Den Store Reisen

 

Nå nærmer det seg midnatt og alt begynner å bli klart. Eller Frank har ikke pakket ennå, men han sier det er fort gjort. Og det er det sikkert, siden han har bare en håndbagasje-koffert å pakke i. De 5 andre koffertene og de 4 håndbagasjene vi kan ha med, er allerede fulle. Jeg har sikkert pakket alt for mye, men det er mye jeg har lyst til å ta med når vi skal være der så lenge. Svømmeføtter, sengetøy, badetøy, solkremer, duker, lamper som går på batteri (stømmen er hvistnok dyr der nede), et velfylt reiseapotek, fiskekrydder (skal være flink å spise mye fisk), grilkrydder (alt blir bedre med et dryss grillkrydder, særlig gulosten), ostehøvler (fine gaver å gi bort - de har ikke ostehøvler på øya), vestlandslefse og melkesjokolade til å by på, skolebøker til guttene, sengetøy, dobørste (den kunne jeg sikkert droppa), solbriller osv. 

 

Jeg gruer meg litt til den lange reisen. Reiseruta vår er Oslo-London, London-Los Angeles, Los Angeles-Rarotonga. Reisen tar ca 30 timer tilsammen. Det er 12 timer tidsforskjell, og vi lander kl 07 lokaltid på mandag. da er klokka 19 hjemme i Norge. 

 

Sharon (som vi leide hus av når vi var der sist) vil ta oss i mot på flyplassen. Det blir koselig å se henne igjen - det hadde jeg faktisk ikke trodd at vi skulle gjøre. Hun har vært utrolig hjelpsom, og er den som har skaffet oss hus i et presset utleiemarked. I tillegg vil huseierne fra New Zealand ta oss i mot i huset vi skal leie. Jeg er super-spent på å se huset. Vi har sett tre bilder av det innvendig, men ikke utvendig eller hagen. De har pusset opp kjøkkenet, så de ville vente med å sende flere bilder. Det er rart hvordan det kan bli så hektisk den siste dagen før avreise. Jeg har jo hatt mange måneder å meg - men det blir allikvel mye å ordne i innspurten. Jeg kan ikke ha hodet helt med meg i innspurten, for når jeg var og handlet på Rema i dag, betalte jeg - tok med meg den tomme vogna og gikk. Jeg oppdaget heldigvis at jeg ikke hadde hverken pakket varene eller tatt dem med meg før jeg kom til bilen. 

 

Nå er det leggetid, i morgen venter en lang og innholdsrik dag! Jeg er så spent!

 

 

Så er vi tilbake i hverdagen her hjemme, på andre uken. Vi har malt og tapesert huset mens det allikevel stod tomt. Vi er ferdige med den jobben og straks ferdige med å bo oss inn i huset igjen. Det har vært litt av en sjau, men så utrolig deilig å få ryddet gjennom hele huset, kastet og sortert – nå er det fresht og ordentelig overralt. Herlig! Frank begynte å jobbe (strøjobb, ikke fast) igjen på torsdag – jeg begynner på mandag. Guttene har sett igjen venner og er tilbake i skolehverdagen og med trening. Det har vært et eventyr å være på reise – men jaggu er det deilig å være hjemme igjen også. Norske ukeblader, Donald Duck blader, grovbrød, prim og leverpostei, god trakterkaffe og eget hus.

 

"Siste flytur - så er vi hjemme"

 

"Stuen ble først malt, deretter fungerte den som malerrom for alle lister og tapeter" 

 

En annen bra ting er at vi har klart å holde budsjettet. Nesten litt overraskende siden vi ofte satt med følelsen av at ting for det meste var dyrere enn vi hadde sett for oss. Vi førte skikkelig oversikt over kostnadene i de ulike landene og hadde tenkt til å legge det ut på bloggen, men det var før datan min takket for seg. Vi skal forsøke å få gjenopprettet innholdet via en dataekspert som kan dette (min bror ) - så kanskje blir det lagt ut etterhvert.

 

I januar 2011 installerte Frank «Google analytics» på nettsiden vår. Det har gjort at vi har kunnet følge med på hvor mange lesere vi har hatt på bloggen, fra hvilke land og hvilke byer. Et artig verktøy. Vi har i gjennomsnitt hatt ca 80 til 100 lesere hver dag, fra 37 ulike land.

 

"Med denne applikasjonen fikk vi skikkelig oversikt."

 

Nå som reisen er slutt er det tid for litt oppsummeringer. Jeg har interjuvet hver og en av guttene om høydepunkter og nedturer på turen. Og med det nærmer bloggskrivingen seg slutten. Det er nesten litt vedmodig, jeg har likt å skrive. Det er fine minner i etterkant og det har også vært en fin måte å bearbeide opplevelsene på underveis. Vi jobber med et siste innlegg som skal inneholde tips og råd for andre som vurderer det samme som oss.

 

Med det takker vi for oss her på bloggen. Det har vært supert med alle inspirerende kommentarer – takk til dere alle! Frank og jeg er skjønt enige om at selvom vi ikke har mye penger å rutte med nå – så er vi rikere en noen gang.

 

 

Gledet jeg meg mest til før jeg dro

Anders 6 år: Å se kenguruer – og andre dyr jeg ikke hadde sett før

Jonas 9 år: Å oppleve verden, hvordan kulturen er og nye matretter

Emil 12 år: At vi skulle dra jorda rundt, ha varme – og å kunne sove lenge hver eneste dag

Frank: Å vise ungene verden, snorkle på Rarotonga og se igjen Australia.

Monica: Å ha fri over en så lang periode uten å skulle gjøre noe annet enn å kose meg sammen med familien min og oppleve nye steder. Og det å slippe vekkerklokke og en kald vinter.

 

 

"Barna gledet seg til kenguruer, ikke rart Jonas smiler her"

 

Favoritt land

Anders: Australia. Og London – for der er verdens største lekebutikk

Jonas: Thailand eller Australia

Emil: Malaysia, der fikk jeg kjøpt deler for å bygge min egen gamer pc, og det var et moderne land. Jeg liker moderne ting bedre enn det gammeldagse. 

Frank: Hmm, det er vanskelig å svare på, tenker Australia er det landet jeg ønsker meg mest tilbake til, men Thailand og Kambodsja er også favoritter.

Monica: Oj, så vanskelig! Men det er tre land som fremhever seg: Australia, Thailand og Kambodsja, i den rekkefølgen. Det å kunne ha tilbragt et nytt halvår eller mer i Australia i bobil (en stor med god plass) hadde vært en drøm!

 

"Hva har denne mannen med favorittland å gjøre? Jo - Fred møtte vi i Bangkok, Han er Australsk - dermed dekker han opp for to favorittland:-) Han lurte på å flytte til Norge, vi inviterte han til oss hvis han skulle beslutte dette, dermed bodde han hos oss i fire dager, han fisket, var med på vårdugnad og lagde mat mens han var her - herlig fyr, akkurat som vi husker Australerne.."

 

Beste måltid/favorittmat

Anders: Grillet fisk

Jonas: Beste måltidet fikk jeg når Laurna i Australia lagde mat til oss, hun lagde god pai. Thailandsk mat er favorittmaten, spesielt micro retten «Red Curry» fra butikken «seven eleven».

Emil: Mye god mat men det beste må være «Red Curry»

Frank: Ååå – må jeg svare? Amok m/fisk i Kambodsja overrasket mest, men jeg fikk liksom ikke spist den hver dag en hel uke, Pa Nang med svinekjøtt i Thailand og Laos er verdt å nevne, men Monicas hjemmelagde mat (og den er veldig variert) seiler nok opp som min favorittmat – får vann i munnen bare jeg vet hun har laget mat, før jeg får høre menyen:-)

Monica: Valget står mellom mør biff med spicy peanøttsaus på restaurant «Heidi» i Hua Hin og julemiddagen med pinnekjøtt. Favorittmaten underveis i Asia har vært «Red Curry».

 

"Etterhvert skulle alle bortsett fra Anders ha Red Curry"

 

 

Strandparadis

Anders: Stranden ved hotell Rarotonga – der var det enormt mange fisk som kom rundt oss når vi gav dem brød.

Jonas: Alle strendene vi var på i Rarotonga.

Emil: Seal Beach i Los Angeles – der var det store bølger!

Frank: Rarotonga!

Monica: Muri Beach på Rarotonga og Koh Hong, Krabi, i Thailand

 

"Anders tar en tur i havkajakken på Rarotonga"

 

 

Dette glemmer jeg aldri

Anders: At kenguruer er farlige dyr!

Jonas: Da jeg koste med ville kenguruer i Australia.

Emil: Snorkling på Rarotonga. Alle de flotte fiskene jeg så der glemmer jeg aldri. 

Frank: Da jeg så igjen Lorna og Gary samt John og Thais i Australia, det var over femten år siden sist.

Monica: Lykkefølelsen når vi satt i bilen på vei til flyplassen, med hele eventyret foran oss. Eller når vi tilbrakte vår første dag på stranden i Mexico og Emil løp opp fra badingen i bølgene, kastet seg rundt halsen min min og sa: «Takk mamma! Takk for at vi er på jorda rundt reise!» Også løp han glad ut i bølgene igjen.

 

 

" Vi var på mange flotte strender, her er Emil på stranden i Mexico"

 

Da var jeg redd

Anders: På et kjøpesenter gikk en dame med paraply bak meg. Hun smilt til meg og jeg var redd hun følgte etter meg for å slå meg med paraplyen.

Jonas: Når en dame kom og fortalte at en mann med et svært gevær truet en annen i Hua Hin og vi måtte løpe og gjemme oss.

Emil: Når vi kjørte på villmarkstur i California og vi så svære tarantella edderkopper. 

Frank: Når Jonas forsvant inn på bussen i London og jeg stod igjen utenfor når bussen begynte å kjøre. (Vel, først veldig sint – men det skyltes nok at jeg var redd).

Monica: Jeg er en pysemamma og synes mye kan være skummelt. Jeg var kjemeredd når Emil ble borte i jungelen på Rarotonga. Jeg har vært redd mange ganger når vi har kjørt buss eller drosje, det er mye grisekjøring og et heftig tempo. Å krysse gatene i Ho Chi Minh City gjorde meg redd hver gang. Jeg var også kjemperedd når Anders brant seg på den lille blå maneten på Rarotonga og han var helt fra seg av smerte uten at jeg klarte å roe han. Og det er ikke til å snike under en stol at jeg var redd når jeg satt på elefantryggen.

 

"Trafikkulykker så vi oftest i Vietnam"

 

Der likte jeg meg ikke

Anders: På hotell Mexico (i Malaysia). Der lukta det røyk på soverommet.

Jonas: Chang Saen (Nord Thailand)

Emil: Chang Rai (Nord Thailand) – der var det ingen ting å gjøre og langt fra moderne. Ingen steder å gå og handle og vi bodde på det beste hotellet – som var 2 stjerners. 

Frank: Malaysia, fikk liksom ikke helt «den gode følelsen» der, dessuten opplevdes det dyrt.

Monica: På de stedene i Asia hvor jeg måtte bruke asiatisk do (lav stå do).

 

"På dette hotellet luktet det røyk på rommet..."

 

Det viktigste jeg har lært meg på turen

Anders: At det er mange fattige og at de tigger.

Jonas: At slanger er mer redd for mennesker enn mennesker er redde for dem.

Emil: Jeg har lært mye engelsk – og masse om ulike dyr

Frank: På grunn av «lærerjobben» har jeg sett spennet i skolehverdagen til guttene, jobbet mye med dem og fått satt meg inn hvordan deres hverdag er. Så har jeg også fått fylt inn et par huller jeg hadde glemt selv.

Monica: At vi er utrolig heldige som bor i Norge! Det har vært lærerikt å se de ulike oppvekstvilkåra til barn rundt omkring i verden. Det er mange måter å leve sine liv på.

 

"Hmm, slanger er vist mer redd for mennesker enn vi er for dem - ingenting å frykte da..."

 

Høydepunktet mitt på turen

Anders: Det var deilig at Moje og Beste kom til Hua Hin – og at Moje lagde middag til oss.

Jonas: Å bo i Mexico og få mange venner der

Emil: Å få muligheten til å trene en elefant og å oppleve at elefanten faktisk gjorde det jeg ba den om. Det nest største har vært å få lov til å leke med tiger- og leopardunger. 

Frank: Bør vel nesten svare for høydepunker i hvert land, i de fleste landene har det vært store og små høydepunkter. Når jeg så Grand Canyon første gang, eller Emil og jeg trimmet og løp syv kilometer på Rarotonga, bare for å snorkle i en time, for så å løpe hjem igjen, eller nakenbadingen i Australia:-) Eller når mamma og pappa kom til Hua Hin, eller når vi gav to gatebarn i Laos mat og brus på restauranten i stedet for penger når de tigde.

Monica: Når vi klarte å forhandle oss til en oppgradert flott bobil til en grei pris som vi bare gledet oss til å tilbringe den neste måneden på oppdagelsesferd i spennende Australia

 

"Deilig med skikkelig bobil - vi koste oss en måned i Australia med denne"

 

 

Største nedturen

Anders: Jeg synes templene var kjedelige for meg. Jeg likte ikke å se de fattige tigge. Også trodde jeg det bare var en uke til påske når jeg kom hjem.

Jonas: Da vi kom til Chang Saen

Emil: Å reise til Chang Rai, det var en nedtur på mange måter – skikkelig kjedelig sted! 

Frank: Når bobilen gikk i stykker for andre gang på tre dager!

Monica: Å være i både London og New York uten å være innom en eneste butikk (bortsett fra lekebutikker). Jeg tror ikke jeg vindus shoppet en gang

 

Min mest eksotiske opplevelse

Anders: Å se fine kenguruer som jeg kunne mate noen ganger

Jonas: Når vi kom til elefantcampen i Thailand og fikk bli mahouter (elefanttrener) og fikk styre vår egen elefant

Emil: Alle slangene jeg har sett i fri natur, inkludert den jeg holdt på å tråkke på

Frank: Lett: På Rarotonga, når jeg klatret opp i palmen og plukket kokosnøtter for deretter å åpne disse på ekte polynesisk vis.

Monica: Å komme til Australia å se vakre papegøyer i naturen. Vi er vant til å se disse i bur som kjæledyr. Det var også ganske eksotisk å våkne tidlig om morgenen til elefantbrøl i elefantleieren. Og å finne papayaer på hagebordet som en hilsen fra naboen på Rarotonga.

 

"Ville regnbueparakitter i Australia - ganske eksotisk"

 

 

Det fineste dyret jeg så på turen

Anders: Det dyret med langt nebb som kunne svømme under vann. Hva heter det igjen ? - Jo platypus!

Jonas: Kenguru

Emil: Kenguru – veldig fascinerende dyr 

Frank: Pandaene i Chiang Mai Zoo står et lite hakk foran kenguruene i Australia, selv om de var i fangenskap.

Monica: Jeg klarer ikke å svare et spesielt dyr, det har vært utrolig morsomt å se alle de ulike dyrene rundt om i verden som vi ikke har i Norge.

 

"Så fikk vi sett Pandaer selv om vi ikke reiste til Kina"

 

Dette synes jeg har vært slitsomt

Anders: Å dra på bager.

Jonas: Jeg tror det blir hjemreisen til Norge hvor vi skal fly Bangkok – København – London - Rygge, - på samme dag.

Emil: Det er greit å være sammen med familien, men det har blitt for mye. Vi blir sure på hverandre når vi er sammen hele tiden. 

Frank: Selgerne på strendene i Mexico, jeg kjenner jeg blir sur og uhøflig når jeg hele tiden blir vekket eller forstyrret av disse.

Monica: Når søskenkjærligheten ikke har blomstret og de krangler så busta fyker. Også har det til tider vært slitsomt når vi har bodd alle på et rom i flere dager.

 

Dette har gjort mest inntrykk

Anders: At kenguruer er farlige. Og at dyreparken i Vietnam kunne være så slem og ekkel for dyr. Dyra hadde bare små bur.

Jonas: Hvor lenge ni måneder på tur faktisk er. Jeg trodde reisen ville gå ganske fort.

Emil: Forskjellen på rikdom og fattigdom

Frank: De fattige menneskene som ikke eier nåla i veggen, både i Mexico og Asia.

Monica: Å se møkkete, fattige små barn som gatearbeidere/tiggere. Det kjentes i magen når vi lærte om Vietnamkrigens grusomheter og om Kambodsjas blodige og brutale historie. Det oppleves sterkere når vi ser blodflekkene på gulvet og er på åstedet for de forferdelige handlingene.

 

Dette vil jeg savne

Anders: Å få møte Laurna og Gary. Dem var veldig snille og lagde gode paier.

Jonas: Varme, sommer, alt jeg har opplevd og det å møte så mange snille mennesker

Emil: De varme landene og det å få lov til å stå opp når jeg vil...

Frank: Tiden vi har sammen.

Monica: Å kunne leve uten (vekker)klokke og å ha et hav av tid til å bare være sammen og oppleve...

 

"Anders ønsker aller mest å komme tilbake til Lorna og Gary i Australia - herlig:-)"

Vi ankom hotellet vi skulle bo på sent tirsdagskvelden. På onsdagskvelden skulle vi starte hjemreisen, så vi hadde kun et døgn til rådighet i storbyen. Det er alltid spennende å sjekke ut hotellet; hva finnes her, er det rent, gode senger osv. Denne gangen var det ekstra spennende siden vi hadde kostet på oss et fire stjerners hotell som en hyggelig avslutning på en utrolig reise. Hotell "Pantip Court Executive Residence" var kjempebra og vi hadde valgets kvaler ved å bestemme oss for om vi bare skulle lade batteriene før hjemreisen på det deilige hotellet med både svømmebasseng og treningsrom – eller om vi skulle se mer av Bangkok, som vi alle likte godt. Vi fant ut at vi måtte oppleve Bangkok og siden vi ikke behøvde å starte reisen til flyplassen før kl 20, hadde vi noen timer å bruke. Må nevne at vi sov som kongelige og at hotellfrokosten var en av de to beste vi har hatt på turen. Så etter å ha spist oss gode og mette, var vi klare for dagen!

 

Guttene likte slangeshowet vi var på sist i regi av røde kors, så vi satte kursen dit (Thai Red Cross Society, Queen Savabha Memorial Institute, Bangkok International Snake Show). På dette sykehuset lages det motgift til slangebitt. I tillegg til å ha flere giftige slanger, finnes det også ufarlige slanger i slangeparken – alt er et ledd i kunnskapsformidling om slanger. Det er rimelig å komme inn, i motsetning til andre slangeshow vi har sett i Thailand – og showet er bra og lærerikt. Det var like stas å være her nå som sist, guttene var så gira at man skulle tro det var første gang de var her

 

Etterpå reiste vi til Pratunam markedet, der er det utrolig rimelig og gøy å gå og titte. Men guttene var ikke enige i at det var så gøy, så det var ikke så lenge vi var der.

 

"Pratunam - et herlig sted der du finner alt du trenger.."

 

Vi hadde begynt å innse at det faktisk ville være snø når vi landet i Norge, så vi fant ut at det ville være lurt å gå til innkjøp av langbukser og sko. Vi reiste fra Norge i sandaler og hadde ikke annet en shortser i bagasjen. Vi var flere turer innom MBK kjøpesenteret sist vi var her, så da reiste vi tilbake dit siden det er lettere å finne frem da. Men før shoppingen kunne starte måtte vi ha litt mat. Vi gikk egentlig bare i gamle spor denne gangen, til og med når vi skulle velge spisested. I 7. etg er det et spisested hvor alle får en suppekjele på bordet. Fra et rullebånd med småretter velger man det man vil putte i suppa; grønnsaker, fisk, skalldyr og kjøtt. I tillegg er det sushi og andre småretter man kan spise så mye man orker av. Guttene storkoste seg der og alle fant mat de likte til suppa si. Etter mat ble langbukser og joggesko handlet inn:)

 

Det nærmet seg kvelden og vi innså at vi ikke rakk mer denne gangen. Vi skulle gjerne ha vært en tur på kanalen med en longtail båt,

"Så fikk vi ikke til dette den siste dagen på reisen - kanskje en annen gang?"

 

vi ønsket å se den kjente smaragd buddahen, det var fortsatt områder vi ikke hadde sett og mat vi ikke hadde smakt på. I tillegg kunne vi tenkt oss å vært mer på det deilige hotellet, men før vi viste ordet av det var det kvelden og vi måtte vi bestille taxi til flyplassen. Hjemreisen hadde startet!

 

Hjemreisen

Klokka 0030 lettet SAS flyet fra Bangkok og tok oss til første stopp som var København. Etter fem ventetimer der, fløy vi videre til London. Siden vi har kjøpt billett gjennom Star Alliance er det et krav at reisen starter og slutter i samme land. Derfor måtte vi til London. På Heathrow flyplass mente vi at vi hadde så god tid at neste fly nesten gikk i fra oss. Vi måtte komme oss til Stanstead for å fly med Ryanair til Rygge. Vi tok buss som går direkte, ca en og en halv times kjøring. Vi merket godt at vi ikke lenger befant oss i Asia når vi skulle betale for bussreisen. 800 kroner takk.

Vi rakk flyet med knapp margin og endelig satt vi på den siste etappen, London-Rygge!

Guttene var så spente at det kriblet i hele kroppen. Vi var alle spente på om noen hadde anledning til å møte oss, vi skulle ikke lande før kl 2130 og det er jo sent når det er skole og arbeidsdag neste dag. Gjett om vi ble overrasket, glade og veldig rørte når det stod en hel forsamling og tok oss i mot med norske flagg og klemmer. Det var den beste avslutningen vi kunne ha, reisen kunne ikke ha endt på en bedre måte. Takk til alle dere som tok dere tid til å ta oss imot – vi ble så veldig glade!

 

Like rørte har vi blitt over alle de hyggelige kommentarene på det forrige blogginnlegget. Det gjør noe med oss å få så fine tilbakemeldinger og hilsener. Takk til dere også, det betyr mye!

 

Enden på reisen betyr ikke helt enden på bloggen. Vi har likt å skrive og bearbeide opplevelsene våre her – og nå er det tid for oppsummeringer. Neste blogginnlegg oppsummerer høydepunkter og nedturer for oss alle fem – så heng med litt til!

 

I dag har det vært en litt i overkant spennende dag. Etter å ha ventet på toget til Bangkok i nærmere fem timer i går, fikk  vi fikk beskjed om at toget var kansellert på grunn av flom. Vi hadde vi ikke annet valg en å legge oss inn på et hotell for å finne ut hva vi skulle gjøre videre. 

 

"Et forrykende uvær sett fra hotellrommet"

 

En ansatt ved togstasjonen ordnet med hotell og vi ante ikke hva som ventet oss. Jeg fryktet at det skulle være et lite, møkkete hotell. Hun snakket såpass dårlig engelsk at det ikke var mulig å få klarhet i hva hun hadde bestilt.

 

"Damen på billettkontoret måtte få et bilde med seg og Jonas mens vi ventet:-)"

 

Vi ble hentet i en pick up, av en mann i uniform – og det lovet jo bra. Hotellet viste seg å være riktig så fint, rent og innbydende. Etter litt kveldsmat var det godt for guttene å komme seg i seng etter en lang dag med mye reising og venting. Frank og jeg brukte deler av natten på internett for å finne løsninger for å komme til Bangkok. Vi fant fly fra Trang airport, men ventet med å booke på grunn av nettfeil, og var i seng kl 0200. 

Etter frokost neste morgen skulle vi bestille flybilletter fra Trang, ca 8 mil unna. Den nærmeste flyplassen var stengt på grunn av flom. Så viste det seg at veien til Trang også ble stengt. Vi fant etter nytt søk ledig plass fra Krabi, stedet vi reiste i fra i går. Hotellet (Grand Southern hotell i Thung Song) gav oss virkelig god service og de gjorde alt de kunne for å hjelpe oss. De hjalp oss med å skaffe transport tilbake til Krabi, men sjåføren trakk seg etter å ha vurdert veibanen. Da hadde vi allerede bestilt flybilletter og ble ganske fortvilet. Det endte med at de skaffet sjåfør til hotellets pick up, den var med dieselmotor og kunne tåle en del vann i veibanen. 

 Vi var overlykkelige, men det ble en ny ventetid. Sjåføren måtte hjem og hente førerkortet sitt, og det var ikke gjort i en fei. Det varte og det rakk. Tiden begynte å bli knapp og det ble usikkert om vi ville rekke frem til Krabi tidsnok. De hotellansatte gjentok hele tiden: «Not possible». «Alt er mulig», svarte mannen min – og dermed gav vi ikke opp håpet om å rekke det umulige.

Utenfor pisket regnet under en grå himmel og palmene bøyde seg i vinden, det var ikke mye som minnet om solfylte Thailand. Vi følte med Kristin, Ole og Julian som fortsatt skulle være her en uke til. Det har jo regnet nesten nonstop siden de kom. I tillegg begynte vi å bli alvorlig bekymret for om vi i det hele tatt ville komme oss til Bangkok for å rekke hjemreisen. Vi hadde ikke mye lyst til å forlenge oppholdet på hotellet. Der piplet vannet inn gjennom vinduene og de ansatte gikk og tørket opp regnvann fra gulvet. Til og med heisen stod og dryppet.

Når vi endelig var på veien så vi at flommen var mye mer omfattende en vi hadde trodd. Det var virkelig kaos og høy vannstand. Langs veien så vi at de arbeidet med å lage demninger foran husene sine av sandsekker. Mange vasset i vann til over lårene og hjemmene deres må ha blitt ødelagte. Noen flyttet ut av husene og satte møbler og andre eiendeler ved veikanten hvor det var mindre vann. I tillegg til at det var mange inntrykk og mange ødelagte hjem, opplevde vi voksne det ganske utrygt å kjøre i så vannbelagte gater, med tanke på vannplaning. Sjåføren ville gjerne hjelpe oss og kjørte det forteste han turte, det var ikke alltid vi følte at valgene han tok var like trygge.

 

"Vi møter overraskende mye vann i veibanen - godt vi har høy bil:-)"

 

"Mange mennesker trår til for å hjelpe de skadelidende"

 

"Vi synes synd på disse som opplever dette"

 

"Butikk og bolig under vann, mange verdier gikk nok tapt i uværet"

 

Vi ankom flyplassen 45 minutter før avgang, fikk betalt billettene og sjekket inn en halvtime før avgang. Helt utrolig at dette gikk bra – man skal egentlig møte til innsjekking to timer i forkant og vi kunne ha risikert at innsjekkingen var stengt. 

 

"Endelig våger vi å smile"

Flyreisen på en time med Thai air var svært behagelig og vi rakk til og med å få servert flymat og en god kopp kaffe før vi landet. På grunn av mye trafikk tok drosjeturen inn til byen over en time og vi var slitne når vi endelig ankom hotellet. 

Det var en glede å komme til hotellet.  Vi har valgt å bruke det siste døgnet i Bangkok på et flott hotell med svømmebasseng og lukus. Vi fornekter oss ikke! Nå skal vi nyte det siste døgnet før den lange hjemreisen starter. 

Vi har startet på hjemreisen! Vi ankommer Rygge med Ryanair FR1394, torsdag 31. mars kl 21.35.

Planen er å ta nattoget fra Thung Song til Bangkok, slappe av på et hotell der en natt, før vi starter "maratonreisen"

BANGKOK - KØBENHAVN - LONDON - RYGGE på en dag, flyet starter i Bangkok 00.35 og tidsforskjellen gjør at det er mulig å lande innenefor samme dato i Norge, etter ca 27 timer på reisefot.

I skrivende stund sitter vi fast i Thung Song, på grunn av flom ble toget instilt og vi har måtte ta inn på et hotell her for natten, til barnas skuffelse, de gledet seg til en overnatting på toget - det bor nok en liten eventyrer i dem:-)

 

"Toget er forsinket, Jonas sjekker om det er nye oppdateringer på tavla - han gledet seg til en natt på toget"

 

Vi måtte ta i bruk reiseforsikringen, for nå begynner det å bli viktig å komme seg til Bangkok, så ikke vi mister flyavgangen... Planen er nå å ta fly til Bangkok, men flyplassen her er stengt på grunn av flom også, nærmeste flyplass er Trang eller Krabi, men vi vet ikke om veiene er åpne, det må vi ta en rask sjekk på før vi kan bestille billett på nettet.

 

"Vi måtte få en erklæring fra jernbanen når toget ble innstilt - det var ikke lett..."

 

Når alt er som det er nå, med mange åpne spørsmål, får svarene på hvordan dette går komme i neste blogg:-)

I går hadde jeg bursdag. Den fineste bursdagsgaven fikk jeg når våre venner Ole, Kristin og Julian (6 år) kom til hotellet vårt dagen før bursdagen. Det var så koselig å treffe dem igjen og Anders tok på seg penskjorta når han gikk ut for å ta dem imot. Det var flere enn Frank og meg som var glade.

 

"Anders og Julian er på froskesafari - de lyder som mopeder som raser forbi..."

 

"Ole og Kristin tok turen til Thailand - her er de i Ao Nang"

 

Da jeg stod opp den 22.03.11 ble jeg ble møtt av bursdagssang fra guttene som stoppet opp med all lek, stelte seg opp og sang så godt de kunne. Rørende var det. Etter frokost hadde vi bestemt oss for å reise til en de vakre badestrendene som vi ikke har vært på ennå. Da vi kom til stranden så vi at det var veldig høyvann og sterkere og høyere bølger enn vanlig. Vi hadde allikevel tenkt til å reise. Vi ble stående å se på en longtailbåt som skulle i land med en familie, og det så ut til at båtføreren strevde litt med å få båten helt inn slik at de kunne stige av. Når han endelig klarte det, styrtet to av de fire passasjerene bort til strandkanten, la seg ned og spydde seg tomme. De kastet også fra seg en pose som så ut til å være en spypose. Vi revurderte planene våre og ble enige om at en dag på Ao Nang stranden var helt fint. De nyankomne var gått fra blek vinterhud til rød og sår solbrent hud (selv med grundig smøring med faktor 30), så vi fant oss en plass i skyggen.

 

Når vi gikk litt lenger inn ved strandpromenaden oppdaget vi at det er massasjeboder på rekke og rad. Der fikk vi tilbud om gratis ananas og bananer, rabatt på alle behandlinger, fritt lån av strandstoler og strandleker til barna – sikkert i håp om at vi da ville velge en spabehandling. Og det funket på oss! 200 bath (Kr 40,-) for en times massasje er ingen upris

 

Når det var på tide å reise tilbake til hotellet kom regnet, slik det pleier på ettermiddagen. Men det kom ikke et mildt regnvær, slusene åpnet seg og etter ti sekunder var vi våte inn til skinnet. Det var merkelig å se hvordan gatene ble fylt av fossende vann på et øyeblikk og noen steder rakk vannet til leggene.

 

Endelig hjemme fikk vi voksne vrengt av oss de våte klærne, barna hoppet rett i bassenget. Deilig å bade i regnvær! Jeg fikk meg en super overraskelse når jeg kom inn – Frank hadde ordnet med blomster. Det var så vakkert at jeg mistet munn og mæle. Som om ikke det var nok, kom hele personalet under en paraply bærende på en nydelig bursdagskake med lys. De stoppet foran meg, ønsket meg «a happy burshday» og sang bursdagssangen på den engelsken de kunne. Det varmet meg utrolig. Det passet perfekt med varm kaffe og kake!

 

"Happy BirthDay Monica - tre blomsterbuketter, roseblader og svaner formet i hjerte - vakkert:-)"

 

"Betjeningen kom med kake og sang i regnværet - en fin gjeng som jobber her"

 

"Kaken var både pen og god - vi spiste opp nesten hele"

 

Jonas hadde hele uken planlagt en lotterikveld til bursdagen min. Endelig kunne loddsalget hans begynne. Han har blitt en kremmer til å tjene sine egne penger på oppfinnsomt vis, så foruten å lage loddsalg selger han spabehandlinger med fotmassasje etc, han stiller som personlig tjener, han har handlet inn til kioskdrift osv. Alt mot en liten sum selvfølgelig. Til denne kvelden hadde han tre ulike trekninger og jammen ble det penger i kassa hans. Vi andre satt igjen med både penge- og goderipremier – og alle var fornøyde

 

"Jonas holder lotteri - til stor glede for alle"

 

"Vel, kommer ikke snart loddselgeren til vårt bord??"

 

"Bursdagsmiddag - den vi planla på resaurant regnet bort, vi voksne spiste mikromat fra seven-elleven:-)"

 

 Jeg føler meg så heldig og jeg kommer aldri til å glemme den fine bursdagen min. Jeg satte også stor pris på mailene/skype jeg fikk!

 

"Her skypes det med Kristoffer og Thor-Arne fra Magnor"

 

Thailand er deilig! Vi har sol, varme og nydelig badetemperatur. Stort sett så gjør vi ingenting om dagen. Eller noe gjør vi jo. Vi bader mye. Vi sitter i skyggen og leser en bok. Vi har lange frokoster sammen og vi to eldste drikker minst to kopper kaffe ved morgenbordet. Vi stirrer på havet og hører på bølgeskvulpet. Vi spiser god mat. Vi tar en is eller en nystekt bananpannekake. Vi sitter ute på terrassen om kvelden og ser på stjernehimmelen. Frank, meg, stearinlys – og noen myggspiraler, det er fint det! Vi leker i vannet med å kaste ball, en vann variant av kortspillet GRIS. Vi spiller også kort, Emil har lært meg «IDIOT» og jeg har lært han «KJAPPIS». Dessuten tar guttene gjerne med seg kortstokken på stranda, de finner ser en skyggeplass og spiller noen runder når de ikke er i vannet.

 

"Anders har funnet seg en lekekamerat i bassenget"

 

"Hotellet stiller bil så vi kommer til byen"

 

"Kveldskos på terrassen"

 

"Jonas har laget lotteri med penge og godteripremier - vi spiller til vi er blakke:-)"

 

 

Her på leilighetshotellet blir sengene redd, oppvasken tatt og møkkete klær leverer vi i resepsjonen slik at vi kan få de tilbake rene og nystrøkne neste dag. Det eneste jeg har gjort noen dager er å lage mat hjemme. Det er deilig å få matlukt i huset igjen, barna går og snuser inn duftene og gleder seg til måltidet – og vi foreldre er fornøyde når guttene får i seg en solid dose med brokkoli. Det har ikke blitt så mye grønnsaker som det burde siden vi spiser mye ute. Kjøkkenkroken egner seg egentlig ikke til matlagning, det mangler både benkeplass og utstyr. Men enkle retter går bra.

 

Alle begynner å få hjemlengsel, også vi voksne. Det skal bli godt å se igjen familie og venner. Anders kan nesten ikke få dagene til å gå før han skal få treffe igjen kameraten Mikhael. Han snakker om han hele tiden nå, samtidig som han planlegger hvordan hytta han har lyst til å lage skal bli, hvordan han skal skaffe planker, hengelåser og håndtak. Hadde det vært opp til han så hadde ryggsekkene vært fylt til randen av utstyr han kommer over som kunne ha vært nyttig til den forestående hyttebygningen

 

Sånn har de fleste dagene gått. Vi har ikke utforsket mye, ikke vært på noen kulturelle opplevelser. Ingen store utflukter. Ingen aktiviteter. Vi har liksom hatt nok med å jobbe med skolearbeid og å nyte dagene med varme og bading. Vi er nok litt mette på opplevelser akkurat nå. Mentalt forbereder vi oss alle på at eventyret vårt snart er slutt og alle pusler med sine egne tanker rundt dette.

 

Railai Beach

Bittelitt har vi beveget oss rundt siden sist. Vi har tatt båttaxi til den smellvakre stranden Railai Beach. Veldig greit å komme seg dit, det er en ca ti minutters båttur unna. Vi betaler 80 bath pr billett, en vei. Vi skal dit i morgen også, vi har møtt en hyggelig familie med tre gutter som har fast plass i skyggen under et stort tre på stranden. Der kan vi sitte sammen og gjøre ingenting.

 

"Railai Beach er bare tilgjengelig båtveien - en flott strand!"

 

"Frank får fjernet "elefanthuden" under bena - deilig!"

 

"Vi holder oss i skyggen og soler oss bare litt underveis - det er varmt her i mars!"

 

"Emil og Jonas er på kajakktur utenfor stranden"

 

"Vi synest det er flott natur i Krabi-distriktet"

 

 

 

Andre ting

En av de ansatte her tilbød oss å lære å brette dyr av håndklær. Det synes Jonas og jeg var gøy. Vi lærte å lage forelska svaner, krabbe og elefant. I morgen skal hun lære oss å brette en gris.

 

"Husholdersken viser oss kunsten å brette en <håndkle-elefant>"

 

"Her poserer Jonas ved resultatet:-)"

 

"Slik ser sengene våre ut når de er stelt for dagen..."

 

 

Vi har bestilt skreddersydde penklær til guttene. De skal hentes i kveld. Tror jeg får se tre knakende kjekke gutter i de nye klærne

 

"Skjortene er ferdige, bukser og vester måtte returneres for tilpasning"

 

Når vi har handlet inn mat til husholdningen, har vi reist til Krabi by. Vi slet med å finne en rimelig tur dit, siden alle taxier krevde mellom 1500 og 2000 bath (300-400 kr) for å kjøre oss frem og tilbake. Da blir det fort en dyr mathandel. Vi har løst det ved å ta en fast rutetaxi, «songthaew», hvor vi betaler 50 bath (10 kr) pr person. En rimelig og grei løsning, men det tar nærmere en time istedenfor 30 minutter. Men mat må man ha

 

"På Tesco-Lotus har de airhockey - til guttas store glede"

 

Mens dere nyter den begynnende våren hjemme, nyter vi siste rest av en uforglemmelig tur. Dagene går uten de store opplevelsene og vi klarer (nesten) å nyte latmannslivet uten et snev av dårlig samvittighet. For både Frank og jeg vet at det blir andre boller når vi er tilbake i hverdagen igjen.

Vi bare må dele de flotte bildene vi tok i dag med alle frosne nordmenn der hjemme som drømmer om sol og varme.

Vi var egentlig på vei for å sjekke ut Railay Beach og satte oss i hotellets bil for å bli fraktet til Ao Nang hvor longtail båtene går i fra. Fire finner skulle andre veien til stranden ved Tup Kaek, og da tenkte vi at vi likeså godt kunne dra dit vi også, så slapp de å vente på at hotellbilen skulle returnere etter å ha kjørt oss.

På vei til stranda fortalte de at de skulle leie båt til Koh Hong, en øy rett utenfor - siden det vistnok er billigere fra den stranden. Så da hev vi oss med

Hotellet sendte med en ansatt for å avtale prisen direkte på stranden, så båtturen kostet totalt 1700 bath for alle ni, prisene stiger for oss «faranger», spesielt her i feriedistriktene - en tur som dette ville kostet rundt 4000 bath mente båtføreren...

I tillegg betalte vi 200 bath pr. voksen for entrè til øya, som er en nasjonalpark.

 

 

"På vei til Koh Hong" 

 

"Inn i lagunen på Koh Hong"

 

"Vi dykker etter sjøstjerner i lagunen"

 

"Båtparkeringsplass"

 

"Monica nyter det deilige vannet"

 

"Emil og Jonas snorkler"

 

".. og Anders har alltid et eller annet prosjekt å drive med"

 

"Øya ble hardt rammet av tsunamien 26. desember 2004,

båtvrak ligger igjen som en påminnelse fra katastrofen"

 

"Forhåndsregler er tatt hvis det værst tenkelige skulle skje igjen"

 

"Jonas og Anders ved kalksteinsfjellene bak stranden"

 

"Tilbake til stranden kommer vi over dette motivet:-)"

 

"Idyll!"

 

 Reiseveien:

Fra Malaysia (Kuala Lumpur) reiste vi kl 21 med nattoget som ankom Hat Yai i Thailand ca kl 11. Vi hadde bestilt 2. klasse med aircondition og soveplass, øverste køye. De nederste plassene går først siden de er noe behageligere med bredere senger – men alle de nederste var utsolgt.

 

"Anders trives i overkøya"

 

"Jonas finner seg også godt til rette:-)"

 

Er det noe vi har erfart, så er det at det er lurt å være kjapt ute med togbestillinger, plassene går fort og vi har ikke alltid fått billett på den dagen vi har ønsket. Ikke nøl med bestillingen!

 Guttene ble kjempeglade når vi kom inn på toget og de fikk hver sin egen lille «hytte». Sengene var allerede oppredde med rent sengetøy, så det var bare å hoppe opp og bli der. Også her ble det solgt mat fra en tralle, for de som ønsket det. Toalettet var greit, ikke så flott som sist vi kjørte tog på første klasse, men helt ok.

"Vi har halvannen time ventetid ved grensen mellom Malaysia og Thailand - det blir god tid til frokost"

 

 

 

Ankomsten til Kuala Lumpur

Mandag 28.02.11 ankom vi Kuala Lumpur med Air Asia, en totimers flyreise fra Siem Reap. Vi hadde forhåndsbestilt hotell på “Hotel Sentral”. Da vi ankom ble vi oppgradert til et større rom, noe vi var fornøyde med.

 

"Kjennemerket til Malaysia og Kuala Lumpur - Petronas Twin Tower"

 

Vi ble derfor lange i maska da vi kom inn på rommet og så at det var et lite og trangt tremanns rom. Vi mente det måtte være en misforståelse siden vi hadde bestilt til fire og skulle be om en ekstra seng. Men neida. Hotell reglen er slik at to barn kan sove gratis i foreldrenes seng – og da holdt det med en dobbelt seng, så vi var i utgangspunktet tildelt et vanlig dobbeltrom. Det var ikke mulig for oss fem å sove godt fordelt på tre senger. Større rom hadde de ikke, og pengene kunne vi ikke få igjen. Etter mange telefoner med nettsiden agoda som vi hadde bestilt gjennom, ble vi enige om å betale 100,- pr natt for en ekstra seng. Oss fem, bagasjen og fire senger i det lille rommet – da var det fullt!

Vi bodde der i de fire nettene vi hadde forhåndsbetalt og flyttet så over gaten til Hotel Mexico. Selv om rommet var innrøyka, slitt og litt småekkelt, så var det god plass. Tre dobbeltsenger og to sittegrupper. Her har vi bodd i fem netter.

 

"Endelig mulig å hoppe i sengene igjen:-)" 

 

Vi bor i området «lille India». Vi elsker indisk mat, men maten ligger åpen og serveres kald, den kan eventuelt varmes i en microovn. Det er ikke særlig innbydende. En hjørnerestaurant har blitt mye besøkt av oss. De selger så vanvittig nydelige nan-brød. Tror aldri de har hatt så gode kunder før, vi er der en til to ganger pr dag og kjøper en haug i slengen. De stekes i en tandori ovn og blir usedvanlig gode. Siden vi ikke har frokost på hotellet, kjøpes nanbrødene inn på kvelden slik at guttene har det til frokost dagen etter. Det største minuset med restauranten, bortsett fra kald mat som ligger åpen, er rottene som flyr over gulvet hele tiden. De har tydeligvis boligen sin i kloakkrennen som er rett ved siden av. Frank synes maten er god, vi andre holder oss til takeaway nanbrød:)

 

"Ovnen brødene ble bakt i, bakeren, restauranten, kjøperne, rottene i kloakkristen - alt i ett bilde:-)"

 

Det er ikke det beste strøket å bo i med barn, men utrolig sentralt. Bare et minutt å gå til monorail og et til for vanlig tog. Det er et litt sluskete område med uteliggere og høy nattlig aktivitet. Det er mange dører som åpner seg på kvelden hvor det røde neonlyset skinner ut på gaten og damer i korte skjørt henger i døråpningen.

 

"Monorail på vei inn til KL Sentral stasjonen med hotel Sentral i bakgrunnen"

 

Så hvordan har Kuala Lumpur vært?

Kuala Lumpur er en flott storby med mange ting å finne på for barnefamilier. Byen er full av skyskrapere og enorme kjøpesentere, gjerne med dyre design butikker. Fattigdommen vi har sett i de andre asiatiske storbyene har vi ikke sett mye av. Vi får litt New York følelse her - alle har nok med seg og sitt.

 

"Ingen synes å legge merke til ballongene på et allerede fullt tog"

 

 

Byen er eksotisk på mange vis, med blanda folkeslag og ulike kulturer og religioner. Ut fra butikkene her i lille India strømmer det orientalsk musikk ut samtidig som lukten av hvitløk henger i lufta. Det er mange velfødde indere å se.

 

"På fortausrestaurant utenfor Low Yat Plaza - elektrokjøpesenteret i KL"

 

Uvant å se så mange kvinner i full burka. Svartkledde og tildekket, det er bare øynene som synes. Selv på restauranter må de sitte tildekket – og det er jo ikke enkelt å spise da. Men det går jo på et vis. Ser urettferdig ut når mannen rusler lettkledd i pene lyse klær ved siden av sin mørkt og tungt tildekte kone.

 

Det som stadig slår oss er at her er det da slett ikke billig! Vi forstår ikke at Malaysia har blitt kåret til verdens billigste ferieland. Kanskje vi må se mer av landet for å kunne oppleve det?

 

 

Ting å gjøre i Kuala Lumpur med barn:

 

Berjaya shoppingcenter ved Time Square

Et kjempestort kjøpesenter med fornøyelsespark fra 5. til 8. etg. Her var vi den første dagen og gutta stor kosa seg. Lite folk, derfor ingen køer – men det bar preg av å være litt «dødt».

 

"Vi <måtte> til temaparken i Times Square.."

 

"Monica ble lett bytte når gutta fikk henne i radiobilen"

 

"Her får Jonas inn en fulltreffer"

 

Petrona Towers

En tur opp i de høyeste tvillingtårna i verden hører med. Billettene kan kjøpes om morgenen, prinsippet første mann til mølla gjelder. Billettkontoret åpnere kl 0830. Frank var snill og lot oss sove mens han selv satte på vekkerklokka og stod i køen fra kl 0710. Da var det allerede 30 stk før han. Etter to timer i kø, fikk han billetter til oss. Man betaler en liten sum for å komme til 41. etg hvor broen mellom tårna er. Ønsker man å komme høyere opp er det dyrere. Heisen opp til broen tok akkurat 41 sek

 

"40 mennesker i hver pulje hvert 20 minutt, 19 ganger om dagen, populært turistmål"

 

"Endelig står vi her - ca 170 meter over bakkenivå - god utsikt.."

 

Petrona Discovery Center

Utrolig flott og lærerikt. Guttene fikk ikke nok av dette spennende stedet og vi var der to dager på rad. Over hundre interaktive øvelser. Moro for både små og store!

 

"Dette var en vrien nøtt, alle forsøkte, men ingen klarte den..."

 

"..det var før Anders prøvde seg..."

 

 

Parkområdet ved KLCC

Flott, ganske stort parkområde rett ved siden av senteret. I det vi gikk inn på området hørte vi fuglekvitter midt i storbyen. Det var stille og rolig i parken, nesten ikke folk. Vi gikk til bassengområdet, tenkte det kunne være deilig å vasse i varmen. Men den gang ei. En ilter fløyte ulte straks vi nærmet oss.

 

"Stengt mandager - men vi som hadde med badetøyet og alt..."

 

"Pen park - med flotte skulpturer over alt"

 

 

En uniformert vakt viftet med armene og viste med tydelighet at vi ikke kunne nærme oss bassenget. Forklaringen kom når vi fant et skilt som informerte om at bassenget er stengt hver mandag. Utrolig varm dag og vi satte oss på en benk i skyggen. Frank var svett og luftet overkroppen litt. En ilter fløyte ulte hissig igjen. På med t-shirta – det var ikke lov med bar overkropp. Man blir døsig i varmen og jeg la hodet i fanget til Frank. Ny ilter fløytelyd. Hva var det nå da? Ikke lov å sove i parken (jeg lukket øya) – jeg måtte sette meg opp. Ikke rart det var ro og orden i denne parken, vaktene var veldig påpasselige.

 

"..men dette er da altså ikke lov her...."

 

Birdpark

Et kjempestort parkområde midt i byen med flere ulike temaer. Vi betalte ca 400,- for å komme inn. Parken overrasket positivt. Området er kledd inn med netting slik at mange av fuglene flyr fritt omkring. Nydelige fugler – mange som vi aldri har sett før. Det er også ulike fugleshow, mating osv så der var det mye å se:)

 

"Denne duen syntes vi var veldig spesiell"

 

"Klekkeriet var et funn - moro å holde kyllingene i hendene"

 

"Regnbueparakitter som kom når det var mat å få"

 

"Men regnbueparakitter som kommer enda det ikke er mat?? Moro.."

 

"Emil holdt ringen papegøyen fløy igjennom på fugleshowet"

 

 

Central Market

Et kjent markedsområde. Mye fint å handle, men prisene var nesten som hjemme. Vi tittet litt, men blei ikke lenge. Har kulturelle innslag.

 

Chinatown

Et bra Chinatown. På kvelden stenges Petang-gaten og det er markedsboder som gjelder. Trange og varme stier gjennom boder så langt øyet kan se. Er man god til å prute kan man gjøre skikkelig gode kjøp her. Det er intens stemning, alle er ivrige etter å selge akkurat sin vare. Varmen er påtrengende og det er ikke til å unngå at svetten renner nedover ryggen. Kopi filmer, vesker, bager, tskjorter, smykker og mye annet. Mye rar mat, så flere som koste seg med skåler fulle av stekte larver i mørk saus.

 

City Tower

Verdens fjerde høyeste bygning. Vi reiste dit en kveld, men valgte å ikke betale 400,- kr for å komme opp til toppen siden vi allerede har beundret utsikten over byen fra Petrona Towers.

 

Plantarium (ligger ved siden av KLCC parken)

Nok et spennende sted for guttene hvor de lærte mye om universet, månelandingen, fysiske lover og planetsystemet. Veldig bra sted! Nesten gratis å komme inn, 1 ringit pr voksen (NOK 2,-) og gratis for barn. Det kostet en liten sum å komme inn på visninger på et 180 graders lerret.

 

"Jonas og Anders som unge astronauter"

 

"Her sitter de i et utsnitt av landingskapselen - knapper og brytere er alltid moro"

 

"Skal det se slik ut Anders? Hva gjør du? - Det skal vist være slik... puhhh"

 

"Gutta forsøker å styre robotene på Mars" 

 

"På utsiden var det andre utstillinger - her er himmelobservatoriet fra Alexandria og Stone-henge kopiert"

 

 

 Hva gjør vi videre?

En del av det å reise slik vi gjør, innebærer å bruke tid på å finne ut hvor ferden skal gå videre. Her har vi brukt alt for mye tid på akkurat det dessverre. Når vi har søkt på nettet har vi ikke klart å finne noe rimelig sted å bo på videre. Vi ønsket i utgangspunktet å bo i en leilighet for en lengre periode. Når vi ikke fant det, har vi sjekket muligheten for å reise tilbake til Kambodsja, landet vi blei forelska i. Men vi fant ikke billige turer, så da måtte vi slå det fra oss. Vi har søkt på utallige bosteder og sett på ulike reisemål, vi har vurdert å leie bil og kjøre rundt og vi har vurdert å fly til Borneo. Det som har slått oss er at det slett ikke er billig her. Vi begynte da å søke etter muligheter for å bo i Sør-Thailand – der har vi aldri vært. Der har vi funnet et flott sted på Krabi som vi reiser til i kveld med nattoget. Vi gleder oss veldig til å avslutte reisen med bading, egen leilighet på hotellet, sol og avslapping. Ikke minst skal det bli godt å være i ro på det samme stedet over en litt lenger periode. Dagene der vil nok preges av gode skoleøkter også, slik at vi er der vi skal være når gutta begynner på Vang skole igjen:)

 

Vi fant ut at vi måtte ha nytt visum til Thailand, det ordnet seg uproblematisk. Vi reiste til den Thailandske ambassaden på mandag, leverte søknad og hentet visumet neste dag – kostnadsfritt.

 

"Problemfritt - vel, vi var ikke alene på ambassaden - men det gikk greit:-)"

 

 

Vi sier oss fornøyde med Malaysia og gleder oss til å komme tilbake til Thailand

 

Siem Reap:

Etter å ha tilbragt fire dager i Phnom Penh og lært om Kambodsjas blodige historie, gikk ferden via buss til Siem Reap, en by lenger nord. Bussturen gikk greit, den tok ca seks timer,

 

"Anders låner bort DS'en til en Kambodsjansk gutt på bussen"

 

"Etter to-tre timer er det spisepause, her var maten, vi vet ikke helt hva vi fikk, det meste ble spist opp..."

 

"På landsbygda ble kornet tørket på presenninger langs veien, og lastet på biler etterhvert"

 

"Etter en liten time stoppet bussen igjen - for en ny matpause... vel, godt med en strekk på bena:-)"

 

 

Vi hadde funnet et rimelig hotell på hotels.com, Salina Hotel, som vi betalte 120,- for pr rom/natt. Og vi var veldig fornøyde med denne lille perlen. Vi vet ikke hvorfor hotellet var så rimelig, men her får man mye for pengene. Anbefales! Jeg har hatt en drøm om å få sitte i skyggen av et mangotre i løpet av reisen – og her fikk jeg endelig det. I bassenghagen står det et stort og kraftfullt mangotre, fullt av mangofrukt. Jeg synes det var lykke når jeg kunne legge meg på solsenga under det flotte treet og bare nyte dagen og det faktumet at nå hadde jeg endelig funnet mitt mangotre

 

"Bassengområdet og mangotreet til Monica:-)"

 

Det var greit å være i Phnom Pehn, men det var først når vi kom til Siem Reap at vi blei forelska i landet. For en by! Her fant vi alt vi kunne ønske oss, bortsett fra strender. Men det går bra så lenge vi har basseng med mangotre i hagen:) Varmt og godt vær, billig, kjempekoselig by, utrolig god mat, markeder, kultur og et varmt folkeslag.

 

"Denne trivelige karen med deformerte ben og fingre livnærte seg ved å hånd/fot-veve navnebånd"

 

"Giant puppet-show - kunstprosjekt for vanskeligstilte barn i Siem Reap

- barna lagde figurene på dagen og hadde parade om kvelden"

 

 

Vi var ganske late og solhungrige når vi kom hit – hadde ikke lyst til mye annet enn å ligge ved bassenget. Vi hadde nok behov for å rett og slett koble ut litt etter mange og sterke inntrykk den siste tiden (barnehjem + krigsmuset i Ho Chi Minh City og S21 og Killing Field, Phnom Pehn). Men en ting måtte vi oppleve mens vi var her: Ankor Wat. Det er Kambodsjas stolthet - og det med god grunn. Bilde av Ankor Wat finnes på pengesedlene deres, i flagget deres og det har til og med sitt eget ølmerke.

 

Verdens største tempelområde:

Vi leide en guide via hotellet. Han hadde et godt ordforråd, men uttalen var ikke så god, det var derfor ikke så lett å få med seg det han sa. Vi betalte $20 for guiden og $20 for tuk-tuken som fulgte oss gjennom dagen, vi tror vi betalte litt for mye. Området er så utrolig stort, det er ikke mulig å få med seg alt på en dag. Dagen var ulidelig varm og det er nok best å være der ved soloppgang eller sent på ettermiddagen. Vi var der i alle de varmeste timene, vi hadde med oss fem liter vann, vi drakk opp dette og flere liter til. Men stedet var storslått og fantastisk!

 

"Angkor Wat i bakgrunnen"

 

" Mot betaling kunne man ta bilde av disse flotte folkedraktene inne i tempelområdet"

 

"Barn under 12 år hadde ikke lov til å gå opp i kongens øverste rom

- dermed satt Monica igjen med Anders og Jonas mens Emil og Frank gikk opp.."

 

 

"Guiden tok bilder av oss uoppfordret, her er vi ved Angkor Thom"

 

"Emil sitter nese mot nese med en skulptur 10 meter bak:-)"

 

"Kongens vei inn til Angkor Thom fra elefantterrassen var opphøyet - muligens verdens første <highway>??"

 

 

"Restaureringsarbeidet foregikk på mange områder, her ser vi før/etter bilde"

 

"Foran <Tomb Rider treet>, deler av filmen ble spilt inn her"

 

"Disse søte barna solgte mat vi kunne mate apene med - i stedet for å gå på skolen??"

 

 

Koselig og billig by:

Bysentrum preges av restaurantgater, hoteller og handleområder. Det er to markeder, «Old Market» og «Night Bazar» - førstnevnte er visstnok rimeligst. Man kan gå inn i smale gater uten biltrafikk. I den ene gaten ligger barer tett i tett hvor det også serveres god mat. I den andre ligger det bare trivelige restauranter. De er veldig innbydende, koselige og moderne. Det er en helt egen stemning å spasere her. For første gang på reisen så vi massevis av barnefamilier som er på tur, fra flere ulike land.

 

"I Kambodsja ble alt betalt med US-Dollar, men vekslepenger kom tilbake i Riel,

1 USD = 4000 Riel altså 40 hundrelapper på 6 kroner

- Anders og Jonas går berserk på hotellrommet med så mange sedler"

 

Mat:

Vi måtte prøve lokal mat – og for en matopplevelse. Nam! Frank og jeg bestilte en kombi hvor vi fikk tre forskjellige retter – våruller, kylling i currysaus og Amok fisk (fisk som er bakt i bananblader, krydret med landets krydderblanding og kokt i kokosmelk). Vårullene var nystekte, knasende sprø og ble servert med sweet chili dipp. Dippen ble løftet ved at de hadde gjort et lite triks, rett og slett blandet hakkede peanøtter i sausen. Veldig godt! Skal bli flinkere til å ta matbilder av den lekre maten vi spiser. Vi skulle gjerne ha blitt her lenger for å utforske mer i matveien – og gjerne tatt et kokekurs. Men vi hadde bestilt flybillett til Malaysia og skulle dra videre etter fire korte dager.

 

"Maten var så god at vi glemte å ta bilde - <lånte> dette bildet av fiskeretten amok fra en annen nettside:-)"

 

Vi synes det var leit å skulle reise og angret for at vi hadde forhåndsbestilt flybillett. Vi prøvde å avbestille flyet, men det var ikke mulig. Vi vurderte hardt å blåse i hele flyet og ta det økonomiske tapet, men fornuften vant. Hadde vi blitt lenger ville vi reist sørover hvor det finnes nydelige strender.

 

Neste stopp: Kuala Lumpur. Jeg har gledet meg til å komme til Malaysia som jeg har hørt så mye fint om; eksotisk, spennende, nydelige badesteder, frodig og ikke minst er det kåret til verdens billigste ferieland. Det gjenstår å se om det svarer til forventningene

 

 Så ankommer vi Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja - bussturen fra Saigon gikk fint, det tok riktignok en time mer enn varslet, men hva er vel en pølse i slaktetida...

 

"Vi venter på en forsinket buss i Vietnam og trodde en stund vi hadde kjøpt falske biletter"

 

Vi treffer på verdens mest sympatiske tuk-tuk sjåfør, mister Thay, som lover rimelige priser og ingen bekymringer - vi gjør avtale med han - og han leverer som lovet:-) Vi fikk telefonnummeret hans, dermed fikk vi hotellet til å ringe han hver gang vi trengte transport, lettvint og greit.

 

"Mr. Thay venter på at vi skal handle mat til turen.."

 

Tuk-tuk'ene i Kambodsja er ikke som de vi så i Thailand eller Laos, her benyttes en enakslet kjerre som er koblet til en moped - og passasjerkomforten var upåklagelig, vi tok mye tuk-tuk!!

 

"Vi likte denne formen for transport, god oversikt til passasjerene og mye frisk luft"

 

Kambodsja er varmt i februar - gradestokken ligger på 34 - og det er mer fuktig luft her enn i Vietnam, dermed er det tilbake til svette t-skjorter etter en liten gåtur - det gjelder å tenke på alternativene til å ha det varmt i februar, hjemme ser vi gradestokken er rundt -10 celsius - vi trives med litt svette:-)

Fordi vi ikke hadde booket hotell på forhånd, letet vi etter et hotell med svømmebasseng - det viste seg å bli vanskelig, vi havnet etterhvert på New York Hotel, de skrøt at Wi-Fi og frokost med i prisen på 80 USD pr. natt - vi sjekket ut etter første natten og fant Asia Palace hotell rett over gaten, der fikk vi plass på ett rom, sparte 10 USD pr. natt - og internett virket i det minste, dermed klarte vi å få unna litt skolearbeid med interaktive sider.

I Phnom Penh ligger Museene S21 og Killing Fields - førstnevnte en ombygd ungdomsskole i bykjernen som ble brukt som torturkammer, Killing Fields - som navnet tilsier - er avretningsplassen Røde Khmer brukte for å drepe fangene. Vi forberedte guttene på at vi ville besøke begge steder - og startet med S21.

 

 STERKE BILDER VISES UNDER!

Tuol Sleng (S21)

Ved ankomst til museet fikk vi tilbud om engelsktalende guide, vi takket ja - ville jo få ut så mye som mulig av besøket. Han presenterte seg og startet omvisningen med å fortelle bakgrunnen for bygningene og hvordan de fungerte

 

"Ved inngangen til S21 - "sikkerhetsanstalt nr. 21)"

 

"Guiden var god i engelsk og engasjerende å høre på - vi fikk mye ut av å bruke han"

 

Bygning A huset de viktige fangene, politiske ledere, prester, munker, lærere, doktorer etc. Alle fikk den samme behandlingen - to til fem måneder med tortur for å avdekke familiemedlemmer, relasjoner og hvor disse gjemte seg - torturredskaper var primitive, tenger, kniver, spyd, stokker eller strøm eller vann ble mest brukt.

 

"Ved frigjøringen drepte fangevokterne resterende fanger -

disse ble avbildet og bildene henger på veggene i cellene den dag i dag"

 

"Fangene lå festet til jernsengen med fotjern når de ble funnet"

 

Deretter ble fangene kjørt til avlivning på dødsmarken 14 kilometer unna. I grunnetasjen var det eneceller, i toppetasjen var det fellesrom der fangene ble låst til fotjern i lange rekker. I bygning B ble kvinner og barn innelåst, de fikk også samme tid i fensgselet før de ble drept.

 

"Regler fangene måtte forholde seg til i fengselet"

 

"Fotjern fra toppetasjen, som ble brukt for å feste rekker med fanger"

 

Ledelsen på fengselet brukte noen av fangene som hadde spesielle ferdigheter (rørleggere, bildekunstner, etc.) til å utføre det de kunne i stedet for å sende de til dødsmarken, derfor var det syv overlevende mennesker igjen når Vietnameserne frigjorde landet 7. januar 1979 - av disse lever det fremdeles tre, som vitner i rettsaker som foregår i disse dager. 

"Hva skal til for å få noen til å utføre dette?"

"Bildet er malt av kunstneren som overlevde S21, han lever fremdeles"

 

Emil, Jonas og Anders fikk virkelig et bilde av den harde medfarten landet har opplevd og det var massevis av spørsmål - jeg og Monica svarte etter beste evne og oversatte i tillegg det guiden fortalte oss underveis.

 

Choeung Ek (Killing Fields)

Mr. Thay kjørte like rolig og sakte som alltid, dermed tok turen til Killing Fields ca. 25-30 minutter. Fordi stedet ligger et stykke utenfor sentrum, fikk vi se litt av livet langs veiene der også, så tiden gikk uten at det ble noe problem.

 

"På veien til <Killing Fields>"

 

Vi ankom museet og slo til på å bruke guide her også - dermed fikk vi god innføring i hvordan området ble brukt i årene fra 1975. Stedet hvor lastebiler med fanger parkerte, hvor fangene ble innelåst i "ventebås" fordi soldatene ikke rakk å drepe alle samme natt (Fangene ble transportert til Chuong Ek om natten, musikk støyet ut av høytalerne for at ikke rop og skrik skulle høres) var det første vi møtte, deretter gikk vi til massegravene, den største først. Vi lærte om drapsmetodene dagen før (de foregikk også med primitive våpen, slegger, stokker, økser eller høygafler ble brukt - kuler kostet penger og lagde mer støy), når vi besøkte S21 - men når vi ser treet der spedbarna blir drept ved å bli slengt etter bena så skallene sprekker - vel, det er en skikkelig vemmelig følelse  gå rundt massegravene til 20.000 døde mennesker.

 

"Monumentet er reist og fylt med 9000 hodeskaller, som symbol for hendelsene på Killing Fields"

 

"Guiden fortalte at det finnes over 20.000 massegraver i Kambodsja - dette er den største her"

 

"Vi fikk se treet som vi dagen i forveien så på maleriet der det ble drept et spedbarn"

 

"Vi er inne i monumentet"

 

Regntiden i Phnom Penh våter grunnen så benrester siger opp med årene, guiden forteller at stanken fra gravene fremdeles kjennes når det er våt mark. Det hele kjennes utrivelig virkelighetsnært når vi ser tenner, benpiper og klær som ennå ikke har råtnet - det er jo bare 32 år siden Røde Khmer herjet i Kambodsja.

 

"Ben, tenner og klær kommer opp i dagen etter regntiden"

 

"Disse fant vi på stien mellom massegravene"

 

Vi fikk god innføring fra begge guidene om tre år, åtte måneder og tjue dager - tiden fra 17. april 1975 til 7. januar 1979 som Pol Pot og hans Røde Khmer regjerte:

Umiddelbart etter overtakelsen i 1975 startet igangsettingen av "År null" - alle som stod i veien for ideen om å starte en ny sivilisasjon, der mennesker skulle jobbe på markene og ikke utdannes, skulle drepes, alle med utdannelse, deres familie og venner, skulle drepes, alle fuksjonshemmede, mennesker med briller (ble ansett som smarte...), skulle drepes, alle Kinesere, Vietnamesere, vestlige ble drept, flyplasser ble stengt, radio og massemedia totalkontrollert - landet ble rett og slett lukket for omverdenen - dermed fikk despotene fritt spillerom i denne tiden - det antas at rundt to millioner mennesker ble drept av en befolkning på ca åtte millioner.

Røde Khmer hentet inn barn, gav de våpenopplæring i tillegg til å forme disse til stupide monstere som drepte sine foreldre og søsken hvis de ble bedt om det!!

Pol Pot døde i 1998 - som en syk, gammel og ustraffet mann, med han forsvant også gerriljafraksjonene av Røde Khmer.

 

Kambodsja i dag

Som skoleelev for mange år siden var det mye om Kambodsja og Pol Pot, alikevel var vi ungdommer på den tiden og det var fjernt og langt hjemmefra - dermed ble ikke engasjementet så stort som det kanskje burde vært.

Så skal en vel også spørre seg hvordan Khmerfolket har det i dag, her lever mennesker som jobbet på begge sider under "Demokratisk Kambodsja"-perioden, en kan jo bare sammenligne med Norge og de allierte etter 2. verdenskrig - vi har syndebukker å rette agressjon og sinne mot - i Kambodsja er det kanskje naboen som svek, drepte og plantet landminer.. Og landminene lemlester og tar liv den dag i dag, selv om det blir færre av dem etter som opprydningen skjer hver dag.

Etter å ha stått mellom massegravene, sett 9000 hodeskaller og ekte tenner flyte opp av marken, har det blusset opp en empati med Khmerfolket, her er det behov for all slags støtte, mange er lut fattige og uten evne til å livnære seg, selv om utdanning er mulig - blir barn holdt hjemme fra gratis skolegang for å hjelpe til med å arbeide eller selge det en har mulighet til å selge. Alikevel ser jeg at landet, som har jordbruk, trevirke, gummi og turisme som hovedinntekskilder, er på vei opp av grøfta - men ulikhetene er store, og et hvert bidrag fra privat eller organisasjon vil hjelpe.

 

"Friends utdannet gatebarn til restaurant og hotellfaget, de lagde så god mat at vi sitter i kø for å få plass"

 

"Organisasjonen utdannet også i massasje og spa-fag, vi "støttet" litt til den avdelingen selvfølgelig:-)"

 Jeg liker å lese bøker og det har blitt noen mens vi har vært på tur. Da vi var hos Gary og Lorna i Australia, var jeg så heldig å få med meg en hel haug med bøker fra Lorna. Den ene boken, en historie fra virkeligheten, grep meg totalt.

"Christina Noble's bok - gripende bok fra virkeligheten"

 

Kort resyme:

Boken handler om oppveksten til Christina Noble i Dublins slum, drømmen hun hadde som voksen hvor hun fikk et kall om å reise til Vietnam og hennes kamp for å hjelpe gatebarna i Ho Chi Minh City. Hennes historie er hjerteskjærende, men allikevel en historie om evnen til å overleve og å klare og bruke de vonde og grusomme erfaringene til noe positivt og meningsfylt. Det er en inspirerende fortelling.

 

Familien var fattig og de pengene familien hadde, drakk den alkoholiserte faren opp. Moren gjør sitt beste for at barna skal ha det bra. Når moren dør mens Christina fremdeles er ung, er ikke faren i stand til å ta vare på familien, han prioriterer alkoholen. Hun bor en periode hos noen slektninger hvor hun blir seksuelt misbrukt. Hun bor under en busk i parken og bruker jord som teppe gjennom den kalde vinteren. Hun blir flyttet til et barnehjem drevet av nonner. Det var ingen god tid for henne. Hun rømmer derifra. 16 år gammel blir hun dratt inn i en bil og voldtatt av fire menn. Hun flytter til England og gifter seg med en mann som er slem og voldelig mot henne. De får tre barn sammen. Hun finner styrke til å forlate mannen sin og til å kjempe for at barna skal bo sammen med henne. Hun møter så en mann som lærer henne at det finnes godhet i verden.

 

Som godt voksen reiser hun til Vietnam, basert på en drøm hun hadde for tjue år siden. Hun drømte at hun skulle arbeide med gatebarna i Vietnam – og alle disse årene viste hun at hun skulle gjøre det, bare ikke når. På den tiden var Ho Chi Minh City full av gatebarn. I boken følger vi hennes kamp for å hjelpe barna, vi hører om hvordan hun klarer å skaffe penger til å bygge barnehjemmet, hvordan hun arbeider for å endre holdningene til gatebarna helt opp på nasjonalt nivå og vi hører om visjonene hennes om å hjelpe flest mulig på flere nivåer.

I dag er det en stor organisasjon med kontorer flere steder i verden, du kan lese mer om det her.

 

Det gikk ikke på første forsøk:

Boken grep meg som sagt sterkt og jeg fikk et brennende ønske om å besøke barnehjemmet hvis vi kom oss til Vietnam. Og så passet det utrolig nok slik at vi reiste dit. Guttene fikk høre om boken etterhvert som jeg leste, de synes alle det var en sterk historie og håpet at et besøk skulle gå i orden. Jeg tok kontakt med kontoret når vi kom til byen for å spørre om vi kunne komme. Det viste seg å være umulig, siden alt av kontorer var stengt på grunn av den kinesisk nyttårsfeiringen. Kontorene åpnet igjen dagen etter at vi hadde reist fra byen. Etter Nha Trang hadde vi en mulighet til og denne gangen løste det seg.

 

"Hit men ikke lenger pga. nyttårsfeiringen, ..så viste vi veien til CNCF når det åpnet.."

 

 

Besøket på Christina Noble Children`s Social & Medical Center:

Fredag 11. februar fikk vi en omvisning av hyggelige Maeve Meleady (fra Irland) hun jobbet som frivillig-koordinator. Vi hadde kjøpt med oss gaver (klosser, småbiler, pusespill, mange ballonger etc) som vi leverte fra oss i resepsjonen. Barnehjemmet har utviklet seg og fungerer nå først og fremst som et sosialt og medisinsk senter. Barn fra fattige kår med handicap som ellers ikke ville hatt særlig med muligheter, får hjelp på senteret. Et stort team av leger, studenter, sykepleiere, fysioterapeuter og andre arbeidere finnes der. Det er også en skole og barnehage på senteret. Mange av barna som kommer dit er under- og feilernærte, så godt kosthold er en viktig del av oppfostringen.

 

"Senteret skrev kvittering for mottatte gaver - Maeve Melady til venstre i bildet"

 

 

Omvisningen:

Vi gikk forbi skolebygget og så elvene sitte i skoleuniformer og arbeide i klasserommet.

Vi fikk først hilse på barnehagebarna (5 og 6 år), vi talte ca 20-30 barn. En livlig gjeng som synes det var stas med besøk. De kom alle mot oss og Frank ble straks et klatrestativ. Vi la merke til at så og si alle hadde svarte tannstubber. De aller fleste av disse ble hentet av foreldrene/familie på ettermiddagen.

 

"CNCF hadde hovedkontor i samme bygg som skole og helsesenteret"

 

"Anders fant seg noen artige leker mens vi ventet i resepsjonen"

 

Den andre avdelingen var for små barn med handicap. De fleste bodde der i uken men var hjemme hos familien i helgene. De som ikke hadde familie bodde der fast. Barna bor på senteret en periode for opptrening. Det er ulike behov, noen er der noen måneder andre noen år. De flytter så tilbake til et barnehjem eller familien. Det bodde ca 20 barn på et stort rom som bestod av stor gulvplass og sprinkelsenger med hyggelige malerier på veggene. Rutiner preger dagene deres og det er nok det som gjør det mulig å få alle til å sovne på likt og å ta hvilestunder på likt. Maeve fortalte at alle disse barna var underernærte og derfor ganske slappe. De hadde derfor flere sovepauser i løpet av dagen. Det ene barnet hadde mottatt fysioterapi over lang tid og hadde tatt sine første skritt dagen før vi kom. Det nytter!

 

I den nederste etasjen bodde de minste, 0-1 år. Vi satte oss på gulvet, slik at det ble roligere for dem.

De var så skjønne! Jeg holdt en liten gutt på fanget, han var ca fem måneder. Maeve fortalte at han var født prematur, tre måneder for tidlig, veldig liten og tynn. Nå var han god og lubben, blid og med god øyekontakt. Han skogglo når jeg tøyset med han. Han likte godt kroppskontakt, når jeg la kinnet mitt inntil hans, vugget han og sang en norsk vuggesang, så ble han helt rolig og slapp i kroppen – og til slutt sovnet han så godt at siklet rant. Det var en liten lykkestund.

 

"Oppstilling for fotografering utenfor - det er ikke lov med fotografering av barna på hjemmet"

 

En sterkt multihandikapet jente på 15 år lå på en madrass her. Hun lå på siden, stroppet fast for å ikke falle over ende. Hun var uten evne til å kommunisere, kroppen var sterkt forkrøplet med vridde armer og bein. Hun fikk mat gjennom sonde og var svært tynn. Christina Noble fant henne som baby, forlat for å dø under en bru. Hun tok henne med seg og har tatt vare på henne siden.

Guttene var veldig flinke under besøket, de tok kontakt med barna, lekte og snakket med dem. Jeg tror det er sunt for alle og se at alle ikke har det like bra – og at det nytter å hjelpe.

Vi er veldig glade for at vi fikk til å besøke senteret. Christina Noble har skapt noe stort.

 

Krigsmuseumet:

Vi rakk turen innom her og det omhandler Vietnam krigen. Kunne ha skrevet mye om inntrykkene her, for det var veldig sterkt. Krig fører mye ondskap med seg og ondskapen var godt dokumentert med bilder. Det var sterke bilder fra krigens ødeleggelser og råskap. Tortur og ødelagte mennesker. Fargebilder av sprengte barnekropper, lemmer som er borte. Amerikanerne brukte kjemikaler i krigføringen («Agent orange») og dette har ført til at mange lever med krigens konsekvenser også i dag, i form av alvorlige misdannelser og ødelagt arvestoff. Et eget bildegalleri viste oss den brutale virkeligheten. Veldig sterkt og vi var uforberedte på det. Vi gikk med vondt i magen etterpå alle sammen, det trengte vi tid på å fordøye. Vi har snakket mye om det vi så i etterkant. Et besøk dit kan anbefales, men vær forberedt på at det kjennes i kroppen!

 

 

"Amerikansk utstyr står oppstilt utenfor muséet"

 

"Det samme gjør massevis av bomber og granater - til Anders store forundring.."

 

"Inne kunne vi lese om de internasjonale aksjonene mot krigen"

 

"Sannelig en reportasje fra Moss også"

 

"Deretter gikk vi inn i "Aggresjon War Crimes"-avdelingen"

- denne teksten hører til bildet under:

 

"Maktesløs fortvilelse"

 

"Ondskapen Amerikanerne ikke klarer å gjemme"

 

"Siste post var fengselet Amerikanerne bygde for fangene - ingen lystig histore der heller"

 

Oppsummering av Vietnam:

Her skulle vi gjerne hatt mye bedre tid. Vi føler oss på ingen måte ferdige med Vietnam, men siden vi hadde visum for 15 dager, rakk vi ikke utforske mer av dette spennende landet. Selv om det er mange sleipe luringer her, så er det vennlighet og imøtekommenhet som preger folket. Guttene var nok veldig eksotiske for dem, de stoppet ofte opp, pekte og smilte. Kanskje uhøflig, men vi så at de mente det positivt. Foreldre hentet ofte barna sine for å vise dem guttene. «Kom, se her!» Guttene er imponerende tålmodige, kanskje for tålmodige, folk tar dem på hodet og klyper dem i kinna. Emil begynte å bli lei av det og sier i fra – og det er helt greit.

 

"En Vietnamesisk familie har <tvangsstilt> barna opp sammen med Jonas og Anders"

Neste stopp – Kambodsja...

 

Vi hadde lovet guttene en hel dag ute på Vimpearland, øya som er en stor fornøyelsespark. Det finnes en femstjerners resort på øya som vi gjerne skulle hatt noen netter på, men det var ikke noen åpning for det på budsjettet Etter frokost tok vi en drosje til avreisestedet ut til øya. Man kan velge om man ønsker å ta fergen ut eller kabelbanen som er ca 3 km lang. Vi valgte kabelbanen ut og fergen hjem. Man betaler en fast pris for overfarten tur retur og inngangen. For oss fem kom det på ca 500,- og det var ikke så galt med tanke på at vi ikke måtte betale for noen forlystelser.

 

 

"Fra stranda i sentrum kunne vi se kabelbanen som gikk over til Vinpearland"

  

Kabelturen over var en fin opplevelse, så lenge jeg ikke tenkte på det Frank sa til meg: «Jeg lurer på hva som skjer om vogna detter ned i havet – åpner den seg?» Når vi ankom øya sitret det i oss – herregud, så fint det var overalt! Steinkledde gater, rent, pent og delikat. På øya er det både en fornøyelsespark, et stort badeland, akvarium, handlegate med mange fine butikker, egne spiseområder og cafe.

 

"Høyt hang vi og flott utsikt fikk vi... (??fritt etter Prøysen??)"

 

"Barna blir mer forventningsfulle jo nærmere vi kommer"

 

Vi startet med akvariumet og selv om dette ikke er av de største vi har vært på – så var det allikevel av de bedre. Utrolig morsomt å gå der - selv om en skulle tro vi blei lei av det etter å ha besøkt noen. For guttene var det spesielt moro og gjenkjenne mange av de tropiske fiskene de så mens de snorklet på Rarotonga.

 

"Vi blir ikke lei av å utforske nye akvarier - alltid noe spennende å se - som denne lille klovnefisken"

 

"..eller denne - som vi trenger hjelp til å sette navn på :-)"

 

"Rett utenfor akvariumet ble Anders spist av denne aligatoren - se så redd han er.."

 

Badelandet var helt enormt! Flere bratte og lange sklier som i følge de fire guttene var super morsomme. Og for en fart de fikk! Hele familien tok en raftingflåte som gikk ned en lang bobbane. Den var ifølge Frank veldig «snill», rolig og fin. Så da turte jeg å bli med. Der lurte han meg gitt, den var ikke rolig og fin - men det skyldes kanskje at Frank tok skikkelig fart når han sendte flåten avgårde? Men moro var det Det var aktiviteter her for alle aldersgruppe. Det var også en egen deilig strand på badelandområdet. Puddersand og klart grønt vann. Badeområdet var avskjermet, så havet var helt blikk. På utsiden foregikk fallskjermløft med båt og vannscoter kjøring, deilig når de holdes unna strandkanten.

 

"Informasjonstavlene ble studert slik at vi ikke skulle gå glipp av noe"

 

"Utsikten fra skliene var enorm - i bakgrunnen skimtes Nha Trang"

 

"Frank hadde vekten på sin side og kom ned først - dette gikk veldig fort"

 

"Stranden ble sjekket nøye ut - her var sanden mer lik mel - veldig pudderaktig og flott"

 

"De badende var beskyttet mot båttrafikken som foregikk utenfor hindringen"

 

Badelandet stengte klokken 18, resten av parken kl 21. Så da parken var stengt skiftet vi fra badetøyet og gikk for å utforske fornøyelsesparken. Den var ikke mye å skryte av. Det virket som om mye var stengt allerede, den største køen var ved kabelbanen for å reise tilbake (og den køen var laaang). Så etter et par kjøreturer hev vi oss inn i fergen, som brukte 30 minutter på tilbaketuren og rakk akkurat å møte til avtalen kl 21 hos skredderen.

 

"I ren "Disneyland stil" var det lys og fontene show"

 

"Virkelig flott, og ikke hva vi hadde ventet i Asia - dette var mer .. Amerikansk"

 

Ha Noi tailor.

Frank bestemte seg en sen ettermiddag for å få seg en skreddersydd dress i Vietnam. Den eneste skredderen vi fant som hadde åpent var Ha Noi Tailor, som vi ikke ante noe om. Det var tre dager til vi skulle videre, ville det bli tid nok til valg av stoff, måltaking, sying, prøving, korrigering og ferdig dress? Skredderen mente ja, og vi lot oss overtale, dog under noe tvil. Frank valgte ut stoff, snitt, knapper og farge – mye å ta stilling til! Han bestilte bukse, jakke, vest, skjorte og slips – det hele skulle koste NOK 1200,-.

Avtalen var at Frank skulle komme og prøve påbegynt dress neste dag kl 1400, slik at nødvendige justeringer kunne gjøres. Neste dag holdt vi oss på stranden, slik at det var kjapt for Frank og stikke avgårde og prøve dressen til avtalt klokkeslett. Da han ankom forklarte skredderen at det hadde vært strømbrudd i systua i fire timer, slik at dressen ikke kunne prøves før på kvelden. Hmmm, dette virket ikke bra. Det var ikke mulig å få tilbake de 600,- som var betalt i depositum, så da var det bare å møte opp på nytt senere på kvelden. Nødvendige justeringer gjort og Frank fikk beskjed om å hente dressen neste kveld kl 21. Dagen etter der skulle vi reise, så vi var avhengige av at avtalen ble holdt.

 

"Testing og montering kl 19.00 tirsdag - hente ferdig dress onsdag kl 21.00..hmm" 

 

Rett fra Vimpearl land reiste hele gjengen for å se Frank prøve dressen.

 

"Vi fikk plass på fergen - dermed rakk vi avtalen hos skredderen"

 

Den var klar, som lovet. Frank prøvde den – og kunne ikke ha vært mer fornøyd. Den satt som et skudd! Makan til kjekk kar i dress, vest, skjorte og slips. Stoffet var av kashmir og ull, ikke noe polyester. Det er viktig når man velger stoffkvalitet leste vi. Dressen er sendt hjem som pakkepost, som kan ta ca tre måneder, vi krysser fingrene og håper den er ankommet til 17.mai

 

"Har du flere esker å velge i sier du, tror jeg skal finne ett slips jeg liker..." 

 

Ny togreise – ny tog opplevelse!

Neste dag var det avreise. Fortsatt var det etterslep på den kinesiske nyttårsfeiringen ved at det var vanskelig å få togplass. Etter mye styr klarte vi å få billetter med nattoget. Fordelen var at det var gode plasser, med egen sovekupe for fire (vi lå der alle fem). Bakdelen var at vi måtte betale NOK 1000,- for billettene, som ble handlet på svartebørsen uten at vi var klar over det.

 

"Ms. Vy, eller Vicky, som hun heter - var eieren av gjestehuset (Vicky's Boutique Guest House) som vi IKKE bodde på - for der var det fullbooket:-). Vi bodde på Saint Paul Hotel og spiste frokost hos Vicky..

Vicky drev også et reisebyrå, i tillegg til å være svartebørshai - dermed skaffet hun oss billettene tilbake til Ho Chi Minh City - her kommer hun på avskjedsbesøk i togkupéen - blid og trivelig dame!!"

 

Utrolig behagelig reisemåte! Fint rom med fire oppredde senger, til og med en plastikk blomst i vinduet - og pen og ren fellesdo i gangen. Guttene sov godt. Vi var fremme kl 04 og det var jo ulidelig tidlig. Vi sjekket inn på hotellet og fikk oss noen timer med søvn før vi reiste til en avtale på et barnehjem. Dette besøket hadde vi ønsket oss siden vi ankom første gangen i Ho Chi Minh City, og vi gledet oss til å endelig skulle få komme! Besøket kommer som et eget blogginnlegg.

 

 

Vår første togreise i Vietnam

Vi var spente på tog standaren i dette landet, ville de være bekvemme? Man får kjøpt billetter i ulike kategorier. Vi bestilte soft seat med aircondition, hard seat er visstnok ikke særlig komfortable. Setene var greie nok, men det var ingen høy standard på toget. Det var gammelt, slitt og møkkete.

Helt fullt på toget, noen hadde med seg enorme mengder med reisegods som ble stablet inn på et vis. Så når toget tøffet avgårde, var det smekk fullt! Allikevel stoppet det flere steder på landsbygda og det strømmet inn med nye passasjerere. Med mye bagasje. Men det gikk på et vis, det også.

  

"Vi bidrar jo til å fylle toget vi også - her er Frank skjult av sin sekk" 

 

"Esker i alle fasonger ble stablet vekk fra midtgangen

dermed  var det ikke mulig å ta ned seteryggen for de i setene foran"

 

Toalettet bestod av et hull i gulvet, i naborommet var det en kran å skylle henda med. Heldigvis var det en vanlig (men intenst stinkende) do i den neste vogna. En tralle solgte drikke underveis og det var til og med en matvogn som trillet forbi to,tre ganger i løpet av turen. De solgte varm ris med valgfritt kaldt kjøtt til. Alt i alt var togturen ganske sjarmerende og en opplevelse i seg selv.

 

Vi hadde forhåndsbestilt overnatting hos «Vickeys guesthouse», med gratis «hente på togstasjonen» service. En sprudlende Vicky stod der kl 2330 og kysset og koste på Anders før det hadde gått 10 sekunder. Hun har i etterkant sagt hun smeltet helt for han fra første øyeblikk. Og Anders liker Vicky. Hennes hotell var overbooket, så vi ble kjørt til «Saint Paul hotell», som var like i nærheten. Super sentralt og bare fem minutter å rusle ned til stranden. Frokosten inntas hos Vicky siden vårt ikke har frokost servering. Byen er kjempekoselig, her likte vi oss fra første sekund!

 

Badeparadis

Åååååhh, så deilig det er med strand og sjø igen! Bred, myk sandstrand, omgitt av kokosnøttpalmer. Solsenger under stråparasoller for de som ønsker å leie det. Strandselgere som tilbyr frisk frukt, knekkebrød, kald drikke, nykokte tigerreker og hummere. De går faktisk rundt med kjeler på køl og koker sjømaten på stranden. Det har vi ikke prøvd ennå. Men vi har kjøpt knekkebrødene med frukt- eller urtesmak. De er faktisk ganske gode. Siden vi har kjøpt oss så fint kamera, og er veldig redde for det, så har vi ikke ønsket å ta det med på stranden. Har derfor ikke særlig med bilder derifra. Kroppene har blitt ganske bleke, det er nesten seks uker siden vi solte oss sist. Vi smører oss med solkrem men blir allikevel solbrente.

 

"Badetøyet ble jo stjålet i Laos - dermed måtte vi kjøpe nytt, ikke noe problem i Nha Trang"

 

"Endelig er vi på stranden - og sjekk den stranden - sand mellom tærne er deilig:-)"

 

"Rett over bukten ser vi skiltene til Vinpearland - her har vi lovet guttene å bruke en dag"

 

Vi må passe på!

Det er to ting vi passer veldig på når vi er på stranden. Det første er guttene, det er store surfebølger her. Guttene elsker det, det er nesten umulig å få dem opp av vannet, mens ho mor synes de er litt for store.

 Det andre er verdisakene. Det er vistnok ikke uvanlig at noen napper med seg sekker fra stranden. En kone som solgte oss kioskvarer advarte oss mot to karer bak oss. De satt med mopedhjelmer på hodet og fulgte med oss. Neste dag traff vi på den samme konen og hun fortalte at karene hadde vært sint på henne for at hun snakket med oss. En koselig dame som kunne litt engelsk. Hun satt og pratet med oss en halvtimes tid og fortalte om livet sitt i Vietnam. Hun har syv barn og forsørge og gjør det ved å selge kioskvarer fra kurven sin på stranden. Mannen hennes arbeidet som sykkelkjører, turister fraktes rundt i en «Cyclo». Han har brekt beinet sitt og kan ikke jobbe, så nå lever de av hennes inntekt. Vi hadde ikke tenkt til å kjøpe noe av henne, men selvfølgelig kjøpte vi en eske med postkort som vi egentlig ikke har brukt for. Kanskje var historien et salgstriks – uansett, sånt funker på meg....

I neste blogginnlegg vil vi skrive mer om Vinpearl land og om Frank sine erfaringer med en tilfeldig valgt skredder her i byen... Blir han fornøyd – eller har vi blitt lurt igjen? Dressen er under produksjon i natt....

 

"Frank er inne til oppmåling hos skredderen, fortsettelse følger.."