Rarotonga, Kia manui

Kia Manui betyr "lykke til" på Cook Island Maori, etter 18 dager på paradisøya gjør vi virkelig det:-) gjestfrie mennesker, nydelig mat, en flott øy, naturskjønn og vakker, hva mer kan en ønske seg? Lykke til med å bevare dette særpreget!

 

"Huset vårt på Rarotonga"

Vi hadde en hyggelig tacokveld på fredagen sammen med vår husvertinne Sharon, PJ (9 år), Mammi (14 år) og Aron ( 19 år). Alle likte taco og eple smuldrepai med is til dessert. Guttene syntes det var hyggelig med gjester igjen.

 

Kjæreste kvelden endte på politisk valgmøte!

På lørdag skulle Frank og jeg ut alene. Guttene så frem til en lørdagskveld hjemme med godteri og lørdagsfilm på DVD. Mammi skulle være sammen med guttene her hjemme. Vi bestilte bord på utestedet hvor Idol skulle være. Vi kom dit en stund før showet skulle begynne og fant ut at vi var de eneste gjestene der for bespising. Siden dette var en etterlengtet kveld bestemte v i oss for å reise videre, vi hadde lyst til å finne koselige omgivelser gjerne med litt underholdning til middagen. Vi kjørte til et flott spisested på den andre siden av øya. Vi satte oss ned på «The Point», og angret med det samme. Veldig stille og rolig med noen få gjester i alderen 50+. Vi reiste videre men klarte ikke å finne et sted hvor det fristet og spise. Vi begynte å bli bekymret for at vi skulle surre vekk hele middagen i all vår ubesluttsomhet med valg av spisested. Endelig så vi et sted hvor det var håndtering. Biler var parkert foran hele gressplenen, det var parkeringsvakter der, vi hørte musikk og så fullt av mennesker. Vi ble nysgjerrige og stoppet fo å sjekke om dette var et bra sted for oss. Parkeringsvakter sa vi var ventet og at det bare var å parkere. Vi forklarte ærendet vårt og at han måtte ta feil av oss og noen andre. Vakten sa at vi uansett var velkomne til å til å parkere og gå til lokalet for å spise. Han fortalte at det var valgmøte og at alle var hjertelig velkomne. Nysgjerrige som vi er (og vi var sultne!) bestemte vi oss for å delta. Vi ble møtt med klem og kyss på kinnet når vi kom opp og vi fikk bekjed om at det bare var å stille seg i kø for mat – det var akkurat blitt servering.

 

Det var et artig sted å komme for to nordmenn. Det var ca 150 mennesker der, unge og gamle. Utrolig god stemning med taler, sang, dans og engasjement. Det ble solgt øl og vin og jeg undret meg underveis i om den løsslupne stemningen skyldtes engasjerte mennesker eller om det var alkoholen som bidro. Jeg regner med at det var litt av begge deler. Det ble ingen stor matopplevelse, men det var en kjempeartig opplevlse. Folket her er så utrolig inkluderende og hyggelige, vi ble takket av politikeren ( Tom Master) for at vi kom. Den store valgsaken hans er forresten lagunen rundt øya og hva som skjer med den (forurensning). Vi rakk å få med oss siste deltager på Idol, men valgte å bli igjen og fikk med oss hvordan 18-20 åringene her fester – det er akkurat som hjemme!

Dessverre hadde vi ikke med kameraet, så bilder fra kvelden finnes ikke:-(

 

Søndagstur på lasteplanet:

På søndag var vi invitert til Sharon på brunsj. Vi fikk servert Chop Suey på Rarotonga vis og fikk servert

"Søndagsbrunch hos Sharon, f.v. Mami (14), Sharon, Monica, "PJ" (8), Anders (5) Jonas (9) og Emil (12)"

nydelig sjokoladekake til dessert (laget uten egg og smør siden det er dyrt her, jeg fikk oppskriften). Så ble vi tatt med ut på søndagstur med den godt brukte pic-upen hennes.

 

"Klar for søndagstur"

Vi bar ut sofaen og stoler fra stua, plasserte det på lasteplanet og stablet oss opp. Vi ble vist rundt på øya og fikk se sykehuset oppe i jungelen (ble bygget som tuberkelose sanatorium), fengselet og sidegatene hvor eksotisk frukt og bomulls planter vokser.

 

"Selvfølgelig en liten punktering - dette har  vi gjort før.."

 

"hvordan får man ned reservehjulet??"

 

"..og vi er i gang igjen - mens vi satt godt sikret på lasteplanet.."

 

"..vel, blomster sier jo mer enn 1000 ord, men duger de som hjelm?"

 

 Vi stoppet ved Muri beach for et bad før i reiste hjem igjen. En flott søndag på skikkelig Raro vis

 

"Monica og Sharon på vei til tanten for å kjøpe sorte perler"

Nordmenn:

Vi traff igjen det hyggelige ekteparet med en sønn på 3 år på lørdagsmarkedet. Vi inviterte dem hjem til oss på en kaffe og ble invitert tilbake til å bade i bassenget på hotellet deres. På tirsdag reiste vi dit og hadde en flott dag på Edgewater hotell sammen med Helge, Jorunn og lille Isak fra Tromsø- traktene. Vi skal møtes for en stranddag senere i uken også.

 

På fot tur gjennom jungelen – og nesten en leteaksjon etter Emil:

"Klar for fottur over Rarotonga"

I dag (12.10.10) har vi krysset øya ved å gå gjennom jungelen. Det er merket opp og hogd fri en løype som det er mulig å forsere. Det er anbefalt å ha med en guide på turen, men når vi har snakket med nordmenn så har de sagt at det er helt greit å gå den, så sant det er lyst slik at vi ser markeringene for stien. Man må beregne ca fire timer på turen. I dag smørte vi matpakker og pakket sekken. Jeg var spent på hvordan jeg ville klare turen siden det står at man bør være i god form – noe jeg ikke er. Men skulle barna klare turen, så skulle vel jeg også Barna til Sharon ville gjerne være med oss også, så da ble vi syv som gikk på tur.

"..og vi er i gang.."

 

"Bratt opp.."

 

"..og bratt ned"

 

"Vi feirer klatringa opp til the needle"

 

"The needle sett fra sydsiden"

 

"Vi måtte krysse elven flere ganger - til glede for de minste.."

Jungelen består av ganske høye fjell og det innebærer bratte stigninger – og like bratte nedoverbakker i svært ulendt terreng. Vi klatret oppover ved å holde oss i røttene fra trærne og ved de bratteste nedstigningene var det tau til å rappelere seg ned. Den første etappen var frem til «The needle», et høyt fjell som står som en markør i landskapet. Gutta tok seg frem som noen fjellgeiter, alle sammen. Jeg minnet ikke om en fjellgeit – sliten! Etter pause og bilder gikk vi videre. Emil og PJ gikk noen skritt foran, og plutselig var Emil borte. I førsten trodde vi han gikk i forveien og var ikke spesielt engstelige. Men vi fant ikke Emil igjen. Vi gikk - og tiden gikk. Vi ropte og bar oss, men lyden bar ikke godt i jungelen med tett skog og elvebrus flere steder. Vi håpet at Emil hadde gått i forveien frem til et fossefall ved utgangen av jungelen – der går det an å bade. Etter et par timer var nervene i høykant og vi bestemte oss for å ringe etter bistand fra politiet. Vi visste ikke hvor langt det var igjen til fossefallet og tørte ikke å vente lenger. Vi hadde ikke lenger tro på at Emil bare kunne ha gått i forveien. Han ville vel etterhvert ha stoppet for å vente på oss? Tenk om han hadde tatt feil vei midt inne der? Det viste seg at telefonen til Mammi ikke hadde noen dekning. Da var det bare å gå på for å komme oss ut av den tette jungelen for å ringe politiet. Vi fant ikke dekning før vi kom til fossefallet – og der fant vi også Emil. Han hadde tenkt at det var ok å gå i forveien siden han visste at det ikke var farlige dyr i jungelen. Han ble både overrasket og lei seg når han skjønte at det ikke var ok i det hele tatt. Vel, vel – vi var både sinte og glade. Men mest av alt glade. Vi var en sliten, men fornøyd gjeng som kom hjem, etter først ha badet ved fossen.

 

"Først opp.."

 

"..så ned"

 

Smertefulle brennmaneter:

I går, den 14.10.10, brant Anders seg på brennmanet. Vi har ikke sett noen her og jeg trodde ikke det var noe problem med maneter. Brennmanetene her er uten tvil mer smertefulle enn hjemme. Det var hjerteskjærende og se hvor vondt Anders hadde det, etter å ha blitt brent på den ene hånden.. Han stod bare og skrek og hoppet rundt og det var ikke mulig å trøste han. Det kom flere personer til for å se om de kunne hjelpe. En gikk til hotellet og fikk eddik som vi helte over hånden. Etter ca 20 minutter skrek han like ille og vi reiste fra stranden for å finne et apotek for å be om råd/hjelp. Smertene slapp taket mens vi var i bilen, det var utrolig godt for både barn og voksne. Maneten var blå og bitte liten, men med lange slemme blå tråder og derfor vanskelige å se i vannet. I dag hadde vi med nabogutten, PJ, på stranden også han var uheldig og brant seg på begge hendene. Han gråt like hjerteskjærende og intenst som Anders, om ikke værre, siden han hadde brent seg på begge hendene.

"PJ har brent seg på manet - stakkars, veldig vondt"

 

"..men nå har det heldigvis gått over"

Vi fikk igjen eddik fra hotellet, men det tar ca 20-30 smertefulle minutter før smerten avtar. Ikke moro. Ellers har guttene stor kost seg i dag, vår siste dag på stranden i Rarotonga. De har leid kanoer og padlet rundt med de andre småbarna som befant seg på stranden.

"Sjarmøren"

 

"Emil sørger for at barna får seg en tur"

 

"brødrene kan kose seg i samme båt de også;-)"

 

Siden hele øya er omgitt av et rev er vannet stille og rolig og dermed trygt. Det blir heller ikke spesielt dypt innenfor revet.

Ellers har vi hatt noen hyggelige treff med Helge, Jorunn og Isak. Vi har spist middag sammen i dag og kanskje klaffer det slik at vi møtes igjen i Sydney om en måneds tid.

 

"Spagetti og kjøttdeig - det liker alle"

 

 

"Helge og Jorunn etter indisk take-away-middag, straks kommer sjokoladekaken frem.."

 

Nå driver vi og pakker og gjør oss klare til å reise til Australia i morgen. Siden vi har hatt liten tilgang til internett her, møter vi ganske uforberedt til vårt neste reisemål. Vi har ikke bestemt oss helt for om vi reiser nordover (varmt og godt, men det blir mye kjøring) eller om vi skal reise sørover (hvor det er vår og 15-20 C). Vi skal ha noen dager i Sydney før vi leier bobil og farter avgårde, hit eller dit

 

"Pakkingen er startet, neste hilsener kommer fra Australia""