Bangkok for to – og førjulestemning med Nissa Nyberget

Vi var klare for kjæreste tur til Bangkok og vi ble som avtalt hentet av drosjen kl 0900 mandags morgen. Vi hadde i utgangspunktet tenkt til å ta toget, men det viste seg at vi da enten måtte ta 0630 toget eller det som gikk kl 1500. Det gikk ingen tog i mellomtiden. Så da ble det drosje. Prisen var avtalt til 1500 bath, det vil si ca 300,- for en drosjetur på ca tre timer. Og det går jo an!

 

"Beste måtte sjekke hvilken bil vi fikk til den prisen... vi har jo fått litt av hvert:-)"

 

Da vi ankom Bangkok, brukte sjåføren litt tid på å finne rett hotell, det er jo en del av dem Smile Vi var sugne på litt luksus, nå som vi fikk to døgn helt for oss selv. Vi hadde derfor brukt mye tid på nettet når hotellet skulle velges. Ikke lett å velge, men vi bestemte oss til slutt for Kingston suites hotell, som hadde fått 9,4 poeng av 10 mulige fra andre gjester. Når vi endelig ankom, syntes vi lobbyen var litt tam. Liten og trang og hvor var lukuspreget? Vi ble tatt med til rommet i 7. etg, og det var heller ikke noe å juble hurra for. Ganske så aminnelig, med en inneklemt romfølelse siden rommet kun hadde to små glugger til vindu – uten mulighet for lysskjerming/gardiner. Vi spurte om å få bytte rom til et rom med vinduer, noe vi fikk. Og det likte vi mye bedre. Og frokosten på hotellet gjorde at vi ble ganske så fornøyde allikevel Smile

"Det var helst slik vi ville det skulle sett ut hos oss - bildet er fra Rembrandt hotell"

 

Dagene i Bangkok ble akkurat så fine som vi kunne ha ønsket oss. Vi fikk shoppet, sett på folkelivet, spiste kjempegod mat, testet nattlivet, fikk sett nye steder av Bangkok og fikk spabehandling og massasje. Man lærer nye ting om hverandre når man reiser så tett sammen over så lang tid. Og på turen til Bangkok ble jeg kjent med nye sider av mannen min. For ikke visste jeg at han kunne shoppe på dette viset. Det gikk unna i en fei og posene fylte seg opp. Og jeg var snill og bar dem for han Smile

"Den gode hjelper..."

 

To ting skilte seg ut av positive opplevelser denne gangen. Det ene var et fantastisk måltid på restauranten Rang Mahal i hotell Rembrandt. Det andre var turen til området Khao San. For en fantastisk stemning. Det er her ryggsekkturistene holder til, og gaten er så populær at den har sin egen hjemmeside. Her satte vi oss på en liten cafe og nøt god drikke og atmosfæren. Så mye ulike folk å se på, det var rent så vi glemte å prate med hverandre. Når vi endelig fikk løsrevet oss og kom oss videre, ble det et nytt stopp 200 meter ned i gaten. Der sank vi ned i hver vår gode stol, lukket øynene og slappet av mens vi fikk en halvtime med fotmassajse. Dette likte vi så godt at vi fortsatte med spabehandling og thaimassasje. Herlig! På kvelden reiste vi til den indiske restauranten, som vi leste om i en reisehåndbok. Vi gikk for en menypakke med et ukjent antall retter. Maten var himmelsk – og i tillegg var rammene perfekte med vakker utsikt, vi fikk vindusbord og veggen var av glass hele veien, førsteklasses service og det beste selskap Smile Hvis man er glad i indisk mat, kan denne restauranten virkelig anbefales. Det var et sted med høy prisklasse, men allikevel kostet ikke menyen mer enn 1100 bath pr person (ca 220,-). Drikke kommer i tillegg.

 

"Ved starten av Khao San Road"

 

"Hvis du er misfornøyd med utdanningen løses det på et blunk her - uten å åpne en bok..."

 

"Eller morgendagens filmnyheter kan kjøpes billig"

 

"Eller kanskje en tatovering - som bare varer i noen måneder?"

 

"Så slapper vi av litt"

 

 Hotellet hadde også en meksikansk restaurant og vi valgte å reise dit neste kveld. Kanskje litt fantasiløst, men vi hadde begge lyst på favotittmaten vår, som er meksikansk. Det var så å si ikke gjester i restautanten, men allikevel hadde de levende musikk som skapte god stemning. Maten var god den, men opplevelsen hadde vært bedre med folk i resutauranten.

"To kjærester på meksikansk restaurant"

 

På onsdag hadde vi noen timer å bruke før toget skulle gå tilbake til Hua Hin. Vi reiste innom Pratunam markedet, og der skulle vi gjerne hatt litt mer tid. Det var mye å handle der – og veldig billig. Men siden vi hadde et tog å rekke, og trafikken i Bangkok til tider står helt stille, så måtte vi bare avslutte midt i all handle - moroa for å komme oss til togstasjonen.

"Her var det virkelig mye billig å handle..."

 

"Her handlet Frank litt mer..."

 

Vi hadde planer om å kjøpe billett på førsteklasse, men fikk beskjed om at dette toget ikke hadde det. Så da kjøpte vi andreklasse, og betalte 300 bath (60,-) for begge to. Vi ble rimelig skuffa da det gikk opp for oss at vi hadde kjøpt sitteplasser i en vogn uten aircondition. Det er nemelig mulig å betale litt ekstra for å få andreklasse med aircondition. I tillegg til at togvogna var gammel, møkkete og slitt, stinket det urin. Innstilt på å klare å la være å gå på do i de fire timene togturen tar, satt jeg og ventet på at toget skulle starte. Men ingen ting skjedde og etter en og en halv time i den varme, stinkende vognen, sjekket vi når toget egentlig kom til å starte. Vi fikk beskjed om at det skulle starte om tyve minutter. Vi valgte da og ta et annet tog, hvor det også var mulig å kjøpe førsteklasse billetter. Når dette toget startet en halvtime etter, så vi at vårt tog fremdeles stod på perrongen.

"#!##!! vi bytter tog etter to timer i kupeen som ikke har aircondition!

 

Førsteklasse er ikke slik man forventer at førsteklasse skal være, med luksuspreg. Men allikevel en himmelvidds forskjell! Nå fikk vi en egen liten kupe, men aircondition og en liten vask i hjørnet. Og to gode puter til å slenge seg nedpå med. I tillegg var det vognservice, og vi fikk bestilt både mat og drikke. Når vi nærmet oss Hua Hin, kom det en kar i uniform inn i kupen til oss. Han lukket døren godt bak seg, rakte frem en tom håndflate og formidlet at han kunne varsle oss når vi ankom Hua Hin ved å banke på døra vår. Det tok oss noen sekunder å forstå hva han egentlig mente, men så gikk det opp for oss. Vi gav han noen bath og han kom og varslet oss når det var på tide og gjøre oss klare for avstigning. I tillegg bar han bagasjen min for meg. Det er mulig det er dumt å gå med på slikt, men uten høytaler system som varsler ankomststasjonen, kjentes det greit å vite at noen ville si ifra. Deilig å se igjen guttene og det var godt å bli møtt av glade gutter som løp oss i møte. De hadde hatt det topp hjemme hos Moje og Beste med strandtur, bytur, vaffelsteking (og spising), norske pannekaker og jatzy turnering.

"Ingen nød når moje og beste har kontrollen..."

 

"Første klassevogn i Thailand" 

 

"Fullt mulig å sove i, også på dagtid"

 

Frank er en snill og grei mann og ha, men det koster han ikke en kalori og dytte meg ut i vannet når han finner det for godt. Kjole eller ei. Makan!

"Vel, hun stod på kanten, så beleilig til..."

 

"Men hevnen er jo søt..."

 

Gratulerer med 73 års dagen, Beste!

Dagen etter fylte Beste år. Han fikk frokost på senga av kone-mor og på ettermiddagen fikk vi kaffe- besøk. Da hadde Moje stekt en ny stabel med vafler, og det ble servert både is, frukt og andre kaker. Etterpå dro hele gjengen til Jailhouse restaurant (dansk), etter ønske fra Beste. Det tok en og en halv time å få maten, men når den endelig kom var den knallgod. Vi hadde en trivelig kveld Smile Jonas rakk å skype (snakke og se hverandre på video på pcen) med klassen sin før vi reiste ut for å spise middag. Det var noe han satte veldig pris på. Han snakket mye om samtalen med klassen i etterkant. Han savner både klassevenner og læreren sin og ser frem til å møte dem alle igjen.

 

"Moje ordner til bursdagskaffe"

 

"73-åringen er fornøyd"

 

"Her er vi på Jailhouse restaurant  - god mat!"

 

Førjulstemning med sjømannskirken:

Sjømannskirken i Thailand befinner seg i Pattaya. Men denne fredagen hadde de tatt turen til Cham Am og baren til Nissa Nyberget for å synge julen inn. Det var et utrolig flott arregament og de ønsker å få dette til å bli en tradisjon. Jeg anbefaler alle å få med seg dette hvis de har muligheten. Makan til god stemning! Vi ble møtt med julesanghefter hvor alle gode, gamle julesanger stod. På alle bord ble det satt ut vafler med skikkelig godt, norskt jordbærsyltetøy. Også fikk vi kaffe. Nissa , kjent fra julemorgen, eier baren. Og det virker som om han har klart å skape et musikk miljø der. Nissa satt selv bak piano og han hadde tre andre musikere med seg. I tillegg var sjømannspresten, Jan Olav Johannessen og hans team der, en skikkelig fin type og det var han som ledet det hele an. Vi sang julesanger av full hals og klappet med i takten. Ingen jul uten Alf Prøysen sine viser - og de skaper en helt spesiell julestemning. Det var også en artig quiz, slik at stemmebåndene fikk en liten hvil. Det var også en gledelig overraskelse at den alltid like kjære og morsomme skjetsen «grevinnen og hovmesteren» ble vist på storskjerm. Det skapte høy latter, noen lo så de ristet. Det hele ble avsluttet med at cd en ble satt på og «Helliga Natt» ble sunget av Jussi Bjørling. Sangen fylte hver krok av baren og det ble høytidsstemning. Den er bare vakker. På storskjermen ble det vist bilder fra den norske vinteren/julen hjemme. Det skapte en trolsk stemning hvor vi så den røde julekula blinke på juletreet, knirkende snø i strålende solskinn en kald hvitkledd vinterdag, den syvarmede julestaken i vinduet, ettermiddagslyset som hviler over snøtunge trær, skispor i snø som gnistrer i solskinn mm. Det er første gangen jeg har kjent et snev av savn av den norske kalde vinteren hjemme.

 

"Nissa Nyberget med sin kone"

 

"Sjømannsprest Jan Olav akkompagnert av Nissa"

 

Frank og Moje stoppet av politiet:

Moje er en tøffing og hiver seg gjerne bakpå mopeden for å bli med Frank på tur. Men både hun og Frank «glemte» hjelmen. De ble stoppet av en politimann som visstnok var svært høflig og grei. Frank fikk bot for å ikke bruke hjelm, Moje som satt bak, slapp bot. Boten var på 200 bath (40,-) og Frank fikk beskjed om at han kunne kjøre uten hjelm uten å få flere bøter den dagen. Men neste dag ville han kunne få en ny bot, så da burde hjelmen komme på.

"Men etter møtet med politiet bruker vi de hjelmene vi har...vi har bare to..."

 

Høysesong i Hua Hin:

Vi merker godt at det har blitt høysesong her – og det kommer stadig flere turister hit. Guttene har ventet i spenning på om det ville komme flere barn til boligområdet vårt, og nå har det endelig kommet noen! Det er godt å få flere å være sammen med Smile Vi gleder oss til julaften, men samtidig er det vemodig at det nærmer seg. Det betyr jo at Moje og Beste drar hjem og at vi ikke ser noen fra familien igjen før vi er tilbake i Norge. Vi forsøker derfor å nye dagene sammen mest mulig! I mens bruker Anders dagene på å fundere over om hvordan nissen skal kunne si How-How når han er i Thailand. For det heter det vel ikke på thailandsk? Han har heller ikke funnet ut av hvordan nissen skal komme seg inn i huset om natten – det er jo ingen pipe her. Det blir spennende å se hvordan nissefar løser dette Smile