jeg løksuppe (god, men litt tynn i smaken), Frank og Emil spiste fajitas. Det er ikke råbillig å spise ute her, vi betalte ca 350,- norske kroner. I tillegg til det nevnte, spiste vi Guacomale (nyyyydelig) og drakk tilsammen 8 flasker brus. Så det er kanskje ikke så verst pris allikevel Mens vi satt der kom (blant annet) tre musikanter og spurte Frank om de skulle spille en romantisk sang for kona (altså meg). Frank bet på den og takket ja. De rigget seg til med stativ til tromma og satte i gang. Det var riktig fint- men er glad for at det ikke var særlig mange gjester der, det kan jo fort bli litt flaut.

Opplegget på bussen i dag var interessant å sitte og se på. Buss sjåføren hadde med seg en hjelper som ropte folk inn på bussen på holdeplassene (sikre at alle kom med), han åpnet og lukket bussdøren og tok noen ganger i mot busspenger. Buss sjåføren hadde en forkjærlighet for høy musikk og spilte så vi nesten ikke klarte å tenke. Hjelperen var ikke så nøye med når dørene gikk opp og igjen og åpnet dem like gjerne i forkant av et bussstopp – selv om om farten var 80 km/t. Likeså ble det ganske så effektivt når de skulle kjøre videre, da kjørte buss sjåføren mens folk fremdeles stod i trappen på vei inn, mens døra fortsatt var åpen. Det hadde nok ikke skjedd i Norge uten at det ble rabalder – og godt er det.

Leie av bil:

Vi ser på det å leie bil her som uaktuelt. Med disse veiene ville det vært et strev å skulle levere tilbake bilen like hel og fin. Med hovedgrunnen for å ikke leie bil er trafikkbildet. Det er vanskelig å få helt tak på trafikkreglene, det ser ut til at regelen er at den som kommer først frem til krysset, og er frekkest, kjører. Det er litt mer oversiktelig på de store veiene hvor trafikken reguleres med trafikklys.Men buss og drosje er helt greit og veldig rimelig.

Hjemlengsel:

De siste dagene har Anders sagt noen ganger at han ikke liker seg så godt i Mexico og på jorden rundt reise. Han liker seg best hjemme i huset sitt. Det rykker litt i morshjertet da... Samtidig så er vi forberedte på at vi alle vil kunne ha et snev av hjemlengsel i blant, etter familie,  venner og senga si. Vi snakket med gutta om det før vi dro – at de innimellom vil lengte hjem og at det er helt naturlig. Jonas gir også uttrykk for å savne vennene i perioder. Men som sagt, det kjennes i hjerterota når det kommer til uttrykk....

Ellers så har vi brukt en del tid på nettet i det siste, vi har leid oss hus i Rarotonga som er neste stopp (vi blir der i 18 dager). Og vi har funnet et hus vi ønsker å leie i Thailand. Siden det er høysesong der ved juletider og vi får selskap av svigerforeldrene mine, er det greit å være litt tidlig ute med den biten. I morgen skal vi ta en båt taxi til en strand vi bare kommer til via båt. Så håper vi å finne en vakker strand  med klart vann der....

Jeg suger fortsatt inn inntrykkene, det er så annerledes her. Veien langs elven er vår naturlige rute når vi går ut.

Elven er ganske bred og det renner brunt flomvann i en ganske sterk strøm. Når vi går på fortauet er jeg livredd for at barna skal være vimsete og falle ned i elven. Det er jo ikke noen kanter, gjerde eller form for vegg mellom elven og fortauet. Bare rett ned til steinrøysa og den brusende elven. Fortauet har hele tiden ulike høyder,- trappetrinn opp eller ned, og noen steder er det kraftig telehiv som gjør at deler av fortauet reiser seg i sprekker. Så jeg er alltid litt bekymret når vi går på den strekningen, synes at den elven virker veldig skummel og bakteriefull. Jeg ble derfor svært forundret når jeg så små barn gå nede langs elven med baderinger. De skulle vel ikke bade i det brune skitne vannet med sterke strømninger? Det har vist seg at det er mange som bader her. Frank observerte barn ved de sterkeste stryka surfende på store gummibaderinger – de så ut til å ha det kjempegøy. Jeg så to barn, kanskje 8-9 år gamle, holde seg for nesen, ta sats og hoppe ut i elven fra et sted hvor det var skikkelig langt ned. I går så vi også et voksent par ta en skikkelig såpevask i elvemunningen. Vi prøver å ikke glo – dette er jo hverdagen deres.

Boligene her i strøket ser, som nevnt tidligere, ut som små kjeller rom (murhus), noen har ikke annet til vegger enn murstein og leca blokker.

"Utsikt fra takterrassen"

Det ser ut til at det er sparsommelig innredet, med en seng, gjerne med madrasser i tillegg på gulvene, og en liten kjøkkenbenk. Det ligner ikke på noen måte de delikate hjemmene de fleste av oss har hjemme i Norge.

"Innsyn til butikken i gata"

Det er store døråpninger her som ofte står åpne – det er derfor lett å få et glimt når vi passerer.

I butikken over gaten fra leiligheten er første delen av rommet innredet som butikk. Det er i utgangspunktet ikke så veldig stort rom – men det gjør nytten som både arbeidplass og hjem. Rommet er delt av ved hjelp av enkle reoler. På baksiden kan vi se gamlemor ligge i en seng med utsikt mot butikken. Hun ser ut til å være godt over hundre år, hun er bitteliten, tynn og hun ser nærmest død ut der hun ligger og stirrer ut i luften. Den vennlige kona som driver butikken kommer alltid med stoler som Frank og jeg kan sette oss på når vi er utenfor.

Hun har også spandert en glassflaske med cola på guttene. Vi passer på å gjøre noe småhandel der hver dag, slik at vi støtter virksomheten deres litt.

Invitasjon - men vi vet ikke helt til hva:

Etter middag i dag fant vi ut at vi skulle ta oss en tur ut – og bestemte oss for å ta bussen downtown – for å gjøre oss litt mer kjent. Hver kveld kommer regnet, det var derfor ingen overraskelse når det begynte å dryppe i det vi gikk ut. Vi gikk til butikken over gaten siden Emil stod der sammen noen meksikanske barn, foran en spillemaskin på fortauet. Regnet begynte på et øyeblikk å pøse ned, i en slik fart at det fosset regnvann gjennom gatene på noen få minutter. Vi ble derfor stående på fortauet utenfor butikken. Det er et møtested for meksikanerne, det er alltid noen som står der og snakker sammen. En meksikansk mann begynte å prate med oss. Han kunne noen få ord på engelsk, men ikke nok til egentlig å kunne gjøre seg helt forstått.

"Gustava og Jonas"

Han viste oss at han hadde fått tatt et bilde av Emil og seg på mobiltelefonen sin. Han spurte om han kunne få ta bilde av meg og Frank også, han synes sikkert vi er veldig annerledes. Vi gikk inn i butikken for å ta et bilde på grunn av lyset(begynt å mørkne ute). Jeg skjønte etterhvert at han ikke knipset, men filmet oss med et lite intervju på gebrokken engelsk. Hva heter vi, hvilket land bor vi i, synes vi Mexico er pent? Osv.

Mens vi gjorde dette, var det flere av barna i gaten som løp lekende gjennom regnet og var klissvåte på et blunk. Anders klarte ikke å dy seg og hoppet ut i regnvannet som fosset forbi. Han var gjennomvåt i løpet av tre sekunder – og koste seg stort. Han gjorde som de andre barna – brukte kjipp-kjappene som båter nedover den flommende veibanen.

"Anders koser seg i regnværet"

Vår nye venn, Augustus, hentet etterhvert konen sin – og det ble en ny runde med bilder. Han ønsket bilder av oss sammen med både seg selv og oss sammen med konen. Han forsøkte å spørre oss om noe- som vi ikke forstod bæret av. Han gikk derfor å hentet en meksikaner som kunne litt mer engelsk enn han. Det kom frem at han ønsket å invitere oss alle hjem til boligen deres. Frank og jeg ble enige om å takke ja. Kjenner jo at jeg er litt betenkt – tenk om det er noe lureri? Men på den annen side vil vi jo ikke få opplevd noe ekte hvis vi ikke våger å takke ja. Dessuten fikk vi aldri somlet oss til å ringe Eric som ønsket å invitere oss hjem til seg i Los Angeles – noe vi senere ergret oss over. Og magefølelsen er god. Han fikk hjelp til å forklare veien til hjemmet sitt fra han som kunne litt mer engelsk. Men det viser seg at vi må ta bussen for å komme dit. Så nå har vi fått buss nummeret (buss nr 1 eller 2) og adressen. Vi tror avtalen er at vi skal ta bussen til stranden, så skal han møte oss der på lørdag kl 1400. Bare det at stranden er lang og det er mange steder å gå av bussen....Kona snakket ikke et kløyva ord engelsk – og jeg også litt usikker på hvor ivrig hun er over at vi skal komme på besøk. Men det får stå til. Vi vet heller ikke om vi er invitert til å se på hjemmet deres, om det er på kaffe eller på en matbit. Det blir spennende å se hvordan det går!

"Monica, Gustava og Rosa"

Regnet fortsatte forøvrig- så vi gikk tilbake til leiligheten og spilte GRIS til det ble leggetid for gutta.

Dyrehagen:

I går reiste vi til dyrehagen. Vi ble anbefalt å ta en drosje, fremfor å ta bussen, hvilket vi gjorde (det koster ca kr 75,- hver vei). Det var vi glade for, vi hadde aldri i verden funnet frem. Det tok ca en tjue minutter å kjøre dit. Den siste delen av veien var så humpete og oppspist at jeg var redd sjåføren skulle nekte å kjøre videre, men det er jo slik veiene er her mange steder. Han kjørte oss pent til inngangen og jeg må si den var anonym og lite lukseriøs. Vi kjøpte oss t -skjorter som kostet 130 pesos (ca kr 65,- ) pr voksen og 80 pesos pr barn (ca kr 40,-), det gir oss gratis adgang resten av måneden. Vi må bare huske å ha på oss t-skjortene selvfølgelig. Ved inngangen solgte de poser med mat til dyrene, noe vi kjøpte.

"Det var nesten fingeren Jonas..." 

"Alle skal få"

"Utdrag av dyr fra parken"

Det bidro til å gjøre besøket helt topp for guttene. Det var stor stas å kunne mate dyrene med gulerøtter, peanøtter med skall, brødbiter, mais og frø. Det som gjorde dyreparken spesiell for oss, er at det er lave gjerder – noe som førte til at vi kom veldig nær dyrene.

"Her skal maten KASTES inn i gapet!"

Flodhesten som stod og gapte etter mat var så nærme at vi kunne stukket armen i halsen på den. Hvis vi hadde hatt lyst. Noe vi selvfølgelig ikke hadde. Rart å spasere under halsen til giraffen som stod med hodet bøyd over veien – den kunne vi klappe hvis vi ville. Noe Frank hadde lyst til.

"Nærmere kan en nesten ikke komme"

Ellers så var opplevelsen noe delt, pene omgivelser i naturen, men mange av dyrene hadde dårlige forhold med små, triste og trange bur.

"Pene omgivelser i parken"

Det var en egen plass der hvor små babydyr oppholdt seg i bur– der kunne vi betale kr 50,- pr dyr for å holde og leke med det i fem minutter. Man kan velge mellom lemur, apekatt, leoparder og tigre. Tigrene var blitt så store at jeg nektet guttene å leke med disse, men det var fullt mulig.

"Anders med lemur"

"Jonas med leopard"

"Emil med lemur"

"Emil med leopard"

Dyreparken lå tett inntil jungelen, og det var noen fargerike edderkopper der som spant sine spindelvev rundt gjerdene. I tillegg var det noen møkka - insekter som stakk Frank og meg noe veldig. En variant av tuneflua, de bet så vi blødde. I dag har vi helt oppspiste bein, mine væsker og klør. Ikke særlig pent da. Gutta gleder seg allerede til vi skal tilbake – jeg og Frank kan styre oss – men hva gjør vi ikke for barna

"Vallarta Zoo breeding program"

"6 meter nesten usynlig fare, uhu"

Gledelig melding:

I dag, 02.09.10 fikk vi vite at svigerforeldrene mine har bestilt billetter og kommer til Thailand for å feire jul med oss. Vi får en hel måned sammen! Jubelen stod i taket når vi hørte det – det gleder vi oss til alle sammen.

Middag:

I dag visste jeg ikke helt hva vi skulle finne på til middag, det er like vanskelig her som hjemme. Hadde fersk kjøttdeig og ris. Lagde noe som ble ganske godt, guttene likte det også. Jeg skriver ned oppskriften, kanskje flere har lyst til å prøve det?

Små kjøttboller surret i hvitløkssky av soya, kokt ris, salat og hvitløksbrød:

Ca 600 gr kjøttdeig ble rullet til små kjøttboller som ble klemt litt flate. Krydret de med grillkrydder. En stor hvitløksbåt ble skivet. Kjøttbollene ble stekt i margarin, skivet hvitløk surret med i pannen. Kjøttbollene ble etterkokt/surret i stekeskyen tilsatt soyasaus (best med typen som har mindre salt).

Lagde salat av: Finstrimla grønn salat, hakkede tomatbiter, rødløk, agurk,og paprika. En moden avocado ble tærnet opp og krydret med salt og pepper før den ble blandet i salaten.

 Det hele ble servert med nykokt ris og varme hvitløksbrød.

(Dette var så godt så vi glemte å ta bilder, red. ref.)

Jonas sin lemonade:

 Mens middagen ble laget, var Jonas ute og plukket store lime fra treet nede i gaten. Han er veldig glad i lemonade og ønsket å forsøke å lage sin egen. Han holdt på en stund, presset, blandet og smakte. Og vips så hadde han laget en nydelig drikke. Smakte virkelig godt.

"Lemonade a la Jonas"

Han tok også bilde av det ferdige resultatet – kulissene ordnet han selv I morgen skal Jonas ha «skolekjøkken», da skal han lage norske pannekaker – og nylaget lemonade å drikke til. Vi gleder oss!

"Mmmm"

Ettersom vi fikk reisesjekker av US airways (som vi ellers ikke ville valgt å fly med igjen på reisen) ble det en Mexico tur på oss. Vi har returreise om en måned Reisebillettene inkluderte ikke flyplassavgifter og tax, så vi endte opp med å betale tilsammen ca 3000,- norske kroner med dette og bagasjeavgiften (vi må betale $25 pr kolli). Vi fant en leilighet i gamlebyen her på http://www.homeaway.com/ som så utrolig koselig ut med gode anmeldelser fra brukere. Det koster $850,- (ca 5 200,-) for en månedes leie inkludert strøm og en ukentlig rengjøring. Vi ble veldig glade når denne var ledig!

Den 26.08.10 måtte vi grytidlig opp for å være på flyplassen kl 06. Da skulle vi rekke å levere leiebilen først. Utleiefirmaet åpnet klokken 05, og det gikk shuttlebusser (gratis) fra billeiestedet til flyplassen – utrolig kjekt og praktisk. Klokken 0750 gikk flyet vårt – og vi ankom Puerta Varta kl 1500 ( klokka 1300 Los Angeles tid). Nå er tidsforskjellen 7 timer fra Norge, dvs når klokken er 1000 her, så er den 1700 hjemme i Norge.

                

   

vi har kjøpt både poteter, spennende frukt, masse grønnsaker, kjøtt, vin og annet drikke (øl til Frank...). Ute lyner og tordner det så det rister i bygget, og guttene har ikke klart å sovne enda på grunn av all buldringen. Guttene har fått sin fredags mikro popcorn og har sett på video med langbein. Frank og jeg koser oss med et glass rødvin mens vi jobber på dataen. Det er spennende og ha kommet til Mexico uten noen andre planer enn å nyte dagene. Følg oss videre! Vi koser oss med kommentarene fra dere - fortsett med det.

 En utflukt til villmarken

Etter å ha badet ved bassenget i formiddag, bestemte vi oss for å kjøre en tur ut til «et sted vi ikke har vært på ennå». Vi bestemte oss for å kjøre en tur opp til fjellene som har sånn ørkenaktig natur. Mens vi kjørte omgitt av øde landskap, så vi plutselig mange oppslåtte partytelt, biler og mennesker på venstre side. Vi svingte impulsivt inn der, parkerte og ruslet ut. Vi var kommet til et villmarkssted for camping og fiske.

Når vi kom pågikk det et sykkelløp med terrengsykkling. Løypen gikk rundt et fiskevann. Vi kunne faktisk se fisken på grunna fra vannkanten, Emil mente bestemt at det var ørret vi så. Guttene ble helt i hundre, og ville veldig gjerne fiske. Vi sjekket om det var mulig å leie fiskeutstyr der – og det er det! Det var stengt for dagen, men åpner igjen i morgen tidlig kl 06. Det koster $ 10 og leie fiskestang, i tillegg må vi løse fiskekort til $ 11 pr barn. Vi har lovet guttene at vi skal dra tilbake dit i morgen før vi kjører til San Diego. Det var et flott sted å oppdage,

det fløy opptil 15 ørner over fiskevannet – det var et flott skue. Vi så også et advarsel skilt om at vi nåvar i  villmarkenog at vi måtte være forsiktige siden det finnes klapperslanger og fjellløver i omgivelsene. Etter en stund reiste vi der i fra, guttene noe motvillige.

Vi forsatte å kjøre innover i fjellene ( Irvine Canyon), men det var vanskelig å komme opp de virkelige stigningene siden veiene var stengt. Mens vi kjørte på en rett slette, så jeg noe som kunne se ut som en mus på veien lenger fremme. Bortsett fra at musen hadde alt for mange bein. Og jeg kunne etterhvert se at beina var hårete. Det var en skikkelig svart hårete edderkopp i størrelsen mus!

Vi kjørte opp ved siden av den, rullet ned vinduet og tok bilde. Det var mye dramatikk i baksetet når vinduet ble nedrullet – så det kom kjapt opp igjen. Men vi fikk da tatt bilde. Vi fortsatte å kjøre på oppdagelsesferd, ganske så fornøyde over å ha sett et virkelig villmarksdyr, selvom det bare var en megaederkopp (vi tror det var en tarantella).

Veien vi kjørte på kom til nok en veisperring og veien endte der.

Frank skulle snu bilen, men så ikke at veien hadde nedsenkning med et STORT hull, så boms - der stod vi.

Guttene var bekymret for at noen skulle gå ut av bilen i dette farlige edderkopp og mulige fjellløve landskapet. Men vi måtte jo ut for å se ann uhellet, bilen var det umulig å kjøre. Og akkurat som i en dårlig skrekk film fikk vi øye på to nye edderkopper, i sånn ca samme størrelse. Kanskje bare litt mer hårete.

Vi gikk og tok et bilde av den ene. Frank klarte heldigvis å rygge seg opp av hullet, ellers hadde vi hatt et problem. Og det gikk bra med bilen. ..

Vi valgte å kjøre litt til, men nå hadde det begynt å mørkne. Midt inne i ødemarken, kom vi til en brannstasjon. Vi hadde kommet til et lite tettsted hvor det også var en kirke, en ranch med mange hester og et community hus med lekeplass. Vi stoppet på lekeplassen, der krydde det av små frosker. Jonas hadde mange fristelser å motstå, han fikk nemlig ikke lov til å løfte opp/ta på noen av froskene. Også der hang det advarselskilt om klapperslanger. Vi var der bare en liten stund før vi vendte nesen hjemover. Mens vi kjørte der i fra fikk vi nesten en flaggermus i bilruta. Det var ikke fritt for at vi kjente det krible og krype litt langs kroppen i bilen på vei hjem. Tenk om en edderkopp hadde klart å krype usett inn den åpne bildøren? Guttene skremte hverandre med kribling helt til de ble uvenner.

Planen var å komme tidlig hjem i kveld, slik at vi får pakket og gjort klart til avreisen til San Diego i morgen. I rimelig grei tid på morgene, siden vi skal starte dagen med en fisketur. Men på veien hjem stoppet vi i en matbutikk og kom ut med ferdigstekte pannekaker og en leid videofilm til guttene.

Så klokka 2130 ble filmen satt på og Frank og jeg begynte med bloggen. Men i morgen Må vi komme oss videre, vi har ordnet med hotell i San Diego tidligere i dag, så avreisen kan ikke utsettes mer En spennede tur!

Nå har vi vært to uker i Los Angeles. Vi liker oss godt på det enkle hotellet vi bor på (Rodeway In) og har derfor ennå ikke kommet oss videre. Det er skjønt å kunne ha det så fleksibelt. Vi har vært nede og forlenget leien to ganger, siste gangen i kveld. Vi skulle egentlig reise videre til San Diego i morgen etter den siste forlengelsen, men siden vi har tilbragt dagen på «Universial Studios» har vi ikke fått pakket for avreise ennå. Var ikke hjemme før 2130 og bestemte oss derfor for å bli enda en dag ekstra. Vi kunne selvsagt ha hivd oss rundt og pakket i morgen tidlig, men vi er jo ikke vant til sånt stress lenger (he-he

Det ser ut til at det er vanlig med vaskerier på hoteller med vår standard. Det er utrolig kjekt, lettvint og praktisk. Og rimelig! En stor vaskemaskin koster $ 1 for en runde med vask – og tørketrommelen litt mindre. Så klærne er både rene og tørre for under $ 2 (Kr 12-13,-) – ikke værst!

Vi har hatt pent vær hver eneste dag siden vi kom. Deilig sommertemperatur, 22 - 24 grader, godt å bade både i bassenget og i sjøen. Kveldene er kjølige, ca 14 grader. Jonas sin badebukse ble borte på mystisk vis, han skiftet her på rommet, og borte ble den. Etter å ha endevendt rommet, endte det med at vi måtte ut å kjøpe en ny. Men det var lettere sagt enn gjort. På kjøpesenteret var de utsolgte. De sa vinteren nærmet seg, og at det derfor ikke hadde fått inn nye. Hadde ikke regnet med at det skulle by på problemer å kjøpe badebukse i California. Han bader for tiden i shorts

Guttene bader helst ved bassenget fremfor ved sjøen

 Det store om dagen er å holde pusten under vann. Anders har akkurat lært seg å dykke og han er mer under enn over vann – akkurat som de andre. Jonas sin rekord er 56 sekunder, Anders har 12 sekunder som foreløpig pers. Emil har ikke vært med, han er for opptatt med å forsøke å svømme fra den ene siden til den andre – under vann.

Lørdags formiddag ruslet vi bort til kjøpesenteret siden det var «Farmers marked» på parkeringsplassen.

Det var satt opp boder hvor de solgte alt mulig; frukt og grønnsaker, hjemmelagde klær, honning, såper, hundeklær, malerier etc.

 Det var også mange matboder hvor de lagde maten på stedet og solgte for en billig penge.

Det var satt ut hagemøbler under parasoller – og det hele var skikkelig koselig.

"En gammel Vietnamkriger og hans dansetrupp"

En godt voksen amerikaner underholdt med sang og musikk, av typen gamle «goddies» og countrysanger. Han fortalte han vant en talentkonkurranse når han var i Vietnam under krigen der, dermed spilte han seg rundt i de forskjellige leirene i stedet for å bruke kuler og krutt... Vi fant oss en plass under en parasoll, kjøpte oss hjemmelaget lemonade og nøt atmosfæren.

Johns incredible pizza:På kjøpesenteret er det en pizza restaurant i kjelleren med egen spillehall/tivoli. Vi valgte å ta middagen der en dag – og følte vi fikk en skikkelig amerikansk opplevelse. Stedet er enormt og jeg skal forsøke å gi en beskrivelse av det: Det er to innganger, en for bursdagsselskaper og en hovedinngang. Man velger «rett» inngang og kommer inn i en kjempe spisesal. Men først må man stille seg i betalingskøen. Man betaler for mat buffet og drikke, samt egne aktivitetskort som brukes på tivoli etter man har spist. Det var tre priser på kortene, alt etter hvor mange poeng man ville ha å spille for. Vi valgte det dyreste, som kostet $ 25, som guttene fikk på deling. Det billigste kostet $15.

Det er ulike tema saler, man velger selv hvor man vil sitte. Vi valgte tegnefilmsalen. I tillegg var det var sportssal og fem andre som jeg må innrømme jeg ikke fikk med med temaene på. Ble ganske opptatt av buffetèn nemlig. Det var egen stor salatbar med alt man kan tenke seg og 7-8 dressinger å velge i mellom. Så var det egen pasta og potetbuffet. Med mange ulike pastaretter og bakt potet med valgfritt fyll. Så var det pizzabuffet hvor det til enhver tid var ca 20 store pizzaer. Den siste buffeten var fylt med desserter. De bakte egne donuts som ble rullet i sukker, det var sjokoladekake, smørkake, eplekrunsch, varme skillingsboller med melis over og softismaskiner man forskyndte seg selv fra. Selvfølgelig med ulike strøssel. Det var mye å ta inn for sultne sjeler, heldigvis blir magen mett før øynene. I tillegg kunne vi hente brus, lemonader, iste og kaffe – så mye vi ville ha. Det var mange bursdagsselskaper der, og det kunne vi se ved at det var ca 20 ballonger hengende ved bursdagsstolen.

Etter maten kom endelig turen inn til spillmaskinene. Der inne var det ca 10 nye rom for bursdagsfester. I tivolidelen var det alle slags spill og underholdningsmaskiner, blinkende lys, dempet belysning, støy fra alle de sikkert 100 maskinene – i tillegg til høy musikk i lokalet. For ikke å glemme alle de oppglødde barna (og voksne) som ikke akkurat var lydløse. Guttene synes dette var helt knall og de spilte opp kortet sitt i løpt av en halvtimes tid. I tillegg vant de leker de kunne velge seg ut fra opptjente kreditt på spillene. En skikkelig amerikansk ting å oppleve, men mer enn nok å være der en gang. Maten var i grunnen litt tam, merket at den var tilpasset barn. Bortsett fra de varme skillingsbollene med rennende melis over da...De var perfekte.

Middag sammen med www.rundtjorden.no :

Kenneth, Tina, Andreas og Linnea Enoksen er også på jorden rundt reise, og vi har følgt hverandres reiser gjennom bloggene og noe kontakt pr email. Det var derfor ekstra hyggelig at vi fikk til å møtes nå som begge familiene er i Los Angeles. Vi reiste på en vakker italiensk restaurant i Hollywood på lørdagskvelden. Det var travelt på restauranten og der var det så effektivt at vi knapt rakk å svelge unna kaffen før nye gjester skulle ha bordet vårt.

Serveringsdamen vår var som tatt ut av en Hollywood film, slank som et siv  - og så flott på håret – og nydelig sminket med knallrøde lepper. Synd vi ikke tok bilde av henne - det var heller hun som tok bilder for oss:-). Og det var i alle fall en hyggelig kveld. Barna fikk kontakt med en gang, og det gjorde også vi voksne. Enoksen måtte ut av leiligheten de leide på søndag, og da flyttet de til hotellet vi bor på.

Frank og jeg hadde lyst til å gå på kino, for her går jo de nyeste filmene. Vi kunne jo ikke gå sammen, derfor gikk jeg alene først. Jeg så på «Eat, pray and love» med Julia Roberts. Fin film som handler om at hun, etter en vond skilsmisse, reiser ut i verden på søk etter å finne meningen med livet og seg selv. Hun reiser i ett år og er innom Italia, India og Bali. Frank fikk følge av Kenneth, siden Enoksen nå hadde innrettet seg på hotellet. De så «Ekspendables», en film fylt med kjendiser, blod og gørr. En skikkelig action film. Vi har også vært en gang på kino sammen med guttene. Da så vi «Toy story 3» - vi likte filmen alle fem. Også delte vi den største «bøtta» med popcorn og den største brusen, som sikkert var på over en liter. Og det var gratis påfyll av begge deler – noe vi selvfølgelig benyttet oss av.

Ellers forbereder vi oss på skolestart (mentalt), og vi forsøker å finne ut hva vi skal gjøre videre mens vi er i USA. Vi har bestemt oss for San Diego og Sea world – som forøvrig blir den tredje og siste temaparken vi besøker i Amerika. Parkene suger penger i tillegg til at det rett og slett blir for mange inntrykk. Det skal fordøyes alt sammen også. Vi skriver om opplevelsene fra «Universial Studios» i neste blogg. Nå sover alle fire guttene, så nå er det god natt til meg også

Vi har forresten sjekket hvordan det ligger ann med budsjettet så langt. Wææææææ!!! Det skriver jeg mer om en annen gang.

Jonas 9 år 08.08.10: Jonas våknet til kake og gaver på søndagen.Han gledet seg veldig til bursdagen og var spent på hva han fikk i gave. Han ønsket seg mest av alt ny mobiltelefon,

 siden den han hadde har blitt borte (i Norge). Vi har ikke klart å finne telefon til han, siden de fleste er låst til telefonselskaper i USA og kan således ikke brukes andre steder. Det ble penger, så får vi fortsette å se etter rimelige telefoner som selges «unlocked». Dagen ble tilbrakt på en for oss, ny strand, Hermosa Beach.

Jonas koser seg med å lage dyp sandborg

 Emil surfet...

Vi var ikke spesielt imponerte over stranden, og stusset over at vi ble anbefalt denne. Det var ikke mulig å finne do og det var heller ikke noe særlig med restauranter der. Når vi kjørte deri fra, skjønte vi at vi hadde vært i feil ende. For da kom vi til et trivelig område med butikker, folkeliv, restauranter og helt sikkert også en do eller to. Det er ille lange strender her

Slik så det ut i riktig ende

Jonas valgte seg også pizza til bursdagmiddag. Vi endte på en sliten Pizza Hut resturant som var full av spillemaskiner. Vi synes det var bråkete, men gutta likte stedet godt. De fikk en dollar hver å spille for, det rakk til et par runder med spilling. 

Hverdagen vår i Los Angeles: Vi leide det første hotellet vi bodde på fra tirsdag 03.08.10 og frem til 09.08.10. Vi liker oss veldig godt i LA og følte ikke at vi var klare for å reise videre. Vi bestemte oss derfor for å bli en uke til. Hotellet vi bodde på var helt greit, men vi valgte å bytte det. Vi benytter oss mye av www.hotels.com når vi søker etter hoteller. Der kan vi lese gjesteanmeldelser og det gir mye nyttig informasjon. Vi flyttet fra Anaheim til Buenos Park, ca en halv time unna. Vi betaler ca 50 dollar (kr 300,- ) natten – og det er jo ikke så værst. Det er et lite badebasseng her, hagebord med grill, vaskeri - og det er veldig sentralt. Frokosten som følger med er svært enkel. Den første dagen trodde vi det var et frokostrom til, hvor froksten stod. For vi fant liksom ikke maten. Men det var det altså ikke. Frokosten består av juice, kaffe, corn flakes, loffskiver som kan ristes, smør, cookies og muffins. Vi bringer med oss eget pålegg- så det går bra. Vi har kjøleskap på rommet, og det gjør det hele litt enklere.

I området her er det mange ting å gjøre. Vi ligger fem minutters gåtur fra «Knott's Berry Farm» som er den første temaparken i USA. Det finnes også ridderborg med show og middag i nærheten, Piratshow, Wax museum, mall (kjøpesenter), store varehus og mange familieresutauranter – alt i gangavstand. Ellers er det helt nødvendig å leie bil for å ta seg frem her. Det er mulig å ta busser etc, men tror det hadde tatt mye av dagen med bytting etc.

Den første leiebilen, en Ford Focus, ble byttet inn til en Chrysler 300 N mot et lite tillegg. Den nye bilen er flott og Frank er svært begeistret hver gang han skal ut å kjøre den.

"Frank's bil"

Vi betaler under kr 2000,- pr uke i billeie. Vi har leid den frem til 16.08.10 – da regner vi med å reise videre til San Diego. Vi har vært og sett på bobiler, siden planen opprinnelig var å kjøre langs kysten i California. Vi ble anbefalt å leie av «USA RV rental» siden de skulle være det billigste alternativet. Vi oppsøkte utleiestedet og de skulle ha 1900 dollar pr uke i leie. I tillegg kommer forsikring, bensin og betaling på campingplasser. Det synes vi er alt for dyrt. Vi har mulighet til å leie en på det private markedet til 900 dollar pr uke, men fortsatt blir det en del dyrere enn slik vi bor nå.

Vi har hatt rolige dager hvor vi har badet i bassenget, vært på stranden, kjørt turer etc, og det er deilig å ikke hele tiden være på farten til noe. Vi hadde bestemt oss for å farte ut å oppleve litt i dag og har hatt en opplevelsesrik dag; vi har vært i Hollywood.

Hollywood: Etter frokost og et bad i bassenget kjørte vi avgårde. På veien passerte vi et halloween varehus. Dette ønsket vi og se nærmere på og Frank snudde og kjørte tilbake. Det var enormt – og noe for enhver smak....

Vi måtte jo ha med oss de berømte Hollywood bokstavene og kjørte til «Griffith park observatory» som er et kjent og utmerket utsiktsted.

Det var et spennende sted på flere måter. Den ene delen av observatoriet reflekterte sollyset opp til satelittene. Den andre delen var et rent observatorie med teleskop.

Det passet seg slik at vi var der når det skulle begynne en 180 graders presentasjon om universets hemmeligheter. Stolene var behaglige liggestoler, siden forestillingen forgikk i taket. Bilder kan ikke taes under forestillingen, disse ble tatt like før det startet.

Det hele var imponerende, men Anders skjønte ikke så mye av det siden alt jo ble forklart på engelsk. Vi betalte $7 for voksne og $ 3 for barn. Vi anbefaler et besøk på stedet og forestillingen, det var verdt pengene. Vi vurderte også å spasere oppover i fjellene, det er annerledes natur som er litt ørkenaktig.

Når vi så advarselskiltet om klapperslanger snudde vi, siden vi gikk i åpne sandaler og kjipp-kjapper.

Vi spaserte på Walk Of Fame og så mange kjente navn i stjernene på veien.

Frank fikk Jonas til å posere ved "feil" Michael Jackson - dette er en radiostjerne som er ukjent for oss

Her er riktig stjerne Jonas...

Resten av familien...

        Men her er noen fotografen synes var mye viktigere...

Graumans Chines Theater på Hollywood boulevard

er stedet hvor mange stjerner har satt hånd- og fotavtrykk i sementen. Det er også her kjendisene møter opp på den røde løperen når det er store filmpremierer. Vi lette etter hånd- og fotavtrykkene til Micael Jackson, men vi fant bare stjernen hans. Han har kanskje ikke hånd- og fotavtrykk?

Dette området av Hollywood var fint å oppleve, ellers så er det ganske sliten og forfallent. Det lå eksotiske undertøys – og skobutikker på rekke og rad, og det var også mange tatoveringssteder. I sentrumskjernen måtte vi prøve en skikkelig iskremrestaurant og der valgte vi en mega-is

som vi tenkte vi kunne dele, litt sånn som vi ser på film. Og jaggu var den BIG. Vi klarte faktisk ikke å spise den opp, vi måtte nok hatt med bestefar Fred for å komme i mål med den. Men den var kjempegod. Iskremrestauranten har hatt mange kjendiser som gjester, det hang bilder av dem rundt om kring i lokalet.

Kjendis!:

På vei tilbake til bilen i 21-tiden, så vi mange mennesker som flokket seg utenfor et lokale. Det var filmkameraer eller fotoapparater i alles hender. Vi måtte stoppe opp for å sjekke hva dette handlet om. Vi stod litt bortenfor folkemengden og så en svart, stor og blank bil kjøre sakte forbi med vinduet nedrullet. Damen som satt i den så ut som en Marlyn Monroe «look alike». Mens flokken stod samlet bortenfor, kom menn i mørke dresser og mikrofon på øret bort og ryddet vei der hvor vi stod. Spenningen steg – kom kjendisen dit?. Bilen stanset og ut rett foran oss kom - Paris Hilton. Papparazzi fotografene var over bilen på et blunk, men Jonas rakk å få et klapp på den utstrakte hånden sin av henne. Hun var veldig glamorøs og staylet. Men for et mas med alle fotografene – de var som gribber – og vaktene måtte rydde vei.

Men veldig artig å ha sett det! Vi skal til Beverly Hills en dag også, skal se etter luksushus – og kanskje noen flere kjendiser?