Så ankommer vi Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja - bussturen fra Saigon gikk fint, det tok riktignok en time mer enn varslet, men hva er vel en pølse i slaktetida...
"Vi venter på en forsinket buss i Vietnam og trodde en stund vi hadde kjøpt falske biletter"
Vi treffer på verdens mest sympatiske tuk-tuk sjåfør, mister Thay, som lover rimelige priser og ingen bekymringer - vi gjør avtale med han - og han leverer som lovet:-) Vi fikk telefonnummeret hans, dermed fikk vi hotellet til å ringe han hver gang vi trengte transport, lettvint og greit.
"Mr. Thay venter på at vi skal handle mat til turen.."
Tuk-tuk'ene i Kambodsja er ikke som de vi så i Thailand eller Laos, her benyttes en enakslet kjerre som er koblet til en moped - og passasjerkomforten var upåklagelig, vi tok mye tuk-tuk!!
"Vi likte denne formen for transport, god oversikt til passasjerene og mye frisk luft"
Kambodsja er varmt i februar - gradestokken ligger på 34 - og det er mer fuktig luft her enn i Vietnam, dermed er det tilbake til svette t-skjorter etter en liten gåtur - det gjelder å tenke på alternativene til å ha det varmt i februar, hjemme ser vi gradestokken er rundt -10 celsius - vi trives med litt svette:-)
Fordi vi ikke hadde booket hotell på forhånd, letet vi etter et hotell med svømmebasseng - det viste seg å bli vanskelig, vi havnet etterhvert på New York Hotel, de skrøt at Wi-Fi og frokost med i prisen på 80 USD pr. natt - vi sjekket ut etter første natten og fant Asia Palace hotell rett over gaten, der fikk vi plass på ett rom, sparte 10 USD pr. natt - og internett virket i det minste, dermed klarte vi å få unna litt skolearbeid med interaktive sider.
I Phnom Penh ligger Museene S21 og Killing Fields - førstnevnte en ombygd ungdomsskole i bykjernen som ble brukt som torturkammer, Killing Fields - som navnet tilsier - er avretningsplassen Røde Khmer brukte for å drepe fangene. Vi forberedte guttene på at vi ville besøke begge steder - og startet med S21.
STERKE BILDER VISES UNDER!
Tuol Sleng (S21)
Ved ankomst til museet fikk vi tilbud om engelsktalende guide, vi takket ja - ville jo få ut så mye som mulig av besøket. Han presenterte seg og startet omvisningen med å fortelle bakgrunnen for bygningene og hvordan de fungerte
"Ved inngangen til S21 - "sikkerhetsanstalt nr. 21)"
"Guiden var god i engelsk og engasjerende å høre på - vi fikk mye ut av å bruke han"
Bygning A huset de viktige fangene, politiske ledere, prester, munker, lærere, doktorer etc. Alle fikk den samme behandlingen - to til fem måneder med tortur for å avdekke familiemedlemmer, relasjoner og hvor disse gjemte seg - torturredskaper var primitive, tenger, kniver, spyd, stokker eller strøm eller vann ble mest brukt.
"Ved frigjøringen drepte fangevokterne resterende fanger -
disse ble avbildet og bildene henger på veggene i cellene den dag i dag"
"Fangene lå festet til jernsengen med fotjern når de ble funnet"
Deretter ble fangene kjørt til avlivning på dødsmarken 14 kilometer unna. I grunnetasjen var det eneceller, i toppetasjen var det fellesrom der fangene ble låst til fotjern i lange rekker. I bygning B ble kvinner og barn innelåst, de fikk også samme tid i fensgselet før de ble drept.
"Regler fangene måtte forholde seg til i fengselet"
"Fotjern fra toppetasjen, som ble brukt for å feste rekker med fanger"
Ledelsen på fengselet brukte noen av fangene som hadde spesielle ferdigheter (rørleggere, bildekunstner, etc.) til å utføre det de kunne i stedet for å sende de til dødsmarken, derfor var det syv overlevende mennesker igjen når Vietnameserne frigjorde landet 7. januar 1979 - av disse lever det fremdeles tre, som vitner i rettsaker som foregår i disse dager.
"Hva skal til for å få noen til å utføre dette?"
"Bildet er malt av kunstneren som overlevde S21, han lever fremdeles"
Emil, Jonas og Anders fikk virkelig et bilde av den harde medfarten landet har opplevd og det var massevis av spørsmål - jeg og Monica svarte etter beste evne og oversatte i tillegg det guiden fortalte oss underveis.
Choeung Ek (Killing Fields)
Mr. Thay kjørte like rolig og sakte som alltid, dermed tok turen til Killing Fields ca. 25-30 minutter. Fordi stedet ligger et stykke utenfor sentrum, fikk vi se litt av livet langs veiene der også, så tiden gikk uten at det ble noe problem.
"På veien til <Killing Fields>"
Vi ankom museet og slo til på å bruke guide her også - dermed fikk vi god innføring i hvordan området ble brukt i årene fra 1975. Stedet hvor lastebiler med fanger parkerte, hvor fangene ble innelåst i "ventebås" fordi soldatene ikke rakk å drepe alle samme natt (Fangene ble transportert til Chuong Ek om natten, musikk støyet ut av høytalerne for at ikke rop og skrik skulle høres) var det første vi møtte, deretter gikk vi til massegravene, den største først. Vi lærte om drapsmetodene dagen før (de foregikk også med primitive våpen, slegger, stokker, økser eller høygafler ble brukt - kuler kostet penger og lagde mer støy), når vi besøkte S21 - men når vi ser treet der spedbarna blir drept ved å bli slengt etter bena så skallene sprekker - vel, det er en skikkelig vemmelig følelse gå rundt massegravene til 20.000 døde mennesker.
"Monumentet er reist og fylt med 9000 hodeskaller, som symbol for hendelsene på Killing Fields"
"Guiden fortalte at det finnes over 20.000 massegraver i Kambodsja - dette er den største her"
"Vi fikk se treet som vi dagen i forveien så på maleriet der det ble drept et spedbarn"
"Vi er inne i monumentet"
Regntiden i Phnom Penh våter grunnen så benrester siger opp med årene, guiden forteller at stanken fra gravene fremdeles kjennes når det er våt mark. Det hele kjennes utrivelig virkelighetsnært når vi ser tenner, benpiper og klær som ennå ikke har råtnet - det er jo bare 32 år siden Røde Khmer herjet i Kambodsja.
"Ben, tenner og klær kommer opp i dagen etter regntiden"
"Disse fant vi på stien mellom massegravene"
Vi fikk god innføring fra begge guidene om tre år, åtte måneder og tjue dager - tiden fra 17. april 1975 til 7. januar 1979 som Pol Pot og hans Røde Khmer regjerte:
Umiddelbart etter overtakelsen i 1975 startet igangsettingen av "År null" - alle som stod i veien for ideen om å starte en ny sivilisasjon, der mennesker skulle jobbe på markene og ikke utdannes, skulle drepes, alle med utdannelse, deres familie og venner, skulle drepes, alle fuksjonshemmede, mennesker med briller (ble ansett som smarte...), skulle drepes, alle Kinesere, Vietnamesere, vestlige ble drept, flyplasser ble stengt, radio og massemedia totalkontrollert - landet ble rett og slett lukket for omverdenen - dermed fikk despotene fritt spillerom i denne tiden - det antas at rundt to millioner mennesker ble drept av en befolkning på ca åtte millioner.
Røde Khmer hentet inn barn, gav de våpenopplæring i tillegg til å forme disse til stupide monstere som drepte sine foreldre og søsken hvis de ble bedt om det!!
Pol Pot døde i 1998 - som en syk, gammel og ustraffet mann, med han forsvant også gerriljafraksjonene av Røde Khmer.
Kambodsja i dag
Som skoleelev for mange år siden var det mye om Kambodsja og Pol Pot, alikevel var vi ungdommer på den tiden og det var fjernt og langt hjemmefra - dermed ble ikke engasjementet så stort som det kanskje burde vært.
Så skal en vel også spørre seg hvordan Khmerfolket har det i dag, her lever mennesker som jobbet på begge sider under "Demokratisk Kambodsja"-perioden, en kan jo bare sammenligne med Norge og de allierte etter 2. verdenskrig - vi har syndebukker å rette agressjon og sinne mot - i Kambodsja er det kanskje naboen som svek, drepte og plantet landminer.. Og landminene lemlester og tar liv den dag i dag, selv om det blir færre av dem etter som opprydningen skjer hver dag.
Etter å ha stått mellom massegravene, sett 9000 hodeskaller og ekte tenner flyte opp av marken, har det blusset opp en empati med Khmerfolket, her er det behov for all slags støtte, mange er lut fattige og uten evne til å livnære seg, selv om utdanning er mulig - blir barn holdt hjemme fra gratis skolegang for å hjelpe til med å arbeide eller selge det en har mulighet til å selge. Alikevel ser jeg at landet, som har jordbruk, trevirke, gummi og turisme som hovedinntekskilder, er på vei opp av grøfta - men ulikhetene er store, og et hvert bidrag fra privat eller organisasjon vil hjelpe.
"Friends utdannet gatebarn til restaurant og hotellfaget, de lagde så god mat at vi sitter i kø for å få plass"
"Organisasjonen utdannet også i massasje og spa-fag, vi "støttet" litt til den avdelingen selvfølgelig:-)"
Siste kommentarer