Jeg liker å lese bøker og det har blitt noen mens vi har vært på tur. Da vi var hos Gary og Lorna i Australia, var jeg så heldig å få med meg en hel haug med bøker fra Lorna. Den ene boken, en historie fra virkeligheten, grep meg totalt.
"Christina Noble's bok - gripende bok fra virkeligheten"
Kort resyme:
Boken handler om oppveksten til Christina Noble i Dublins slum, drømmen hun hadde som voksen hvor hun fikk et kall om å reise til Vietnam og hennes kamp for å hjelpe gatebarna i Ho Chi Minh City. Hennes historie er hjerteskjærende, men allikevel en historie om evnen til å overleve og å klare og bruke de vonde og grusomme erfaringene til noe positivt og meningsfylt. Det er en inspirerende fortelling.
Familien var fattig og de pengene familien hadde, drakk den alkoholiserte faren opp. Moren gjør sitt beste for at barna skal ha det bra. Når moren dør mens Christina fremdeles er ung, er ikke faren i stand til å ta vare på familien, han prioriterer alkoholen. Hun bor en periode hos noen slektninger hvor hun blir seksuelt misbrukt. Hun bor under en busk i parken og bruker jord som teppe gjennom den kalde vinteren. Hun blir flyttet til et barnehjem drevet av nonner. Det var ingen god tid for henne. Hun rømmer derifra. 16 år gammel blir hun dratt inn i en bil og voldtatt av fire menn. Hun flytter til England og gifter seg med en mann som er slem og voldelig mot henne. De får tre barn sammen. Hun finner styrke til å forlate mannen sin og til å kjempe for at barna skal bo sammen med henne. Hun møter så en mann som lærer henne at det finnes godhet i verden.
Som godt voksen reiser hun til Vietnam, basert på en drøm hun hadde for tjue år siden. Hun drømte at hun skulle arbeide med gatebarna i Vietnam – og alle disse årene viste hun at hun skulle gjøre det, bare ikke når. På den tiden var Ho Chi Minh City full av gatebarn. I boken følger vi hennes kamp for å hjelpe barna, vi hører om hvordan hun klarer å skaffe penger til å bygge barnehjemmet, hvordan hun arbeider for å endre holdningene til gatebarna helt opp på nasjonalt nivå og vi hører om visjonene hennes om å hjelpe flest mulig på flere nivåer.
I dag er det en stor organisasjon med kontorer flere steder i verden, du kan lese mer om det her.
Det gikk ikke på første forsøk:
Boken grep meg som sagt sterkt og jeg fikk et brennende ønske om å besøke barnehjemmet hvis vi kom oss til Vietnam. Og så passet det utrolig nok slik at vi reiste dit. Guttene fikk høre om boken etterhvert som jeg leste, de synes alle det var en sterk historie og håpet at et besøk skulle gå i orden. Jeg tok kontakt med kontoret når vi kom til byen for å spørre om vi kunne komme. Det viste seg å være umulig, siden alt av kontorer var stengt på grunn av den kinesisk nyttårsfeiringen. Kontorene åpnet igjen dagen etter at vi hadde reist fra byen. Etter Nha Trang hadde vi en mulighet til og denne gangen løste det seg.
"Hit men ikke lenger pga. nyttårsfeiringen, ..så viste vi veien til CNCF når det åpnet.."
Besøket på Christina Noble Children`s Social & Medical Center:
Fredag 11. februar fikk vi en omvisning av hyggelige Maeve Meleady (fra Irland) hun jobbet som frivillig-koordinator. Vi hadde kjøpt med oss gaver (klosser, småbiler, pusespill, mange ballonger etc) som vi leverte fra oss i resepsjonen. Barnehjemmet har utviklet seg og fungerer nå først og fremst som et sosialt og medisinsk senter. Barn fra fattige kår med handicap som ellers ikke ville hatt særlig med muligheter, får hjelp på senteret. Et stort team av leger, studenter, sykepleiere, fysioterapeuter og andre arbeidere finnes der. Det er også en skole og barnehage på senteret. Mange av barna som kommer dit er under- og feilernærte, så godt kosthold er en viktig del av oppfostringen.
"Senteret skrev kvittering for mottatte gaver - Maeve Melady til venstre i bildet"
Omvisningen:
Vi gikk forbi skolebygget og så elvene sitte i skoleuniformer og arbeide i klasserommet.
Vi fikk først hilse på barnehagebarna (5 og 6 år), vi talte ca 20-30 barn. En livlig gjeng som synes det var stas med besøk. De kom alle mot oss og Frank ble straks et klatrestativ. Vi la merke til at så og si alle hadde svarte tannstubber. De aller fleste av disse ble hentet av foreldrene/familie på ettermiddagen.
"CNCF hadde hovedkontor i samme bygg som skole og helsesenteret"
"Anders fant seg noen artige leker mens vi ventet i resepsjonen"
Den andre avdelingen var for små barn med handicap. De fleste bodde der i uken men var hjemme hos familien i helgene. De som ikke hadde familie bodde der fast. Barna bor på senteret en periode for opptrening. Det er ulike behov, noen er der noen måneder andre noen år. De flytter så tilbake til et barnehjem eller familien. Det bodde ca 20 barn på et stort rom som bestod av stor gulvplass og sprinkelsenger med hyggelige malerier på veggene. Rutiner preger dagene deres og det er nok det som gjør det mulig å få alle til å sovne på likt og å ta hvilestunder på likt. Maeve fortalte at alle disse barna var underernærte og derfor ganske slappe. De hadde derfor flere sovepauser i løpet av dagen. Det ene barnet hadde mottatt fysioterapi over lang tid og hadde tatt sine første skritt dagen før vi kom. Det nytter!
I den nederste etasjen bodde de minste, 0-1 år. Vi satte oss på gulvet, slik at det ble roligere for dem.
De var så skjønne! Jeg holdt en liten gutt på fanget, han var ca fem måneder. Maeve fortalte at han var født prematur, tre måneder for tidlig, veldig liten og tynn. Nå var han god og lubben, blid og med god øyekontakt. Han skogglo når jeg tøyset med han. Han likte godt kroppskontakt, når jeg la kinnet mitt inntil hans, vugget han og sang en norsk vuggesang, så ble han helt rolig og slapp i kroppen – og til slutt sovnet han så godt at siklet rant. Det var en liten lykkestund.
"Oppstilling for fotografering utenfor - det er ikke lov med fotografering av barna på hjemmet"
En sterkt multihandikapet jente på 15 år lå på en madrass her. Hun lå på siden, stroppet fast for å ikke falle over ende. Hun var uten evne til å kommunisere, kroppen var sterkt forkrøplet med vridde armer og bein. Hun fikk mat gjennom sonde og var svært tynn. Christina Noble fant henne som baby, forlat for å dø under en bru. Hun tok henne med seg og har tatt vare på henne siden.
Guttene var veldig flinke under besøket, de tok kontakt med barna, lekte og snakket med dem. Jeg tror det er sunt for alle og se at alle ikke har det like bra – og at det nytter å hjelpe.
Vi er veldig glade for at vi fikk til å besøke senteret. Christina Noble har skapt noe stort.
Krigsmuseumet:
Vi rakk turen innom her og det omhandler Vietnam krigen. Kunne ha skrevet mye om inntrykkene her, for det var veldig sterkt. Krig fører mye ondskap med seg og ondskapen var godt dokumentert med bilder. Det var sterke bilder fra krigens ødeleggelser og råskap. Tortur og ødelagte mennesker. Fargebilder av sprengte barnekropper, lemmer som er borte. Amerikanerne brukte kjemikaler i krigføringen («Agent orange») og dette har ført til at mange lever med krigens konsekvenser også i dag, i form av alvorlige misdannelser og ødelagt arvestoff. Et eget bildegalleri viste oss den brutale virkeligheten. Veldig sterkt og vi var uforberedte på det. Vi gikk med vondt i magen etterpå alle sammen, det trengte vi tid på å fordøye. Vi har snakket mye om det vi så i etterkant. Et besøk dit kan anbefales, men vær forberedt på at det kjennes i kroppen!
"Amerikansk utstyr står oppstilt utenfor muséet"
"Det samme gjør massevis av bomber og granater - til Anders store forundring.."
"Inne kunne vi lese om de internasjonale aksjonene mot krigen"
"Sannelig en reportasje fra Moss også"
"Deretter gikk vi inn i "Aggresjon War Crimes"-avdelingen"
- denne teksten hører til bildet under:
"Maktesløs fortvilelse"
"Ondskapen Amerikanerne ikke klarer å gjemme"
"Siste post var fengselet Amerikanerne bygde for fangene - ingen lystig histore der heller"
Oppsummering av Vietnam:
Her skulle vi gjerne hatt mye bedre tid. Vi føler oss på ingen måte ferdige med Vietnam, men siden vi hadde visum for 15 dager, rakk vi ikke utforske mer av dette spennende landet. Selv om det er mange sleipe luringer her, så er det vennlighet og imøtekommenhet som preger folket. Guttene var nok veldig eksotiske for dem, de stoppet ofte opp, pekte og smilte. Kanskje uhøflig, men vi så at de mente det positivt. Foreldre hentet ofte barna sine for å vise dem guttene. «Kom, se her!» Guttene er imponerende tålmodige, kanskje for tålmodige, folk tar dem på hodet og klyper dem i kinna. Emil begynte å bli lei av det og sier i fra – og det er helt greit.
"En Vietnamesisk familie har <tvangsstilt> barna opp sammen med Jonas og Anders"
Neste stopp – Kambodsja...