En dag slo det oss at nå har vi jo vært på tur i seks måneder – det bør vel markeres? Vi fant ut at vi hadde passert et halvt år med noen dager. Det ble ingen markering, men derimot noen tanker rundt tiden på reisefot så langt.
"Rundt jorden i ni mnd tilsammen"
Hvordan har vi det egentlig?
Så hvordan er det å være på tur så lenge? Hvordan går det med budsjettet, sprekker det eller er det god margin? Og skolen, holder vi tritt med pensum? Hvordan er det å være lærere for egne barn?Og mat til barna, liker de maten i de ulike landene? Har noen blitt syke eller hatt diare? Klarer vi å finne roen på tur? Er reisen slik vi drømte om? Er det veldig annerledes å reise med barn, enn uten? Har vi hjemmelengsel? Er vi fortsatt gode venner alle sammen etter å ha bodd så tett på hverandre over så lang tid? Raser kiloene av oss i Asia med reisedager, ris og varme? Får vi god kaffe i alle landene? Og hvordan er det å gå på do i Asia, på de lave doene? Og hva med malaria, tar vi tabletter, og tåler vi dem? Trives vi med å skrive blogg, og vil vi fortsette med det?
"Teksten var tagget i et tunneltak i Bronx, New York"
Mange spørsmål – og her kommer svarene!
Hvordan er det å være på tur så lenge? Er det slik vi drømte om?
Det er fantastisk å være på tur, det er alle fem enige om. Vi opplever så utrolig mye, samtidig som vi gjør alt i vårt eget tempo. Det er en drøm å kunne leve uten klokke (så og si), vi legger oss når vi er trøtte, noen ganger seint og noen ganger tidlig, og står opp når i våkner. Vi har på vekkerklokke de dagene vi skal forflytte oss og har en buss/fly/tog å rekke. Bare det å slippe vekkerklokka så lenge er ubeskrivelig deilig. Det å kunne dele alle de fine opplevelsene med barna, ha tid til dem og å ha ro på en helt annen måte enn vi har i hverdagen i Norge - det gir en god lykkefølelse. Jeg tror også det binder oss enda sterkere sammen som familie. Det er så langt slik vi drømte om, kanskje enda litt bedre.
"Er drømmen oppfylt? Bildet er fra Rarotonga"
Finner vi roen ?
Det har tatt noe tid å finne roen. I førsten kjente vi at vi ble urolige og fikk dårlig samvittighet når vi bare puslet rundt en dag uten å gjøre noe spesielt. Det sitter godt i oss at vi skal være effektive å ha ting gjort, men det har hjulpet underveis. Nå går det helt fint å ta livet med ro og ikke gjøre noe spesielt. Men de fleste dagene er vi ute og opplever ting, det er jo så mye vi skulle ha sett. Anders gir uttrykk for at han har behov for å bare være hjemme i blant, og da prøver vi å ta signalene hans på alvor. Det hender han spør om vi ikke kan ha fri – og med det mener han bare være hjemme med tid til å leke. Det er mange behov som skal ivaretas.
"Hallo - være hjemme, ikke nå i hvertfall..."
Skolen, holder vi tritt med pensum?
I hovedfagene norsk, matte og engelsk er vi der vi skal være, vi prioriterer disse fagene. Men vi må også henge med i de andre. Vi har lest og satt oss inn i kompetansemålene i de ulike fagene og forsøker å legge inn så mye naturlig læring som mulig. Språk, levesett, jordbruk, økonomi, religion, geografi, sunt kosthold, forskjellige måter å leve på, filosofi og mangfoldet i naturen. Vi har også funnet mange gode og nyttige skolesider på nettet som vi bruker aktivt i alle fag.
"Er det skolearbeidet Emil tenker på, tro..."
Hvordan er det å være «lærer» for egne barn?
Først og fremst er det et stort ansvar å velge og ta barna ut av grunnskolen for å velge og gi dem opplæringen selv, det kjenner vi på, både Frank og jeg. Men samtidig er det utrolig morsomt og lærerikt, på flere måter. Det er kjempegøy når guttene gir uttrykk for at de koser seg i skoletimen, de er engasjerte og gir tydelig uttrykk for at de synes det er gøy, de mestrer. Vi har valgt en-til en læring, det vil si at vi underviser hvert vårt barn. Frank har matte og engelsk, mens jeg har norsk og engelsk. Fagene RLE, samfunnsfag og naturfag deler vi på . Vi får frisket opp mye kunnskap selv, vi blir kjent med hvordan guttene fungerer i læringssituasjoner (hva liker de, hva sliter de med, hvordan lærer de best, konsentrasjon og utholdenhet) og vi får fulgt opp skolen på en måte som er ganske unik for oss. Vi har færre skoletimer enn hva de ville hatt på hjemskolen, men vi erfarer at undervisningen er mye mer effektiv når de sitter med en «lærer» for seg selv. Vi opplever også at det positivt at med en-til en læring siden de får med seg det meste av stoffet, og vi går ikke videre før «det er på plass».
Utfordringene er de dagene det «låser seg», de synes vi er teite lærere som krever for mye – og terskelen for å ta ut misnøyen er nok lavere med oss enn den ville ha vært med lærerne på skolen. Og vi kan kjenne på vår egen utålmodighet – og har sendt mange takknemlige tanker til de flinke lærerene på Vang skole som står i dette hver dag.
"Emil på skolebenken:-)"
Har noen blitt syke eller hatt diare?
Så langt har ingen av oss vært syke. En av guttene hadde et par dager med løs mage i Mexico og en av guttene har hostet litt de siste dagene. Vi gjør ikke noe spesielt for å holde oss friske. Vi pusser tenna med vann fra springen, kanskje venner vi oss til andre bakterier på den måten? Ellers så spiser vi mat fra fortauskafeer og boder, det har ikke bydd på noen problemer så langt. Vi har snakket om viktigheten av god håndhygiene og er nøye med å vaske hender. Får vi rifter er vi nøye med å rense og å smøre på antibiotika krem, siden vi ikke ønsker at det skal sette seg bakterier mens vi er i et tropisk klima. Vi er veldig takknemlige for at vi holder oss friske. Vi er sjelden syke hjemme også.
Liker barna maten i de ulike landene?
Vi har ikke opplevd vansker med å finne mat som barna liker så langt. I Mexico hadde vi egen leilighet og drev eget hushold. Vi fikk kjøpt brød, pålegg, melk og middagsmat i butikken, så det var ikke noe problem. Der spiste vi poteter og ris til middagsmaten. Det samme på Rarotonga, der hadde vi også eget hushold og fikk tak i det meste vi er vant med. De vestlige landene er jo som hjemme, så ingen problemer der (bortsett fra mye fet mat i USA). Det er først i Asia det har blitt veldig annerledes, med mye krydder og helt annerledes retter. Men det går veldig fint. Guttene er tøffe og smaker på mye forskjellig. Anders elsker sjømat og bestiller seg gjerne grillet fisk, blåskjell og reker. Emil har fått sansen for sterk mat, noe som er litt overraskende siden han er den som er mest forsiktig med å smake på nye ting. Indisk Tikka masala er favoritten! Jonas prøver gjerne nye ting og er den mest vågale. I Asia er det «sticky rice» som er hans favoritt, gjerne dyppet i vår spaicye rett. Guttene spiser nok mindre grønnsaker her enn hjemme, men mer frukt.
"Hjemmelagde salat til taco i Mexico"
"Hjemme-husholdning i Mexico"
Er det veldig annerledes å reise med barn, enn uten?
Jeg vil påstå at det er det. Først og fremst er det dyrere siden det setter andre krav til sikkerhet og kvalitet enn om vi reiste helt på egenhånd. Det krever også en strammere struktur. Selvom vi ikke planelgger alt, så forsøker vi å forhåndsbestille overnatting når vi kommer til nye steder. Det å forflytte seg er ofte slitsomt og det er godt å vite at vi har et rom klart nar vi ankommer byen. Vi velger enkle gjestehus/hoteller og leiligheter fremfor tradisjonelle backpacker steder som sikkert hadde vært mye billigere. Det at vi er fem i familien, fordyrer så klart, og det er alltid et regnestykke å velge ut hva vi skal prioritere å være med på. Hensynet til barna styrer også valgene våre ved avgjørelse av transport og reisestrekninger. Vi velger det mest mulig bekvemt og så trygt som mulig. Men i grunnen passer det godt for foreldre som har passert førti, vi ønsker oss mer komfort nå enn når vi var helt unge 
"Disse turistene på Rarotonga reiste uten barn..."
Vår opplevelse er at det å reise med barn gir reisen et helt nytt perpektiv, det er så godt å kunne gi og dele alle opplevelsene med de fineste guttene i verden.
"..og slik gjør de som reiser MED barn det..."
Er vi fortsatt gode venner alle sammen etter å ha bodd så tett på hverandre over så lang tid?
JA, det er vi! Vi bor tett sammen - og det har vi kjent på noen ganger. Guttene kan krangle så vi voksne ikke vet våre arme råd. Når vi bor på hotellrom og ikke har noe sted å være for oss selv eller ta en fem minutters pause når det er påkrevd – da er det en utfordring. Men det løser seg alltid. Men for det meste er de gode venner og finner stor glede i hverandre på reisen. Frank og jeg har også kranglet og vært sure på hverandre underveis, men egentlig utrolig lite. Husker bare en episode mens vi bodde i bobilen i Australia. Og det fungerte dårlig å være sure på hverandre når vi bodde på 10 kvm, så vi fikk oss en prat og ble venner igjen. Stort sett så er det faktisk bare «glory».:)
"Hmmmpphhhf - bare litt trøtt...(Ingen sure på bildet her - men det kunne se slik ut:-)"
Raser kiloene av oss i Asia med reisedager, ris og varme?
NEI, de gjør ikke det! Både Frank og jeg kunne ønske oss at det var slik vi har hørt, at kiloene vil rase av oss når vi backpacker i Asia. Men matlysten er på topp og det er mye deilig mat å spise hver dag. Det er også lett å kjenne at vi skal kose oss litt mens vi er på tur. Så i stedenfor å rase av, kommer de på. Men nå er det januar og det er sikkert ikke vanskelig å gjette hva nyttårforsettene er....
"Dette bildet måtte vi "låne" fra internett"
Har vi hjemlengsel?
Guttene har hatt sine perioder hvor de sterkt har savnet venner og familie hjemme. Men i hovedsak trives de med å være på reisefot. Vi snakket om hjemlengsel før vi reiste, at det var noe alle ville føle i perioder. Så vi var forberedt på det. Nå som det har blitt januar, og vi har begynt å undersøke flybillett tilbake til Norge, så har det skjedd noe mentalt med oss alle. Emil snakker mer og mer om Norge og alle tre snakker mye om hvordan det vil bli å treffe igjen venner. Frank og jeg sitter begge med følelsen av at vi snart skal hjem og at reisen nærmer seg slutten. Den gjør jo det, men vi har fortsatt mye vi skal oppleve! Så det er i grunnen litt irriterende å gå med følelsen av at et snart er slutt, vi har jo to ubrukte, spennende måneder foran oss!
Får vi god kaffe i alle landene?
Nei, det får vi ikke. I de vestlige landene savnet vi ikke god kaffe, men i Asia, Mexico og Rarotonga har vi gjort det. Vi får tak i kaffepulver alle steder, og det gjør nytten.. Men vi savner god, norsk hjemmetraktet kaffe!
"Kaffe må til.."
Og hvordan er det å gå på do i Asia, på de lave doene?
Der er jeg ei skikkelig jåle, og jeg sliter! Jeg liker vestlige doer med vannklosett hvor jeg kan trekke ned etter meg. Og jeg liker at det er rent og pent. Mange doer i Asia er lave, man står på huk og gjør sitt fornødne. Det er alltid en spyledusj på doene, hvor man kan skylle seg rein. Det skaper mye vannsøl på do og gulv, noe som igjen gjør det ganske gjørmete. Det er sjeldent dopapir på offentlige doer. Standarden er ikke som hjemme! Heldigvis har mange restauranter og alle hotellene vestlige doer. Og dopapir har vi alltid med oss.
"..og dette er en forholdsvis pen do"
Og hva med malaria, tar vi tabletter, og tåler vi dem?
Vi begynte med malariatabletter, tre doser, før vi reiste til Nord-Thailand. Det er vel egentlig ikke påkrevd før i Laos, men vi valgte det siden det kan være en risiko for malaria ved grensen. Vi bruker lariam, og den kan ha til dels heftige bivirkninger som psykoser, personlighetsforandringer etc. Vi tåler tablettene godt alle sammen, uten å ha registert noen alvorlige bivirkninger. Jeg har vært kvalm den første halvtimen etter inntatt tablett og får også litt munntørrhet, men ellers ingen plager. Ingen av guttene merker noen bivirkninger.
"Denne karen kan gjøre mer skade enn en vil forestille seg"
Hvordan går det med budsjettet, sprekker det eller er det god margin?
Vi har ført statistikk over hvor mye vi har brukt i de forskjellige landene- og hva vi har brukt pengene på. Vi har tenkt til å legge det ut, men det kommer i et eget blogginnlegg, siden det krever litt spalteplass. Vi hadde, ikke uventet, store overskridelser, før vi kom til Asia. Hvor mye, og om vi klarer å ta oss inn i Asia, det blir nærmere beskrevet i innlegget.
"De penga, de penga, hvor blir det av dem??"
Trives vi med å skrive blogg, og vil vi fortsette med det?
Bloggen har tatt mye mer plass i hverdagslivet vårt enn vi hadde kunnet forestille oss på forhånd. For det første er det veldig tidskrevende å skrive blogg og legge inn bilder. Men vi prioriterer det, vi synes det er gøy å dele opplevelsene våre, samtidig som det er en kjempefin dokumentasjon for vår egen del i ettertid. Også er vi alltid så nysgjerrige på om det ligger en kommentar der. Litt overraskende at det har blitt så viktig for oss, men det blir på en måte linken vår til hverdagslivet der hjemme.
Også er det veldig koselig og gir god inspirasjon til å fortsette med blogginnleggene.
Så det håper vi dere fortsetter med!
"
da går vi til showet gutter - papir du lissom.."
)
)
"
