Vietnam

Vi holdt på å forsove oss totalt, vi skulle bli hentet av taxien kl 0530, og våknet kl 0500. Siden alt var pakket kvelden i forveien, rakk vi akkurat en dusj og frokost før vi hev oss i taxien og var på vei til flyplassen og Ho Chi Minh-city, Vietnam.

 

"Vi rakk flyet med god margin"

 

"Vår første tur med propellfly, seteplassen er enda trangere enn i jetflyene vi har kjørt"

 

"En liten stopp i Pakse"

 

"Og der ser vi andre nordmenn har vært -

vel og merke med litt for mye informasjon på dodøra"

 

Vi kan være i Vietnam i 15 dager uten visum mot at vi ved forespørsel kan vise utreisebillett innen fristen. Vi hadde ikke ordnet utreise, siden vi ikke helt vet hvor vi skal. Så vi var veldig spente på om vi ville få problemer ved passkontrollen. Etter to behagelige, korte fly økter (mellomstopp i Pakse/Laos) var vi fremme ved immigrasjonen. Der satt det ei skikkelig sur dame som ikke sa et ord, bare stemplet passene og viftet oss videre. Ingen problemer! Vi fikk bagasjen like smertefritt, bestilte taxi og var på vei til hotellet vårt.

Taxisjåføren var om mulig enda surere enn passkontrolldamen. Han kjørte værre enn værst, aldri har vi vel hatt flere nesten krasj på en taxitur. Trafikken er villere en i Bangkok, det tutes og presses fra alle kanter. Det myldrer av mopeder som smetter (min påstand: med livet som innsats) mellom bilene fra alle kanter. At de tør! Og alle tuter like mye for å få de andre til å passe seg.

Sjåføren lempet av bagasjen vår, forsatt uten et ord og raste avgårde. Vi stusset på at han ikke lukket bagasjedøra før han satte seg i førersetet. Så det gjorde vi for han. Etterpå oppdaget vi at en handlepose med innkjøpte julegaver (tidlig ute!) var savnet blant bagasjen vår. Siden vi sjekket bagasjerommet en ekstra gang og vet at det var tomt, mistenkte vi at sjåføren hev pakken inn i førersetet, derfor lukket han ikke luken og hadde det så travelt...

Frank er ikke tapt bak en vogn, han bad hotellet sjekke overvåkningskameraet. Et par timer senere fikk vi en telefon fra resepsjonen. De hadde ringt til sjåføren, som bekreftet at posen var «gjenglemt», men han ønsket ikke å levere den til hotellet. Hotellet hadde fortalt at de ikke kunne ikke se at sjåføren holdt i en pose da han satte seg i bilen, så vi måtte forholde oss til at posen var «gjenglemt».Vi kunne møte han et sted i kveld, noe vi ikke ønsket. Men siden det viste seg å være den eneste måten å få igjen posen på, ble vi enige om å møte han utenfor Sheraton hotell kl 21 (midt i byen). 

Vi traff sjåføren og to andre menn der, de krevde selvfølgelig betalt for kjøreturen for å levere posen. Det var vi innstilte på, han fikk ca $ 11, men krevde det dobbelte. Han godtok summen og var i grunnen svært fornøyd. Frekke mannen!

Da vi leste om Vietnam, ble vi oppmerksomme på at det er lett å bli lurt eller frastjålet verdier. Det er mange lommetyver og også veskenappere på mopeder. Men vi hadde ikke regnet med at vi kunne bli frastjålet noe før vi en gang rakk å sjekke inn på hotellet. Det gjelder å passe på, spesielt i situasjoner hvor vi har oppmerksomheten vendt mot andre ting.

 

Hotellet vårt:

Vi har hatt lyst på litt luksus en stund og valgte derfor å forhåndsbestille et bedre hotell denne gangen. Vi bestilte fire netter på «Hotel Somerset». Det står oppgitt som 4 stjerners på et nettsted og 5 stjerners på et annet. Vi bestilte leilighet som hadde plass til oss alle fem. Vi var spente på om det var like flott som vi håpet.

Og gjett om det var! Tre soverom, 2 bad, 2 tver, spisestue til 8 personer, kjøkken og til og med egen vaskemaskin. Stor flatskjerm med hjemmekino lydanlegg.

 

"Dette møter oss når vi åpner døren"

 

"Deilig med luksus..."

 

"Tøfler, myk seng, ekstra puter.. skal vi snart legge oss?"

 

Emil var henrykt over å endelig få en myk seng – og ikke minst fornøyd med å få eget rom. Vi har erfart at kvaliteten på madrassene og håndklene gjenspeiler de rimelige overnattingsstedene fra de dyre. Nydelig bassengområde og egen tennisbane – her skal vi nye de fire dagene!

 

"Badebasseng, barnebasseng, boblebad - alt klart til bading"

 

"I huset bak bassenget er det vektrom, trimrom, aerobic-sal, deilig"

 

"Til og med lekeplass for de minste - perfekt!"

 

Vi har betalt ca 4400,- for dagene her, luksus koster!. Ute er det et evinnelig mas, det er faktisk mopeder overalt, mellom handle-bodene og på fortauene.

Vi var innom Ben Thanh marked, det var Jonas strålende fornøyd med, for der spottet han (og vi andre) feite rotter som krøp mellom bodene i den skitne matdelen. Dyr er spennende uansett. Kanskje vi rett og slett blir på hotellområdet i denne byen?

 

"Inne i Ben Thanh markedet"

 

"Som ellers i Asia selges det varer vi ikke ser hjemme..."

 

 

"Og plutselig kjøper vi ikke mat eller godsaker på Ben Thanh markedet"

Ho Chi Minh City

Vel, så er vi godt i gang i Saigon, eller Ho Chi Minh-byen, som er det offisielle navnet etter Amerika/Vietnamkrigen i 1967. Mange Vietnamesere kaller byen for Saigon allikevel, de liker vist ikke navneskiftet. Byen er Vietnams største, i tillegg til å være landets økonomiske hjerte, det sies også at byen er verdens raskest voksende storby.

 

"Skyskrapere - signalbygg for storbyer"

 

Vi blir lenger,

Dagene på Somerset-leiligheten er deilige, vi er virkelig kommet til "hjemmet borte", alle stortrives her og det er ikke alltid like lett å få med barna ut på ekskursjoner, det er mange andre barn her også, dermed lekes det i basseng og på lekeplass - lekekameratene er gjerne Australske eller Amerikanere, så det er flott for engelsktreningen til guttene.

 

"bokmarked i sentrum av Saigon"

 

Avreisen til neste destinasjon er utsatt - det er høytid i Vietnam, her feires det vietnamesisk nyttår. Etter månekalenderen faller det nye året - "kaninens år", 3. februar - og vi snakker skikkelig høytid, slå sammen påsken og julefeiringen vår hjemme for å sammenligne.

Alle offentlige kontorer, de fleste butikker, serviceforretninger som reisebyråer og restauranter - er stengt, de ansatte feirer sin Tết skikkelig, tradisjonelt ved å vaske huset, åpne nye forretninger, gi penger til trengende barn eller eldre (så kommer jeg til kjernen på vårt dilemma) - og i hvertfall ha familiegjenforening, dermed er det ikke mulig hverken å oppdrive transport til, eller hotellrom i andre byer, vi sitter faktisk fast - og det er, som vi har beskrevet tidligere - bare deilig!!

 

"Endelig fikk vi tak i togbiletter til Nha Trang søndag 6. februar" 

 

Nyttårsfyrverkeriet:

Vi har jo hørt så mye om asiatenes fyrverkeri når noe skal markeres - dermed gikk turen til byen, først til Hard Rock for å spise nyttårsmiddag, deretter til parken vi så ble rigget dagen i forveien, for å få med showet der - da gikk nok klokken litt fortere for de små...

"Mmmm, på Hard Rock Cafe er det alltid god mat"

 

"Gitaren til Kiss medlem Paul Stanley vekker gamle minner hos oss voksne"

 

Derfra praiet vi en drosje  og bad om å bli kjørt til elven, der ville nok utsikten til fyrverkeriet bli bra, men drosjesjåføren kjørte 400 meter og kastet oss av - det var ikke mulig å komme til elven! Dermed ble vi stående utenfor operaen og hotell Sheraton sammen med mange tusener andre mennesker som hadde nyttårsfeiringen utendørs - og vi tenkte at vi hadde havnet på rett plass likevel.

Skuffelsen var stor kl 24.00 - da vi hørte rakettene smelle, men ikke kunne se noen - det kunne derimot de som var ved elven.... Jonas var skikkelig skuffet når vi bestilte drosje for å kjøre hjemover til hotellet før det store rushet startet...  

 

"Vel, Vi fikk fanget dette bildet fra drosjevinduet på vår vei hjem"

 

"..og Jonas viste sin tydelige skuffelse ved å tegne dette før han la seg..."

 

Trafikken:

Saigon er en travel by, vi har beskrevet trafikken tidligere og er særlig opptatte av mopedene, de er uerstattelige, hvis de skulle blitt byttet ut med biler ville alt rett og slett stoppet opp, det kunne umulig være plass med så mange biler på disse veiene.

"Disse gatebarna er forøvrig de eneste vi har sett i Saigon"

 

En annen ting er trafikkbildet - etter mange år som yrkessjåfør skulle det vel bare mangle at jeg har mine meninger der, fikk jo forresten mye trening i mine ungdomsår også, med min "aktive kjørestil", som har gitt meg god trening i å manøvrere biler i de fleste situasjoner - vi snakker om oppvekst på bygda dere, på åttitallet, før ABS, ASR, ESR, og all elektronikk som stopper en "skrens" eller en liten "burnout"  he, he. Det meste ble prøvd - Men å kjøre bil i Saigon - ALDRI I VERDEN!!

At vi ikke har sett flere trafikkuhell enn det ene vi så for to dager siden er uforståelig - her finnes det ikke et lesbart trafikkbilde, det kjøres forbi på innsiden, utsiden, på tvers - det rygges ut på tett trafikkerte veier, det tutes og bærtes hele tiden - det er rett og slett ikke til å forstå, allikevel virker det som om biler har rang foran mopeder, som igjen har rang foran gående - alle tar på en merkelig måte hensyn til hverandre, bruk av lydhorn/tuter er for å få oppmerksomhet, (ikke som hjemme, der det er mer et "flytt deg"-signal). Det er få, om ingen brå bevegelser og det brukes øyekontakt mellom førerne, dermed fletter trafikken seg uten sammenstøt og det går på et utrolig vis bra.

 

Drosjene:

Vi har blitt advart om at det finnes drosjer i byen som bruker "modifiserte" takstametere - vi har selvfølgelig sittet på med et par av dem... Men som det også sto i advarselen - hotellene bestiller drosjer som har seriøse transportører - dermed har vi laget oss et grovt bilde av dette:

Godkjente drosjefirmaer: Vinasun og MaiLinh (disse er også de største selskapene)

Unngå disse selskapene: Saigon Tourist og Saigon Air Taxi.

 

"Unngå dette firmaet!"

 

Et stalltips er å forhåndsbetale drosjeturen fra flyplassen til byen hvis du kommer den veien. Turene selges fra boder inne i ankomsthallen.

Det er forholdsvis lett å gjennomskue et meter som går mer enn dobbelt så fort som de vanlige, da prisen gjerne er ca 3 kroner (10.000 vnd) for 800 meter.

Emil gjorde store øyne når jeg ba en sjåfør kjøre inn til siden og stoppe - (sjåføren insisterte på at meteret hans var riktig - vi hadde rundet hjørnet - ca 800-1000 meter og det stod på 40.000 vnd...) vi gikk av, betalte han og stoppet en annen drosje - og vi fortsatte turen til riktig pris:-)

 

Elektronikken:

Vi har i de senere dagene hatt vår "porsjon med uflaks" når det gjelder elektronikken;

Jeg skulle gjøre opprydning i bildene som etterhvert har blitt til massive mapper uten orden - det bruktes noen timer på oppryddingen og resultatet var bra, helt til to bilder skulle slettes gjennom et redigeringsprogram - og vips - der forsvant 9700 bilder. De er hverken i søpplebøtta på datamaskinen eller noen annen plass.

Jeg har installert et "klone-program" for å ta kopi av hele harddisken, kjøpt en ekstern harddisk til formålet - den blir sendt hjem til svoger i håp om gjennoppretting:-) - Jeg kjørte siste backup for fjorten dager siden - dermed er ikke skaden helt uerstattelig - men allikevel - håpet om å få alle bildene tilbake gjør sinnet lysere.

Monica sin lille nye Acer datamaskin har helt uten videre stoppet å virke, der er det selvfølgelig dokumenter som ikke er kopiert til andre steder, dermed er både dagbok, budsjett (Det vi skulle legge ut på neste blogg...) og annet arbeid litt i grøfta - vi håper på å få tatt  ut dataene fra harddisken, men vet ikke helt om det lar seg løse snarlig.

Og til slutt er det kameraet - det vanntette Pentax Optio W90 - testvinneren - som tydeligvis ikke er så vanntett allikevel... Jonas og Emil skulle lage dykkevideo i bassenget, det kan se ut som om det er slutten for det kameraet, vi får sende det til selgeren for å få svar.

 

"Pc virker ikke, kameraet ligger til tørk, 500 GB harddisk klar til gjenoppretting - hmmm"

 

 Nå tenker jeg det sitter noen å gjør seg klar til å kommentere datasikkerhetsplanen min... vel, den er revidert, fra og med i dag tas det sikkerhetskopi av alle dokumenter og mediafiler hver uke:-)

Tips som hjelper tas imot som kommentarer - med takk:-)

Byen, Cu Chi tunellene, og planene videre

Dagene våre her i Ho Chi Minh City preges på mange måter av at det er nyttårsfeiring og helligdager. Sentrum er pyntet etter alle kunstens regler med lys og friske blomster. Det er utrolig vakkert og vi er glade for at det passet slik at vi er i Asia og får feiret enda ett nyttår. I byen ser vi familier som er pyntet, både på vietnamesisk vis med flotte silkedrakter og på vestlig vis. Bakdelen er at det meste av butikker og offentlige kontorer er stengt. Til og med på hotellet er restauranten, butikken og turarrangøren stengt.

 

"Katt laget av blomster"

  

Kaninens år – eller var det kattens..?

Vi leste oss til at Asia nå går inn i kaninens år. Vi synes nå det var rart at det var dekorert med katter omkring i byen i forbindelse med nyttårspyntingen. Katter var det overalt, mens vi kun så kaniner noen få steder. Etter søk på internett fant vi forklaringen: Kina trer inn i kaninens år, mens Vietnam går inn i kattens år. Og det forklarer jo saken Smile

 

 

"Kattens år - i Vietnam"

 

"Vi besøker blomsterfestivalen som ble holdt under TET-holiday-dagene"

 

Utflukter

Vi har hatt rolige dager men noen utflukter har vi vært på. Høydepunktet hadde vi i går hvor vi tok en drosje til Cu Chi tunnelene, et historisk sted fra Vietnam krigen På forhånd hjalp resepsjonen oss å undersøke hva det ville koste å reise sammen med en engelsktalende guide. $ 200 (ca. 1200,- NOK), takk. Alt for dyrt og helt uaktuelt. Vi dro derfor på egenhånd . Drosje ble bestilt med avtalt pris - kr. 330,-, Inngangspenger kr. 120,- .Vi ble spurt av en offisiell guide på området om vi ønsket å bli med på omvisning – og det ville vi så klart! Flink engelsktalende guide, helt gratis.

 

"På vei ned i tunnelsystemet, som hadde oppganger hver tjuende meter"

 

"Tunnelen vi fikk prøve var gravd høyere og bredere - for vestlige kropper"

 

"Jonas prøver en fluktvei inn til tunnelsystemet"

 

"Frank måtte også prøve - det gikk så vidt.."

 

"Bunkere var bygget om til informasjonssentraler - på forskjellig språk"

 

Cu Chi tunnelene er en del av større undergrunns nettverk som ble brukt av de vietnamesiske gerilja soldatene (Việt cộng ). Tunnelene går under store deler av Vietnam i tre forskjellige nivåer og inneholder alt fra sykehus, spiserom, møtesaler, våpenfabrikker, syrom etc, rett og slett mye mer omfattende enn Amerikanerne klarte å forestille seg i de dager. Cu Chi tunnelene er ca 250 km. lange!!

 

"Guiden viste oss hvordan tunnelsystemet fikk ventilasjon - her ved et luftehull"

 

"Vi poserte på en amerikansk stridsvogn som fikk nådestøtet der den står i dag"

 

"Vietnameserne lagde feller i alle forskjellige former - her en bambusspyd-fallem"

 

 

"En klapp-felle"

 

"Illustrasjon av amerikanske soldater i fellene"

 

"Metallskrapet fra amerikanske bomber og granater ble omsmeltet av Viet Cong - til våpen"

 

Botanisk hage og Saigon Zoo.

Her var det billig å komme inn, vi betalte 1.30,- (enkroneogtredveøre) pr person i inngangspenger :). Den botaniske hagen var flott, nydelige og fargerike blomster. Det var også et lite tog på området som tok oss på en rundttur (ikke inkludert). Det vi ikke likte her, var Zoo. Mange av dyrene levde under svært dårlige forhold. Guttene gjorde seg opp mange tanker om hvordan dyr IKKE skal ha det. Møkkete, små og trange bur med pjuskete dyr i. Fysj og fy. Stakkars dyr. Alle hadde det ikke like elendig heldigvis, men forholdene for noen av dyrene var så dårlige at vi ikke kan anbefale å legge turen dit. Dyrene bor på ulike områder i den botaniske hagen, slik at det ikke er mulig å velge en av delene.

 

"Giraffene så ut til å ha det bra - midt inne i en eksosfylt storby.."

 

"I apeburet lå det søppel og brusbokser - ikke sånn vi ønsker å se i en dyrehage!"

 

"Ikke lystige forhold for løven heller"

 

 

"Botanisk hage hadde mange flotte dyre-busker - eller hva det nå heter" 

 

Sånn er det for oss i Ho Chi Minh City

  • Det er skummelt å krysse gatene, men ikke til å unngå. Vi har lært oss å se etter en liten åpning (det blir aldri klart) for så å bevege oss sakte, men bestemt over gaten. Ikke stoppe! Ikke vise usikkerhet! Aldri gå tilbake! Hold sammen! Vær veldig glad for at det gikk bra denne gangen også.

  • Vi har sett tre trafikk uhell med mopeder, men ingen alvorlige

 

"Dette gikk også bra - for førerne"

 

  • Hvis du tror du har sett alt av crazy trafikk har du ikke vært i Ho Chi Minh City. Du tror det ikke før du ser det. Det kjøres i alle retninger og også på rødt lys.

  • Det er mange trendy folk her – og spisesteder

  • Damene liker høye hæler

  • Vi ser noe vi ikke så i Thailand og Laos: Overvektige barn

  • Drosjesjåførene snakker ikke engelsk, mange forstår ikke et kløyva ord av hva vi sier.

  • Det er billigere å kjøpe DVDer her enn i Thailand (her ca 3,-, Thailand ca 16,-)

  • Det spises alt mulig her: hunder, katter, snegler, slanger, frosker, sjømat i alle mulige varianter, friterte marker, gresshopper, larver, fiske- og slangehoder etc. Vi unngår å bestille mat på steder hvor de ikke har engelsk meny.

  • Selv om det er mange turister her, så er det ikke så mange vestlige barn. Guttene får mye oppmerksomhet og blir klypt mye i kinna. Emil slipper for det meste unna siden han er eldre.

 

"Jonas og Anders får besøk av to voksne som bare mååå snakke med de..."

 

  • Det er flere parker, også vannparker, men egentlig ikke en barnevennlig by. Liker du tjas og mas er dette byen for deg.

 

Planene våre videre:

  • Etter 8 døgn i storbyen, de fire siste på grunn av utsolgte hoteller, tog og buss i forbindelse med nyttår, reiser vi til badeparadiset Nha Trang med tog (ni timer). Der finnes også en variant av vietnamesisk Disnyland, Vinpearl Island, (takk for alle gode tips for Asia-opplevelser til http://www.familien-bakkehaug.com. Vi rekker ikke å besøke Mui Ne, Vietnams svar på Sahara med store sanddyner -og som er kjent som en deilig badeby.

  • Vi reiser fra Nha Trang tilbake til Ho Ming Chi City for å ta buss til Kambodsja.

  • Vi flyr fra Kambodsja til Malaysia, hvor vi ønsker å leie en leilighet hvis vi kan finne en.

  • Vi skal fly fra Bangkok når vi skal hjem. Hvis det passer inn, så blir vi noen dager i Sør Thailand og opplever den biten av deilige Thailand også.

  • Den 31.03.11 kl 1330 flyr vi fra London til Rygge (nå har vi bestilt hjemreisen – litt vedmodig!)

 

Nha Trang - badeparadiset i Vietnam

Vår første togreise i Vietnam

Vi var spente på tog standaren i dette landet, ville de være bekvemme? Man får kjøpt billetter i ulike kategorier. Vi bestilte soft seat med aircondition, hard seat er visstnok ikke særlig komfortable. Setene var greie nok, men det var ingen høy standard på toget. Det var gammelt, slitt og møkkete.

Helt fullt på toget, noen hadde med seg enorme mengder med reisegods som ble stablet inn på et vis. Så når toget tøffet avgårde, var det smekk fullt! Allikevel stoppet det flere steder på landsbygda og det strømmet inn med nye passasjerere. Med mye bagasje. Men det gikk på et vis, det også.

  

"Vi bidrar jo til å fylle toget vi også - her er Frank skjult av sin sekk" 

 

"Esker i alle fasonger ble stablet vekk fra midtgangen

dermed  var det ikke mulig å ta ned seteryggen for de i setene foran"

 

Toalettet bestod av et hull i gulvet, i naborommet var det en kran å skylle henda med. Heldigvis var det en vanlig (men intenst stinkende) do i den neste vogna. En tralle solgte drikke underveis og det var til og med en matvogn som trillet forbi to,tre ganger i løpet av turen. De solgte varm ris med valgfritt kaldt kjøtt til. Alt i alt var togturen ganske sjarmerende og en opplevelse i seg selv.

 

Vi hadde forhåndsbestilt overnatting hos «Vickeys guesthouse», med gratis «hente på togstasjonen» service. En sprudlende Vicky stod der kl 2330 og kysset og koste på Anders før det hadde gått 10 sekunder. Hun har i etterkant sagt hun smeltet helt for han fra første øyeblikk. Og Anders liker Vicky. Hennes hotell var overbooket, så vi ble kjørt til «Saint Paul hotell», som var like i nærheten. Super sentralt og bare fem minutter å rusle ned til stranden. Frokosten inntas hos Vicky siden vårt ikke har frokost servering. Byen er kjempekoselig, her likte vi oss fra første sekund!

 

Badeparadis

Åååååhh, så deilig det er med strand og sjø igen! Bred, myk sandstrand, omgitt av kokosnøttpalmer. Solsenger under stråparasoller for de som ønsker å leie det. Strandselgere som tilbyr frisk frukt, knekkebrød, kald drikke, nykokte tigerreker og hummere. De går faktisk rundt med kjeler på køl og koker sjømaten på stranden. Det har vi ikke prøvd ennå. Men vi har kjøpt knekkebrødene med frukt- eller urtesmak. De er faktisk ganske gode. Siden vi har kjøpt oss så fint kamera, og er veldig redde for det, så har vi ikke ønsket å ta det med på stranden. Har derfor ikke særlig med bilder derifra. Kroppene har blitt ganske bleke, det er nesten seks uker siden vi solte oss sist. Vi smører oss med solkrem men blir allikevel solbrente.

 

"Badetøyet ble jo stjålet i Laos - dermed måtte vi kjøpe nytt, ikke noe problem i Nha Trang"

 

"Endelig er vi på stranden - og sjekk den stranden - sand mellom tærne er deilig:-)"

 

"Rett over bukten ser vi skiltene til Vinpearland - her har vi lovet guttene å bruke en dag"

 

Vi må passe på!

Det er to ting vi passer veldig på når vi er på stranden. Det første er guttene, det er store surfebølger her. Guttene elsker det, det er nesten umulig å få dem opp av vannet, mens ho mor synes de er litt for store.

 Det andre er verdisakene. Det er vistnok ikke uvanlig at noen napper med seg sekker fra stranden. En kone som solgte oss kioskvarer advarte oss mot to karer bak oss. De satt med mopedhjelmer på hodet og fulgte med oss. Neste dag traff vi på den samme konen og hun fortalte at karene hadde vært sint på henne for at hun snakket med oss. En koselig dame som kunne litt engelsk. Hun satt og pratet med oss en halvtimes tid og fortalte om livet sitt i Vietnam. Hun har syv barn og forsørge og gjør det ved å selge kioskvarer fra kurven sin på stranden. Mannen hennes arbeidet som sykkelkjører, turister fraktes rundt i en «Cyclo». Han har brekt beinet sitt og kan ikke jobbe, så nå lever de av hennes inntekt. Vi hadde ikke tenkt til å kjøpe noe av henne, men selvfølgelig kjøpte vi en eske med postkort som vi egentlig ikke har brukt for. Kanskje var historien et salgstriks – uansett, sånt funker på meg....

I neste blogginnlegg vil vi skrive mer om Vinpearl land og om Frank sine erfaringer med en tilfeldig valgt skredder her i byen... Blir han fornøyd – eller har vi blitt lurt igjen? Dressen er under produksjon i natt....

 

"Frank er inne til oppmåling hos skredderen, fortsettelse følger.."

 

Bademoro i Vimpearland

Vi hadde lovet guttene en hel dag ute på Vimpearland, øya som er en stor fornøyelsespark. Det finnes en femstjerners resort på øya som vi gjerne skulle hatt noen netter på, men det var ikke noen åpning for det på budsjettet Smile Etter frokost tok vi en drosje til avreisestedet ut til øya. Man kan velge om man ønsker å ta fergen ut eller kabelbanen som er ca 3 km lang. Vi valgte kabelbanen ut og fergen hjem. Man betaler en fast pris for overfarten tur retur og inngangen. For oss fem kom det på ca 500,- og det var ikke så galt med tanke på at vi ikke måtte betale for noen forlystelser.

 

 

"Fra stranda i sentrum kunne vi se kabelbanen som gikk over til Vinpearland"

  

Kabelturen over var en fin opplevelse, så lenge jeg ikke tenkte på det Frank sa til meg: «Jeg lurer på hva som skjer om vogna detter ned i havet – åpner den seg?» Når vi ankom øya sitret det i oss – herregud, så fint det var overalt! Steinkledde gater, rent, pent og delikat. På øya er det både en fornøyelsespark, et stort badeland, akvarium, handlegate med mange fine butikker, egne spiseområder og cafe.

 

"Høyt hang vi og flott utsikt fikk vi... (??fritt etter Prøysen??)"

 

"Barna blir mer forventningsfulle jo nærmere vi kommer"

 

Vi startet med akvariumet og selv om dette ikke er av de største vi har vært på – så var det allikevel av de bedre. Utrolig morsomt å gå der - selv om en skulle tro vi blei lei av det etter å ha besøkt noen. For guttene var det spesielt moro og gjenkjenne mange av de tropiske fiskene de så mens de snorklet på Rarotonga.

 

"Vi blir ikke lei av å utforske nye akvarier - alltid noe spennende å se - som denne lille klovnefisken"

 

"..eller denne - som vi trenger hjelp til å sette navn på :-)"

 

"Rett utenfor akvariumet ble Anders spist av denne aligatoren - se så redd han er.."

 

Badelandet var helt enormt! Flere bratte og lange sklier som i følge de fire guttene var super morsomme. Og for en fart de fikk! Hele familien tok en raftingflåte som gikk ned en lang bobbane. Den var ifølge Frank veldig «snill», rolig og fin. Så da turte jeg å bli med. Der lurte han meg gitt, den var ikke rolig og fin - men det skyldes kanskje at Frank tok skikkelig fart når han sendte flåten avgårde? Men moro var det Smile Det var aktiviteter her for alle aldersgruppe. Det var også en egen deilig strand på badelandområdet. Puddersand og klart grønt vann. Badeområdet var avskjermet, så havet var helt blikk. På utsiden foregikk fallskjermløft med båt og vannscoter kjøring, deilig når de holdes unna strandkanten.

 

"Informasjonstavlene ble studert slik at vi ikke skulle gå glipp av noe"

 

"Utsikten fra skliene var enorm - i bakgrunnen skimtes Nha Trang"

 

"Frank hadde vekten på sin side og kom ned først - dette gikk veldig fort"

 

"Stranden ble sjekket nøye ut - her var sanden mer lik mel - veldig pudderaktig og flott"

 

"De badende var beskyttet mot båttrafikken som foregikk utenfor hindringen"

 

Badelandet stengte klokken 18, resten av parken kl 21. Så da parken var stengt skiftet vi fra badetøyet og gikk for å utforske fornøyelsesparken. Den var ikke mye å skryte av. Det virket som om mye var stengt allerede, den største køen var ved kabelbanen for å reise tilbake (og den køen var laaang). Så etter et par kjøreturer hev vi oss inn i fergen, som brukte 30 minutter på tilbaketuren og rakk akkurat å møte til avtalen kl 21 hos skredderen.

 

"I ren "Disneyland stil" var det lys og fontene show"

 

"Virkelig flott, og ikke hva vi hadde ventet i Asia - dette var mer .. Amerikansk"

 

Ha Noi tailor.

Frank bestemte seg en sen ettermiddag for å få seg en skreddersydd dress i Vietnam. Den eneste skredderen vi fant som hadde åpent var Ha Noi Tailor, som vi ikke ante noe om. Det var tre dager til vi skulle videre, ville det bli tid nok til valg av stoff, måltaking, sying, prøving, korrigering og ferdig dress? Skredderen mente ja, og vi lot oss overtale, dog under noe tvil. Frank valgte ut stoff, snitt, knapper og farge – mye å ta stilling til! Han bestilte bukse, jakke, vest, skjorte og slips – det hele skulle koste NOK 1200,-.

Avtalen var at Frank skulle komme og prøve påbegynt dress neste dag kl 1400, slik at nødvendige justeringer kunne gjøres. Neste dag holdt vi oss på stranden, slik at det var kjapt for Frank og stikke avgårde og prøve dressen til avtalt klokkeslett. Da han ankom forklarte skredderen at det hadde vært strømbrudd i systua i fire timer, slik at dressen ikke kunne prøves før på kvelden. Hmmm, dette virket ikke bra. Det var ikke mulig å få tilbake de 600,- som var betalt i depositum, så da var det bare å møte opp på nytt senere på kvelden. Nødvendige justeringer gjort og Frank fikk beskjed om å hente dressen neste kveld kl 21. Dagen etter der skulle vi reise, så vi var avhengige av at avtalen ble holdt.

 

"Testing og montering kl 19.00 tirsdag - hente ferdig dress onsdag kl 21.00..hmm" 

 

Rett fra Vimpearl land reiste hele gjengen for å se Frank prøve dressen.

 

"Vi fikk plass på fergen - dermed rakk vi avtalen hos skredderen"

 

Den var klar, som lovet. Frank prøvde den – og kunne ikke ha vært mer fornøyd. Den satt som et skudd! Makan til kjekk kar i dress, vest, skjorte og slips. Stoffet var av kashmir og ull, ikke noe polyester. Det er viktig når man velger stoffkvalitet leste vi. Dressen er sendt hjem som pakkepost, som kan ta ca tre måneder, vi krysser fingrene og håper den er ankommet til 17.mai Smile

 

"Har du flere esker å velge i sier du, tror jeg skal finne ett slips jeg liker..." 

 

Ny togreise – ny tog opplevelse!

Neste dag var det avreise. Fortsatt var det etterslep på den kinesiske nyttårsfeiringen ved at det var vanskelig å få togplass. Etter mye styr klarte vi å få billetter med nattoget. Fordelen var at det var gode plasser, med egen sovekupe for fire (vi lå der alle fem). Bakdelen var at vi måtte betale NOK 1000,- for billettene, som ble handlet på svartebørsen uten at vi var klar over det.

 

"Ms. Vy, eller Vicky, som hun heter - var eieren av gjestehuset (Vicky's Boutique Guest House) som vi IKKE bodde på - for der var det fullbooket:-). Vi bodde på Saint Paul Hotel og spiste frokost hos Vicky..

Vicky drev også et reisebyrå, i tillegg til å være svartebørshai - dermed skaffet hun oss billettene tilbake til Ho Chi Minh City - her kommer hun på avskjedsbesøk i togkupéen - blid og trivelig dame!!"

 

Utrolig behagelig reisemåte! Fint rom med fire oppredde senger, til og med en plastikk blomst i vinduet - og pen og ren fellesdo i gangen. Guttene sov godt. Vi var fremme kl 04 og det var jo ulidelig tidlig. Vi sjekket inn på hotellet og fikk oss noen timer med søvn før vi reiste til en avtale på et barnehjem. Dette besøket hadde vi ønsket oss siden vi ankom første gangen i Ho Chi Minh City, og vi gledet oss til å endelig skulle få komme! Besøket kommer som et eget blogginnlegg.

 

 

Christina Noble Children's Foundation - barnehjemmet i Vietnam

 Jeg liker å lese bøker og det har blitt noen mens vi har vært på tur. Da vi var hos Gary og Lorna i Australia, var jeg så heldig å få med meg en hel haug med bøker fra Lorna. Den ene boken, en historie fra virkeligheten, grep meg totalt.

"Christina Noble's bok - gripende bok fra virkeligheten"

 

Kort resyme:

Boken handler om oppveksten til Christina Noble i Dublins slum, drømmen hun hadde som voksen hvor hun fikk et kall om å reise til Vietnam og hennes kamp for å hjelpe gatebarna i Ho Chi Minh City. Hennes historie er hjerteskjærende, men allikevel en historie om evnen til å overleve og å klare og bruke de vonde og grusomme erfaringene til noe positivt og meningsfylt. Det er en inspirerende fortelling.

 

Familien var fattig og de pengene familien hadde, drakk den alkoholiserte faren opp. Moren gjør sitt beste for at barna skal ha det bra. Når moren dør mens Christina fremdeles er ung, er ikke faren i stand til å ta vare på familien, han prioriterer alkoholen. Hun bor en periode hos noen slektninger hvor hun blir seksuelt misbrukt. Hun bor under en busk i parken og bruker jord som teppe gjennom den kalde vinteren. Hun blir flyttet til et barnehjem drevet av nonner. Det var ingen god tid for henne. Hun rømmer derifra. 16 år gammel blir hun dratt inn i en bil og voldtatt av fire menn. Hun flytter til England og gifter seg med en mann som er slem og voldelig mot henne. De får tre barn sammen. Hun finner styrke til å forlate mannen sin og til å kjempe for at barna skal bo sammen med henne. Hun møter så en mann som lærer henne at det finnes godhet i verden.

 

Som godt voksen reiser hun til Vietnam, basert på en drøm hun hadde for tjue år siden. Hun drømte at hun skulle arbeide med gatebarna i Vietnam – og alle disse årene viste hun at hun skulle gjøre det, bare ikke når. På den tiden var Ho Chi Minh City full av gatebarn. I boken følger vi hennes kamp for å hjelpe barna, vi hører om hvordan hun klarer å skaffe penger til å bygge barnehjemmet, hvordan hun arbeider for å endre holdningene til gatebarna helt opp på nasjonalt nivå og vi hører om visjonene hennes om å hjelpe flest mulig på flere nivåer.

I dag er det en stor organisasjon med kontorer flere steder i verden, du kan lese mer om det her.

 

Det gikk ikke på første forsøk:

Boken grep meg som sagt sterkt og jeg fikk et brennende ønske om å besøke barnehjemmet hvis vi kom oss til Vietnam. Og så passet det utrolig nok slik at vi reiste dit. Guttene fikk høre om boken etterhvert som jeg leste, de synes alle det var en sterk historie og håpet at et besøk skulle gå i orden. Jeg tok kontakt med kontoret når vi kom til byen for å spørre om vi kunne komme. Det viste seg å være umulig, siden alt av kontorer var stengt på grunn av den kinesisk nyttårsfeiringen. Kontorene åpnet igjen dagen etter at vi hadde reist fra byen. Etter Nha Trang hadde vi en mulighet til og denne gangen løste det seg.

 

"Hit men ikke lenger pga. nyttårsfeiringen, ..så viste vi veien til CNCF når det åpnet.."

 

 

Besøket på Christina Noble Children`s Social & Medical Center:

Fredag 11. februar fikk vi en omvisning av hyggelige Maeve Meleady (fra Irland) hun jobbet som frivillig-koordinator. Vi hadde kjøpt med oss gaver (klosser, småbiler, pusespill, mange ballonger etc) som vi leverte fra oss i resepsjonen. Barnehjemmet har utviklet seg og fungerer nå først og fremst som et sosialt og medisinsk senter. Barn fra fattige kår med handicap som ellers ikke ville hatt særlig med muligheter, får hjelp på senteret. Et stort team av leger, studenter, sykepleiere, fysioterapeuter og andre arbeidere finnes der. Det er også en skole og barnehage på senteret. Mange av barna som kommer dit er under- og feilernærte, så godt kosthold er en viktig del av oppfostringen.

 

"Senteret skrev kvittering for mottatte gaver - Maeve Melady til venstre i bildet"

 

 

Omvisningen:

Vi gikk forbi skolebygget og så elvene sitte i skoleuniformer og arbeide i klasserommet.

Vi fikk først hilse på barnehagebarna (5 og 6 år), vi talte ca 20-30 barn. En livlig gjeng som synes det var stas med besøk. De kom alle mot oss og Frank ble straks et klatrestativ. Vi la merke til at så og si alle hadde svarte tannstubber. De aller fleste av disse ble hentet av foreldrene/familie på ettermiddagen.

 

"CNCF hadde hovedkontor i samme bygg som skole og helsesenteret"

 

"Anders fant seg noen artige leker mens vi ventet i resepsjonen"

 

Den andre avdelingen var for små barn med handicap. De fleste bodde der i uken men var hjemme hos familien i helgene. De som ikke hadde familie bodde der fast. Barna bor på senteret en periode for opptrening. Det er ulike behov, noen er der noen måneder andre noen år. De flytter så tilbake til et barnehjem eller familien. Det bodde ca 20 barn på et stort rom som bestod av stor gulvplass og sprinkelsenger med hyggelige malerier på veggene. Rutiner preger dagene deres og det er nok det som gjør det mulig å få alle til å sovne på likt og å ta hvilestunder på likt. Maeve fortalte at alle disse barna var underernærte og derfor ganske slappe. De hadde derfor flere sovepauser i løpet av dagen. Det ene barnet hadde mottatt fysioterapi over lang tid og hadde tatt sine første skritt dagen før vi kom. Det nytter!

 

I den nederste etasjen bodde de minste, 0-1 år. Vi satte oss på gulvet, slik at det ble roligere for dem.

De var så skjønne! Jeg holdt en liten gutt på fanget, han var ca fem måneder. Maeve fortalte at han var født prematur, tre måneder for tidlig, veldig liten og tynn. Nå var han god og lubben, blid og med god øyekontakt. Han skogglo når jeg tøyset med han. Han likte godt kroppskontakt, når jeg la kinnet mitt inntil hans, vugget han og sang en norsk vuggesang, så ble han helt rolig og slapp i kroppen – og til slutt sovnet han så godt at siklet rant. Det var en liten lykkestund.

 

"Oppstilling for fotografering utenfor - det er ikke lov med fotografering av barna på hjemmet"

 

En sterkt multihandikapet jente på 15 år lå på en madrass her. Hun lå på siden, stroppet fast for å ikke falle over ende. Hun var uten evne til å kommunisere, kroppen var sterkt forkrøplet med vridde armer og bein. Hun fikk mat gjennom sonde og var svært tynn. Christina Noble fant henne som baby, forlat for å dø under en bru. Hun tok henne med seg og har tatt vare på henne siden.

Guttene var veldig flinke under besøket, de tok kontakt med barna, lekte og snakket med dem. Jeg tror det er sunt for alle og se at alle ikke har det like bra – og at det nytter å hjelpe.

Vi er veldig glade for at vi fikk til å besøke senteret. Christina Noble har skapt noe stort.

 

Krigsmuseumet:

Vi rakk turen innom her og det omhandler Vietnam krigen. Kunne ha skrevet mye om inntrykkene her, for det var veldig sterkt. Krig fører mye ondskap med seg og ondskapen var godt dokumentert med bilder. Det var sterke bilder fra krigens ødeleggelser og råskap. Tortur og ødelagte mennesker. Fargebilder av sprengte barnekropper, lemmer som er borte. Amerikanerne brukte kjemikaler i krigføringen («Agent orange») og dette har ført til at mange lever med krigens konsekvenser også i dag, i form av alvorlige misdannelser og ødelagt arvestoff. Et eget bildegalleri viste oss den brutale virkeligheten. Veldig sterkt og vi var uforberedte på det. Vi gikk med vondt i magen etterpå alle sammen, det trengte vi tid på å fordøye. Vi har snakket mye om det vi så i etterkant. Et besøk dit kan anbefales, men vær forberedt på at det kjennes i kroppen!

 

 

"Amerikansk utstyr står oppstilt utenfor muséet"

 

"Det samme gjør massevis av bomber og granater - til Anders store forundring.."

 

"Inne kunne vi lese om de internasjonale aksjonene mot krigen"

 

"Sannelig en reportasje fra Moss også"

 

"Deretter gikk vi inn i "Aggresjon War Crimes"-avdelingen"

- denne teksten hører til bildet under:

 

"Maktesløs fortvilelse"

 

"Ondskapen Amerikanerne ikke klarer å gjemme"

 

"Siste post var fengselet Amerikanerne bygde for fangene - ingen lystig histore der heller"

 

Oppsummering av Vietnam:

Her skulle vi gjerne hatt mye bedre tid. Vi føler oss på ingen måte ferdige med Vietnam, men siden vi hadde visum for 15 dager, rakk vi ikke utforske mer av dette spennende landet. Selv om det er mange sleipe luringer her, så er det vennlighet og imøtekommenhet som preger folket. Guttene var nok veldig eksotiske for dem, de stoppet ofte opp, pekte og smilte. Kanskje uhøflig, men vi så at de mente det positivt. Foreldre hentet ofte barna sine for å vise dem guttene. «Kom, se her!» Guttene er imponerende tålmodige, kanskje for tålmodige, folk tar dem på hodet og klyper dem i kinna. Emil begynte å bli lei av det og sier i fra – og det er helt greit.

 

"En Vietnamesisk familie har <tvangsstilt> barna opp sammen med Jonas og Anders"

Neste stopp – Kambodsja...