Så mange store forskjeller!

Denne gangen har jeg mer tenkt å ta for meg omgivelsene vi er i og fortelle litt mindre om våre reiseopplevelser.

 

"Kommunistflagget henger de fleste steder"

 

Så er vi på vei til Vientiane - hovedstaden i Laos, vi tok bussen fra Luang Prabang – byen med alle de 36 vel bevarte templene – og med over 200 munker!

Et deilig sted der tiden gikk sakte – selv om uken gikk fort.

 

"Vi sto opp kl 06.00 for å se munkene gikk i almissetog,

her får de all maten de skal spise i løpet av et døgn"

 

Bussbillettene ble kjøpt inn fire dager før avreise, dermed fikk vi plass 1 til 5 – altså helt først i bussen – og det var deilig, for i Laos er ikke veiene som i Thailand (selv om de er blitt asfalterte i det seneste tiåret), her er terrenget kupert, tunneler finnes ikke, dermed må det kjøres over eller rundt fjellene, som betyr maaaange svinger (for å være eksakt: 4258 krappe kurver – stod det på en t-skjorte de solgte på nattmarkedet) i tillegg til bakkene opp fjellene og ned i dalene. Reisesyke-tabletter ble spist av alle – så ingen problemer der.

"Utsikt over fjellstrøkene mellom Luang Prabang og Vientiane"

 

..Bussen derimot, der ble vi ikke veldig trygge, sjåføren bråstoppet på en bakketopp og to menn tok med seg verktøy og forsvant inn i motorrommet, vi fikk ti – femten minutters tissepause før vi gjenopptok turen og bare etter ti minutter stanset han igjen – hjertestans.., men denne gangen bare for å låse verktøykassen, puhh, godt vi slapp havari midt i fjellandskapet, jeg vet ikke når vi hadde fått ny buss dersom denne hadde havarert.

"Han viste nok hva han gjorde, etter 15 minutter kjørte vi avgårde igjen"

 

Når vi reiser som vi gjør, kommer vi nærmere innpå hverdagen til befolkningen, dermed er det naturlig å gjøre seg noen refleksjoner på de store forskjellene fra våre liv til deres. Spesielt for oss som aldri før har vært i Asia.

Å komme til Thailand, som de fleste ser på som ferieparadiset på jord – gjorde sitt inntrykk, jeg snakket med en drosjesjåfør i Bangkok (han hadde lært engelsk ved å lytte til Beatles!!), han kunne fortelle at Thailendere så på seg selv og landet som fattig, men allikevel heldige, Thailand er storprodusent på ris og jordbruksvarer, så det er nok mat, og den er billig - dermed vil de fattige ikke sulte. Ikke som befolkningen i Burma eller Laos fortalte han, der er det ikke mulig å utvinne så mye mat av jorden, fjellandskapet og klimaet gjør dette vanskelig – og befolkningen er fattige og sultne.

"I Thailand er det nok mat til alle, dermed er den også billig."

 

Når vi besøkte opiumsmuseet i Det Gyldne Triangel så vi jo hva bøndene må for å få mest mulig ut av avlingen, sultne mennesker gjør det de kan for å overleve – dermed produseres det opium i stedet for mat, og den onde spiralen som fører heroinen til misbrukerne får fortsette..

"Opiumsdyrking skjer gjerne i utigjengelige fjellskråninger, langt fra folk"

(bildet er lånt)

 

Ok, litt enkelt forklart, men virkeligheten er slik for mange mennesker i Laos og Burma.

 

Her i Laos er forskjellene enda større - de fleste landsbyer i Laos er lagt som en rekke av strå- eller plankehus langs hovedveiene eller elvene, og rismarker eller åkrene befinner seg i fjellskråningene i nærheten. Den ene ris-avlingen de høster i løpet av sesongen står i sterk kontrast til Thailenderne og Vietnamesernes tre. På jordene jobber familiene sammen, menn sørger for ploging og vekstforhold samt treskingen av kornet, kvinnene sår og bærer risen til rensing – det meste av arbeidet gjøres for hånd, maskiner finnes sjeldent. Når landsbyfolket er ferdige med sine arbeidsoppgaver, samles de gjerne til felles bespisning, der maten er enklere enn hos Thailenderne – og det finnes helt sikkert «Sticky rice» og kanskje litt riswiskey på menyen.

 

"Skrinne kår for jordbruk - alikevel hakkes og dyrkes det langs veiene til Vientiane"

 

"Hverdagen på landsbygda i Laos"

 

Skolegangen handler om å få «basisferdigheter», det er ikke sikkert det finnes bøker – og i alle fall ikke skolebygninger. (Biblioteket i Luang Prabang hadde bok-aksjon, der de besøkende kunne kjøpe bøker som ville bli fraktet ut med "bibliotek-båten" til trengende landsbyer, og det føltes litt «riktig» å kjøpe tre bøker – en pr. barn, så har vi og bidratt litt..)

"Biblioteket i Luang Prabang"

 

Etter middagen vil landsbyfolket gjerne møtes ved felles-tv'n for å se en thai-såpeopera eller litt fotball – hvis de har elektrisitet, som mange ikke har!

 

En samtale med en laot i Luang Prabang fikk meg til å undre enda mer... Jentebarna på landsbygda risikerer giftemål fra 13-årsalderen, det er vanlig med 15- års-bruder og de fleste er iallefall gift når de er 17 – i byene begynner denne trenden å avta – der ser vi mer vestlige tendenser, med ugifte kvinner helt opp i 25-årsalderen...

"Hennes lillebror eller baby?"

 

Laotene er konservative, homser og lesber bør være diskrete med sine seksuelle preferanser – heldigvis for disse er det ansett som ren og skjær sunn fornuft at to menn eller damer deler rom – av økonomiske årsaker:-)

 

Rundt 1860 tok franskmennene kontroll over Laos, på godt og vondt, de ble kastet ut av det kommunistiske folkets frigjøringshær i 1975 – etter et tiår med Vietnamkrig, vel og merke etter at Frankrike lovet uavhengighet til alle indokinesiske land som ønsket det i 1953 – som et utfall av den første indokinesiske krigen.

"..og selvfølgelig bygges det en triumfbue for å markere at Fransk protektorat var slutt"

 

Dermed ble også kongen kastet og tilbake er det et kommunistisk ettpartisystemet som mottar økonomisk støtte fra i-landene – men med en «fransk vri» - her er det bagetter og importert vin på alle kjøkkener – dermed får vi også smake litt annen mat her enn i Thailand.

 

"Og slottet ble gjort om til "kongemuseum", her er vi på omvisning på tempelet ved museet"

 

Gjennliggende etter Vietnamkrigen er alle minene og clusterbombene i området mellom Vietnam's grense og slettene før fjellene i Laos – det ble sluppet mer bomber over Laos under Vietnamkrigen (2.de indokinesiske krig) enn det ble brukt totalt i hele 2.de verdenskrig, det snakkes om millioner av clusterbomber og landminer som må ryddes for å klarere områdene.

 

"Clusterbombe"

 (Bildet er lånt)

 

USA har klassifisert Laos til å være det minst utviklede landet i verden, jeg undres over dette med tanke på Afrikas u-land - men ser jo helt klart at her det er et langt lerret å bleke.

I Vientiane Times kunne vi lese om Norge v/statssekretær Espen B. Eides besøk her i november 2010, med støtte til minerydding i tillegg til bilateral bistand – så er vi da med å bidrar med mer enn de tre bøkene... Og hvis Laotene får tips om energiutvinning fra elver og hjelp til å lage tunneler skulle mye være gjort i løpet av 15-20 år vil jeg tro:-).

Vel, så har jeg fått lettet hjertet litt, det er jo så forskjellig hva hver og en opplever – men her i Laos kan en nesten ikke unngå å se de mange skyggesidene, om man er backpacker, solturist, på kjærestetur eller som oss – ute for å oppleve verden – og det griper meg!